Etter cockpitfrokost og litt nabobåtprat pakka vi sekkene, snørte på fjellskoene - og begynte på turen opp til toppen av øya. En godt T-merka og skilta (inklusive kart over Lovund med ruta inntegnet) sti begynner rett forbi bebyggelsen på østsida, fortsetter i småkupert terreng i tre kvarters tid over/rundt bergnabber, storur, skjæringer og ei nydelig sandstrand. Før den svinger hardt styrbord og fortsetter noen hundre høydemeter opp ei delvis kjettingsikra renne. Rett før renna blir på sitt bratteste, tar stien av til venstre, runder en liten rygg - før den fortsetter opp det slakkere, enklere mellompartiet før topplattået og varden.
Og utsikten aleine er verdt alt (det eventuelle) slitet. Vi tok oss også tid til et nydelig, men kaldt bad på stranda, akkompagnert av skrikende ørnunger i veggene bak oss - før vi returnerte til båten. Til det som i utgangspunktet var tenkt å være en velfortjent øl. Men før vi kom så langt kom skipperen på Tante Sofie ruslende. De hadde kommet sigende tidligere på dagen og lå ved kai rett i nærheten av Lovund Rorbuhotell. Så vi pakka pilsen i sekken og rusla sammen med han bortover. Og tok topptur-gevinsten i en solvarm X-yacht cockpit i steden. Og når vi først var i farta: Kvelden ble toppa med middag på rorbuhotellet. Fortreffelig, kokt boknafesk med smør, poteter og gulrøtter, akkompagnert av hvitvin - og etterfulgt av ostekake med ferske bringebær og kaffe. Og retur til båthavna sånn nærmere elleve. Vi sovna tidlig - helt bedøvet av sommer. 
Så hva gjorde vi? Jeg starta dagen med en kjapp padletur i Folboten inne på havna mens Tante Augusta flytta fra ei privatkai til båthavna. Deretter handla vi på butikken, hvor innetemperaturen var sånn pluss/minus femti og vareutvalget... well - hvilket vareutvalg? Nybutikken (den gamle brant ned i starten av februar i år) åpner i midten av måneden - og den improviserte miniutgaven rett over gata bærer preg av å synge på siste verset. Med noen og tjue grader ute, stinn brakke/masse turister, kjølere og frysere på full guffe samt rødglødende brødbakemaskin var arbeidsmiljøet i beste fall - interessant? Ispinnene smelta fra du tok dem ut av fryseboksen til du fikk betalt. Vi knerta noen i solsteiken på benkene utafor. Det ble en del båtkikking utover dagen. Tradisjonsbåtene begynte å sige inn, men spredte seg raskt over mange kaier. Intet felles samlingspunkt eller arrangement om kvelden, men mange små dekksfester. Så vi måtte spasere rundt fra kai til kai og suge stemning. Møtte kjenninger over middagstallerkenene på rorbuhotellet, på kaia utafor kystmiljøsenteret (hvor vi satte til livs vafler og betydelige mengder kaffe i solsteiken) og under kveldsrunden langs kaiene - mens tåka velta inn fra havet. I perioder var den høvelig tjukk - spesielt etter at sola mista grepet. 
Ellers var vi også en tur i lundefuglberget og kikka. Men det var for tidlig på dagen for de store flokkene - og lundefugl ser vi jo nok av på havet - og på betydelige nærmere hold. Så jeg tok langt flere bilder av utsikten enn av fugleberget. Men uansett ble det en hyggelig spasertur lang østsida av Lovund. Båten har også sett ut som et klesstativ hele dagen. To vaskemaskiner har vi kjørt på hotellet - og tørketrommel. Så nå er de tre første ukenes klesforbruk igjen velduftanes og rent. I grevens tid - sånn representasjonsmessig. Og snart er alt også tørt - sjøl om vi måtte flytte noen plagg innendørs om kvelden og la avfukteren gjøre jobben i løpet av natta. Vi avslutta kvelden med hvitvin hos Tante Sofie. Først i cockpit - men da tåka og vinden kom trakk vi under dekk. En perfekt dag i paradis. 
Sein kveld: Som sagt - så gjort. Vi slapp tampene på Lovund og satte kursen sørøstover, mot Sandnessjøen godt etter middag. I brukbar vind - 5-8 knop. Vi sløra med fullt storseil og genoa til vi var forbi de sørligste holmene i Solvær - og kunne legge kursen forbi nordspissen av Dønna mens vi seilte platt lens. Men å spri var ikke veldig aktuelt - vinden var ikke sterk nok til å få den tunge, solide genoaen til å stå. Derfor var jeg under dekk og gravde fram en av spinnakkerne som ikke har vært lufta på mange år. Så lenge sia at fargeforskjellen på dem hadde gått helt i glemmeboka. Så i stedet for å plukke fram den store, endte vi opp med en mindre, høyere - og betydelig eldre. Men den fungerte helt utmerket i vinden,
Vinden snudde akkurat i tide til at vi kunne fortsette sørover på østsida av Dønna med samme seiloppsett. Helt til vi slapp sørøstspissen av øya og kunne se rett inn i havneområdet i Sandnessjøen. Som så mange ganger før lot vi oss narre av en kort periode med vindstilla - rigga ned alt av seil og starta motoren. Akkurat tidsnok til ny vindøkning. Men med bare en snau nautisk igjen var det helt uaktuelt å styre mer med seilene. Vi heiv heller ut juksa noen minutter, mens fishtracken viste svart hav. Så vi avslutta kjapt - og fortsatte videre mot hovedhavna. Hvor vi runda inn noen minutter seinere, på jakt etter flytekaiene til Nothuset. En ringerunde tidligere på dagen hadde avklart at de hadde noen få, små gummibåter på lager. Vi fikk dem til å sette lapp på en 2,50 meter lang, nederlandsk LodeStar med oppblåsbar dørk. Og - når vi ankom om kvelden måtte vi bare legge oss på en av de to bryggene deres over natta! 
Vi fant flytebryggene til slutt - innerst inne, forbi gjestekaiene til Sandnessjøen. Som for øvrig holder en høy standard, og ligger langt mer sentralt enn båtforeningens gjestekai litt lengre sør. Men både gjesteanlegget i sentrum - og båthavna var for tida breddfulle av feriebåter. Vi var bare lykkelige over å ha et alternativ, og fant oss en ledig plass helt inne ved gangbrua på den sørligste av Nothuset-kaiene. Med brådypt på over seks meter lå vi godt, helt oppi fjærsteinan. Og det meste av nordavindstrekken fikk vi også eliminert, takket være det snertne cockpitteltet. Som er sjelden i bruk, til tross for at det luner veldig godt. Det skal det nok bli en endring på, denne survindssommeren 2009. Vi tok oss en lang sightseeing-runde gjennom sentrum. Forbi alle gjestebryggene med feite kaninknusere i alle prisklasser over millionen, gjennom gågata - og helt bort til båthavna. Hvor vi sikla over nytt dusjanlegg (hvorfor tok vi ikke med håndklær?) og inspiserte klubbhuset. Før vi returnerte til båten - og en rolig natt med generatordur i det fjerne. Bylarm. 
Men det løste seg - motorbåten ble heist på plass i krybba - og vi kunne gå opp for å se på gummibåtene. Vi endte ganske riktig opp med LodeStar - men en større og mer forseggjort utgave en vi den vi tenkte på i utgangspunktet, etter telefonsamtalen. Med dobbel dryppkant, toppleppe og dobbel, oppblåsbar dørk. 2,8 meter lang, det vil si større enn den Zodiacen vi hadde, men smalere i baugen - og betydelig enklere å blåse opp og pakke sammen på dekk. Fast dørken og skinner er lite egna for montasje på et trangt og ujevnt seilbåtdekk. Men hele kjøpsprosessen tok tid, nærmere bestemt godt over to timer. Skademelding og kvittering ble faksa til forsikringsselskapet, og vi hadde en runde på epost for å få avklart hva 'bilder til arkivet' egentlig betydde. Håpet var å bli kvitt Zodiac-vraket før vi slapp tampene, men da vi var ferdige med handlerunden - som omfattet vinmonopolet og et lass med bæreposer fra Rimi ('Skal
Vi tok en kjapp-kjappstopp i båthavna da vi passerte. 'Lånte' oss en ledig bås på den første piren - og fikk oss en nydelig dusj til tjue kroner. Før vi slapp tampene og runda ut forbi moloen igjen. Og heiste storseilet i nordatrekken. Klokka var halv fem. Kvart over åtte var vi framme på Nes på Vega, etter snaue fire timer med nydelig seilas i god vind. Vi seilte helt platt, og nå var trøkken så god at vi kunne spri - og la seilene formelig løfte oss fram. Vi jibba to ganger, utafor Alstahaug og på sørspissen av Tjøtta, før vi lensa - og etter hvert kryssa - oss fram langs nordsia av Vega. Vi klarte den nordligste staken før innseilingen til Nes med 30 meters klaring etter å ha kjørt overhøyde en nautisk. Og kunne runde rett inn i galskapen. Vi plukka for en gangs skyld ned seilene før vi seilte inn i havna. For foran oss i leia lå det litt av hvert. En hurtigrute på leting etter kaiplass, et utvalg skøyter, et par kaninknusere. Og noen hundre tradisjonsbåter fortøyd i kaier, flere nye (midlertidige - synd!) flytebrygger og på svai. En skjønn blanding av farkoster, med hovedvekt på tjærebrent tre. 
Vi gadd ikke engang se etter kaiplass, men heiv ut jern og rigga oss til i lag med et par-tre seilbåter og noen sjarker. Og før Volvo Pentaen var stoppa, hadde vi rigga motoren på LodeStar-en og satt innover mot land. Fremdeles iført full seierhyre. Den første vi så etter å ha runda brygga med skøytene var Gjertrud av Rana. Vi sklei inntil, midt i avslutninga av middagen for en stor gjeng med hemnesværinger på tur. Det ble et hyggelig gjensyn med skipper og bestmann fra Bodø-turen for tre år sia, og full omvisning ombord for styrmannen til Ariel. Før vi traska videre for å inspisere kaiene og få oversikt over hva som skulle skje i dagene framover. Vi tok oss et streif gjennom området, registrerte steder som kunne være interessante å besøke dagen etter, prata masse kjenning på kaiene - hørte litt på musikken i lageret - og bare sugde stemning. 
Biskop Hvoslef fra Malangen lå innerst ved hovedkaia - og dermed var det duka for høyrøsta gjensynsglede. Før vi ble traktert etter beste evne i dampende varm salong. Grunn?
Da kaffetørsten meldte seg, hadde vi Biskop Hvoslef innen en armlengdes avstand. Så i noen timer kosa vi oss på dekk med nytrakta og nyinnkjøpt (et utvalg spekepølser), mens det krydde av folk på kaiene. Vi holdt også et halvt øye/øre på roregattaen som tok seg en runde på fem nautiske - før slitne vinnere kunne returnere til havn. Og tok kortere streif ut i folkehavet, opp i salgsbodene og inn til gammaldansen i lageret. Men ved sekstida meldte middagsbehovet seg. Og mens de andre jakta på spisesteder med brukanes menyer, returnerte vi til båten og raska sammen vår egen. Etterfulgt av litt horisontale aktiviteter (zzzzzz) i påvente av kveldens dansegalla med Mix. 
Seint: Det ble ikke noe av dansinga. For 'noen' hadde glemt å fortelle at den herligheten kostet ytterligere 250 spenn - ut over de vi allerede hadde brent av i deltakeravgift. Men erstatninga var det ikke noe å si på: Helaften i løftingen på Gjertrud. I utgangspunktet skulle vi bare innom og si 'hei' - men det ble med tanken. Snart var nesten hele mannskapet fra Bodø-turen for tre år sia samlet, og flaskefóret satt løst. Nok en kjempehyggelig kveld med gammelpelsan! Vi avlutta kvelden med nok et besøk i Biskopen. Og en pils på returen - når vi allikevel skulle tråkke over dekket til Gjertrud, vår faste gummibåt-'bøye' disse dagene. 
Vi hadde imidlertid ikke meldt oss på, og alt var fullt - så vi kokte middag under dekk på Ariel i steden. Førsteklasses mat der og - og betydelig varmere enn hos folket på festmiddagen. Vi traff noen av dem seinere på kvelden på puben - hutrende og blåfrosne. Mens de prøvde å få igjen varmen etter timer i Neslageret uten noen form for oppvarming, silttende på kalde plaststoler. Men det var varmt nok i lageret tidligere på dagen. Da Brønnøysund Amatørteaterlag framførte utdrag fra 'Vett og uvett'. For en fullstappet sal. Vi satt på 2. benk og fikk med oss det meste, mens de lenger bak ikke hørte et kvidder. Uten mikrofoner eller annen form for elektronisk/mekanisk 'hjelp' (inklusive strømmen som gikk til stadighet - og tok med seg det lille som var av scenelys) var det et håpløst prosjekt. 
Gummibåtkjøringa denne dagen ble ganske så småblaut. Vinden piska opp sjøen og sendte dusj etter dusj inn over ripa, og både på veg til teateret og til puben på andre siden av vågen seinere på kvelden passerte vi åpne strekk hvor nordavinden fikk fritt spillerom. Og siden Gjertrud forsvant med småsjukt/'mett' mannskap allerede tidlig på dagen, måtte vi lirke oss inn og ut mellom flåter med båter for å finne noe å feste tampene i. Puben var forresten en av få plasser som hadde forberedt seg - og tatt høyde for - storinnrykket av båtfolk. Verkstedet var tømt for utstyr - og fylt med hagemøbler og gamle bilder. Og trekkspillet gikk varmt mens vi storkosa oss, prata båt og kjenning - og nøt siste kvelden på Vega. Turen hjem før midnatt ble småbløt, og hvitvinsglasset til brummende Reflex-ovn etterpå en ren nytelse. 
Noen få minutter seinere var de i heisinga, naboen og styrmannen med hvert sitt tau og vinsj. Det gikk fort til topps - hvor vindgiveren ble skrudd løs og tatt med ned igjen. Grunn? Vi mista vinddataene på vegen over fra Sandnessjøen. Først bare i korte perioder, men snart var periodene blitt permanente. Og RSI-indeksen som forteller om kvaliteten på forbindelsen fra mastesender til mottaker var - ingenting. Null hull. Gjennomlesning av manualen fortalte om 'parning av vindgivare og WSI-box'. Om hvordan den skulle 'släpps' - før giveren og mottakeren igjen skulle initieres/kobles sammen igjen via konfiguering på vindinstrumentet og en knapp under batteridekselet på giveren. Første gang gikk det tilsynelatende greit - uten at det ble noen flere vinddata av den grunn. Men på andre forsøk blinket først vindgiveren de to korrekte gangene - før mottakeren svarte med to korte 'piiip'. Kontakten var gjenopprettet - og datastrømmen tok til. For andre gang på ti minutter entret jeg masta, skrudde på plass, og deretter fungerte alt utmerket - et par dager. For 'parningen' var nok ikke grunnen. Siden svikten i datastrømmen resten av sommeren sammenfalt med overskya og regntunge dager. Et lite, toppmontert, vannrett solcellepanel er åpenbart ikke nok for å vedlikeholde batteriet. Spesielt ikke her oppe i nord hvor sola i zenit kun er en solbrent drøm. Lave kvelds- og midnattsolstråler klarer knapt å streife cellene - langt bindre bidra med lading. Dette er meldt tilbake til produsenten - som skulle ta det med seg videre. Så får vi se om det resulterer i en forbedret, modifisert vindgiver - på sikt. I mellomtida må jeg belage meg på minst et par turer i masta per sesong for å få etterlada - så mastesteg blir vel det neste. For enklere og tryggere turer opp i masta og ned igjen. Jobben hos naboen tok kort tid, men kaffen og småkakene etterpå, akkompagnert av fortellinger fra masse år i utlendighet, båter, hus i Steigen osv. tok all tida fram til lunsj. Egg og bacon ble stekt og fortært i sola i cockpit etter at vi hadde forflytta oss over til de midlertidige flytebryggene (mesteparten av flåten på mange hundre båter var ute av havna godt før ti) og fått kobla oss til vann og strøm. Batteri og tank var tomme etter tre dager på svai - uten 'forsyninger'. 
Men ved to-tre tida, etter at vi hadde fått vaska og rydda under dekk, spylt båt og alt utstyr fritt for saltvann og rigga ned gummibåten, seig vi ut fra havn for motor til vi hadde runda innseilingsfyret. Deretter heiste vi alt av duk og skar østover på maks høyde, runda de nordligste stakene og satte kursen rett mot Ylvingen. (Eller 'Ølvingjen' som helgelendingen på Træna forgjeves prøvde å få oss til å uttale det.) Ylvingen var - takket være varmende Himmelblå-runder på NRK i fjor vinter - ett av få forhånds'booka' stopp på årets seilferie. Men den havna litt lenger ned på lista etter hvert som det gikk opp for oss at det foregikk en tilnærma folkeflytting utover til tv-øya. Ryktene fortalte om full våg, horder med turister som kom per bil, sykkel, båt og bein - på egenhånd eller via ferdig'pakker' - og fortvilte produksjonsfolk som rydda havna og stoppa mobiltelefoner, kantklippere og snekkere. De måtte jobbe virkelig hardt for å opprettholde illusjonen om et halvt fraflytta kystsamfunn på Helgelandskysten. 
Men når vi først var i seilinga, og sløra med 5-6 knops fart (over åtte på topp) i riktig retning: Hvorfor ikke stikke innom? Vinden døde ut da vi hadde runda Vega og passert Igerøy, men vi lista oss inn den nordvestlige innseilingen (grunt! bare 2,1 meter på loddet da vi ankom Ylvingen på fjære sjø) og seig inn på vågen. Hvor det - mot alle advarsler - var ganske så fredelig. Små klaser med båter, mange på svai - men overhode ikke overbefolka. Og de som spaserte på kaia var lokale helter, fastboanes og høtt-folk - breddfulle av historier. Vi ble anvist plass på flytebrygga. Vi fikk yttersia for oss sjøl - femti kroner natta med strøm var gjedd førr pængan - og selskapet fortreffelig. Her lå vi side ved side med gamle og nye Himmelblå'helter' - kan det bli bedre? 
Det ble masse kaiprat om fiksjon og fakta - og om Ylvingen. Mange av kaitraverne hadde vokst opp på øya, men flytta vekk etter hvert som de ble voksne. Men fremdeles kjente de hver en krok, hadde slekt som hadde drevet kaia, bruket, butikken - og var spente på hva som kom til å skje framover med dette lille samfunnet. Ylvingen har bare 23 fastboende, men - som så mange steder på Helgelandskysten er det stor oppussingsaktivitet. Gamle hus blir satt i stand, nye hytter bygd, og søringene som har kjøpt bruket og butikken (mens hurtigbåtkaia fremdeles er offentlig eid) har store planer om leiligheter og fritidsboliger. Sjøl om dette prosjektet foreløpig ligger på vent - i påvente av at opptakene til Himmelblå blir avsluttet i løpet av neste uke.
|
Forrige uke 
Regnværet i går kom fort - og passerte raskt med kurs for Træna. Vi våkna rimelig tidlig i morges - til en ny dag med blå himmel og lun varme. Helt utrolig - etter tre uker med iskald nordatrekk og mye vind.
En nydelig, variert fottur som har enkelte, brattere partier. Men som kan gjennomføres av de fleste med et minimum av kondis og kontroll på beina. Yngstemann denne dagen var bare ett år, og kom seg til velberget til topps, takket være bæremeis på pappas rygg. 'Neste år får hun gå sjøl'.
og dro oss fram med 4-6 knops fart. Akkurat passe mye for å slippe å legge skjøtet på vinsjen.
vi spise alt det?') var det fremdeles ikke kommet en bekreftelse om at bildene vi hadde sendt nedover av skadene var tilstrekkelige. Derfor ble vraket med på nok en etappe, bundet fast til rekkestøtta. Mens nybåten fikk lov til å skli i kjølvannet av Ariel mens vi tøffa ut havna for motor og runda sørover.
Sentralfyren gikk for fullt til tross for at det var bare lettere småkjølig i vinden. Og stilongs og seildress ble litt vel påkledd når termometeret viste 25+. Men vi overlevde, takket være god innsats for å holde væskeballansen under kontroll. Først på Biskop-en, og seinere på Gjertrud, hvor bestmannen trylla fram et par pils som akkompagnement til all båtpraten. Klokka var nærmere to før vi var tilbake i båten igjen etter en fantastisk første dag på Forbundet Kystens 29. landsstevne.
bank, salgsboder, fotoutstillinger, gammelbutikk og innføring i historia rundt dunplukkinga i værran. Spennanes, og godt fortalt. Nyerverva kunnskap: Det kreves dun fra 70 reir for å lagen en passe stor dyne. Og duna må renses i tre ukers tid for hånd for at resultatet skal bli best mulig. Det forklarer hvorfor en lokalt kjøpt dyne kan koste 25-30 000 kroner. Mens prisen på verdensmarkedet kjapt kan komme opp i det dobbelte.