For meg er Hamperokken primært et spennanes vinterfjell. Såre enkel anmarsj på kjøreski - spektakulær stegjernstur langs snødekte egger tur/retur toppen - etterfulgt av raske svinger ned til bilen. Perfekt turmål på korte vinterdager.

Men Hamperokken har naturligvis også mange sommerkvaliteter. Sjølve egga i bar utgave byr på både mer spenning og flere utfordringer - når svart vibram møter stein i form av en lang rekke av trange passasjer, tårn, blokkstabler og lausur i stadig bevegelse.

Turen starter fra parkeringsplassen på høyre hånd der Tverrelva krysser hovedvegen mellom Fagernes og Breivikeidet, etter at du har kjørt en drøy mil fra Fagerneskrysset.

Stien begynner noen få meter lenger øst, går først gjennom bjørkeskog, forbi et hyttetun - før skogen åpner seg gradvis mens du beveger deg oppover langs Middagsaksla.

Først oppe på fortoppen kan du nyte synet av hele den halvmåneforma, hakkete eggen mot hovedtoppen.

På deler av turen er du nødt til å følge eggen - det finnes ingen alternativer. Mens du andre steder kan velge en enklere og mindre eksponert variant et stykke ned i flanken på vestsida.

Sjøl om vitsen med turen - etter min mening - er nettopp egga med de utfordringene den kan by på.

Sjølve topphammeren krever litt småklyving, men med åran har det meste av lausgrus forsvunnet, samtidig som det er godt med tak. Og så står du plutselig på toppen.

Klargjøring på parkeringsplassen ved hovedvegen. Det er tett mellom bilene - og verre skulle det bli.

Det første penværet på noen dager lokka mange turglade til fjells. I perioder var det nesten overbefolka på egga - og da jeg hadde telt over 35 bestigere ga jeg opp - og kunne bare konstaterte at min gamle 'rekord' på fire samtidige på toppen ble slått grundig ned i støvlene.

Men - for all del: Det er alltid trivelig med hyggelig selskap i slike spektakulære omgivelser!

Over tregrensa - på veg opp ryggen mot fortoppen. Lauvskog og gress er erstatta av lyng, mose og stein.

Nok en stilstudie av ryggen. Antrekket forteller alt om en varm, sommerlig etterslenger helt i slutten av august.

Endelig oppe - varden på fortoppen.

Matpause - med utsikt til tårnene på egga videre mot hovedtoppen.

Mange forventningsfulle bestigere - og flere skulle det bli.

Spranget i kompetanse, alder og fysikk var stort: Fra et trekløver med spretne 19-årige jenter som dansa seg over de smaleste passasjene på egga som om de skulle gått over golvet på Sats - til de litt eldre, noen til dels tyngre, med høy puls og et snev av eksistensiell (høyde)skrekk. Det var flere som kastet engstelige blikk oppover da de sto under sjølve toppflanken.

Men felles for dem alle: De kom seg helt opp - så langt jeg kunne se. Med andre ord: Full uttelling - og mange lykkelige smil på returen.

Tett befolket fortopp - tatt noen meter lengre sør på vegga.

Optimistisk start - den første gjengen forlater fortoppen og tar fatt på sjølve egga.

Det første, flatere partiet av egga - før utfordringene begynner.

Typisk parti på Hamperokken-egga: Bratt og eksponert, med lett gåanes, høvelig tørt og med mye gode tak.

Tilsynelatende mye bratthet på en gang, så her er det greit å bruke spise-en-elefant metoden: Bit for bit. Hver for seg er utfordingene høyst overkommelige.

Vi nærmer oss. De første par tårnene er unnagjort.

Det siste tårnet er tilbakelagt. I det fjerne - nede i dalen: Eiscat-anlegget og Tromsdalstind.

Nå gjenstår kun den smale egga over til hovedtoppen - for de som velger den varianten. Greit gånes på sommeren, mens den kan være både smal, fokkskavldekorert og utpsykanes vinterstid.

Da kan det være greit å legge turen på nedsida av hammeren. Og nøye seg med bare å se opp på egga.

Men - velger du direktevarianten sparer du både tid og høydemeter. Samt at du slipper unna med litt mindre løsgrus og ur.

Hele egga i fugleperspektiv. Nede, nærmest: Den smale exit-egga.

På toppen! De siste klyvemeterne er unnagjort, og førstegangsbesøkerne kan nyte utsikt og topprus i 1404 meters høyde.

Utsikten mot toppen av Stortinden. I midten skaret du kommer opp på når du følger normalvegen - langs egga mot venstre - til Bjørnskardtinden.

Toppen på Bjørnskardtinden. Rett imot: Deler av egga mellom toppen og hovedtoppen på Hamperokken. Som inngår i rundturen Rundfjellet - Hamperokken - Gabrielfjellet. I følge de som har gått den er den stort sett greit gåanes. Men med noen luftigere passasjer / behov for litt sikring - alt avhengig av snø- og føreforholdene.

Ytterligere debutanter. Bedre vær enn dette går det knapt an å ønske seg! I bakgrunnen Breivikeidet, Fargernes, Ramfjorden og - lengst borte et glimt av Balsfjorden og øyriket utafor.

Utsikt mot Tepphaugdalsvatnet og Tepphaugdalstinden (1251 meter)

Returen er påbegynt. Det øverste klyvepartiet under toppen er lettere å klare opp - enn å rygge ned. Men det er flust med tak - her er det bare å ta tida til hjelp.

Nedre del av sjølve hovedtoppen. Litt lausere - så prøv å unngå å ha folk under deg når du beveger deg her. Steinblokker på 'avveie' kombinert med litt fallhøyde kan fort ende med katastrofe. (Bildet er et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres... smil)

På returen valgte vi å følge egga hele vegen. Den er langt mer spennende og variert - men vi sparte lite tid i forhold til de som tok flankestien. Til det var steinene på skyggesida litt for fuktige og glatte, og farten måtte tilpasses etter forholdene.

Stilstudie: Turgjeng og egg.

Det høyeste tårnet er unnagjort. Herfra og bort til hovedtoppen gjenstår bare et kort opptak, litt småklyving og en sti som slynger seg delvis på nordsida og delvis oppe på egga.

På veg ned skuldra i lav kveldssol, med Tromsdalstind og Eiscat-radaren i bakgrunnen.

Strålanes fornøyde bestigere tar fatt på de siste snaut åtte hundre høydemeterne til bilene. Før kjøreturen hjem.

Konklusjon: Hamperokken på sommerføre er en spennende og variert tur - med mange 'høydare' underveis. Kanskje ikke førstevalget hvis været er utrygt - og regnskyene ligger og trykker på fra vest. Men desto flottere på en tørr, solbaka dag som denne. Anbefales!