Vestegga på Blåmann

Med tanke på hvor mange det er som besøker toppen av Store Blåmannen på Kvaløya i løpet av sommersesongen er det forunderlig få som benytter seg av sjansen til virkelig å få lufta seg langs en av de flotteste, mest spektatulære og eksponerte - og ikke minst lett tilgjengelige - eggtraversene i distriktet. Tilbakemeldingene jeg får går på at turgåere generelt er usikre både på vanskelighetsgrad og utstyrsvalg. Her følger derfor en kort "bruksanvisning" for dere som har gått mye bratt - men som sjøl mener at dere har moderat eller liten klatreerfaring:

Først utstyr: Du trenger ikke å så mye mer enn vanlig fjellutstyr og et par gode sko med vibramsåler/tilsvarende. "Det lille ekstra" avhenger av hvor trygg du er under bratte og luftige forhold. En ti meter taustump, en enkel klatresele og et par-tre lange slynger kan være bra å ha for psyken på et par av punktene på egga, men det aller meste - om ikke alt - lar seg klyve og småklatre uten hjelpemidler hvis du er vant til å ta hendene i bruk under topp- og eggturer. Eneste definitive MUST etter min mening er en isøks eller alpinhammer. Dette kommer jeg tilbake til.

Dessuten er tidspunkt på året ganske vesentlig for at jeg skal kunne stå inne for beskrivelsen under. Noe du fort skjønner av erfaringene fra en ny tur i starten av september 2006. Les den nøye før du beveger deg inn i rennene rundt Hollenderne. Mer? Se også bilder fra en mørketidsbestigning.

Hvis du traverserer fra øst mot vest, det vil si starter med å gå opp på Blåmann normalvegen, får du raskt en indikasjon på hva slags vanskelighetsgrad det er snakk om. Allerede fra du forlater varden smalner egga av, samtidig som du må traversere en del eksponerte og luftige partier. Føler du at dette er i overkant, snur du bare. Men hvis det faller i smak er du igang!

Første del av egga er stort sett gåanes, med en del "steps" - hyllesystemer - som krever at du bruker hodet og tenker ut løsninger - på forhånd. Hoppe KAN være løsningen, men ofte lønner det seg med noen få, kontrollerte klatrebevegelser istedet. Ikke minst med henblikk på det som kommer - inklusive at du kanskje får lyst til å snu underveis. Her gjelder nemlig "hvordan spise en elefant"-prinsippet: "Bit for bit". Sjøl om det av og til kan virke bratt og langt ned, er det bare å tenke etasje for etasje, bevegelse for bevegelse. Før du vet ordet av det står du nede i smågrusen i det første definerte "hakket" i egga og ser opp på en bratt vegg.

Den første, lille klatretekniske utfordringen består av et kort opptak før du lurer deg under noen blokker og dukker opp igjen på egga. Gå så høyt du kommer til høyre i veggen - dvs langt opp i skaret - til du ser opp langs risslinja. Stedet du står på er ikke særlig eksponert og gir gode muligheter for å prøve seg noen ganger - før du gjør det endelige flyttet. Går du fra vest mot øst er det hengt opp to rapellslynger under blokkene, alder ukjent. Heng heller igjen en av dine egne...

Når du har kommet opp på toppen av den lille veggen gir vegen seg sjøl videre. Som i starten beveger du deg delvis på egga, delvis litt nede i flankene, fortrinnsvis den mot sør. Bruk sunn fornuft, tid og armer og bein, så går det greit. Husk: Alt skal per definisjon være innafor normal vanskelighetsgrad for de fleste "bratte" turgåere, så blir det desperat vanskelig er du høyst sannsynlig på ville veger. Trekk pusten, ta et par steg tilbake og prøv å få overblikk igjen. Det løser som oftest problemet.

Neste - og siste - vanskelighet på egga er ei svaplate som du må rygge ned (går du vest-øst er passasjen enklere, siden det alltid er lettere å klatre opp enn ned...) langs riss av varierende kvalitet. Høyre del av plata (sett nedenfra) har bedre definerte riss men er samtidig mye mer eksponert, derfor anbefaler jeg venstredelen nærmest toppen av egga. Føler du behov for psyke-tauet, bruk det! Rissene til venstre er runde, men har samtidig flere gode lommer. Flytt kontrollert og systematisk, så står du kjapt nede under plata. Vegen videre går rundt et luftig, eksponert hjørne uten overvettes mye gode håndtak, men med gode fottak. Og så er du omtrent i mål.

Litt småklyving og vandring langs den siste biten av egga - og du står på flata og har gjort deg fortjent til en lang og god pause! Mens tekoppene går ned på høykant kan du studere ruta videre: Slakt venstre langs forlengelsen av egga, over noen snø- eller steinband (avhengig av hvor seint på året du går) og ned mot snøflanken som går opp mot skaret bak Masta. Sett fra venstre kant i massivet som reiser seg foran deg (når du står med ryggen til Vestegga) er dette det første, definerte hakket i profilen, med snø helt/nesten helt opp.

Bildene du ser på denne sida ble tatt 1. juli 2001. Sjøl etter en snøfattig vinter ligger det plenty i flankene på nordøstsida av Hollenderne. Ofte blir snøen kald og hard etter at sola forsvinner, og faren for utglidinger er stor! Her kommer øksa inn. Jeg anbefaler ingen å forsere Lanterne-flanken uten øks, og kunnskaper/trening i hvordan bevege seg/bruk er heller ikke dumt å skaffe seg - på forhånd. Glir du først ut i en slik flanke - og ikke klarer å stoppe etter de 3-4 første meterne - går det styggfort nedover... til du treffer ura på en ublid måte. Lytt til en med erfaringer! Moralen også her er: Ta deg god tid! Spark gode fottak, sikre med øksa.

Vel oppe i skaret og over på vestsida venter en nedtur i delvis løs grus, jord, småstein og ur... Eller snø - som på denne konkrete turen. Bruk øksa! Vel ute av hovedrenna - det vil si når du er så langt nede at du kan legge kursen rett mot en liten skulder ved bunnen av den bratte veggen lengst til venstre - traverserer du grusen/snøen til du står på trygg grunn. Deretter er det tid for velfortjent hvil nummer to: Gå ut til enden av skulderen og legg deg tilbake i lyngen med et sukk, nyt synet av en av Nord-Europas vakreste og fasteste granittvegger rett foran deg - eller beundre utsikten mot Middagstind og klatrehytta på breen vest for deg.

Herfra har du to valgmuligheter: Enten runde hjørnet og følge vegetasjonsbandet ned mot bunnen av Blåmannsvikdalen (bratt og periodevis ganske glatt, krever skjerpet oppmerksomhet, hold østover pga. store og bratte sva innover dalen. Anbefales ikke...) og utmarsj langs vardet sti - eller du traverserer videre mot vest, langs foten av Baugen (granittveggen) og fortsetter opp breen mot klatrehytta. (Anbefales!)

Etter at du har nytt sola (?) og alt Tromsø klatreklubbs hytte kan by på kan du velge mellom enten å gå tilbake over breen drøyt hundre meter, følge ura/delvis sti ned til bunnen av Blåmannsvikdalen og deretter vardet sti ut dalen - eller du kan fortsette opp breen til skaret mot vest, lete deg fram til stien (følg ryggen som heller svakt til høyre når du kommer over skaret) og følge den ned til bunnen av Grøtfjorden. Sjekk bussruta på forhånd eller ordne deg skyss! Alternativt kan du satse på å få deg haik. Jeg anbefaler Grøtfjorden siden det er både greiere og kortere. (Til tross for eventuelle transportproblemer...) Stien ned Blåmannsvikdalen bærer preg av å være lite brukt for tida, den er delvis overgrodd og ganske fuktig. Men nederste del, som går langs en idyllisk, stilleflytende elv er helt nydelig! Alternativt kan du nyte dette paradiset via en avstikker opp dalen fra Susannejord...

Konklusjon: Vestegga på Blåmann anbefales på det varmeste! Bruk huet og sunn fornuft, lytt til gode råd fra kjentfolk - og dermed skulle du være sikret en flott opplevelse!