Senja Rundt 2002

Fra full storm - til stille, stillere, stillest...

Egentlig skulle denne beretningen om årets utgave av Senja Rundt ha startet i havn i Sørreisa. Men siden avreisen denne gangen skjedde fra Stamsund - hvor årets seilferie i Lofoten ble avsluttet, er det nødvendig med en forblåst før-beretning om turen oppover. Siden den fikk (og kunne ha fått langt flere...) konsekvenser for en del av det som skjedde i forkant av regattastart. Og skal alt med, så skal det det!

Etter at antallet nautiske mil opp til Sørreisa var summert, ble det klart at jeg egentlig burde ha kasta loss allerede på søndagen. Men det var fortsatt veldig trivelig i Kattberget - og vanskelig å rive seg løs. I stedet for å seile brukte vi dagen til en biltur inn til Svolvær for å hente junior på hurtigbåten fra Narvik - og sitte på nykafeen Baccalao i ly for regnværet og beundre alle seilbåtene (deriblant et anseelig antall båter fra Tromsø. Bra!) som lå fortøyd utafor. Turen hjemover artet seg omtrent som å kjøre i en vaskeautomat. Det blåste hunder og katter - og vindusviskerne slet med å ta unna alt vannet. Med andre ord: Typisk (dårlig) Lofoten-vær. Jeg så på bølgene som brøt frådende hvitt - og prisa meg lykkelig for at jeg ikke var på havet.

Mandag begynte det derfor å haste med å komme nordover. Nødvendig fylling og innkjøp ble gjort unna på morrakvisten - før avskjedsklemmen. Og endelig seilgarderobe (1-er og fullt storseil ble i siste liten bytta ut med 4-er og ett rev) ble bestemt etter at Bodø radio hadde lira av seg et utvetydig kulingvarsel for området. Så bar det ut i vinden.

Turen over til Henningsvær og videre opp Gimsøy-straumen gikk som en lek. Litt ratting i rotsjøen ble det, men med rundt tretti knop i ryggen sto seilene fint - og eventuelle rare manøvrer skyldtes kun litt problemer med å stokke armer og bein (få lemmer til overs når du seiler aleine under slike forhold) - og det faktum at autopiloten er lite glad i rett nordlige kurser. (Ratter som en gal - og blir liksom ikke helt enig med seg sjøl om hvor ferden skal gå) - Med bare en halv knops motstraum var jeg kjapt igjennom - og kunne konsentrere meg om Hadselfjorden. Trodde jeg.

Det som deretter skjedde kom derfor som et stort sjokk: I utløpet av Gimsøy-straumen, så langt ut at det knapt var fjell igjen - med platt lens og rundt førti knops vind i ryggen - peaka plutselig vindmåleren opp i 55 knop samtidig som halsen snudde 120 grader på et tiendedels sekund. Storseilet smalt over i en heidundranes ufrivillig jibb - noe sømmen til det øverste panelet ikke likte særlig. En (enn så lenge) smal sprekk dukka opp i toppen av seilet, men siden jeg fremdeles lensa, lå den pent og pyntelig og hvilte mot stagene. Å prøve å ta ned noe som helst var helt ute av frågan siden jeg allerede hadde begynt å ri bølgene inn fjorden. Som vanlig grov de seg skikkelig opp, og krevde full konsentrasjon.

Det gikk som på skinner inn Hadselfjorden. I en periode blåste han full storm, men vinden var stabil og bølgeretninga gunstig. Helt til møtet med de to Melbu-fergene. Nå skal jeg vel kanskje ikke forvente at båter av denne størrelsen (og spesielt ikke nyttetrafikk) skal ta hensyn til en skarve Contrast 33. Men LITT peiling på en seilers problemer hadde det vært hyggelig om de hadde avslørt. Slik at de kunne tatt seg tid til å slakke av det lille grannet som hadde trengtes for at jeg kunne smette imellom. Nå måtte jeg seile plattere og plattere for å unngå nærkontakt med kjempene - til jeg til slutt endte opp med en ny, uunngåelig jibb. Denne gangen overlevde ikke storseil-sømmen. Plutselig seilte jeg for ny hals - med to timeglass i toppen. Panelet var slått helt løst og hang bare i for- og akterliket, og de to øverste spilene hadde krølla seg i perfekte sirkler rundt det innerste mastestaget.

Jeg var i deep shit - for å si det på riksmål. Og mens jeg satt der - LITT betenkt - og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ut av denne situasjonen, huska jeg noe en av nestorene i norsk seiling hadde fortalt: Om en liten tur han hadde hatt med ungene i en noen-og-tjue-fots seilbåt for noen år tilbake: I utgangspunktet var de bare ute på en koserunde i hjemlige Kristiansand-farvann, men så blåste han opp - og det endte med at de først fikk ned spinakkeren etter å ha kryssa Skagerak og vrengt inn i ly bak en av fergene på havna i Århus. Der lå for øvrig også hele den danske marinen - værfast. Jeg kan levende forestille meg DEN telefonsamtalen hjem: "Hei, Kjære! Du, nå skal du høre: Vi blir LITT seine til middag i dag..."

For min del lurte jeg på om det ble Finnmark neste - før jeg kunne få ned storseilet. Men da Stokmarknes var runda løya vinden så pass at jeg tok sjansen på å prøve å jibbe tilbake. Og det gikk over all forventning: Spilene rundt staget åpna seg uten problemer, seilet la seg pent til rette på styrbord-sida. Og da båthavna i Sortland dukka opp til babord kunne jeg bare runde rolig inn og slippe garderoben i sju-åtte knops motvind. Det var for havblikk å regne - i forhold til de siste åtte timenes begivenheter - med neven godt knyttet rundt rorkulten. En lokal seiler på inspeksjonstur kunne bidra med strøm da jeg vel hadde funnet meg en bås og satt tampene. Så var det bare å hive seg i nødrepareringen. Godt hjulpet av Tesa-tape som ble smelta inn med loppemarked-strykejern fra klippfiskdagene i Henningsvær. Som egentlig var ment for skismøringa til vinteren.

Resten av turen oppover foregikk uten dramatikk av noe slag. Tidlig start (fem) gjorde at jeg nådde fram til Sørreisa før seks om ettermiddagen. Men på vegen ble den improviserte reparasjonen slått opp igjen. Derfor ble tida etter ankomst brukt til å ræke i gårdan på leting etter reparasjonssaker. Finnsnesbåten Eline kunne trylle fram store flak med kontaktpapir-dacron - og etter en kjapp biltur opp til seilmakeren på Bjorelvnes var storseil-reparasjonen sydd - og alle løse maljer skifta og forsterket. Skuldrene kom ned i normalhøyde igjen, samtidig som mannskapet rulla inn med handlevogna. Vi kunne melde oss på - og begynne å lempe ut overflødig utstyr. Etter at Bruce, kjetting, flåte og diesel var plassert på land, spratt hekken formelig opp av vannet.

Onsdags morgen var årets Senja Runt i gang. Som vanlig gikk det smått - i starten. Etter å ha gått for motor langt utover i Solbergfjorden ble endelig vindstilla avløst av litt flekkvind - og sirkuset kunne dras i gang. Vi slo oss fra flekk til flekk de nærmeste timene, og klarte omsider å ræke oss over streken som 4. båt i klassen. Bra start. - Det obligatoriske badet ble unnagjort i vindstilla og strålende sol - før vi gikk for motor til vi nådde vinden på vestsida av Senja. Resten av turen opp til Skrolsvik gikk på skinner i 25-30 knops vind med 3-er og et rev i storseilet. Nydelig seiling! Med 6,5-7,5 knops båtfart og maks høyde. Velfortjent påfyll av mat og fludium da vi vel hadde kommet oss i ly og fått satt tampene i kaia.

Neste dag blåste det - men ikke like mye som dagen før. Diskusjonen gikk hett om garderobevalg. Og vi endte opp med 3-eren og fullt storseil, siden han peaka opp i 17-18 knops vind da ti-minutten var gått. Noe som var et greit valg - halve etappen. Etter hvert avtok imidlertid vinden gradvis, men drev stadig og økte på innimellom. Derfor klarte vi aldri å ta beslutningen om at 1-eren skulle opp. Og etter hvert som vi - fra å ha kryssa likt med Martine - stadig sakket akterut, bredde apatien seg. Til slutt var vi nede i 4-5 knops fart, uten at vi gadd å gjøre noe som helst anna enn å vente på målplassering. Nest side plass - og et helt forjævlig dårlig humør. For en gangs skyld var det komplett uaktuelt å seile til havn. Motor, autopilot og svarte skyer.... En stund. Vel i havn i Hamn var imidlertid humøret på plass igjen, og etter ankerdrammer, badstu - og etter å ha prata med de andre og funnet ut at vi var flere som delte samme apati-skjebne - svingte vi oss opp mot de store høydene. Fellesmiddagen (sjømat avec - og djævelsk lite dessert!) gikk gradvis over i sein cockpit-kveld for de aller flestes del. Det rådet ren sydlandsk stemning i båthavna utover natta.

Dagen etter var ikke stemninga like høy. Mens vi gikk innerleia for motor på veg til start, regna han tett. Men tørka gradvis opp utover dagen - slik at det meste av ferden nordover kunne foregå i oppholdsvær. Og fin slørevind. 10-15 knop ga gode 6-7 knops båtfart på 1-er og fullt storseil. Vi sklei side om side med Eline, men ble tatt på senga av hvor kort etappen var - og drøyde litt for lenge med å sette baugen innover mot mål. Da håndGPS-en omsider kom opp var vi allerede for langt nord, og kunne ikke gjøre noe annet enn å skjære innover med genoaen på bom - for å se Martine nok en gang lirke seg foran oss. Men det var bare så vidt. Vi gikk helt inntil startbåten på et
fallvindsbelte og var bare noen fattige sekunder etter Finnsnes-båten over målstreken. Rundt til Botnhamn gikk det for motor - via en kikk innom Hekkingen. Døra sto åpen, så gubben var nok i området... - Kvelden ble ekstremt sosial!

Siste regattadag: Etappen til Finnsnes. Som vanlig var det dårlig med vind i Gisundet - og vi gikk et godt stykke nedover før det ble tilstrekkelig til at regattasjefen ville åpne ballet. Og deretter sto det stille. Lenge. Vi hadde imidlertid fart i skuta hele tida, mens vi flekka oss sørover et stykke vest for resten av flåten. Men det var lite i perioder, kun 0,2-0,3 knop. Før han dro til med skikkelig kryssevind fram mot (det vi trodde var foreløpig) målplassering som var flytta til Sandholmen. Og endelig fikk vi revansje over Martine, som måtte se seg slått med drøye femti sekunder. Regattaen fortsatte enda en stund - til alle røyk i vindstilla ved Slettnes. Vi lirka oss så langt sørover vi klarte i lag med Eline på det lille vi fant av flekkvind, til vi endte opp helt opp under fyret. Og heiv ut anker for ikke å drive nordover som resten av båtene - for første gang i Ariels regattahistorie. Skikkelig trivelig og sosialt rundt oss - fram til etappen ble avblåst klokka to. Og punktum ble satt for årets Senja Rundt. Dermed fikk vi den utsøkte gleden å avslutte med en etappe-seier.

Resten ble blåkopi av foregående år. For motor til Sørreisa, koldtbord, premieutdeling og avskjeder - før vi rak nordover igjen søndag formiddag. Nok en gang for motor - i blankstilla. Omsider fikk jeg GPS-en under kontroll, routes, waypoints og greier - så nå skal det mekkes om på instrumentpanelet. Runding Raudbergodden i godt driv med lørve-eneren og fullt storseil oppe. Seilpause forbi Malangen - før vi avslutta med å seile fra Rya og i båsen. Mette og lykkelige. Både når det gjaldt seiling, sosial uttelling og innsats.

Så får det heller være at sekretariatet klarte å rote med lesebrillene eller pc-labbene - og omgjøre de frustrerende tjue sekundene vi (nok en gang) var bak Martine over mål på dag tre til ett tjue. Det kostet oss tredjeplassen opp til Botnhamn - og fjerdeplassen sammenlagt i klasse to (4. og 5. plass på resultatlista) - Men sånn går det når det sosiale (seimølja avec... avec... avec...) i Dehleren til Asbjørn er så mye triveligere enn å holde orden på klokker, resultater og skippermøter. Og i ettertid er det jo for seint å klage.

Konklusjon: Det sosiale og miljøet er kjernen i Senja Rundt, uansett hvilken veg du snur og vender det. Og graden av hvor mye dundranes amatører vi er i seilfaget er bare interessant så lenge regattaene pågår. (Da kan det imidlertid gå heftig for seg - for noen - med høyrøsta påkalling av makter det lukter både himmelsk fjærprakt og svovel av) Men i det målstreken passeres er alt glemt - og det feite vegg-til-vegg "løkkelig på havet"-smilet kommer kjapt på plass igjen. Og når alt kommer til alt er det derfor vi driver med denne hobbyen (som tar nattesøvnen når investerings- og reparasjonsbehovet tryner privatøkonomien) - de aller fleste av oss. Amen.