Hamperokken - vinterstid

En vinterlig tur på blomkålsnø i starten av april

På nittitallet rullet det en del sykler rundt med navnet Hamperokken, et resultat av 'omsatt kunnskap' i form av Taiwan-snekra offroadere. Fedrene - teoretikere med tilknytning til NT-programmet - lovte i den forbindelse gratis sykkel til den første som kjørte ned hele fjellet - på sykkel! Så vidt jeg vet har ingen klart det kunststykket - ennå. Men det finnes nok av dem som har prøvd andre direktevarianter - uten sykkel. Men mer om det seinere.

For de fleste er Hamperokken et fjell som besøkes om sommeren. En spennende, periodevis luftig og eksponert eggtravers - som kan gi antydning til sommerfugler i magen på de høydesvake de siste, bratte meterne til hovedtoppen. Utfordingene er på klyvenivå siden egga i perioder er ganske opphakket og smal, men ingen spesielle klatrekunnskaper er påkrevd. Folk med ekstrem høydeskrekk bør imidlertid kanskje finne seg noe annet, flatere å gjøre.

Men det er som vinterfjell at Hamperokken virkelig kommer til sin rett. I tillegg til at flere av de ubehagelige sidene ved løst sommerfjell (vertikalt småbruk med vegetasjon nok til to sauer og ei ku, tett bjørkeskog som samler opp regnvann i ukesvis, mygg og klegg!) glimrer med sitt fravær, får du en spennende isøks- og stegjernstur med varierende vanskelighetsgrad og snøkvalitet.

Det er også vinterstid mulig å gå en av hovedflankene på øst- eller vestsida av Hamperokken-ryggen. Slik snøforholdene var på denne dagen, hadde vestflanken som fortsetter opp i toppveggen vært det naturlige valget. Fast, passe glassert - perfekt stegjernsføre. Men da hadde egga forblitt ugått. Og det er nå til syvende og sist den som gjør turen. Synes nå jeg.

Egga starter med en skitur på feller opp Middagsaksla til ca. 8-900 meter. Foruten bjørkeskogen består denne etappen av runde og delvis avblåste rygger - og stein. Stegjernene kommer på under det første, bratte hammeren. Deretter er det lett, etasjevis snøbakke opp til den vardete fortoppen. Med en fantastisk utsikt. Så fortsetter egga mot sør i en blanding av brede rygger og eksponerte, oppbrukne partier med mye berg- og dalbane og varierende snøkvalitet. Det som er luftig - men safe - om sommeren blir fort litt mer komplisert vinterstid. Som den smale eggpassasjen rett før hovedtoppen. Snø og "usikret, sitte over skrevs"-taktikk kan med fordel byttes ut med en travers ned i vestflanken, over et par klippeband og strake vegen mot toppen. Det er ikke nødvendig å utforde skjebnen mer enn nødvendig. De objektive farene er mange nok.

Snø har en ubehagelig egenskap - som flere har fått erfare - på kroppen. Nemlig evnen til å bygge skavler. Spesielt ved vestavær kan det danne seg anselige lepper som blir hengende i løse lufta over østveggen. Som på bildet til høyre. De er ikke alltid like enkle å oppdage når du først står på stedet, godt "kamuflert" som de er mellom steinblokker og spir. Så det gjelder å tenke framover og ha øynene med seg. Sjøl om flankene på østsida ofte blir fylt opp med mye løssnø kan fallet bli langt. Og skjebnesvangert. Bildet til venstre forteller historien om en nesten-ulykke. Hvor bare en liten del av skavla fór.

Vind, nedbør og fuktighet er ansvarlig for danning av blomkålsnø. Som det var mengder av denne dagen. Alle flankene var plastret med iskrystaller. Vakkert å se på. Men forræderisk, siden dette kun er tynn ferniss uten skikkelig hold. Et kjapt slag med øksa - og isen renner av og avdekker naken fjellvegg. Turen opp de siste meterne til toppen ble derfor en svømmetur i issukker. Her - som på mange av toppene i Lyngen. Med topphammeren på Piggtind som en desidert høydare - med sine femti meter crawl.

Men hva gjør vel noen timers jobbing - når toppen på 1404 meter til slutt kan nytes i strålende sol - mens landskapet ligger brettet ut under deg? Med utsikt til Bjørnskardtind i sør og overflod av niste og te - før tinderangling nordover igjen til skiene og en nedkjøring under perfekte forhold. Et verdig - og nødvendig - punktum for påsken.