Vestfjordseilasen 2002

En spontan seiltur sørover, inspirert av langturseilere i kaldere strøk...

I utgangspunktet hadde vi avskrevet den fullstendig - Vestfjordseilasen. "Alt for langt å dra for en skarve regatta" var omkvedet. Og det var slått bombe fast... helt til ukas tirsdagsregatta (for en gangs skyld i god vind) var unnagjort, og vi sto på løkta og gomla vafler og fantaserte over sommerens seilplaner. "Har du lest det siste reisebrevet fra Anna og Kjetil?" Jo da, både den ene og den andre hadde kikka innom strabasene deres for å nå fram til Falklandsøyene før vinteren. I en sånn målestokk ble noen skarve transportdager fram og tilbake fra Lofoten som peanuts å regne - usalta sådan. Den en gang så vanntette argumentasjonen for IKKE å dra var plutselig like lite vanntett som en Bavaria etter et møte med et Svalbard-skjær i seks knops fart. Vi bare MÅTTE dra. Men uten mannskap? En stund så det mørkt ut. Noen måtte jobbe, andre hadde mønstra på konkurrentene og var allerede mentalt laaangt inne i sin egen seiltrim. Så det måtte en oppegående Moværing til for å redde dagen - og Ariels ære. Han fikk akkurat tid nok til å hente tannbørsten (og male et naust) før vi kasta loss onsdag ettermiddag og la i veg sørover sundet med sola i fjeset og vinden i ryggen. Platt lens, skrap-eneren på bom og gode fem knops båtfart. Ferie-gliset sklei på plass.

Gjennom Rya gikk det med ekspressfart. For en gangs skyld klaff med strømmen, vi kosta forbi fiskestenger og soltilbedere med drøye ni knop. Videre ut Straumsfjorden med nok vind til å få spridde seil til å stå som en vegg gjennom straumsjø og møte med hekkbølgene fra havets bantamvektere. Alt mens kveldsola farga fjellene rundt oss - og vi kunne runde Raudbergodden og ta fatt på den virkelige turen - sørover.

I utgangspunktet hadde vi bestemt oss for Finnsnes som første stopp. Men på veg ned Gisundet i tiltakende nordavind ble det åpenbart at det bare ikke gikk an å overse strålende midnattsol og over sju knop over grunn. Og siden det var kontinuerlig platt lens gikk middagsstell og x-antall kaffekopper som en lek. Plutselig var vi ute i Solbergfjorden og kunne kikke inn på Vangsvik - samtidig som sola gløtta fram igjen bak Senja-fjellene etter en kort tenkepause. Tradisjonen tro forsvant vinden, men etter et par timers flekkvindseiling og korte etapper for motor vi kunne skli stille inn i lagunen på Tranøy ved tretida og feste tampene i flytebrygga. Det ble tatt lett på kveldsstellet.

Det finnes knapt vakrere steder å våkne opp enn i en solbadet vik på Tranøy. Da Gud hadde skapt Paradis fikk han en liten rest skjønnhet i bunnen av bøtta som han smurte ut over det gamle kirkeværet. En plass å bli forelska i - og et MUST på turen sørover/nordover.

Solbergfjorden kunne nok en gang glimre med lite vind. Men vi tråkla oss nedover på det lille vi fant - til runding Andørja - og Vågsfjorden lå foran oss. SÅ kom vinden. Og mye av den. Plutselig freste vi av gårde med 25-30 knop i ryggen, og etter en "heisann!"-visitt bortom fembøringen Salarøy - også på veg til regattastart på Nordskot - skvalpa vi halvsurfende videre mot Tjeldsundet. En stund holdt Salarøy følge - der den kom planende over bølgeryggene med sprekkferdig råseil - men da vinden løya, stakk vi fra igjen.

Ned sundet fikk vi følge av flere Harstad-båter i samme ærend. Og ble oppdatert - mens vi tøffa side om side de vindstille bitene av turen - om Baarks grunnstøtting i fjor, ombygginger, langturplaner. Før etappen inn til båthavna i Lødingen kunne avsluttes med frisk seilas til vi hadde skvalpa oss inn bak moloen og fått satt tampene i kaia. Middagsstell før midnatt gjør seg av og til....

Neste dag bar det sørover Kanstadfjorden etter kort handlerunde. God bør, platt lens - og Hamarøya og Lundøya forsvant snart i nordøst mens vi nærma oss runding Engeløya. Litt motorkjøring mot slutten av etappen, til vi lå og sirkla i havnebassenget på Nordskot i lag men halve regattaflåten - mens vi venta på at hurtigbåten skulle gå fra kai og lemne plassen til oss. (LITT utrolig, men foruten å være et fallvindshøl kan Nordskot også glimre med "privat"-skilt og kai-eiere med stor sans for eiendomsrett og mindre for fritidsbåter... Kanskje på tide å flytte startsted for Vestfjordseilasen, Bodø?) - Men vi fant oss til rette tross vær og væreiere - og feiret ferien etter beste evne. Og det tradisjonsbåtene ikke kunne ta igjen i fart, tok de ut til fulle under festlighetene.

Etter en heller søvnløs natt mens alt ramla og slo, kunne vi hive i oss morrakaffen og begi oss ut til startområdet. Klasse etter klasse ble flagga av gårde - før det ble vår tur til å liste oss over streken på svak rotvind - som etter hvert etablerte seg som en saftig nordøst på 25-30 knop.

To mann holder greit på turseiling. Også på regatta for den saks skyld - hvis det er passe mye vind og moderat med ståk. Men å skifte fra lettvinds-ener til treer nå alt hiver og slenger på seg og fordekket i perioder er godt under vann er i beste fall utrivelig. Stor takk til sele og sikkerhetsvaier. Samtidig som vi i ettertid kunne konstaterer at vi hadde gjennomført det dårligste seilskiftet siden Adam og Eva. Vi lå plutselig desidert sist i feltet. God grunn til å deppe med andre ord.

Men det er nå en gang sånn med seiling: Ingen ting er avgjort før målstreken er passert. Så også denne gangen. Etter å ha fått opp farten med treeren, sklei vi godt unna og begynte å hente igjen det tapte. Holdt også mer høyde enn resten av feltet i et håp om og kunne falle ned mot runding Moholmen fyr med fylt spinakker - og sånn sett tjene inn ytterligere noen meter. Og lykken sto oss bi: Forseringen av hovedfeltet kan best beskrives som den følelsen det er å kruse sakte forbi en utested-kø i en stor, feit amerikaner. Mens resten av båtene lå som perler på en snor i vindstilla før Moholmen fossa vi av gårde - etter nytt seilbytte - med seks knops fart et par hundre meter lenger nord. Spinakkeren kom (etter et mindre timeglass) opp - og sto perfekt.... i ca. ti minutter. Men da var det bråstopp, og lettvindseneren kom opp igjen i en fart. Resten av regattaen ble lirking og luring, mens vi slo oss fra vindflekk til vindflekk. Men i motsetning til de fleste båtene hadde vi flaks - og hadde fart i båten hele tida, sjøl om den til tider krøp godt ned under en knop. Men vi klarte å snike oss ut i trekken ned Gimsøystraumen til slutt - og kunne dundre over målstreken i nær 30 knops vind som båt nummer fire (av 16 startende) i klasse tre. For en opptur! Med vegg-til-vegg smil og salt i håret kunne vi legge til kai ved nyhotellet og avslutte ettermiddagen med badstue på Klatrekafeen - før helaften avec-avec-avec samme sted. Og hvilken aften! (Fremdeles kan du høre ekkoet under Vågakallen)

Søndagen ble et eneste langt gjesp - mens vi jobba oss gjennom frokost og kaffekopper i påvente av VM-finalen i fotball. - Brasil-seier, bravo-rop, tårevåte avskjeder og smaken av latte fulgte Ariel ut havnebassenget - på veg mot checkpoint Svolvær og nye sommereventyr. Og nok et møte med Virkeligheten. I form av temperaturmåleren på motoren, som peak'a i høyrødt som følge av en mosa impeller. Men når havet ligger speilflatt - til det øyeblikk reparasjonen i rom sjø er unnagjort... Hva mer kan en skarve seiler forlange? Siste etappen til Svolvær gikk med en stiv kuling midt i mot, en kortvarig front som ble etterfulgt av en lett sommerskur. Akkurat som meteorologen hadde lovt oss.