Da skuter nummer tredve forsvant opp dalen med en tynn hale av eksos var alle forsøkene på Compeed-plastring av hælene erstatta at umiskjennelige, røde sårflater. Og verre skulle det bli. Før vi trampa inn i gammelhytta på Gappo var hun for lengst blitt taus - og hælene ditto "taletrengte". Budskapet var klart: Det var helt uaktuelt med ytterligere nærkontakt med skiskoene. Hytte til hytte-planene ble definitivt skrinlagt, men siden vi nå først hadde kommet oss til fjells kunne vi like godt gjøre det beste ut av det. Dermed etablerte vi base i gammelhytta - og jeg brukte dagene til å utforske nærområdet.

Men turfølget ble langt ifra overlatt til seg sjøl. Til tider var det rene sjukehotellet på fjellet, med en fargerik og broket samling gnagsår, brukket skred-rygg på rekonvalesenstur samt feberhoste som frambrakte nedstøvete tub-minner fra Tromsøs gamle lungehospital. Med andre ord: Nok av elendighet å snakke om, granske - og til å teste kjerringråd og moderne medisin i avlastnings-, pille- og bandasjeform på.

Antallet "pårørende" var også stort nok til å lage skikkelig påskestemning over flere dager. Og takket være moderat trafikk fikk vi til og med beholde sengeplassene hele perioden.

Stor stemning innendørs - og kaldt utendørs. Gradestokken beveget seg under tjue minus så snart sola forsvant om kvelden.

Undertegnete samt en gjeng med studenter fra Øytun folkehøgskole i Alta brukte tida til å utforske toppene rundt Gappo.

Mens de måtte se seg slått av lite snø, mye stein og avberra rygger på Pältsan fant jeg masse lekkert pudder i flankene opp mot østryggen på Parastind / Bárrás (1409 meter). Riktignok bare et tynt lag - og langt fra nok til å forhindre at det gnistra heftig i stålkant mot stein i flækkan. Men tilstrekkelig for å gi glimt av svingglede fordelt over flere hundre høydemeter.

En pust i bakken midtveis oppe i hovedflanken. Skikkelig påskestemning - og svært så behagelig når sniktrekken avtok. Det trakk godt alle dagene rundt hytta, mens bare noen hundre meter øst- eller vestover var han blikkstilla og plussgrader i sola.

Skiene er parkert øverst i flanken. Og ferden videre oppover skjer per skisko og staver. En blikk opp mot blomkålsnø-dekka topphammer.

Tidvis ganske så tynt med snø - og vanskelig å finne godt fotfeste mellom steinblokkene den siste, bratteste delen av flanken. Først oppe på sjølve østryggen ble snølaget igjen så tjukt at det gikk an å sparke gode fottak.

Siste del av østegga mot hovedtoppen. I bakgrunnen tvillingtoppene til Pältsan og utsikten videre innover i Sverige.

Toppvarden i vinterskrud. I bakgrunnen Signaldalen og Otertind.

Blomkålsnø-dekket toppvarde - og utsikten sørover mot Pältsan.

Utsikten østover opp Stordalen.

Vassdalstinden og utsikten videre vestover.

Signaldalen i nord, med Otertind som en kjegle i det fjerne.

Neste dag gjorde jeg også et forsøk på en travers av Isdalsfjella - i Isdalen mellom Gappohytta og Rostahytta.

Planen var å starte ved vannet helt sør i massivet og klyve opp flanken mot sørtoppen, fortsette over topplattået og videre ned "normalvegen" - den slake nordvestryggen.

Men det ble med tanken - og en god 2,5 mils skitur. For framme ved sørsida kunne jeg bare resignere - og konstatere at dette har vært en svært snøfattig vinter på innlandet.

Autostradaen opp mot topplattået var erstatta av en toppflanke med gedigne hengeskavler som endte opp i loddrett klippe de siste femti meterne før vannet. Med andre ord: Ingen ting for en skiturist uten (sikrings)utstyr.

Men skituren var førsteklasses - og været likeså. Til tross for minusgradene ble det en knallpåske på innlandet. Føret og stemninga var på topp til det siste - tross fysiske begrensninger i gjengen. Og turen ned dalen gikk i et hattefokk i doserte svinger. Uten at vi møtte en eneste skuter. Gudskjelov!