piltilbake Blå mix på Blåmann

Vi bestemte oss allerede tidlig i november for å vekke til live en gammel tradisjon: Nyttårsturen på Store Blåmann. Men værgudene ville det annerledes. Da nyttårsaften nærma seg ble varselet mer og mer entydig: 31. desember skulle bli fuktig og forblåst - og lite egna til traversering av snøtunge flanker.

Derimot ville dagen før - i følge de lærde - by på langt bedre forhold med skiftende skydekke og et par plussgrader i lavlandet. Med andre ord: Perfekte forhold over 3-400 meter.

Det var duka for nok et klassisk, nordnorsk Carpe Diem-stunt. Sein vennemiddag ble etterfulgt av stor epost-aktivitet godt etter midnatt for å varsle potensielle turkompiser om bytte av strategi, utstyr og fjell. Og på morrakvisten var sekken pakka og klar, termosen fylt og de nye stegjernene tilpassa de gamle og blytunge - men trygge - vinterskoan.

Men det ble dårlig med følge opp flankene. Bare en klarte å hive seg rundt tidsnok, og ved titida - en snau time "etter skjema" - kunne vi rulle utover Kvaløya mens vi beundra den nyfødte pastellhimmelen i sør.

Vi bestemte oss for den "nye" normalvegen. Men skjønte tidlig at det kom til å bli høvelig tungt å traversere hele bandet opp mot den første skuldra. Etter å ha grynna opp til veggen i periodevis knedype fokkskavler bestemte vi oss derfor for en mer direkte variant for å kunne vinne høyde fortere - og dermed unngå en langvarig, potensielt rasfarlig og slitsom svømmetur i fuktig plussgrader-snø.

I stedet for å fortsette ut hylla til venstre, dreide vi svakt høyre mot et rennesystem mer eller mindre rett over hauet på oss. Etter å ha grynna til livet gjennom de siste restene av bjørkeskog tok vi fatt på sjølve renna - som kunne by på en mix av skarpt stegjernsføre på hard is og grei trinnsnø iblanda korte klippepassasjer.

Med tida til hjelp gikk det helt uproblematisk å komme seg opp til den brede snøflanken som markerte slutten på den første skuldra. Sjøl om utstyret denne dagen kunne vært bedre - ismessig. For å si det sånn: Myke fjellsko og enkleste sort brejern egner seg dårlig på bratt vannis... Mine avanserte Grivel-stegjern og stive vintersko fungerte langt bedre.

Det ble mye tung grynning videre oppover flankene mot det brattere partiet som markerer starten på topphammeren. Til tross for minusgrader bar snøen dårlig, og vi måtte bytte ofte på å tråkke spor.

Men var det bare bratt nok, ble forholdene straks mye bedre: God trinnsnø iblanda litt is og klippe. Snart hadde vi bare de siste femti meterne igjen til topplatået. Men nå ble det til gjengjeld betraktelig hardere, siden vi valgte å holde til høyre for å unngå toppkavlen hvor jeg har prestert å gå i ras to ganger! - Og den steile avslutninga til vi runda kanten bød på noen meter med skikkelig isklatring. Før vi kunne puste ut - og slentre de hundre meterne bort til toppvarden i de siste, spede restene av dagslys.

Vi tok oss bare tid til en kort spisepause - før vi klorte ned navnene våre i toppboka (som for øvrig lå helt åpent og eksponert i metallkassa si, med et minimum av innpakning) og tok fatt på turen ned.

Vi rygga ned det første, bratteste partiet - før vi kunne snu oss og fortsette ned flankene med sjumilssteg. Til tross for at dagslyset var borte, bidro en nesten full måne og stjernehimmel til at vi slapp å bruke lyktene i nevneverdig grad. Men kunne allikevel ikke forhindre at vi klarte å dreie av mot venstre et par hyllesystemer for tidlig - og endte opp med grynne mange ekstra meter etter å ha gått oss fast oppe i veggen.

Dermed endte årets forsøk på å gjeninnføre en tradisjon opp som en hele seks timers ekspedisjon - på terskelen til et nytt år. Men vakkert? Bevares! Og etter at mildværet gjorde seg ferdig nyttårsaften, var det igjen duka for pastell-himmel og vindstilla. Med utsikt til mer av sorten i dagene framover. Det nye året begynner bra...

Mer om Blåmann? Se også: Bratt på Store Blåmann, Vestegga-vanvidd og Vestegga på Blåmann.

piltilbake

© Tekst og bilder: Bent Svinnung