Etter en handletur tok vi den siste latten for sommeren i Klatrekaféen - før vi sa takk for oss, heiste genoaen ved kai - og ség langsomt ut vågen. Gleden ble imidlertid kortvarig. Snart hang duken rett ned - og resten av turen over til Stamsund foregikk for motor - med genoaen som støtteseil. I flækkan ble det en del seiling, men uten den store framdriften. 
Snart grodde holmer og skjær ut av regntåka, og etter å ha passert hurtigruta klemte vi oss inn forbi Hagbarden runda de siste stakene og seig inn den østlige innseilinga mens vi rulla inn genoaen. 
Med det samme vi runda inn i havnebassenget så vi at det hadde skjedd endringer. Endelig lå den der og lyste i halvmørket, den nye betong gjestekaia som har vært lovet
Vi la oss nå som vanlig på den lille kaia på vestsida, men oppholdet ble kortvarig denne gangen. Vi tok oss bare tid til en kort
Imidlertid ser det ut til at trafikken regulerer seg sjøl. Manglende plass - kobla mot norsk sjenerthet - ser ut til å fungere bra. Det er som de sier om den svenske vestkysten: Finner du en klynge seilbåter i ei vik kan du regne som en selvfølge at det er svensker. Men finner du en seiler helt
Vi har vært tre seilere og to cabincruisere pluss et knippe småbåter her inne - men da var det sydentilstander - plassmessig - på stranda. Jeg må innrømme at jeg foretrekker en mellomting - som ved dette besøket. På det
Det ble en lang sommerdag - delvis i cockpit, delvis på stranda - når vi ikke streifa rundt på øya til fots. Hvilket er en reinspikka nytelse: Æsøya er et lite paradis, frodig
Imidlertid begynte det å klø i kroppen utpå ettermiddagen. Værmeldinga var helt klart: Det var mye vind på gang - skulle vi ha håp om å forflytte oss før Vestfjorden grov seg opp, måtte det skje nå. Derfor pakka vi sammen i en fart, heiste seil - og satte kursen rett mot Straumshamn på Hamarøy. En annen av favorittplassene. Vi kjørte optimistisk ut - men måtte ta oss inn ganske kjapt - og reve storseilet. Han var allerede begynt å blåse en del ute på fjorden - men vi hadde perfekt sønnavind, og sløra østover med 6-9 knops båtfart. Og slik holdt det seg i timer. Vi slei unna å høyst akseptabelt tempo, først da vi hadde en time igjen til vi var berga kom den meldte kulingen 
Resten av turen inn til Straumshamn ble mer for et ritt å regne. Vi fossa avgårde, mens båten skvatt opp og ned i bølgene som en kork. Og spenningen toppa seg i det vi skulle kile oss inn den trange åpninga til bukta. Med bare meters klaring sklei vi inn mens GPSen logga 8 knop - og snart kunne vi rulle inn genoaen mens fallvindsrossene herja med duken. Rorkultforlengeren (i aluminium) knakk som en fyrstikk i kampens hete - men ble lappa sammen etter alle kunstens regler i løpet av oppholdet. Vi starta ut med å slippe ankeret og dra det til for motor. Men etter hvert som fallvinden herja mer og mer, ble det klart at det var i overkant sjanseprega å satse bare på ett feste. Derfor hekta vi hekken innpå fastfortøyninga ved holmen - og kunne ligge som en basstreng og brumme når rossene tok tak. Det ble en urolig natt, men vi lå nå i det minste trygt. Sjøl om riggen hørtes ut som et middels stort mekanisk verksted. Og særlig fristende med uteliv var det heller ikke. Til det var vinden for sur, og været for grått og fuktig. Vi kunne naturligvis hivd opp cockpit-teltet, men vi kom aldri på tanken. Tilbrakte i stedet hele dagen under dekk med kaffe, kjeks, radio og lesing - og stakk bare hauet opp
Seint på kvelden sprakk himmelen igjen opp i vest, og rødt, varmt sollys flekka nok en gang de frodige flankene bak oss. Til tross for en avmålt værmelding begynte vi så smått å glede oss til morradagens framstøt mot skaftet. Mens sola forsvant bak kollene i vest. Det gikk litt langsommere å krysse Straumsvatnet med Zodiac gummibåt og årer - sammenliknet med forrige, sommerlige toppforsøk, i sammenleggbar Folbot Cooper og med vingåre. Men vi hadde god tid, og sola varma - turen var en opplevelse i seg sjøl. Og plutselig skrapa baugen mot finkorna sand ved blomsterenga innerst under skaftfoten, og vi kunne
I utgangspunktet skulle vi bare gå dette første stykket sammen - før jeg forsatte mot toppen aleine. Men da vi hadde gjort unna de nederste klyvepassasjene uten av turfølget syntes det ble for bratt eller ubehagelig, forsatte vi likesågodt opp til det første cruxet: Risset med klemblokkene og slyngene. Her kom tauet fram, og turkompisen
Det gikk fort og greit oppover - sammenliknet med den mer kompliserte og sikra vinterbestigningen under påsketuren for et par år sida: Blokkstablen, normalvegen med den lille fingertraversen til høyre for 5+ direkterisset, rissopptaket over den lille veggen rett før toppen. Hvor noen i år hadde
For det meste veldig fast og fin klatring. Og ganske fritt for folk. Med unntak av en familie på fire med stort rack og forbildelig framferd så vi ingen andre på veg opp eller ned. Og toppboka inneholdt da også
Med unntak av noen få, oppskrapa fingerknoker under den første nedfiringa forbi rissopptaket gikk turen ned til vannet helt eksemplarisk. Og turkompisen var
Seint på kveld fikk vi også selskap i bukta - for første gang siden vi ankom Straumshavn. Gannet, en liten seilbåt som virka så kjent? kom siganes inn åpningen - rekognoserte litt, og endte med å hive ut jern et stykke unna oss, inner i sjølve hovedbukta. Deretter gikk de til ro - sikkert etter en frisk seilas i Vesfjorden. Sjøl om det verste fallvindsværet hadde roa seg, fortalte rossene om at det langt ifra var havblikk der ute. 
Skjønt: Paradis og paradis... Det er nydelig i Straumshavn i pent vær. Men i gråvær, med regnbyger i kø utover i fjorden er det så som så med idyllen. Vi hadde jo forsåvidt fått vår penværsdose dagen før, og var godt fornøyde. Derfor ble det lang frokost - før vi gjorde klar båten for turen videre nordover mot Tranøy, kveldens mål. I utgangspunktet hadde vi overhode ikke regna med å rekke butikken, siden det var ettermiddag og vel så før vi tok laus. Men så feil kan en ta. Sjøl om vi seilte bare på forseilet lå snittfarten godt over sju knop under hele lenseturen forbi Tranøy fyr og i havn. 8,7 knop var logga maksfart på GPSen under dette legget, og vi rakk handlerunden med god margin. Sjøl i følge "standard" åpningstid. En kort, men artig dag på havet! 
I havna på Tranøy var det høvelig fullt. En stor kontingent Tromsø-seilere - seks båter i alt hvis vi regner med en eks-bygut, nå Helgelending - la beslag på mange av plassene på sør- og vestsida av de nye betongkaiene. Som ble kjøpt inn og montert sist år - etter av en storm forvandla det meste av bølgebrytere og flytebrygger til pinneved. Han tar godt her ute - nordavinden. Uten noen motstand - verken fra molo eller fast fjell. Men de nye elementene veier en god del tonn mer enn de gamle, og bør yte han sjøll noe mer motstand neste gang han blåser i
Stormen påførte da også treskuta Hannah en del skader: Baugspydet og pullertene på ene sida ble brukket løs og knekt under kampen for å redde skuta. Men det gikk bra til slutt - og alt var nå reparert og satt i stand. Kun bunnsmurningen mangla. (Vi kan være kjepphøye nå - nysmurte som vi er.... Var verre for et par uker sida...) Det var lenge uklart hvilken værmelding som kom til å vinne - NRKs eller TV2s. Sistnevnte var mest pessimistisk: Mye vind og mange regnbyger. Mens NRK dro til med en skyet
Med andre ord en ren Tranøydag uten forflytning. Vi hadde allerede bestilt bord på Edvardas hus om kvelden, snakka kjenning både med vertskapet der og i Hamsungalleriet. Mens vaskemaskina og tørketrommelen surra og gikk på Tranøy Galleri. Sistnevnte kan tilby båtfolket både vaskemuligheter, toilett
Full gallerirunde med andre ord - og mye flott å se på, både innen- og utendørs. Og ett er sikkert: Det er ikke noe å utsette på kreativiteten i bygda, til tross for at det bare bor noen titalls mennesker her ute
Tromsøværingene så han også an - og ble en dag til. Det blåste temmelig friskt ute i Vestfjorden - omtrent som da vi kom surfende nordover i går ettermiddag. Hvilket
Som alltid: Måltidet på Edvardas hus ble en kulinarisk høydare - med Waldemar i rollen
Vi avsluttet kvelden på Hvalskuta Svolværing som ble satt på land for noen år siden, og som nå fungerer som konsert- og serveringssted. Denne kvelden var det en energibunt fra Svolvær, Andreas Eilertsen som sammen med kjæresten Christina Granada sto for underholdningen. Full brakke og stormende jubel - og et perfekt punktum for en lang, kulturell landligge-dag. Et uvanlig, men fantastisk "galleri" som virkelig lot motivene få komme til sin rett. Og publikum så ut til å sette stor pris på spaserturen i
Men etter en runde i fjærsteinan var det slutt: Etter en is på
Det tok ikke mange minuttene før vi gjorde første strandhogg - på Trinnøya. Et lite, men frodig paradis fullt av
Men strendene er helt fantastiske, og det er plenty med gode landingsplasser og flotte teltsletter. Og visstnok også brukbare ankringsforhold i buktene på sørvestsida - sjøl om vi denne gangen nøyde oss med å hive ut jern i bukta ved nordnesset. Og konsentrerte oss om å utforske strendene på vestsida av Trinnøya. Etter kort lunsj i cockpit, i ly for vestatrekken fortsatte vi videre sørøstover mot Tannøya og Navarsvågen - etter anbefaling fra en av de andre Tromsø-båtene. Runda Buøyodden og Buøyneset - før vi begynte å snirkle oss inn i vågen mellom staker og grunner. Noen godt merka, andre mer av typen "den bør du gjenne til". Men følger du sjøkartet slavisk, bør det gå bra - alt avhengig av hvor langt inn i bukta du ønsker å gå. 
Det vanligste er visstnok å kaste ut ankeret sånn midtveis inne - rett utafor en grunn sandbukt ved et naust / gammelt nedfallshus midt i en eng. Men denne gangen gikk vi helt
I starten trodde vi at denne plassen var helt forlatt, men etter hvert kunne vi høre mange aktivitetslyder i duskregnet. Først traktordur, deretter ble det liv i den lille sjarken (som vi trodde var
Nå viste det seg dagen etter at det ikke var så enkelt. For Tannøya (og Trinnøya) er delt mellom to eiere som praktiserer gjestfrihet og fortolkning av friluftlov og allemannsrett litt forskjellig. Det som - tilsynelatende - var problemfritt og en selvfølge hos den ene krever
Kvelden ble avsluttet under dekk - siden jamnt sil gjorde livet i cockpit temmelig hustrig. I stedet konsentrerte vi oss om litteraturhaugen og ankerdrammen.
|
Forrige uke 
Vi hadde taima Vågakallen-turen perfekt. Neste morgen var toppen igjen pakka inn i regnskyer, og lett yr la et tynt lag av fuktighet på alt og alle. Det var på tide å
vurdere en forflytning igjen. 
i flere år. Riktignok var den ikke ferdigrigga, til tross for at plakaten med prisene ikke tok høyde for at det verken var vann eller strøm ennå. Men det jobbes kanskje med saken? Vi får bare håpe at ikke også denne delen av prosjektet trekker ut i langdrag.
spasertur opp til Vaglesvingen og tilbake. Gjennom helt folketomme gater, forbi tomme forretningslokaler. Bare inne i to av galleriene på vegen var det liv og leven, men festlydene frista ikke. Og byggearbeidene på brygga rett på innsida av flytebrygga gjorde at vi kjapt fortrakk ut til 
Jeg har til tider vært bekymra for at Æsøya skulle bli overbelasta. Trafikken er stor hele sommeren, for det meste av lokale båter. Men også turistene finner vegen hit - og vågen er trang. Sjelden har jeg vel vegra meg lenger mot å legge ut stedsinformasjon på nett. 
aleine er det som regel en nordmann.
meste var vi tre mellomstore båter, et par strandgjenger og en grillgjeng. Som hadde benka seg i overkant av en tilvekst siden forrige besøk: En merkelig, "hengsla" flytebrygge som åpenbart var justert for normalflo. Når han var fjæra, hang brygga
etter festene som en ramp. En god kajakklanding - hvis ikke den enda mer perfekte stranda hadde ligget bare et par små bøttefløtt unna.
og variert. Bygningsmassen fra forsøket med fiskebruk her ute ser også ut til å klare seg utmerket mot tidens tann. Med unntak av vegger dekorert med paintball-skudd i grønt og orange (Stamsund-ungdommen har investert i utstyr i sommer og utkjemper veritable slag på kveldstid) så det ut akkurat som det gjorde første gang jeg var innom for fem-seks år sida.
Vinden hadde roa seg litt i løpet av natta. Men fremdeles dansa fallvindsrossene over bukta - og båten dreide rundt bøya som en karusell i flækkan. Vi var veldig fornøyde med at vi lå relativt godt, i ly for alle bølgene og tungsjøen som
herja ute i Vestfjorden. Det var helt uaktuelt å seile videre nordover denne dagen.
av luka innimellom for å kikke på tenna som stupte i havet rundt oss. Småfisken gikk i stimer som bølget inn og ut av bukta, og tenna forsynte seg grådig. Og så ikke ut til å ense oss i det hele tatt, der de lå i vannflata og plaska med fangsten, kun en armlengde fra båten.
solskinn, og vi begynte å pakke for et framstøt mot toppen av Hamarøyskaftet. Turkompisen var høvelig skeptisk til mine lovnader om at turen var "mye fastere og kortere enn Vågakallen" - og skulle i utgangspunktet bare bli med opp til
hylla ved innsteget. Jeg putta imidlertid tau og seler i bunnen av sekken - for sikkerhets skyld.... smil
ta fatt på stien gjennom "urskogen" opp mot skaftet. Et par hundre høydemeter med lett gange på god sti - før vi kravla oss inn på tråkket som krongla seg mellom blokker og trær oppover mot
innsteget ved det øverste, grønne båndet på vestsida av Hamarøyskaftet.
fikk - primært - mental hjelp til fortsettelsen.
stabla stein for å få komme høyere opp - og sånn sett få et bedre utgangspunkt for dårlige, tilnærmet laybackliknende jammer. 
bare oss seks da vi begynte på nedturen igjen etter en kort sole- og matpause på toppen.
storfornøyd! Spesielt etter at vi hadde fått oss en avkjølende, velfortjent dukkert og hårvask i det lunkne Straumsvatnet - og kunne la oss soltørke i varm sol. Før jeg rodde oss tilbake til Straumshamn og sjølpålagt ankerdram. Som smått om senn ble erstattet av middagsforberedelser mens den lave kveldssola farga flankene
varmrøde igjen.
barten.
En grå og forblåst morra på Tranøy. En av få denne sommeren. Dagen starta i moderat tempo ved titida - med strømjakt i båthavna. Pirene var blitt fylt opp i løpet av gårsdagen med mye lekkert i plast og rustfritt. Og noen - sannsynligvis blant kanin-knuserne - hadde skrudd på ekstra mye vifter, varmtvannsberedere osv. I alle fall oppførte hovedbryteren seg som popcorn i varmt smør helt til de sist ankomne (siden forsyningen hadde vært stabil til de hadde kobla seg til) fikk en vennlig oppfordring om å skru ned - både på forbruk og forventninger. Deretter har
ladelampa lyst rødt og vakkert igjen - uten avbrudd.
dag i dag - og med mer sol i vente i dagene som kom. Noen få regndråper i håret i løpet av spaserturen igjennom bygda tyda på at det så langt var ganske dødt løp. Men vi holdt naturligvis en
knapp på statskanalen. Nødvendigvis.
og dusj til til akseptabel pris. Det var ellers på høy tid for Ariel-mannskapet: Posen med rent undertøy var temmelig slunken etter morraens
siste skift. 
vinterstid. Blant annet mye god humor - som ikke alle turistene skjønte uten videre... smil - Omstillingen fra by til land kan bli litt brå til tider, og det tar tid å skalere opp/ned. Men tilstrekkelig med
parkeringsplasser har de i alle fall!
betydde at de ville fått et høvelig friskt krysslegg sørover til sitt neste mål - 
som den perfekte vert. Og etterpå ble det kjenningprat og kaffe i biblioteket - før vi ruslet opp på en liten høyde midt i "Tranøy city", til det
nybygde Den Hellige Dorotheas Kapell. Reist av et ektepar som brukte pengene som var satt av til ny kjøkkeninnretning til noe de fant en god del mer meningsfylt. Og vi var helt enige med dem. En fredfylt og vakker plass - uansett "legning", viet helgenen som er den høye beskytter for
gartnere og blomsterhandlere, bruder og nygifte, barselkvinner, ved fødselsveer, i
dødsnød, mot fattigdom og falske beskyldninger, for bergverkarbeidere og ølbryggere.
Men det var ennå ikke helt slutt på sommerens kulturelle
dypdykk i tilbudene på Tranøy. En etterfølgende, solvarm formiddag ble derfor brukt til å beundre fotoutstillingen 
nydelig sommervær.
søndagsåpen (ikke verst! I ei knøttlita bygd på yttersia av Hamarøy) butikk rusla vi tilbake til havna, gjorde vi klar båten, rulla ut genoaen og seig sakte sørøstover for å utforske en hittil ukjent del av farvannet utafor Hamarøy.
små sandidyller. Og med en kjerne av trollsk gammelskog som kan tilfredsstille de
med utforskertrang og hang til det urørte. I alle fall føles det sånn, urørt - der du beveger deg i et mosekledd landskap fullt av spindelvev og tørrvirke. Men - dessverre - skogen inneholder også mengder med knott og mygg. Anbefales derfor ikke for alle med insektsnoia! (Undertegnete er en av dem)
inn til den lille kaia og flytebrygga på svabergene, hvor vi hengte oss på en - tilsynelatende - lite brukt fastfortøyning.
sjølsøkk) så lå ved kaia. Og en stund var det masse aktivitet til og fra kaia, folk som kom og dro. Til slutt spurte vi oss for om det var greit å låne bøya, noe som ble bekreftet. Siden det var tresjarken som normalt brukte den, og den nå hadde fast sommertilholdssted ved kaia.
tydeligvis litt mer "hua i handa"-tilnærming vis-a-vis den andre - og ferskeste. Det er bare få år sida denne halvparten skiftet eiere, og ennå er det en del som må læres. Men etter en litt trang start - delvis fordi vi hadde spurt feil grunneier om bøye-lånet - gikk det seg kjapt til. Og vi fikk førsteklasses service og en skikkelig sightseeingrunde både til restaurert mølle og vakker nordstrand. Derfor - samme tips som på Hekkingen i gamle dager: Start oppholdet med å hilse på og presentere dere, så blir utgangspunktet det beste.