Solboller og silkehav

Soltur til Molnes i slutten av januar

Det går nedover med de gamle heltene... Om det er alderen, det direkte resultatet av ekstra utagerende bursdagsfeiring, (nyanskaffete) barn eller bedagelighet som gjør utslaget er vanskelig å si, men den årlige solturen til havpadleklubben er ikke lenger hva den var.

I hvert fall ikke dette året. Turlederen sto svært så ensom og forlatt i brøytekanten da vi ankom naustene lørdags morra. - Været hadde variert hele uka, svingt fra solskinn og klart - til vind og tette snøbyger på minutter. Og det faktum at han hadde lagt ifra seg en snau halvmeter puddersnø i løpet av natta var sikkert også medvirkende årsak til det dårlige oppmøtet. Solskinn, havblikk og barmark er enklere.

Men de skulle bare visst - de som uteble. Rett nok var det største problemet å finne seg parkeringsplass i Kaldfjorden - mellom snøfresere og ploger i hektisk aktivitet. Men folkan på bensinstasjonen anviste - og vi ratta. Etter en halvtimes pakking og styring hadde vi fått manøvrert tre farkoster ned i steinfjæra - og kunne hive oss utpå rosaspeilet. (Jeg går etter hvert tom for ord å beskrive slike opplevelser med. "Pastell" og "drops" går igjen... Med rette. Sånn ER det)

Vi fikk riktignok aldri sett sola - direkte. Men resultatene av den var vanskelig å overse: Rosa skyer som ramme rundt en tett, mørk vegg av snøbyger som lå og presset på nordvest for Vengsøya. Men de nådde aldri helt inn til oss - rista bare av seg noen lette snøfiller før de drev videre nordover. Så vi kunne plaske oss i retning av Molnes på speilblankt hav og slepe kajakkene opp til hytta i kaldt, klart vintervær. Mens vi småprata med en reinflokk som hadde rigga seg til i ly av hytteveggen. - Nå var menyen for kvelden allerede klar: Kjøttkaker og ertestuing - så det ble med tanken... (Fleiiiip!)

Resten av kvelden ble klassisk. Da vi om sider var samlet (tre på kjøl og en på ski - fra Lyfjorden) var det tid for et større etegilde. Igjen. To kilo kjøttkaker forsvant som dugg for sola, akkompagnert av diverse tilbehør i fast og flytende form. Og da gitaren ble plukka fram var vi allerede halvdøde. - At de fleste av solbollene ble gjenglemt i bilen gjorde ikke noe som helst. DE gjorde seg desto bedre på returen, etter at vi hadde bedrevet tempotrening de siste kilometerne. Naturligvis.