Det du ser på bildet til høyre eksisterer ikke. I det minste ikke offisielt. For i Balsfjord kommune finnes det per i dag (2012) bare en eneste lovlig snøskuterløype, og den ligger i Tamokdalen. Milevis unna Malangen, hvor noen av disse bildene ble tatt i mars 2009.

Men uoffisielt? Bildene under taler vel for seg sjøl. Et titalls førere hadde satt hverandre stevne denne helga, og området rundt Kvannfjellets tindfot var omgjort til noe som minnet mye om en motorcrossbane. 'Kvannfjellet skuterpark'...

I tillegg tok skuterkaravanen seg stadig vekk avstikkere for å utforske ytterligere, urørte kvadratkilometer. Langt ned i bygda gikk turene - før de gravde seg opp høyspenttraseen og inn på plattået igjen. Da kvelden var omme var hele området - fra toppen av Kvannfjellet og helt ned til fjorden - dekorert med skuterspor på kryss og tvers. Jeg fant bare igjen rester etter skisporet mitt på veg hjem til dusjen.

Tre år seinere har omfanget av kjøringen bare eskalert. Antallet skutere virker å være tilnærmet det samme, men områdene som er tatt i bruk har økt betydelig i omfang. Noe en overflyving med inngåanes SAS-maskin i slutten av april kunne avsløre: Skuterspor absolutt over alt på Slettind og Kvannfjellet, på alle topper og i alle lier - og ikke bare ett spor på hvert sted, men mange. Noe som tyder på at kjøremønsteret i hvert fall er uendret: Flokk-strategi, akkurat som silda. Dess flere som er samlet i ett og samme område, dess større er sjansen for at de fleste slipper unna ved en eventuell kontroll.

Hva er problemet?? En kompis på Svalbard stilte meg spørsmålet. Han kjører skuter, driver med bikkjer og går på ski. Og skjønner ikke hvorfor det ikke går an å holde på med alle tre hobbyene samtidig, uten at det oppstår konflikter. 'Her oppe er det ingen som klager!' Kan det ha med plassen å gjøre? Malangshalvøya er grovt regna 30 km lang og 15 km brei, og når du har trukket fra bebyggelse og dyrka mark, skog og ulente og utilgjengelige områder så står du igjen med et kjerneområde som tilsvarer en liten dagsmarsj i Dividalen. Med andre ord: Et ganske begrensa rekreasjonsområde som skal betjene et stort antall brukergrupper. Og da kreves det smidighet og fleksibilitet. Løselig organisert motorsport uten geografiske grenser er neppe et godt eksempel?

Når vårsola kaster de første, varmende strålene over kritthvite vidder rykker det i beina på noen og en hver. Som gammel motorsyklist med lettere avhengighetsforhold til lukten av varm asfalt skjønner jeg dem veldig god - beltefolket. Beruselsen i det første, skikkelige pådraget - når forhjulet/meiene forlater underlaget og motorkraften trør deg framover som en knyttneve. Men der stopper også forståelsen. For mens det fremdeles er lovlig å kjøre sykkel (sjøl om forsikringspremien er reinspikka plyndring) så kjemper skuterfolk på 'avveie' i motbakke: Lovverket gir lite spillerom for varianter av 'privat initiativ'.

På mange måter er snøskuterdiskusjonen en klassisk 'hva kom først - høna eller egget' diskusjon. For har du først skuter så vil du jo naturligvis bruke den! Og da er det fort gjort å glemme at du mange steder kjøper scooter til et ikke-eksisterende løypenett. (I håp om at det kanskje - på en mirakuløs måte skal dukke opp et? Ut fra begrunnelsen: 'Nå er det så mange skutere her at nå trengs det løyper.'

Men du blir neppe bønnhørt, for i utkastet til ny motorferdsellov kommer det en skjerping, ikke en oppmykning av reglene: 'Motorferdsel for fornøyelsens skyld (rekreasjonskjøring) og generell persontransport blir ikke tillatt. Det blir ikke åpnet for etablering av rekreasjonsløyper for snøskutere i større deler av landet enn i dag.'

Mens antallet registrerte skutere i Norge har gått rett i taket etter 2003 (da var tallet ca. 53.599 - samt anslagsvis 15-20% uregistrerte. I 2011 var det økt til 70.960.) så har ikke det tilgjengelige løypenettet vokst tilsvarende. Med andre ord: Flere og flere skutere - men ikke noe mer plass.

Du finner kart og annen info om skuterløyper i Troms på Fylkesmannens nettsider.

Kanskje ikke så rart at en del velger å kjøre ulovlig. Sjansen for å bli stoppet/kontrollert har dessuten vært ganske liten de siste årene. I tillegg velger noen å prøve å kjøre fra lovens lange arm når det først dukker opp noe med blålys.

Vi som ferdes mye i fjellene rundt Tromsø har sett en rivende - og lite hyggelig utvikling. Jeg husker godt første gang vi traff på en snøskuter i Lyngen, tidlig på åttitallet. Øverst oppe på Steindalsbreen sto han og strakk på beina - pioneren, da vi kom svingende ned brefallet fra Ellendalstind. Han rakk akkurat å komme seg på skuteren og forsvinne ned breen med en hale av blå eksos.

Etter den tid har de klatret høyere og høyrere - snøskuterfolket - ved hjelp av flere hestekrefter og bredere belter. Det tok noen år før vi fant de første skutersporene på toppen av Jiehkkevárri, og i dag er kun de bratteste og mest utilgjengelige toppene som får være i fred. Det er litt absurd å stå midtveis oppe på Daltinden og se rett over Lyngsdalen mot toppflanken på Rundfjellet, hvor skuterne boltrer seg i stadig brattere 'high-marking' slynger. Eksemplene er mange - og dekker hver en avkrok av fylket. Få - om noen - plasser i høyden kjøres det lovlig.

Så - hvem er de, skuterfolket? Svaret er like sammensatt som for befolkninga for øvrig. Og omfatter mye mer enn et lite, aktivt og synlig 'high-marking'-miljø. I tillegg til de som har et mer eller mindre 'offisielt' transportærend i nærmiljøet (svigermor til snøborgen, saltstein til sauan) treffer vi stadig vekk på smilende, vinkende familiefolk i løypene på innlandet - på veg opp Parasdalen, eller ferdig rigga rundt grillene i solgropa øverst i dalen, i lag med 'halve' bygda. Den lovlydige delen som har full kontroll på regelverket: 'Generelt regnes skuterløypetraseen som et belte på 30 meters bredde (15 meter til hver side for stakene). For leirslagning er det likevel anledning å kjøre inntil 300 meter ut fra løypetraseen. Det betinger imidlertid at det kun kjøres rett ut fra løypetraseen og at det faktisk slås leir, og at det kjøres rett tilbake til løypa etter at leiropphold er avsluttet'.

Jeg tror for øvrig at det er få som vil fornufts- og småkjøringa til livs, sjøl om noe av den kanskje - stivbeint og formelt - heller ikke er lovlig per i dag? Men å overbyråkratisere 'et nødvendig ærend' blir i hvert fall overkill i mitt haue. Voksne folk må få lov til å bruke sunn fornuft - og et egna transportmiddel. Jamfør 'smidighet' i et tidligere avsnitt. - I utkastet til ny motorferdsellov lempes det på kravene til næringskjøring. Kravene til dokumentasjon mykes opp, og det blir lettere å få tillatelse til motorferdsel i forbindelse med utmarksnæring. Grunneiere slipper blant annet å søke tillatelse til transport av ved og tømmer på egen eiendom.

Men tilbake til 'high-marking'-ungdommen. Som kanskje får første barneskuteren før de har lært å gå - og som avanserer til voksenskuter lenge før de er gamle nok til å ta lappen (det er 16 års aldersgrense og førerkortkrav for 'stor' skuter). Lokale - og urbane - helter som fort blir lei av å teste kjøretøyet på jordene til far eller mellom hytta og bilen - og som lengter etter større utfordinger og bredere - og brattere flanker.

Men med korte dager og ingen tilgang til bil/mulighet til å få transportert skuteren til nærmeste lovlige (men gørr kjedelige?) løype blir det fort til at grinda åpnes. Og har du først brutt innmarksgrensa er du per deff lovbryter. (Som den første jointen...) Da spiller det liten rolle om du kjører en kilometer - eller en mil. Like greit å fortsette helt til fjells, og komme deg unna kameralinser og nysgjerrige blikk.

Og med motet kommer overmotet: Snart lager du stupbratte sløyfer i flankene på Kvannfjellet - eller kjører sikksakk mellom sure skiløpere på Fugltinden midt på blanke formiddagen. For det har endret seg i kjøremønsteret: Tidligere observerte vi veldig sjelden skuterne 'laiw' - bare sporene lå der som frosne minner om kjøringa kvelden før. Noe lokalbefolkningen - de med dårlig utvikla skutergen, med eller uten fjellski - stilletiende aksepterte. Mens nå virker det som alle hemninger er borte. Det kjøres overalt, på alle tidspunkt av døgnet. - Tenk hva en grovfordeling av dagtimene kunne gjort... Skuterfri mellom ti og fire?

For øvrig svarer bare en av tre nordmenn - via Nationens distriktsbarometeret i 2012 - 'ja' på spørsmålet om hvorvidt det bør bli enklere å kjøre snøskuter. Men tallene varierer en del - mellom by og land, alder og utdanningsnivå og ulike politiske partier. Ikke overraskende er kommentarene til undersøkelsen nordpå mange og sterke. 'Nord-sør'-perspektivet er framtredende: Søringene har laga og forvalter lovverket - i direkte konflikt med nordnorske distriktsinteresser...

I Norge er kjøring med snøskuter regulert av Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Denne loven kom i 1978 og ble revidert i 1988, og før loven ble innført var det fri ferdsel i utmark. I en god del kommuner er det i dag tilrettelagt for rekreasjonskjøring med skuter, men langt ifra i alle. Derfor er det i mange miljøer helt stuereint å kjøre ulovlig. Det er på lik linje med det å 'legge til litt ekstra' på tapslista til forsikringsselskapet - eller jobbe svart. Med andre ord: Knapt verdt å nevne.

Å diskutere snøskuterkjøring med de mest hardbarka av skuterfolket er omtrent som å diskutere røyking med den over åtti år gamle mora mi, som har røyka siden hun var femten. Konklusjonen er den samme: Røykere / skuterkjørere er Norges mest forfulgte gruppe! Dessuten: Å kjøre skuter er en menneskerett, og argumentene for er mange og velkjente. Jeg tar ikke ønskereprisen her - du kjenner dem helt sikkert godt fra før. - At det derimot er en like stor menneskerett - med lovverket i ryggen - å kunne slippe støy og blå eksosrøyk har en tendens til å drukne i all 'cowboy'-retorikken.

Dessuten lurer jeg ofte på hva turistnæringen mener om den ulovlige kjøringen. Malangen Brygger er en av de lokale aktørene som jobber med å selge stillheten som en unik kvalitet: 'Under den arktiske nattehimmelen beveger vi oss lett og uten anstrengelse oppover bakkene, dratt av hunder hvis eneste lyd er en lett pesing. Sledemeienes sus mot kald snø og hundenes pust mens de med entusiasme og urkraft drar sleden over snødekt landskap, gir en ekte villmarksopplevelse'. Mens i virkeligheten? Dream on...

Heller ikke ski- og topptur-turismen går skadefri. Da 2012-sesongen omsider var igang (snøen kom seint) gikk det tidlig rykter om en betydelig økning i skutertrafikken i Malangen. Flere av de besøkende på Kvannfjellet, Fugltind og Haugafjellet opplevde å møte beltefolket helt oppunder toppen. Noe som ikke akkurat styrka opplevelsen av jomfruelighet og urørthet. Oppkjørte flanker er ikke ønskedrømmen for pudderturismen, og mange valgte å utforske andre områder i stedet - på Kvaløya, i Lyngen. Hvor utvalget i topper er større og den motoriserte trafikken (relativt sett) langt mindre.

Finnes det noen løsning på 'villkjøringen'? Jeg vet at mange frisksportere er helt uenig med meg her, men jeg tror at vi må komme kubikkungdommen i møte. Å bli kvitt kjøringa med pisk virker vanskelig - om ikke umulig. Anmeldelser, bøtelegging og inndragning er greie nok virkemidler i mange sammenhenger, men fungerer dårlig som gulrot og motivasjon for å få testosteron-høy ungdom til å endre adferd. Skuterkjøringen er - lik garasjemekking, gamle biler, trimma mopeder og kjappe båter - hormonelt betinget, og det gjelder bare å finne en form - og en vettug arena. Før politiet gjør alvor av å ta lappen fra 'fjellklatrerne' - og før Direktoratet for naturforvaltnings tilrådning til ny motorferdselslov blir vedtatt. Les hele forslaget her (3,4Mb pdf-fil).

Mitt forslag er: Bygg et motorsportsanlegg (bilcross om sommeren, skutercross om vinteren) med godt miljø og stor aktivitet, opplæringsmuligheter, konkurranser, tilstrekkelige (kjøremessige) utfordringer, verksted og skutergarasje for dem som ikke har mulighet til å transportere annet enn seg sjøl. Og legg det i et område hvor støyen plager færrest mulig. Kanadierne har visstnok testet ut dette med hell. - I forslaget til ny motorferdsellov åpnes det for motorsportsbaner opp til 500 dekar, mens nasjonale anlegg kan være større. Men vil det funke her hjemme? Det avhenger vel blant annet av hvor avhengige 'ridderne' allerede har blitt av 'no borders, no limits'. Sammenliknet med å 'high-mark'e sørflanken på Kvannfjellet i et forsøk på å oppheve tyngdeloven blir kanskje et slikt anlegg pinglete. På en annen side øker sjansen for å overleve radikalt... Om skutercross er artig? Spør Malene.

Det meste av denne teksten ble skrevet med et pedagogisk 'hvordan får vi til et smidig samspill'-perspektiv allerede i 2009. Men siden jeg ikke visste hvor kjent kjøringen var utafor Malangen la jeg den bort for en tid. Ingen grunn til å gje ved døran... Mot slutten av 2012-sesongen var det imidlertid ikke lenger noen tvil: Takket være at beltefolket dekorerte alle tilgjengelige topper og flanker med skuterspor og anmeldelsene rant inn, visste myndighetene nå utmerket godt hva som foregikk. Noe som også gjenspeilte seg i lokalavisenes dekning av 'high-marking'-trenden.