Bergtatt (under seil) i Lofoten

Hvileløs flakking fram og tilbake mellom Lofotfjell noen juliuker 2002

Etter å ha avslutta Vestfjordseilasen avec i løpet av søndagen - og attpåtil fått reparert impelleren - lå alt klart for en ny høydare av en Lofoten-ferie. Riktig posisjonert, ved gjestebrygga i Svolvær - og i godt selskap av en narvikværing med to unger i passende alder - også på rek vestover. Vi shoppa oss ferdige i løpet av en lang mandags formiddag, prata kjentfolk over en avskjeds-latte - og satte kursen vestover i en flau bris. Spridd ener og storseil i godt driv forbi Henningsvær - med kurs mot første stopp, Stamsund.

Men før vi kommer så langt - en anbefaling: Lofoten - en kulturhistorisk reisebok (Geir Berge) kom i år (2002) ut på Orkana Forlag AS - et lite, men svært så aktivt forlag i Stamsund. I tillegg til nyttig faktainfo, inneholder boka også lokalhistorie, anekdoter og sagn. Lettlest og godt illustrert. Les den!

Det har skjedd mye med Stamsund de siste årene. Fra å være en (Nyksund- lignende) parentes av et hurtigrute-anløp i årene etter storkonkursen, har stedet utviklet seg til å bli et livskraftig og vitalt samfunn med stor sjøltillit og mye ressurser. Spesielt på kulturfronten. Tre ulike teaterinstitusjoner på samme, lille plass sier sitt. Også Røkkes inntreden i fiskeindustrien har gitt mange ringvirkninger, sammen med vitalisering av turistnæringen og nyetablering og bygging over en lav sko. Hvis planene om nytt kaihotell i det gamle fiskebruket på hurtigrutekaia som verserer i avisene for tida blir virkelighet, kan stedet se fram til nok en fjær - i en allerede fargerik og imponerende drakt.

Vi la inn litt høydetrening i penværet, og kunne, etter litt lirking og luring opp ura bak hotellet beundre Stamsund (med Kattberget rett under oss - mer om det seinere) på elevert avstand, samtidig som skjærgården videre vestover lå brettet ut under oss. Middag ble nattmat.

Ny, solbadet dag - og tid for litt alvor. For lekk septikktank er ingen spøk. Noe narvikværingen fikk erfare. Nyinnkjøpt elektrisk pumpe kom godt med, mens jeg gikk i skytteltrafikk og tømte bøtta diskret helt framme på baugen - så langt unna følsomme, engelske neser (i nabobåten - en Bowman i førtifots-klassen som var så strigla og velholdt at hun formelig lyste. Men så gikk da også eieren og lakka teak-detaljene ombord fra morra til kveld) som praktisk mulig. Før den endelige pumpinga og demonteringen kasta vi tampene og gikk et godt stykke ut i vågen, deretter la vi oss på motsatt side av flytebrygga for å få "hygieneavstand" til engelskmannen. Så var det bare å skru ut tanken, skylle den og henge den under vann til "lufting" - mens hele aluminiumsveiser-markedet ble støvsuget. Mange mobiltelefoner, mange råd - men få napp. Vi bestemte oss for å prøve lykken i Ballstad dagen etter i stedet.

Men først ble det pils i sola på Skjærbrygga, og masse prating med både engelskmennene og Stamsunds foreløpig eneste seilbåtmannskap: Gjengen som seilte den Benetau First'en som vi hadde ligget side om side med halve Vestfjordseilasen. Og ekstrabonus ble det også: Hyggelig selskap og reisefølge de nærmeste dagene av gammalt bekjentskap fra Acrylteateret i Tromsø tidlig på åttitallet som hadde gjort Lofotværing av seg. Hun var sprek nok til å ta utfordringen på strak vinsj-arm - og hive seg med videre vestover. Til tross for mange til dels uforståelige ord og uttrykk fra skipperen lærte hun fort - og utviklet seg til en god rormann i løpet av kort tid. Mens jeg stod og rota i ledningsalaten på leting etter kablingen til fartsloggen. Uten særlig suksess. Sommerens slager var født.... Og refrenget ble nynnet av stadig flere - etter hvert som måleinstrumenter og erfaringer i ledningsalat og koblingsskjema ble forsøkt omsatt i synlig fart gjennom vann. Men "0.00" var snart etablert som en ny måleenhet - på linje med den franske meteren. Og antallet timer som ble brukt under konsollet denne ferien kunne sikkert ha betalt ny logg to ganger...

En nærmere inspeksjon av septikktanken avslørte mer eller mindre perforerte tilstander all over. Dommen var klar: Her nytta det bare med epoxy og glassfiberduk. Vi strøk av gårde i retning Hattvika etter en kortere stopp på Ballstad slipp - og avtale om levering av nødvendige materialer ble gjort over mobilen fra gjestebrygga. Og levert på "døra" med cabincruiser. Mens narvikværingen plastra og klissa til den store gullmedaljen, tok mannskapet og jeg fatt på turen opp til Nonstind langs den merkete turistløypa. Og nådde toppen i fin stil, ikke minst takket være "hare" med umiskjennelig sunnmørsdialekt og fjærlette joggesko-steg. Vel tilbake i båten ble det ny cockpit-middag og testing av drikkevarene til restauranten. Utendørs på kaia naturligvis.

Neste dag blåste det for en gangs skyld - og det skikkelig. Etter vårt sedvanlige morrarituale (som kjapt tok noen timer) kasta vi loss og fór vestover med en firer og to rev i storseilet - etter å ha foretatt noen gymnastiske øvelser på havna i Ballstad mens vi fikk opp den nødvendige duken. Logga godt over tretti knop i flækkan - og vestavinden dro opp sjø nok til at det svingte skikkelig. Narvikværingen ble lei stampingen, samtidig som ungene så smått begynte å bli grønne - så han falt av og satte kursen mot Nusfjord. Vi fortsatte opp til Sund - og fikk oss en runde innom Smeden - før vi heiste garderoben ved kai og seilte østover for å finne igjen turfølget.

Etter hvert som gamle rorbuer har blitt renovert - og flotte, tradisjonstro sentre har grodd fram som paddehatter, har Nusfjord gradvis tapt litt av statusen sin som "riksidyll". Ikke minst takket være et økende trafikkaos av busser, campingbiler og inneparkerte besøkende som har vært en gjenganger i lokalavisene denne sommeren. Vakker, bevares. Men også priset deretter. Underlig nok, slik konkurransen er for tida. Men det blir vel sånn når alle er avhengige av inntjening i løpet av tre korte sommermåneder, og det fremdeles er et godt stykke igjen til Lofoten har blitt et stort og etablert reisemål for opplevelsesturisme på helårsbasis. Hotellenes (i Nusfjords tilfelle Rica-kjeden) inntreden - nå også på gjestekai-markedet - merkes på lommeboka: Nytt av året i vågen er ei flytebrygge til hundrelappen per døgn. På kjøpet får du ei strømpadde innpakka i plast under en lem på kaia og en vannslange som også krever mega blekksprutarmer for å kunne betjenes. Plasseringen av sjølve kaia kan også med fordel justeres. Men alt er blodferskt - det går seg sikkert til. Og så er det kort veg til puben.

Å har fremdeles en egen status blant turistene. Det "ytterste" punktet i Lofoten, i hvert fall for bobil-folket som kan nyte utsikten mot Mosken, Værøy og Røst etter en kort spasertur langs asfalterte gangveier fra parkeringsplass og turistsenter. For øvrig kan Å også by på flere museer og nye eller helrenoverte rorbuanlegg. Generelt inntrykk: En velstelt perle!

Turen fra Nusfjord til Å gikk som en vind. Som vanlig var vi ikke akkurat tidlig oppe, seilstart før tolv er en sjeldenhet. Satte ener og fullt storseil ved kaia, og så var det bare å legge seg ut i en god nordøst bris som økte på etter hvert som vi slapp land og vindskyggen avtok. God bør og 5-6 knop i snitt mens vi lensa sørover. Ved runding inn på vågen sto vindmåleren igjen på null - bare å sleppe seilene i dekk og sette tampene i kaia utafor Tørrfiskmuseet etter varm og overstrømmende velkomst. Og sterke forsikringer om at "Nei da, flytebryggan e ikkje nokka førr sånne båta som dokker har". Helt rett naturligvis. Men med lange tamper og en dregg ute for å hindre svartgummistriper lå vi som konger i idyllen. Full taco-middag i cockpit etter at vi hadde turistifisert oss i lag med de andre på utsiktsplassen - og konstatert at det ikke bare er butikkene i Karibia som begrunner matvareprisene med høye transportkostnader. Seint på kveld ble også et av rorbuanleggene testa ut i all enkelhet, akkompagnert av høy festfaktor, parfyme og stæsja, men herlig surt danseband.

Det var blitt lørdag, og retur til Stamsund og bryggefest sto for døra. Mens blåveggen vokste opp av havet i vest og de første regndråpene traff spryhooden, heiste vi eneren og fullt storseil - og la av gårde østover i forkant av fronten. Vi klarte akkurat å holde oss i restene av nordøsten - og hadde flott kryssevind hele vegen tilbake. Snitt på i underkant av fem knop, og maks høyde nesten hele vegen. Til vi kunne sette tampene i flytebrygga som ligger nedafor Skjærbrygga (rorbu-utleie og pub) rett innafor det vestlige havnebasseng-innløpet. (Trang passasje etter skarp runding av de gamle sildoljetankene noen meter før du treffer hurtigrutekaia) For øvrig en ok og billig gjestebrygge med både vann og strøm (to uttak på portalen over gangbrua ned til 4-6 gode plasser) og tilgang til toilett og dusj (myntautomat) mot nøkkeldepositum? Det var litt uklart hvem som egentlig styrer - og er brukerne av - disse fasilitetene, (primært fiskeflåten?) men prøver du en av variantene på skiltet får du sannsynligvis fukta håret.

Men vel i båsen ble det som tegna til å bli en dyr og overbefolka fest bytta ut med koselig hjemmeparty, salt hår og svett kropp ble til nydusjete, bleka lokker og velduftende armhuler - og etter at kveld var blitt MC-morgen var det tid for Den Store Ettertanken - kombinert med maksimal sløving. Og litt jobb med konsulentene over nett. Narvikværingen satte kursen sørover mot Helgelandskysten seint om kvelden - og mandagen ble erklært hviledag.

Her skulle egentlig årets Lofoten-eventyr sluttet, men Skjæbnen ville det annerledes. Kontordagen i Figurteaterets lokaler (etter tårevåt avskjed med narvikværingen) ble kjapt etterfulgt av en ny hviledag bestående av en miks av vær, pc-jobbing og småreparasjoner, ispedd sightseeing-avstikkere type light. Og lukta av brent kull fra Oonas jernsmie vis-a-vis bordene på Skjærbrygga. Avslutningspils hos mannskapet om kvelden resulterte i nytt bekjentskap, litt sommerfugler og mer spontanitet - og tirsdag formiddag var allerede avtalene gjort om et nytt tokt i vesterled - mot nye, forgjettete land langt der ute i havet. Kort handle- og pakkerunde, båt-sjaining - og utpå ettermiddagen var vi under seil igjen. En snill bris brakte oss til Reine i løpet av en lang, behagelig kveld - og denne gangen satte vi tampene i gjestebrygga innerst i vågen. For øvrig av utmerket kvalitet: Store, stabile betongelementer med både vann og strøm.

Alle med fornuften intakt har respekt for Moskenestraumen. Den kan ligge der som et speil på gode sommerdager, men kan dra seg opp i et rasende inferno på nordvestlige vinder - når hav og strøm møtes i en kamp på liv og død rundt Lofotodden. Vi satte kurs for Værøy og gikk en sørlig kurs for å unngå de sterkeste strømmene. Platt lens med rundt 20 knops vind i ryggen og 6-7 knops båtfart. Red bølgene litt sør for Mosken, men ellers gikk det som på skinner til vi ble liggende å slå med seilene noen sekunder mens vi prøvde å finne ut av skjær, lykter og leia rett før vi krøp i ly bak moloen på Værøy. Skjønt: "Ly" er vel et sterkt ord. For makan til fallvind-basseng som Værøy-havna skal du lete lenge etter. På DENNE vindretninga. Husket plutselig alle detaljene rundt den nedlagte flystripa, ulykken - der vi ble blåst sidelengs mens vi gikk og lette etter et passende sted å sette tampene. Fant ei gammal, flott skøyte som vi klinte oss opptil, og lå som konger - sjøl når vindrossene presset oss langt opp langs skutesida på gamlingen. Bare synd at det ene springet ble væranes igjen ombord der da vi kasta loss. Sånt skjer. Ofte.

Lokal kunnskap og forankring er alltid et stort pluss, og når kjent-kvinnen i tillegg stiller med egen bil blir sightseeing-utbyttet betydelig. I løpet av en lang ettermiddag ble det full omvisning på Værøy midt oppi et pågående bilrebus-løp, og spesielt strendene på nordsia fascinerte. Etter å ha kasta skrå blikk mot Lofotodden og Mosken der nord, kunne jeg la meg trollbinde av lyset og fantastiske farger og formasjoner i rullesteinsfjærene sammen med to - bokstavelig talt - steingale damer. Før vi kasta loss var både bil og båt fylt opp med polerte steiner som skulle pryde blomsterbedene i Kattberget.
Vi starta defensivt neste dag med ett rev i storseilet og en 4-er. Noe som funka greit nok i fallvindsrossene, men som ble i overkant magert da vi vel hadde forlatt havnebassenget. Vi gikk maks høyde, med rett østlig kurs. Og havna etter hvert midt uti ingenting. Da vi slo hadde vi retning bent på Stamsund, men før vi hadde kommet oss opp til Lofotveggen igjen hadde strømmen tatt oss sideveis nesten helt ut til Å. De fire timene som vi brukte ut til Værøy ble fort til drøye ni før vi kunne sette tampene i ny, lekker kommunal flytebrygge i ly bak Hamnøya, (det er i det hele tatt veldig bra kaistandard i hele dette området) nyte ankerdram, pils og en utrolig behagelig tropevarme - for deretter å innta et bedre måltid hos Rigmor på Hamnøy mat- og vinhus. Kvalkjøttet smakte fortreffelig!

På morrakvisten slo de første, tunge dråpene mot dekket. Og returen til Stamsund ble en heller våt affære for motor/autopilot. Bare det å måtte stikke hodet opp for å sjekke kurs og farvann innimellom var nok til å bli søkkblaut. Med andre ord: Lofoten-vær på sitt beste. Men grei nok avslutning på et nytt, vellykket tokt i vesterled. Og da han om sider letta, kom juksahjulet fram. Farvannet rundt Hagbarden rett før Stamsund kunne by på flott storsei, (de største rundt 10 kg) og et kvarters innsats med snøret skaffet gjengen fileteringsjobb for resten av kvelden. God matauk og full fryser gir i det hele tatt mye tilfredsstillelse. Spesielt for jord-folket.

Det ble mange, varme (hete?) Stamsund-dager i sommer. Full ferie det meste av tida, i kortbukse, med beina på bordet og krim-en i fanget. Eller over pc-en med kreative nettsider - om og med enda mer kreativitet. Kameraet har vært i flittig bruk og laptop-en begynner å stønne under "vekta" av et anseelig antall Mb metallbilder. Men bra blir det! Og fin avkobling fra jobben og konsulentene som er blitt holdt varme på timebasis via modem og Mirc. Innimellom.

Kort gjensyn med padlende Tromsø-gjeng ble det også. De brukte Stamsund som start- og endepunkt for et solbadet eventyr (det ble nesten i overkant mye sol for noen...) og kan ikke ha vært annet enn storfornøyde med utbyttet. Litt misunnelig. Men det går som kjent ikke an å gjøre ALT på en gang...

Til og med loggen ble vekket til live igjen. Ved hjelp av diverse telefoner og ny giver sendt med post. Salaten - deriblant tre generasjoner med ulik fargekoding - ble strukturert ved hjelp av folkene hos Silva (nå Nexus) i Sverige, og plutselig begynte det å dukke opp vakre tall på displayet! Lettelse - etter å ha seilt "i blinda" halve ferien. Og veldig praktisk, med tanke på forestående regattaer.

Juli gikk mot slutten. Og seilturen nordover for å nå fram til Senja Rundt nærmet seg altfor fort. - Og så var det plutselig slutt - Lofoteneventyret 2002. Like brått som det startet. Men ekkoet kommer til å henge igjen mellom fjellan - og i sjela. Lenge.