Vi dro ut genoaen innimellom og fikk noen minutter med - tidvis - fin seilvind som falt ned over de runde ryggene mot nord. Men for det meste var det så stille som det bare kan være i Solbergfjorden - under regattaer... smil - Framdriften var upåklagelig, vi lå snart laaangt foran skjemaet. 
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ligge et par timer i båthavna mens vi venta på hurtigbåtavgangen, siden den lille sentrumsnære flytebrygga av tre hadde forsvunnet for flere år siden. Greit nok, siden den var høvelig pinglete og ustabil, og skvatt rundt som en rodeookse hver gang en større båt passerte ute på sundet. Hurtigbåten gjorde ofte en helhjertet innsats for å få den opp på land, noe den nesten klarte ved flere anledninger. Vi overnatta ved kai et år, men det skjedde med livet som innsats. 
Nå hadde det imidlertid skjedd store endringer på Finnsnes. Ikke bare var hele kaiområdet nord for terminalbygget rusta opp og gjort om til utekafe, også ny flytebrygge hadde de fått på plass. Av den solide betongvarianten som tåler en trøkk, og som er så tung at den ikke så lett lar seg påvirke av bølgene. Blodfersk, nesten komplett fri for noe å gjøre fast i. Men sånt kommer fort på plass, og plasseringa er intet mindre enn perfekt: Ti meter fra baugen til kaffelatten og alle kjøpesenterne. Mer kontinentalt får du det knapt - nord for
Det ble handletur - med mye gåing men lite utbytte. Sommerens trofaste gjengangere: Ladebatteri og parafinlyktglass har i det minste skaffa oss mye trim! Været var varmt og godt - men med mørkeblå, truende skyer som holdt seg unna helt til turfølget hadde entra hurtigbåten til Tromsø og jeg gikk nordover sundet i retning båthavna for å bunkre. 
Plaskende vått noen minutter, men så var det slutt. Resten av turen opp Gisundet ble en ren parademarsj med tidvis god seilvind inni- mellom kortere motoretapper. Men det ble sein kveld - nesten natt - før jeg kunne hive ut jern rett sørøst for Lille Sommarøya og nyte en fantastisk rosahimmel. Mens vinden dreide gradvis mer østlig og økte på. Det røska godt i spryhooden. Som tenkt, så gjort. Motoren ble starta, jeg satte den i gear og lot båten sige sakte framover for å få hjelp med kjettingen. Og snart var jeg klar av bukta og på veg nordover leia. 
Jeg runda Lille Sommarøya med god avstand til sandgrunnene. Og prøvde meg forsiktig innover mot strendene på nordvestsida av øya. Men ga snart opp - det var både for langgrunt og for lite ly å finne. I stedet fortsatte jeg rett vestover mot havna på Hillesøy - samtidig som jeg studerte kartet på leting etter egna ankringsplasser med brukbar ly. 
Lysta på en lang dag i industristøy ytterst på ei flytebrygge inne i sjølve havna var minimal - til det var værgudene litt for gavmilde: Plenty med varmende og sommerlige solstråler - tross østatrekken. Og alt løser seg for kjekke gutter. På kartet åpenbarte det seg en tynn arm innimellom sandbankene, med dybde 4-8 meter. Fra havnefyret og bort til innløpet rett sør av Buholmen var det bare noen bøttefløtt, og deretter var det bare å runde mellom to staker, fortsette ned Dragen - og ende opp innerst i Hundhola. Med nydelig utsikt til nærmeste sandparadis, Stordragen. Jeg lå som en konge, uten antydning til sjø - til tross for at han fremdeles blåste friskt. 
Og det ble virkelig en dag i paradis. Først i ly av spryhooden, med svett overkropp. Deretter på stranda inne på Stordragen, i ly for vinden. Som gradvis avtok. Tid til en liten sightseeing-runde i zodiacen ble det også, og kort visitt hos noen padlere som hadde slått seg til for dagen på en av naboøyene. Og - utpå ettermiddagen: Innvielse av soldusjen som ble kjøpt inn på Finnsnes dagen før. Den hadde ligget og kost seg i sola hele dagen, svartplasten var god og varm - og vannet holdt passe gjærbaksttemperatur. Fantastisk følelse etter et par dager uten annet et saltvannsdøpp! 
Om ettermiddagen var det imidlertid slutt. Påtroppende mannskap - dvs. lettmatrosen og to tenåringer - var på veg fra Tromsø i bil, og var ventanes inn i havna om en drøy time. Det var bare å hive opp ankeret og tøffe sakte inn i hovedhavna. Jeg fant meg en ledig plass ytterst på en av pirene, der jeg har ligget mange ganger før. Tok opp bok og kaffetermos - og korta ventetida med lesing. Snart var vi fulltallige, og i middagsmekkinga. Siste etappe av årets seilopplevelser var i gang. Men det ble en myk start. Tunge skyer fortalte om våte dråper på gang. I stedet for å hive oss nordover med det samme, roa vi ned - og tok ei overnatting i havna mens vi "gikk oss til" bomessig. De første, blonde luggene traff puta samtidig som dråpene begynte å klaske mot dekket. Det ble skikkelig frokost i cockpit mens vi nøt av varmen. Smått om senn begynte vi også å gjøre oss klare til seilasen videre nordover. Målet for dagen var fastfortøyningene på Håja. 
Men dit kom vi oss aldri. For etter passering Tussøya øka vinden ganske kjapt på, og før vi hadde kommet oss opp til Håja var han blitt skikkelig skvalp og en god kuling. Inne ved strendene på Håja og "i ly" av øya herja fallvindene, og vi hadde ikke noe valg: Måtte bare seile videre - på jakt etter en mer egna havn. Til overmål skar forstagsrulla seg da vi skulle redusere duken for å seile litt mindre på skeiva, og junior jeg jeg fikk med nød og neppe dratt ned genoaen og tjora den før den ble slått helt i stykker i bygene. 
Seilasen videre forbi sørøstsida av Bjørnøya skjedde kun med reva storseil - samt motorstøtte for å korte ned skvalpetid og gryende sjøsjuke. Til vi hadde runda nordspissen og kunne tigge oss til ei bøye inne på vågen ved Gammelgården. Helt nordvest på øya, med utsikt til fuglelivet mellom steinene på moloen. Det er vel å ta vel hardt i hvis jeg sier at vi sov godt om natta. Fallvindene herja med oss, og sendte Ariel på stadige rundturer. Jeg lurte lenge på om bunnfestet kom til å holde, til tross for at oppsitterne bedyra at det lå mye jern på bunnen. Det ble mange inspeksjonsrunder - men vi ble liggende. Etter frokost var det tid for en skikkelig rundtur på øya - igjen. Det årlige kikken i bukta på sørøstsia for å se om huset fremdeles stod, sånn noenlunde intakt, med hele vinduer. Om den
Men frodigheten er det ikke noe å si på. Røssholmen sommerstid er som en eneste, stor hage. Irrgrønn, full av blomster, og er du heldig og
Men sjøl med landlov døgnet rundt, skjer mye av det sosiale på seilferier i cockpit og under dekk. Ikke bare mens du lever ut 'vegen er målet' - med all duken oppe på veg fra a til b. Og ikke har noe alternativ. Men også når du ligger på svai eller ved kai - og kunne valgt å ro i
Så mange av måltidene som mulig tilbringes i cockpit. Og så mye tid som mulig. Kokeapparatet i pantry står helt ubrukt i lange tider når sola skinner og det er
I stedet blir den trygge, trofaste boksprimusen pakka ut, og all matlaging skjer i friluft. Det eneste du gjør under dekk er å fylle kaffekjelen med nytt vann og skifte klær. Hvis du i det hele tatt har noen på, da. 
Men først tilbrakte vi en lang dag i paradis. Første del på topptur - opp lia fra båten, langs den lange og slakke toppryggen - til vi sto ved varden og kikka rett ned i den stupbratte vestveggen og bølgene nesten fem hundre meter under oss. Førstegangsbestigeren var svett, varm og høvelig trøtt i beinan, men påfyll av vann og kalorier før returen ned lia
Om kvelden ble matauk på fjære sjø. 'Hemmelig'passasjen med kamskjell ble saumfart, og bøtta fylt. Nok til en god middag til fire - sjøl om kanskje ikke avsetningen var den beste.
En god dusj før middag ble det også tid til. Investeringen fra Jernia på Finnsnes tidligere i sommer, hengedusjen hadde ligget og godgjort seg på dekk i solsteiken hele dagen, og var full av passe temperert vann. Nok til to korte dusjer. Reinspikka luksus for enkle seilfolk med fotpumpevann, saltvannskjølt motor og lite
Etter kveldens kort-økt gjorde vi oss klar til å køye. Men putegleden ble kortvarig. Ganske raskt blåste han mye opp fra sørøst, bølgene
Turen hjem til Tromsø gikk stort sett for motor - med enkelte seilstrekk i sørøsttrekken som falt ut fjordene. Vi slo og skjøta oss østover, mest for å føle på duken en siste gang. For som vanlig var vindforholdene i sundet høyst vekslende, og lite egna til noe særlig mer enn en behagelig lufting rundt varm sommerhud.
|
Forrige uke 
Målet for dagen var beskjedent: Mannskapet skulle prekeveres med hurtigbåten fra Finnsnes sånn utpå ettermiddagen, det gjalt bare å beregne tida slik at vi kom fram i tide. Hvilket er en moderat ambisjon når havet ligger nesten flatt - og motoren virker. Kanskje litt nedtur i forhold til de flotte seilforholdene dagen før, men like fullt greit nok. Når gevinsten er solvarm og lang frokost i cockpit før ankeret ble dratt opp, og vi tusla stille og rolig ut av vågen, runda vestsida av Tranøy - og tok fatt på ferden langs sørsida av Senja.
moralsirkelen.
Ved femtida om morran var det jamnt slutt. Han var blitt skikkelig springflo, vinden hadde økt til en god, østlig kulig - og båten lå og hogg i fortøyningen. Det var ingen pardon: Jeg måtte flytte før ankeret ble røska opp, for kjettingen gikk mistenkelig rett ned. Og jeg kunne ikke gi ut noe særlig mer før jeg havna i fjærsteinan.
Bygen ble kortvarig. Alt neste morra skinte sola igjen fra nesten skyfri himmel. Bare de siste restene av blåsvarte regnskyer seig langsomt nordover mens mannskapet tørna ut. Vrangsøvde etter mange og lange ferieuker, men med humøret intakt. So far. 
Og neste morra løya vinden igjen. Jeg starta motoren, slapp tampen - og seig langsomt mot Røssholmen, med båten full av sovende mannskap. De våkna
først lenge etter at jeg hadde festa tampen i bøya i sundet, kokt kaffe og lest et par nye kapitler i årets sommerkrim.
vindskeive doen hadde rukket å tippe på havet under den siste vinterstormen. Men alt var ved det gamle. Kanskje var fargen på bordkledningen blitt enda litt gråere, malingsrestene enda
mer utvaska. Men det sto - så vidt det var. Godt hjulpet av garnrester som noen har surra tau av og bundet fast konstruksjonen med - og sånn sett utsatt virkningene av tyngdeloven enda noen måneder. Men alt her ute står skikkelig på overtid...
slipper unna all gåseskiten er det bare å åpne hele sanseapparatet - og suge inn. Det tar tid å bli mett.
land eller spasere en tur. Cockpiten lokker alltid - men varm kaffe, en kjølig øl og en minimalistisk nærhet som ungene elsker.
bakende varmt utendørs.
Vi bråvåkna ikke akkurat neste norgen. Men ved tolvtida hadde vi avsluttet frokosten, klargjort båten, kasta loss og begynt å
bevege oss sørover igjen for motor. Siden vi 'mista' 
- og en helt spektakulær utsikt hjalp godt. Se 
Ungdommen hadde mer urbane matvaner.
elektrisitet om bord.
begynte kjapt å løfte godt inne i ankringsbukta, og båten begynte å hogge i fortøyningen. Det var ingen veg utenom: Vi måtte hyre oss igjen, starte motoren - og tampe rett imot til vi fikk han så pass fra sida at vi kunne hive opp duk og seile maks høyde i retning av ly - i Tåfjorden. Vi rakk å hive ut ankeret før midnatt.
Vi våkna til nok en varm, solfylt dag - den siste i årets sommerferie. Etter en kort kjenningprat med tre padlere som hadde overnatta på stranda tok vi Zodiacen i land. Med unntak av litt brenningsstress / overskylling og et nesten drukna kamera kom vi oss velberga i land. Og kunne nyte strålene og lukten av varm solbadolje noen timer - før det var definitivt slutt på 2007-eventyret.