Så padle vi på Mjøsa...

Med stor fare for at jeg sjonglerer med navn og begreper jeg ikke har snøring på - whatsoever... Men årer og tollepinner var det i hvert fall flust av! Og nok av farkoster som kommer inn under kategorien 'en sprøkkin holk'. Gamle regattamaskiner i tre krever nitid vedlikehold og stell, og det er lenge siden mange av disse klenodiene har kjent vann under kjølen.

Men skylda er ikke gjengen i Hamar Roklubs. De fleste robåtene er (vel)brukte og har bare vært i klubbens eie et fåtall år. Innkjøpt etter at det gamle naustet brant ned med nesten alt innhold - og ble erstatta et et nytt og mer tidsriktig naust, betalt med tippemidler.

Nybygget markerte også starten på en ny epoke for klubben - hamskiftet fra ro- til kajakklubb. I dag (2008) har Hamar Roklub over 240 medlemmer - og naustene er fylt opp med ca. 150 farkoster i alle farger. De fleste ligger lett tilgjengelige - via store sidedører i hele nynaustes lengde.

Og det stopper ikke her: I tillegg til naustet har de egne klubblokaler, garderober og dusjer i fleng - ja, til og med eget trimrom! Med andre ord et stykke opp og fram for oss i Tromsø havpadleklubb sånn eiendomsmessig / materielt: Våre tre, ribba naust kan vel i beste fall kunne karakteriseres som det Kryssord-Hansen i Dagbladet ville kalt et 'kajakkparkeringsanlegg'.

Nå måles ikke kvaliteten på havpadling verken i antall medlemmer eller komfort-nivå, men det er jo et lite tankekors for nordnorske 'tøffinger' at en innlandsby som Hamar - med sine snaue 30 000 innbyggere - har like mange padlere i forhold til folketallet som kystbyen Tromsø. Det forteller en del om hvor fort - og ganske så uforutsigelig - denne fritidsaktiviteten sprer seg for tida.

Etter google- søk og et par telefoner troppa vi opp på Tjuvholmen en onsdags ettermiddag i starten av juli - etter at det var blitt klart at den planlagte seilturen på Helgelangskysten gikk gaiken. Her ble vi tatt imot med åpne armer - og åpent pulverkaffeglass - av en lokal representant av Rørtveit-slekta som rår grunnen på Skipnes i Vesterålen, åstedet for det årlige Arctic Sea Kayak Race. Hun skulle faktisk sjøl debutere på kortramblen om et par uker - sånn sett hadde vi nok å snakke om.

Da vi trakk oss tilbake etter et par timers skravling og befaring av anlegget på Tjuvholmen hadde vi fått tilgang til nøkkel via politivakta - og tillatelse til å ta oss til rette i stativet med klubbbåter. Som dekker hele spekteret fra et bunnsolid trau av en dobling - via standard plastikk - til småskvetten turracer. Med andre ord: Noe for en hver smak.

Og i penværet påfølgende dag tok vi og lufta doblingen tur/retur Odden - før turraceren fikk seg litt vann under kjølen helt på tampen av en lang, sololjeduftanes økt.

Men det er ikke bare på Hamar at det (hav)padles. Miljøet rundt Lillehammer Ro- og kajakklubb er stort - og aktivt. Faktisk det første jeg stifta bekjentskap med i Mjøsregionen. Men uten at det ennå har blitt tid til et besøk. På Gjøvik padles det også: Gjøvik og Toten kajakklubb har noen titalls aktive kajakkentusiaster. Mens på Brumunddal er de færre: Furnesfjorden kajakklubb kan skilte med 25-30 medlemmer. (2008) Og har jeg glemt noen nå, regner jeg med at jeg får en epost?