Vi berga oss gjennom den første ferieuka ved hjelp av landstrøm, batterilader og mye seiling. Men da vi nærma oss Hennes - mens vi pløyde speilblankt hav for motor - begynte alle alarmene å pipe. Batteriet erklærte seg tilnærmet flatt. En ettermiddag, natt og solfylt formiddag i båthavna var tilstrekkelig til at solcellepanelet fikk stoppa kjeften på alarmene - men bare midlertidig. På veg innover Lonkan-fjorden mot Møysalen begynte de igjen å pipe iltert, og før vi hadde tilbakelagt den første nautiske for dagen var vi fri for elektroniske kart. Konverteren hadde gitt opp. Men siden fjorden var ren og pen skjær/grunnemessig, støtta vi oss på loddet mens vi lirka oss på plass og heiv ut jern. Og satte vår lit til sola - og en lang topptur med mye ladetid. 
Det er underlig hvor avhengig en blir av digitale hjelpemidler. Sjøl med papirkart, GPS og lodd følte jeg meg høvelig naken da vi seig tilbake mot Hennes - til tross for at det meste av dette var skikkelig luksus bare for få år siden. Nå forlanger du vite nøyaktig - på meteren - hvor du befinner deg til en hver tid, og papirkartene brukes mest for å holde oversikt over de store linjene. Detaljene tar C-mapen seg av. 
Men det forutsetter strøm, og nå var gode råd dyre. Gammelgutan i båhavna ble konsultert, og mange tenkerynker tyda på stor hjerneaktivitet mens de traverserte minnebanken etter dynamorelaterte erfaringer. Som de hadde mange av. Og siden reimen var intakt, alt surra og gikk som vanlig - så måtte det være kablingen eller sjølve dynamoen som hadde paja. Den endelige dommen skulle vi få morraen etter. En pensjonert elektriker hadde en avtale i en av de lokale sjarkene - og skulle stikke bortom etterpå. Vi koste oss utover kvelden i solskinnet og nøt sommervarmen - mens batteriladerer tikka og gikk på lånestrøm. Og jeg dokumenterte nok en potensiell kaiplass på Hennes: Postkaia. I helgene er det ikke anløp av postbåt, så er du fullstendig i beit, går det an å ta i hvert fall den ene sida av denne flytebrygga i bruk. De med lokal tilknytning kjente godt til denne muligheten. Og nå gjør du det også... smil Uten tilkobla dynamo hadde vi plenty med instrumentstrøm, sjøl om det ble mye motorgange ned Raftsundet. Underveis kunne vi - ut over et praktfullt vær - nye en
Turen videre, på innsida av Storemolla gikk stort sett for motor - med støtteseil. Først da vi hadde passert Molldøra friskna han såpass på at vi kunne sløre bare på forseilet en stund. Før vi sneik oss inn bak moloen i Svolvær mellom nordgående og hurtigbåten - med kurs for gjestekaia. For andre gang i sommer havna vi på utsida av en nederlender, en solid tanks av en stålbåt - mens dekks"gutten" og mannskapet diskuterte nederlandske dialekter - på nederlandsk. Skikkelig internasjonalt! Lett duskregn og landstrøm var god motivasjon for et høyst behagelig liv under dekk. Kaffekoppene ble mange mellom kapitlene i krimen - til vi til slutt fant ut at vi skulle droppe middagsstellet til fordel for kjøpemat. Og kursa i retning Anker Brygge og en helt grei pizza, akkompagnert av et like greit coverlåt-band. Før vi rusla hjem til forpiggen og en natt med vanndråper på luka. Punkt en på handlelista var dynamo. Vi traff på en gjeng Tromsø-seilere i sentrum som kunne bidra med diverse kreative forslag. Men siden nærmeste bilopphogger lå mange kilometer borte, trava vi isteden bort til Volvo Penta-forhandleren og bestilte en flunkende ny. Samt slippsetting dagen etter, siden vi allikevel måtte vente minst en dag på dynamoen og nytt svinghjul. Ingen av delene var særlig billig - i utgangspunktet. Og verre skulle det bli. Skjønt ikke så ille som hjemme på Skattøra, etter at marinaen der fikk monopol på slippsetting da Tomek la inn årene i fjor høst. Etter at det ble klart at vi fikk oss en ekstra ventedag tok vi oss en lang spasertur etter en latte på Baccalao. Svolvær sentrum på kryss og tvers, ispedd gamle historier ("sånn så det ut i 1979") og høyst ukvalifisert guiding. 
Litt småhandling ble det også tid til, og hyggelige gjensyn med gamle kjenninger fra mange år tilbake. Og nok en gang gjorde vi et mislykka forsøk på å få handla nytt ladebatteri til toilettvifta og glass til parafinlykta. Uten hell. Forøvrig et prosjekt som ble holdt i live hele ferien, men som først fant sin løsning da vi var kommet oss hjem. 
Jeg måtte naturligvis ta et bilde av båten til Sjøkartverket - siden Lofotposten meldte at de nå hadde avsluttet registreringen i Nordland. Og at de i løpet av de siste årene hadde funnet flere tusen nye skjær og grunner. Jeg gleder meg til alle disse dataene har blitt bearbeidet - og omsatt i nye C-map kart, slik at det igjen går an å ferdes trygt utafor hovedleia overalt på Helgelandskysten. I dag er det ofte rent sjansespill, med kartgrunnlag som stammer fra forrige oppmåling, på slutten av attenhundretallet. 
Det ble mye kaffe og krim i cockpit utover ettermiddagen. Til vi fant ut at vi skulle sette bort matstellet nok en gang. Og bevega oss langsomt over til Svinøya og Børsen spiseri. Naturligvis var de fullbooket, så vi tok oss en tur helt ut til moloen og Fiskerkone for å slå ihjel en time eller to mens vi venta på at trafikken skulle avta. Og det ble en hyggelig avstikker, ikke minst takket være været og et par entusiastiske jenter sørfra på sykkelferie. De hadde tatt ferga fra Bodø, og hadde "gjort" mesteparten av Lofoten i løpet av noen hektiske dager - og netter. På grunn av trafikken hadde de valgt å sykle om nettene. Da vi kikka innom Børsen på hjemvegen hadde de akkurat fått en avbestilling - og ledig bord til to. Dermed ble det gjensyn med Baccalaoen fra påsketuren for et par år sida - et lykkelig gjensyn. Og stappmette kunne vi rulle ut et par timer seinere og sette kursen mot gjestehavna igjen. Hvor vi sovna i forpiggen, akkopagnert av coverlåter... Det var litt uvant å være tilskuer - normalt er dette en jobb jeg gjør sjøl. Gratis. Nå var heller ikke denne arbeidstimen med i slippsett-
Mens båten tørket, skrapte vi det siste av rur, stramma foringene til roret, sjekka
Det gikk med en liter Seajet 117 primer og fem liter Seajet 033 bunnstoff. Og tørken var det ingen ting å si på! Rundt tretti
Overraskende kjentfolkbesøk fikk vi og, midt oppi støv, møkk, oversprøyta klær, hår, armer og bein. Og tid til en kaffekopp og kjenningprat. Før vi erklærte smøre-prosjektet for avslutta og tok kvelden i uvant varme omgivelser. Det var intet hav på utsida av skroget som holdt temperaturen nede, og hvitosten var like svett som en maratonløpet rett etter målpassering. "Kjøle"rommet i forpiggen fungerte mer som varmeskap de timene vi sto på land. Etter at fakturaen var betalt, kasta vi loss og seig ut fergeleia - før vi la kursen på yttersia av skjærene sør for Kabelvåg og videre vestover, mot kveldens mål - Henningsvær. Vi
Underveis tok vi oss en god kikk på Moholmen fyr, en gammel og kjær "kjenning". Nå omgjort til ferie- og konferanse-senter. Første gang jeg var her ute - en stund etter at fyret ble auto-matisert og avfolka - var de to leilighetene fremdeles intakte og "bebodde" - som om beboerne bare hadde
Vi var heldige, festa zodiacen i leideren en dag Fyrvesenet var innom på sin årlige inspeksjons- og vedlikeholdstur. Og fikk rote rundt på egenhånd i tårn og leiligheter et par timers tid. En opplevelse for livet. 
Gjestekaia i Henningsvær hadde fått seg et nytt element siden forrige besøk. Men fremdeles fløt kassene over av søppel, og det var ganske så folketomt og øde innerst inne i vågen, i ly av moloen. Men vi la han hardt styrbord lenge før vi kom så langt. Imidlertid var den "faste" plassen vår utapå de to kondemnerte fiskebåtene ved Klatrekaféen opptatt. En liten sjark hadde fortøyd slik at det verken var plass foran eller bak han til noen fot ekstra. 
Men ved Klatre-kaféen var det plass! Utrolig nok er kaia nå kledd - takket være at Torbjørn og Lutta har kjøpt seg båt. Og etter en kjapp sjekk med dem fikk vi
Vi benytta oss av penværet - og fikk oss en nydelig spasertur langs kaiene og videre utover svabergene. Med unntak av en "gretne gamle gubber"-opplevelse blant "Privat"-skilt ved Henningsvær fyr (søringframferd...) var opplevelsen nærmest paradisisk. Spesielt etter at den ble toppa med en sommervarm is i et av rorbusenterne. Og resten av kvelden sto i Klatrekaféens tegn: Vi drøyde lattene og pilsen utover kvelden, og klarte å holde på krembordet vårt helt til trubaduren begynte på tredje settet. En kostbar, men flott kveld med kjenningprat, varme og stemning. Og vi hadde kort veg hjem! Men det ble mest turistmodus. Og vi var ikke aleine - her heller. I likhet med Svolvær var Henningsvær stappfull av turister, og norsk tungemål var i flækkan en sjeldenhet. Jeg har kommentert det tidligere: Veksten i turisttrafikken siden første besøket i 1979. Den gangen det gikk an å bedrive sykkelferie i Lofoten uten å risikere å bli kjørt ihjel bak hver sving. Og trafikken langs smale veger på vestsida av Austvågøy var en brøkdel av dagens, rushtrafikkliknende tilstander.
En perfekt dag ble avrunda med nok en helaften i Klatrekafeen, i lag med trubadurfamilien. Og med en skog av kjente fjes. Noen forholdsvis ferske, andre tretti år tilbake i tid. Fascineranes det derranes. Hvordan tida herjer med noen - og lemner andre fullstendig urørte. Nok en hyggelig, men kostbar kveld. Nå trengs det snart et par dager på svai for å berge ferieøkonomien... smil Kondisen holdt heller ikke like godt som i går. Dessuten: Morradagens topptur har allerede begynt å romstere i bakhauet - og vi køya i rimelig tid for å ha litt igjen av dagen når vi våkna. Vi har ellers spesialisert oss på seine kveldsbestigninger denne sommeren. Ruta var kanskje ikke den største klatretekniske utfordringen, men like fullt storslagen - med lange linjer og format nok til å stoppe
Seinere har det blitt flere toppturer - men alle har starta - med eller uten båtskyss - i
Dette var altså første gangen turen starta i Djupfjorden. Etter at vi hadde gått hele vegen fra Henningsvær på en drøy time. Fra par-keringsplassen rett nord for fyllingen går du bare rett over vegen - og følger stien som bukter seg langs nordsia av fjorden. Før den passerer igjennom et område med storur og
Opp Durmålsdalen snirkler stien seg mellom blokker, sva og små vegger, ur og grønnere drag - mens du stadig vinner høyde i forhold til skaret mellom Kvanndalstinden (818) og en lavere fortopp til Vågakallen (713) I det du har tilbakelagt de siste meterne av denne første stigninga og
Nå følger et stykke med berg- og dalbane - mens du traverserer flanken i retning av starten av sjølve toppturen: Ei løs, delvis fuktig renne fylt av jord og løs ur. Men - i forhold til tidligere tider, da dette stort sett var bratt vegetasjon og grønske, er renna i dag høvelig
Mot toppen av renna blir den ganske løs og grusete - før du plutselig står på ryggen og ser rett inn i toppveggen. Hvor tråkket videre oppover - fra det ene
Det er vel dette uforløste potensialet som har gitt det neste punktet på turen, hustaket sitt rykte. Sånn i utgangspunktet en helt grei svatravers med første-klasses friksjon. Vanligvis har jeg bare spasert rett over hvis forholdene ellers har vært tørre. Men det er langt
Men vi kom oss opp, takket være godt tid og stressfri klyving. Snart hadde vi bare det korte partiet med storur igjen - før vi kunne krabbe over kanten med hele Vest-fjorden og Henningsvær under oss. Det var på tide å cashe inn gevinsten: En alldeles utrolig, hele 360 graders utsikt. Mens tåka velta over toppene vest for oss.
Vi tok oss tid til litt mat og en kikk i toppboka - før vi begynte å returen - mens stadig nye flak med tåke
Ute av Djupfjorden igjen fikk vi tinga oss skyss med noen svenske klatrere
|
Forrige uke 
til turen videre mot Svolvær - og butikker/verksted som kunne skaffe oss en ny.
jevn strøm av turistbåter på veg til Trollfjorden. Inklusive en omlasting av passasjerer fra hurtigruta til en mindre guidebåt som skulle gi turistene en enda mer spektakulær opplevelse fra bunnen av fjorden i det hurtigruta kom sigende inn mellom flågene. Sjøl møtte vi Nordlys på det aller smaleste, og det føltes omtrent som
å få hele båten i fanget. Sjøl om det var plenty av plass å ta av. 
Neste dag våkna vi nok en gang til sol og sommervarme. Skyene fra igår var blåst bort i løpet av natta, og gjestekaia lå og bada i sollys. Det ble en lang frokost i cockpit før vi begynte å vurdere å røre på oss.
Vi hadde avtale med båtfirmaet tolv. Da var han maks flo, dybden ved kaia tilstrekkelig - og stroppene korte nok til at trucken fikk løfta Ariel på land med god klaring til kjølen. Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, men med en løfteevne på tre ganger vekta til Contrasten kunne jeg bare slappe av. Snart hang den over kaia mens den ble
høyttrykkspylt etter alle kunstens regler. Til en god timepris. 
prisen som var antydet på forhånd. Og i tillegg kom momsen - snart var vi nesten på Skattøra-nivå. Men bare nesten.
gjennomføringer, tok fra hverandre folde-propellen, renska og pussa den og skifta zink - og skrudde den sammen igjen. Kort sagt: Gikk over alt som du bare kan få kontrollert og fiksa det døgnet eller to som båten er ute av vannet i året.
grader det meste av den ettermiddagen og kvelden vi brukte på hele prosessen. Den ene sida av båten rakk å tørke før du kom deg helt rundt. Perfekte forhold! Dermed var det tid nok til å legge på tilstrekkelig til at det holder i to år. Null regatta-seiling har også sine fordeler - vedlikeholds-messig.
Vi rakk en god frokost i cockpit før jeg forsatte å mekke på dynamoen. Den kom med ilpost i går, og ble kjapt skrudd på plass og testa med den gamle viftereima. Men den nye dynamon var en del større enn den gamle, og dermed ble reima altfor stram. Ny måtte framskaffes, noe verkstedet fiksa mens vi smurte oss ferdig. Og siden den nyreima var for lang, og det ikke fantes noen mellomstørrelser, måtte
isolasjonen i motorkassa kappes til for å gi plass til svinghjul og hus. Den endelige tilpasningen og tilkoblingen ble gjort da Ariel igjen lå på vannet. Ganske nøyaktig et døgn etter at hun ble løfta tørt.
hadde flott seilvind det meste av turen, og sløra avgårde bare på
forseilet til vi var helt inne i havnebassenget.
tatt seg en liten luftetur og var ventanes hjem hvert øyeblikk.
grønt lys for å kile oss mellom nyinnkjøpet og den innerste av fiskebåtene. Ikke den store klaringen, men ved hjelp av avansert salat av spring og tamper lå vi som konger. Mens vi bevega oss i takt med flo og fjære.
I et øyeblikk var vi nesten i plan med utebordene på kaia, noen timer seinere var vi skikkelig i "kjellern" og måtte ty til avansert klatring for å få oss en pils.
En ren hviledag med sightseeing, handling, pils sammen med trubaduren og familie på kaia utafor nyhotellet, latte og kanelboller på Lysstøperiet, mer latte på Klatrekaféen... Kort sagt: Skikkelig bydag. Mens vi sendte lange blikk mot toppen av Vågakallen, og spurte ut fagkunnskapen om enkleste veg opp med utgangspunkt i Henningsvær.
Jeg har stor medfølelse med de fastboanes - og er lykkelig for at jeg ferdes sjøvegen.
Det var ikke langt unna at jeg kunne feire jubileum på toppen av Vågakallen. Ganske nøyaktig 28 år etter at jeg var her oppe aller første gang, under et klatrekurs på Kalle
den fantastiske sommeren 1979. Vi hadde lekt oss gjennom dagene, trope-nettene og kursrutene i Paradis, og gradvis bygd nok bratt sjøltillit til å våge oss på nordegga på Vågakallen.
kjeften på et knippe ferskinger. Da vi omsider kravlet inn på topplattået og fikk midnattsola rett i ansiktet følte vi oss som konger! Verken mer eller mindre.
storsteinfjæra rett inn for Migskjæret og fortsatt opp Migand og flankene mot normalvei-renna som ender på ryggen rett vest for hovedtoppen. Turfølget har variert mye - fra spretne svenske ungjenter med sommerjobb i Lofoten til en litt mer sliten kunstner som lå og holdt seg fast i toppvarden i et akutt anfall av høyderedsel, helt sikker på at fjellet skulle velte. Men
det ble stående - og sto altså fortsatt, nesten tretti år seinere.... smil
skog mens du gradvis vinner høyde - og blir belønnet med fantastisk utsikt rundt Moan.
kikker over kanten, får du belønning for strevet! Utsikten er spektakulær, med Migandbassenget mot sør - og Vågakallen-massivet med hoved-toppen rett øst. 
opptråkka og "grøftet". Som på Møysalen. Mye trafikk har satt sine tydelige spor.
rennesystemet til det neste - skiller seg tydelig ut. Delvis løs og bratt stein iblanda leire og jord - og stedvis høvelig bratt. Ikke den store klatremessige utfordringen, isolert sett. Men så var det høyden, da. Og lengden på et potensielt fall.
ned - hvis vurderingsevnen skulle svikte. Så denne gangen dro vi fram tauet til ære for turkompisen. Sjøl om hun i ettertid ikke helt skjønte vitsen. Hun syntes de løse rennene under og over var mye mer utpsykanes!
kom drivende opp langs flankene i høyt tempo. Men den skapte ingen problemer for oss, bare hjalp til med lyssettinga på vegen ned. I flækkan - bokstavelig talt - var kombinasjonen av tåkeflak
som svepte rundt Kvanndalstinden og solflekka dalbunn ganske så spektakulær.
som lå i teltleir rett under Piano-handler Lund. Og ble kjørt omtrent helt til døra. Hvor det ble en rolig avslutning på kvelden i båten.
Med hjemkomst-pils, og pasta-gryte. God tid til å mimre - og tenke tilbake på en flott dag på fjellet, og et hyggelig gjensyn med en gammal, kjær venn fra den første klatresommeren. En gang tilbake i stein(toillat)alderen... smil