Og ganske riktig: Da vi omsider sto og så ned på vannet skjønte vi grunnen til all forhåndsreklamen. Klart, rent vann og en nydelig, kritthvit strand som utgjorde hele den nordlige kortsida. En pussig blanding: Skikkelig skogsvann, omkransa av skog og koller - med
En håndfull moltebær ble forvandlet til tidlig lunsj. For øvrig den eneste formen for molte jeg liker - blodfersk, rett fra stilken. Derfor er det vel ingen stor overraskelse at jeg anser molta for å være verdens mest oppskrytte bær - og at jeg har fryseren full av
På vegen hjem til båten tok vi oss en skikkelig stopp i gammelgården - kikka, mimra og fotograferte rester av bearbeida natur på veg tilbake til urformen: "Av jord er du kommet..." Før vi rusla i retning av gårdene rett nord. Vi hadde ikke i utgangspunktet tenkt oss på
Men vi fikk ikke noe hyggelig "hei!" til svar da vi hilste. Snarere alle piggene ut - og tilløp til munnhoggeri. Siden vi hadde tatt oss til rette (se beretninga fra slutten av forrige uke) og følgelig neppe
Vi prøvde nå å forklare at vi hadde spurt om det var greit at vi lånte blåsa - men at vi tydeligvis hadde spurt feil folk. Uten at det hjalp stort. Vi hadde åpenbart
Men - som alltid når folk snakker sammen: Ganske snart roa gemyttene seg - og til slutt var vi venner og godt forlikte. Og som plaster på såret fikk vi kjempeservice: Full omvisning av frua i huset på "vårres" del av øya - som inkluderte masse overgrodd gammelskog, en nydelig restaurert mølle og en vakker strand med jettegryter på nordvestsida av Tannøya. 
Han var derfor sein ettermiddag før vi sa takk for oss og rodde ut til Ariel igjen. Og gjorde oss klar til å krysse Vestfjorden igjen. Han kom med en del vind utover dagen, og da vi kasta loss hadde vi flott sønnavind og 10-15 knops vind. Bare å seile klar av de ytterste skjærene og sette kursen rett mot Svellingen. 
Han var ganske mørk i været da vi nærma oss de ytterste skjærene i øyriket hvor skarven sitter tett på bergan. Over lofotveggen hang skyene lavt - som de hadde gjort et par dager, mens vi hadde hatt blå himmel på Hamarøysida - og fortalte at det sannsynligvis var slutt på penværet for en stund. Han blåste dessuten friskt fra nordøst - og vi hadde flott seilvind helt inn til ankringsplassen ved Store Svellingen. Han var over midnatt før vi kunne helle i ankerdrammene og avslutte dagen. Før vi dro opp ankeret og begynte å bevege oss østover gjorde vi en avtale med kjenningen per mobil. Om at vi skulle ta en liten tur innom før vi fortsatte i retning Lødingen. 
Men før vi kom oss så langt bare måtte vi ta en snartur innom vågen på Offersøy. Feste tampene i en stadig skrøpeligere flytebrygge, kjøpe en is på feriesenteret og rusle rundt blant fisketuristene og nyte utsikten til rødmalt bryggeidyll. 
Neste etappen var kort, så vi droppa storseilet og sløra videre bare på full genoa. Kjenningen var tydeligvis svært så selskapsjuk og kom oss tidlig i møte med cabincruiseren, og resten av økta til vi klappa til kai var dominert av mye og kjapp ratting, hekkbølger
Men da vi så hadde fortøyd på utsia av kaninknuseren (Myken-uttrykk) i Lødingen Vestbygd, fått en kald ankerøl servert over rekka - se da kunne ikke livet bli stort mye bedre. Verten slo skikkelig til - med full omvisning på godset, etterfulgt av en bedre middag i båten. Med absolutt alt tilhøranes. Det ble tidlig morra før vi omsider kunne legge hodet på puta. 
Til tider gikk det godt på skeiva, men trøkken var bare skikkelig artig - og farten helt upåklagelig. Rormannen moillkosa sæ. Etter passering Lødingen traff vi på en karavane med Tromsøseilere, den samme gjengen som vi møtte på Tranøy noen dager før. De var på veg hjemover, og hadde ingen planer whatsoever om å seile. I stedet gikk de for motor nordover Tjelsundet - mens vi seilte maks høye med 6-7 knops fart. 
Men det tok slutt for oss også. Vinden dreide gradvis mer østlig - og til slutt kom den midt imot. Det var bare en ting å gjøre, slå på motoren og pakke bort det meste av seil. Men så snart anledninga bød seg, rulla vi ut genoaen. Det ble mange småøkter på veg nordover. Før vi runda inn bak moloen på Evenskjer og begynte letinga etter en ledig bås. Mekkerne på flytebryggene hjalp godt til, og fant både plass, vann og strøm til oss. Før vi kunne spasere bort til sentrum og seinåpen butikk. Bæreposene var tunge da vi satte sjøbein på flytebrygga og lempa herligheten ombord. 
Da vi om sider var klare for den korte etappen nordover til Harstad hadde imidlertid både nedbøren og vinden gitt seg. Vi seig opp siste biten av Tjelsundet på silkehav, mens vi fikk god tid til å 'beundre' et utstrakt fenomen for tida: Rorbusenterne. Små, røde ("Little boxes") kasser, tett i tett i flomålet. De sprer seg som paddehatter, ghettoene - stadig vekk lenger nordover. I konstant
Vi ankom Harstad sentrum i kvellinga. Lett duskregn, speilhav - og høvelig tung og grå stemning. Bare brutt opp av enkelte, glødende solstreif som farga holmene utafor gyldengule. Helt flatt hav, og sånn sett perfekt for gjestekaiene som ligger høvelig utsatt til for nordatrekken. Ingen ting som beskytter, dønningene får godt tak når han han blåser opp. Vi har mang en gang måtte rømme kaiene i all hast for å berge båt og utstyr. Men ikke denne gangen. Vi sov som steiner natta igjennom. Etter handlerunden roa vi ned med kaffe og krim, og drøyde betalings-døgnet vårt maksimalt. Først ved femtida slapp vi tampene, lista oss ut forbi kaia, heiste seilene - og begynte å sige østover. Mens vi - lækksa førr - dreide rundt i rotvinden inne på Harstad havn. Velkjent fra mange frustreranes timer under diverse Hvalsafari- og Festspillregattaer. Men før vi hadde passert rekka med holmer og skjær, seilte vi allerede i en god
I utgangspunktet hadde vi tenkt oss til ei sandstrand som jeg spot'a på vestsida av Rolla for et par år sida. Men da vi nærma oss øya, fant vi fort ut at verken vindretning eller -styrke ikke egna seg til å ligge på svai uten nevneverdig ly. Samtidig som det gradvis dukka opp mye sand - og mange muligheter. (Hvilken var det egenlig?) Bare ikke der hvor kartet kunne friste med ankersymboler. Vi bestemte oss derfor for å finne en bedre havn. Og etter å ha passert Engenes - og konstatert at havna der ble i minste og "bynæreste" laget - bestemte vi oss for å satse
Dekksgutten ble sendt på fordekket for å gjøre i stand fortøyningene - mens vi runda inn bak moloen. Men før vi kom så langt, opplevde vi noe som aldri tidligere har skjedd oss på båttur i nordnorge: En Viksund 340 St Cruz kom med høy fart bakfra og klarte akkurat å presse
Dagen etter viste det seg at det neppe var vond vilje - men heller manglende sosiale antenner - som var årsak til tullferden. Men det tok et par ekstra ankerdrammer den kvelden for å få hauet under kokepunktet. Til vi kunne roe ned med nydelig, rosa vest-himmel og - etterhvert - sein kveldsfilm under dekk. 
Etter litt justering av planer, flytider og ungeankomster ble det nemlig klart at vi faktisk hadde tid til å seile yttersia av Senja likevel. Derfor heiste vi duken og sklei ut i en god sørvest som dytta oss det siste stykket opp Dyrøysundet og under brua. Der ble det imidlertid vindstille - og før vi hadde
På sørsida av Stonglandet økte imidlertid vinden ytterligere på, og vi lå nå helt i grenselandet for fullt storseil og utrulla genoa. Samtidig som vi la mye våt skute-side i havet. Noe som normalt kun er en liten justeringssak. Imidlertid hadde vi lenge - helt fra vi kunne gløtte nordvestover - sett tåka ligge som en lav, tett Israel-mur ute i havet vest av Senja. Vi håpa i det lengste at den skulle brenne av i solsteiken, men i stedet ble den enda tjukkere og mer markant da vi nærma oss. Og da vi seilte inn i den, fikk ytterligere vindøkning og begynte å stampe skikkelig i motsjøene - fant vi for ut at det fantes hyggeligere plasser å være i sommersol. Snudde på femøringen - og sklei østover igjen og tilbake til varmen. Turen mot justert mål for kvelden, Tranøya gikk med 4-6 knops fart og periodevis platt lens med genoaen på bom. Og rimelig tidlig kunne vi hive ut jern på vågen i lag med et par oppankra klaser med finnsnesværinger - sette landtau og nyte
Vi avslutta under dekk med middag, akkompagnert av NRK. En behagelig slutt på en lang og innholdsrik dag. De fleste av finnsnesværingene stakk høvelig tidlig - arbeidsfolk som de var, med mandag morra blues i øynene. Og fikk flott seilvind nordøstover på maks høyde etter at de hadde manøvrert seg ut av "klasene" i frisk sidevind, kveila opp landtau, berga fendere og dratt opp nattas jern. Det siste vi så av dem var hvite seil sør i Solbergfjorden. Som for en gangs skyld kunne by på god 5-6 knops kryssevind. 
Det gikk med et anseelig antall kaffekok i løpet av en lang, solfylt dag - tilberedt på primusen i cockpit. En lettskyet morra gikk gradvis over i tilnærmet helblått, mens vinden gradvis avtok. Og de siste sidene i sommerens andre krim ble fordøyd utpå ettermiddagen, tidsnok til dagens bad. Temperaturen i vannet viste 16 grader, og svalestupet fra baugen var langt ifra noen vikingdåp. Snarere en behagelig lunk, kombinert med kort svømmetur - og soltørking på fordekket i etterkant. Bedre går det knapt an å ha det på en nordnorsk sommerdag Turistene kom og gikk. Aktiviteten på kaia omfatta stadig flere besøkende og beboere, mens måltidene skifta fra frokst, via formiddagsmat - til fullt grillparty, etter at to lokale båter med en skokk av voksne og unger ankom flytebrygga. Vi hadde panoramautsikt til alle aktivitetene, og kunne kose oss ekstra i solsteiken bak spryhooden mens røyken fra grillen lå vannrett i sørøsten. Eneste landkjenning i løpet av dagen ble de tre skrittene bort til steinen der landtauet var festa.
Vi trakk ikke under dekk før sola forsvant bak trærne på nordsida, en stund etter flaggfiring - ved halv ti tida. Og resten av kvelden ble viet NRK og Miss Marples siste sak. Litt kultur må vi jo også få med oss... smil - Etter at vindexen viste null, og strømmen fikk tak og dreide båten rundt - festa vi en tamp i ei bøye for ikke å reke helt på tverra mot grunnene langs land. Slik at vi unngikk å stå på grunn når vi våkna om morran. Kanalen med skikkelig dybde er så smal at det neppe går an å dreie 360 grader på stormfjæra med all kjettingen ute? Lysten til å teste tesen var i hvertfall minimal...
|
Forrige uke 
Vi våkna til havblikk og nok en fantastisk sommermorgen, sol fra blå himmel og full baconfrokost i cockpit. Før vi rodde Zodiacen i land, dro den passe langt opp på berget og starta utforskingen av Tannøyas indre. Først via den lille nedfallsgården, deretter over svaberg og småkoller og gjennom tett skog på jakt etter Mølnvatnet som - i følge kilden vår - skulle være den perfekte badeplassen.
sydenstrand! Litt insekter, men ikke verre enn at vi tok oss tid til både etterlengtet hårvask, en lang dukkert - og soltørking på svaberget (!) etterpå. Noe sier meg at havet har nådd inn og opp hit i tidligere tider.
plastposer med ekte årgangsvare (de elste er vel nærmere tjue år) jeg ikke ser nøtta i. I molte- krigen er jeg super-pasifist - og helt ærlig: I couldn't care less... Blåbæra derimot...!
besøk, siden det allerede var tidlig ettermiddag og vi hadde planlagt nok en forflytning før kvelden var omme. Derfor dreide vi ned langs skogstien mot Navarsvågen. Hvor vi møtte et par på veg opp fra kaia.
kunne være annet enn kjepphøye byfolk på tur.
historia mot oss: Her var "Tromsøværing" langt ifra noen hedersbetegnelse, grunnet - i følge eierne - flere tidligere konflikter. Uten at de ble utdypet.
Vi våkna til en gråere dag - og den første morrastrekken i cockpit satte fart på et årskull som hadde kost seg i småskvalpet
rundt baugen - til vi viste oss.
og den umiskjennelige lukten av diesel. Alt det seilfolket drar jorda rundt for å slippe unna.
Grå morra i havna til Skånland båtlag. Det hadde regna heftig i flækkan natta igjennom. Lett yr ble avløst av skikkelig styrtregn, og alle lekkasjene på dekk fikk testa seg.
konflikt med strandloven. Men fordelen med slike utbygninger er jo at nyetableringen samles. Skikkelig. Slik at det blir plass igjen også til de som bare liker å gå fjæra.
Utrolig nok - og typisk for denne sommeren: Neste morra sprakk regn- tung himmel opp i et lappeteppe av skyhvitt og lyse blåsjatteringer - som gradvis gikk over i helblått. Livet i cockpit ble gradvis perfekt, til tross for bynære og befolka omgivelser.
nordvest som kom ned Vågsfjorden. Periodevis gikk det skikkelig friskt unna, på full kryss med drøye 20 graders helling. Før vi kunne justere kursen litt mer østlig og åpne seilene slik at vi igjen kunne se 7-tallet.
på et kjent kort: 
dukka ned bak Dyrøya - og vi måtte ta til takke med spede, forgylte pastellrester da vi igjen krøyp ut av skyggen nesten inne i båthavna.
seg forbi oss på styrbord-sida ved å holde full hendel til han omtrent la seg opp mot moloen. Samtidig som baugbølgen - da han "landa" - trykte oss sideveis. Og inne rundt flytebryggene ble det full ratting med baugpropell og gasspådrag - til han til slutt klarte å skvise seg rundt oss og inn i den første båsen som vi ble anvist av gode hjelpere med oversikt over ferieledige plasser.
rusla for motor opp i Solbergfjorden, hadde han snudd til en god nordvest-pæising. Vi ratta maks høyde og gjorde gode 5-6 knop til vi lå øst av Stonglandet og kunne slå oss videre utover på nordsida av Dyrøya.
kveldssola med ankerpils. Mens vi slikka sårene i seilerforfengeligheten. Det er ikke ofte at jeg snur, gitt! Men varm sol var et høyst brukanes alternativ til rå havtåke og nullsikt et eller anna sted i Bjarkøyområdet. Uten utsikt til bedring - siden meteorologen bare hadde varsla nord- og sørøst, og ikke nevnt tåka med et ord. Muligheten for to dagers stamping uten sikt langs vestsida av Senja frista definitivt ikke.
En dag i paradis - kort og godt. "Slangen" var imidlertid en frisk sørvest som peridevis var oppe og lukta på liten kuling. Inne på vågen var det imidlertid lite sjø å snakke om. Så etter at vi slapp landtauet og kunne dreie fritt etter ankeret, mens båten på egenhånd seilte styrbord- og babordhalser etter fritt valg, kun på skroget - ble det høyst levelig i cockpit.