Heftig (svingeføre) på Hollenderen

Noe av vitsen med turliv.no er jo å dokumenterer turmulighetene og perlene i landsdelen, og sånn sett hadde Store Hollenderen allerede fått sin side. Men det er rart med det: Noen plasser har en tendens til å bli gjengangere. På havet sniker Gammen seg umerkelig inn i mange turopplegg - mens i skisammenheng blir det ofte gjensyn med "tanna" på Hollenderen.

Dette er en av de klassiske vårturene. Og sånn sett verdt enda en nettside. Siden de forholdene vi hadde i forrige beretning var vinterlige og - etterhvert som sola forsvant - steinharde. Denne turen - i starten av mai - hadde mye mer preg av vårsnø og slush. Og lukt av varm lyng og mose. Drømmen om en ny sommer har omsider våkna, og tælen går av kropp og sjel...

De var ikke tungbedde, turkompisene. Jeg er helt overbevist om at de sover i startblokkene - klare til å hive seg av gårde bare noen sier de magiske ordan. Så også denne morran. Fra "vi drar!" til fysisk avgang tok det en times tid. Og etter litt diskusjoner på parkeringsplassen på Håpet fikk Syncroen æren av å transportere bønsjen utover til Grøtfjorden. Til tross for mange advarsler mot ubehagelig lyd fra oljetrykksføleren - som paia under ferieturen i fjor. I det hele tatt: Gammel bil har mye sjel - og det er litt sjarm, da - å måtte dytte den igang innimellom, når elektronikken trøbler.

Mai betyr barmark og lyng et stykke innover flata - før oppstigninga rundt, innimellom eller over elva tar til. Denne gangen var det sørgelig enkelt: Snøbruer og band var intakte, det var bare å snirkle seg oppover mot første skuldra på bløt vårsnø - og nyte av solflekka flanke. Tunge nedbørsskyer i vest, men de gjorde lite av seg.

Stort sett fast, godt underlag hele vegen opp - med større eller mindre grad av overflate-slush og et tynt fokksnø-lag. Kanskje ikke den store soltilbeder-turen, til det var snoen som flekka over flankene i kjøligste laget. Men under jervenduken er klimaet alltid lunt og behagelig, og varm sjokolade skaper i det minste innvendig solskinn...

Flanken fra vannet og opp til breen var imidlertid like bunnløs som den pleier. Her ligger det som oftest enorme snømengder og venter på et påskudd til å følge tyngdeloven. Og det var gått mange våtsnøras allerede. Men trafikken til toppen hadde tydeligvis vært stor noen dager: Det diagonale "hylle"sporet var fast og stabilt. Med andre ord: Ingen svømmetur denne gangen. Sjøl om det ble litt svømmetak på veg ned igjen, når skiene plutselig forsvant i sørpa og det ble bråstopp i det snøen nådde opp på låran...

Det gikk på autopilot opp breen, mens hauet var på vandring i minnehallen. Og litt sideglepp det siste stykket opp til toppen på et tynt fokksnølag. For han blåste godt der oppe, på toppegga.

Pausen - i hvertfall for noen av oss - før nedkjøringa kunne måles i sekunder... Og knapt nok. - Av med fellene, snøre igjen alle åpninger - og så var det bare å hive seg ut i telemarkseldoradoet.

Det får heller være at det blir dårlig med dokumentasjon av svinger når du bare har tilgang til treigt digitalkamera. (Standard resultat: En skitupp eller hælen på en skisko) Du må bare tro meg: Forholdene var helt fantastiske! I motsetning til på en "normal"tur - hvor snøen varierer ganske mye - fra steinhard flanke - via gode kjøreforhold - til skarelokk og knall og fall - hadde vi optimale forhold denne gangen: Perfekt svingeføre nesten hele vegen ned. Litt sørpe-bading i de mest snørike passasjene - men ellers ren orgasme! Til og med hun som hadde vært på toppen samme uka - og derfor hadde ønska seg et anna turmål for dagen - smilte fra øre til øre etterpå.