Ægir, Kjetil og Anna på langtur!

Noen snakker om det - mye! Mens andre bare gjør det. Bestemmer seg, planlegger og jobber målretta - i det stille. Utstyrt med en nyinnkjøpt Contessa 32 begynte Anna og Kjetil å planlegge SIN langtur sommeren 2000 - og 15. juni kasta de loss på det som etter hvert kan komme til å bli en tur jorda rundt? Her kan du lese alt om progresjonen deres. Godt tips: Utgangspunkt og historikk finner du i kapittelet Hola, alle sammen!

Og vil du ha kontakt med dem, send en E-mail eller et brev til Kjetil Slettnes eller Anna Vader (med understreket etternavn), Poste Restante "Hvor de måtte befinne seg"... Sjekk etter aktuell adresse i de siste reisebrevene. Og: Beregn god tid!

09.04.03: G'day chey ("hei kompis" på falklandsk)

Tusen takk for alle hyggelige svar på adresseforespørselen. Tror jeg skal begynne å sende ut slike oftere.. tihi. Dere aner ikke hvor koselig det er å høre nytt hjemmenifra. Vi setter også stor pris på bilder, og vil gjerne ha flere, men de må ikke være for store. Hotmail-kontoen er sørgelig liten og nettet her tregt, slik at en mail på 500 kb er nok til å sprenge kapasiteten. Så, send små bilder (50 kb gir god nok kvalitet)!

Vi er fremdeles på Falklandsøyene. Vi har vært her i ti måneder allerede, og trives så godt at vi liksågreit blir her i fem til. Over neste sørlige vinter. Vi har oppgradert turistvisumet til "midlertidig oppholdstillatelse", og blir mobbet med at "om bare syv år kan vi søke på statsborgerskap". Det har vi ikke tenkt å gjøre, men oppholdstillatelse er den magiske inngangsbilletten til det gullkantede papir; arbeidstillatelse. Og vips, så vasset Kjetil i jobbtilbud. Han har valgt å prøve seg som rabbefisker. Etter en måned med mekking på fiskebåt og firmabil (!), har teinene endelig kommet i sjøen. Lønna er hovedsaklig provisjon av fangsten, og selv om han neppe blir rik av dette, så ser det foreløpig lovende ut. Også smaker de veldig godt!!

Det andre hovedprosjektet for vinteren er å hjelpe Andrez og Ali med å bygge opp den nyinnkjøpte gården deres. Etter en treårig Atlanterhavsomseiling i "Alpha Carinae" (blant annet til Nord-Norge), var de klare for en ny utfordring. "Swan Inlet" ble kjøpt og sporenstreks omdøpt til "Mouse Inlet" av oss. Den forrige eieren hadde bare pakket svippsekken og forlatt stedet en vakker dag. Med middagsgrytene på bordet, rot og søppel overalt og tunet fullt av "samleobjekter"; 50 rustne containere, 7 portacabins og et utall forhenværende jordbruksmaskiner. Et ubeskrivelig syn! Stedet er forvandlet etter at Andrez og Ali overtok, men det gjenstår enda mye arbeid før alt er på stell. Planen er å drive rideturer med de 28 hestene som fulgte med på kjøpet. Andrez kunne, som femte generasjons falklender, ri før han kunne snakke, og har jobbet mange år som sauegjeter fra hesteryggen. Ali er engelsk, og har allerede falt av hestene flere ganger. Hvordan det skal gå med oss, som knapt nok vet frem og bak på en hest, skal bli høyst interessant!

For å komme oss til og fra, har vi gjort som falklendere flest; anskaffet oss en Landrover. Det er antagelig ingen andre steder i verden som har så høy tetthet av Landrovere som Falklandsøyene. Vi byttet til oss vårt eksemplar, "Sleipner", mot fem nye dekk. Sleipner var i en heller dårlig forfatning når vi overtok han, og Kjetil har hatt et svare strev med å finne ut av alle de merksnodige "reparasjonene" som forrige eier hadde foretatt. Første kjøreturen, som skulle tatt en time, tok fire.. med vannpåfyllinger i hver en bekk underveis. Jeg kan love at mekanikeren ikke var blid når han kom hjem. Men etter mange arbeidstimer og turer til "delelageret" (søppelfyllinga!), så er Sleipner blitt en riktig standsmessig bil. Nå kan vi til og med kjøre forbi en politibil uten frykt for å bli stoppet...i alle fall ikke for tekniske problemer. Jeg er enda ikke helt stø på kombinasjonen av dieselbil, firehjulstrekk, "traktor" og venstrekjøring, og har en foruroligende tendens til å kjøre over hjørnene istedenfor rundt dem.

Men hvorfor i all verden Falklandsøyene, er det mange som har lurt på. "Hvis dere er ute etter øde og kaldt kunne dere vel bare seile til Vannøya" (sitat lillebror Vader). Det sies at man enten elsker eller hater Falklandsøyene. Vi er definitivt havnet i første kategorien, men akkurat hvorfor er litt vanskelig å forklare.

Av alle stedene vi har besøkt er dette antagelig det som er lengst utenfor allfarvei. Cruiseskipturister oversvømmer noen av øyene med jevne mellomrom, men de skarve timene de er på land er ikke nok til å føre til store forandringer. De få seilbåtene som i sommer har vært innom Stanley, har uten unntak hastet videre til Antarktis eller Sør Georgia. Så vi føler at vi har hele Falklandsøyene "for oss selv". Stedet er ikke større enn at alle kjenner hverandre...og oss, nå som vi har vært her en stund. Veldig hjemmekoselig for en Sjursnesing! Jeg er blitt så lokal at jeg var hoderystende enig med dama i banken om at "huff, så mange turister" når et cruiseskip var innom her om dagen.

Falklandsøyene er britisk territorium. Dårlig isolerte hus og en forkjærlighet for te og vegg til vegg tepper lemner ingen tvil om det. For oss betyr det at folk snakker engelsk. En stor fordel siden vi for første gang på lenge kan føre en vettig konversasjon med de vi møter. Men landet er ikke bare et mini-England i Sør-Atlanteren, slik jeg innbilte meg før vi kom hit. Falklandsøyene har en spesiell historie og kultur som innbyggerne er meget stolte av.

Tradisjonelt har Falklandsøyene levd av ullproduksjon. Mange år med dårlige ullpriser har gjort at det i dag bare er 300 av landets 2100 innbyggere som bor i "camp" (det lokale ordet for bygda). Men det er fremdeles 650.000 sauer her, og "the windchill factor for newly shorn sheep" leses opp på radioen ti ganger for dagen. Tallet indikerer sjansen for at nyklipte sauer fryser i hjel (og har en foruroligende tendens til å ligge på farlig eller kritisk nivå).

Opp gjennom årene har det vært gjort flere forsøk på å spre økonomien. På 1800-tallet var handelstrafikken rundt Kapp Horn god butikk. I utgangspunktet prøvde Stanley seg som forsyningshavn, men det viste seg raskt at reparasjon var mer lønnsomt. Eller kondemnering, dersom det kom inn et skip med en last som det var behov for. Prisene som de lokale håndverkerne krevde var uhyrlige, og for mange skip ble Stanley siste havn. Og her ligger de enda. Vår nærmeste nabo er "Lady Elisabeth", et sytti meter langt stålskip fra 1879. Med tre master og baugspydet inntakt ser hun ut som om hun når som helst skal heise seil og ta fatt på en ny kamp med Kapp Horn. Den forrige omgangen tapte hun. Fire mann og hele dekkslasta ble spylt overbord før hun søkte tilflukt på Falklandsøyene. Bare for å gå på et skjær i innseilinga til Stanley. Etter mange år som flytende varehus slet hun seg og havnet på stranda der hun ligger nå.

I dag er den største inntektskilden akkar. Falklenderne selv vil ikke ha noe med sjømat å gjøre; de verken fisker, prosesserer eller spiser den. Men lisensinntekter vil de selvfølgelig gjerne ha. Opprettelsen av fiskerisone rundt øyene i 1986 har omgjort Falklandsøyene fra et fattig til et av verdens rikeste land. Forandringene som har skjedd siden da har vært enorme. Vår generasjon her vokste opp på samme måten som våre besteforeldre forteller om fra "gamle dager". Ute i camp føles det som om tiden har stått stille. Mange gårder har fremdeles ikke veiforbindelse, og når generatoren skrus av etter noen timers tjeneste på kvelden er det både mørkt og velsignet stille. Men tungvint for innbyggerne som klarer seg uten fryseboks, og ofte fremdeles varmer hus og lager mat med torvfyrt ovn. TV og digital telefon er nyheter, og mobiltelefonen er velsignet fraværende (skjønner dere nå hvorfor jeg trives så godt her?). Dagens Stanley er en energisk småby med vanvittig byggeaktivitet og et forbausende stort trafikkproblem (tatt i betraktning at det bare bor 1800 mennesker her). Moderniseringa har dog ikke tatt helt overhånd. Folk dyrker sine egne grønnsaker, sauer og høns titter ut fra hagene, og politiet må stadig rykke ut for å fange hester på avveie...

Men vi er ikke blitt helt landkrabber. En av de viktigste grunnene til at vi trives så godt er at det er fantastisk fint å seile her. Falklandsøyene består av 700 store og små øyer, og kysten er smekkfull av flotte ankerplasser. Været er dominert av vind, vind og atter vind. Det blåser i snitt storm fire dager i måneden, og det er få dager vinden ikke når opp i kuling styrke. Dette høres kanskje litt i overkant ut, men mye av seilinga foregår mellom øyene slik at det kan være flatt vann selv om vinden hyler i riggen. En behagelig overgang fra de slitsomme havdønningene som har fulgt oss nedover nesten hele kysten av Sør-Amerika. De dagene det er meldt riktig mye vind gjemmer vi oss i ei god havn, legger ut et ekstra anker og gjør noe annet enn å seile. For eksempel går en tur. Vinden gjør at det knapt finnes trær på Falklandsøyene (og heller ikke stikkende insekter.. hurra!). Med høyeste fjelltopp på litt over 700 meter er det ikke store utflukten som skal til før vi har utsikt over hele verden.

Men det mest fascinerende med seilinga her er dyrelivet. Falklandsøyene ligger på 51 grader sør, og har mange arter til felles med de andre mer utilgjengelige øyene i det sagnomsuste Sørishavet. På sommeren kommer det titusener av pingviner inn fra havet. En dag er det tomt i kolonien, neste dagen er det noen få pingviner på plass, og plutselig er det tusener som vralter frem og tilbake i en jevn strøm. Bygger reir, krangler med naboen som stjeler reirmateriale, pjusker fjærene til partneren, eller roper "her er jeg". Et vanvittig spetakkel. Min favorittpingvin er "rockhopperen", beskrevet som pingvinverdenens pitbull terrier. En hissig liten fyr med knallrøde øyne, punkfrisyre og gule dusker over øyet. De foretrekker de mest eksponerte klippene til reirsted, og må på et eller annet vis komme seg fra de digre bølgene og inn på land. Deretter må de hoppe seg inn til kolonien, bruke nebb og klør til å klatre over steiner som er mye høyere enn dem selv, for tilslutt å forsere illsinte naboer på veien inn til reiret. Ikke noe enkelt liv, men veldig underholdende for meg som kan glane på dem i timevis. Det samme gjelder albatrossene som ofte deler kolonier med rockhoppere. Digre fugler med vingespenn på samme størrelse som bredden til Ægir. Veldig elegante når de svever over oss ute på havet. Ikke fullt så elegante når de kræsjlander og prøver å administrere svømmeføttene sine den ene gangen i året de befinner seg på landjorda. I sjøen myldrer det av sel, sjøløver og hval. En sommerdag på Falklandsøyene; sol, knall turkis sjø med skum som blåses av bølgetoppene, stormfokk og ti svart-hvite delfiner som surfer i bølgene rundt båten. Etterfulgt av en kveld for anker utenfor ei kritthvit sandstrand full av gryntende elefantsel. Lekende sjøløver rundt Ægir og pingviner som kaller fra land. Jeg sier ikke mer.

Vi blir her til september/oktober. Så du kan enda komme på besøk! Eller sende krabbeoppskrifter til oss på adresse:

co/Andrez Short
PO box 7,
Stanley,
Falkland Islands,
via England

Høsthilsen fra Anna, Kjetil, Ægir og Sleipner

PS; Beklager at det har tatt så lang tid å få ut dette reisebrevet. Jeg har vært en tur på Sør Georgia....

26.06.02: Vel framme i Stanley, Falklandsøyene (S: 51 40, W: 57 50)

“Selvom jeg har sejlet til søs i mange år, og kjender havet, så kunne jeg aldrig finde på at sejle solo eller med en smuk dame til Falklandsørne for at se får. Dette er en simpel skør utfordring som intet tjener noget fornuftigt når en vil leve livet lenge.” Skrev Egon Back (81), mangeårig formann i skandinavisk sejl og selvbyggerklubb i et brev til oss. For sent Egon, vi er her allerede! Vi klarte det!

Vi kom hit for ca 2 uker siden. Via andre kjente visste Bob og Janet at vi kom. De hjalp oss å legge båten på en bra plass, tok oss hjem til seg, badet oss, vasket våre klær og kjørte i oss et godt måltid (av får).

Dagen etter kom Alpha Carinae hjem. Dette er den første båten fra Falklandsøyene som har vært på langturseiling, så det ble selvfølgelig stor fest. For noen dager siden var det 20 år siden frigjøringen fra argentinerne. Så til nå har oppholdet vårt vært helt topp. Men turen hit har ikke bare vært enkel.

Det begynte forsåvidt greit. Vi seilte fra Brasil til Montevideo, og derfra til Mar del Plata i Argentina. Når vi kom dit var bankene stengt; ingen visste hvor lenge, og folk fikk ikke ut sparepengene sine. (Forståelig nok demonstrasjoner rundt omkring.) Staten hadde bestemt at: Sorry, dere får ikke ut pengene deres før om 10 år! Prisøkningen var vel bortimot 100% siden jul, og den argentinske pesoen var verdt ¼ av hva den var verdt da.

Uansett var argentinerne veldig hyggelige med oss. Vi lå gratis i yacht-klubben i Mar del Plata i ei uke, og ble invitert hjem til gamle seilere på middag. Og det må vi si; argentinsk biff og vin er det ingen som slår. Vi forspiste oss dag etter dag. Mens vi lå der var det flere andre båter som kom fra Chile/Argentina og skulle nordover til Brasil for vinteren. Alle var 45 fot eller større, og alle lurte på om vi var riktig velbevart som skulle til disse farvannene midt på vinteren. Også i den lille båten dær...... Vi fikk servert den ene frykthistorien etter den andre, og begynte selv å lure på om det var litt i overkant av hva vi ville klare. Heldigvis dro alle disse båtene etterhvert og vi kunne sette kursen sørover.

Jeg spydde.... for første gang. Vi startet “The roaring forties” med at Anna tok ned alle seilene og satte stormfokka. Jeg hang over rekka. Vi hadde en liten storm i ryggen med 50-60 knop i kastene. Det var i begynnelsen ikke så mye sjø. Men timene gikk og bølgene begynte å komme inn i cockpiten. Og det gikk fort. Vi surfet nedover bølgene og satte fartsrekord etter fartsrekord. Det lille nøtteskallet som vi kaller båt hoppet og danset som om hun var bygd for dette. Jeg var sånn passe skremt og sånn passe sjøsyk. Mannskapet var heller ikke helt pigg, og på de neste tre dagene spiste vi tilsammen 6 mandariner og en halv pakke kjeks.

Det beste som kan sies er at det var godt når det var over. Da vi seilte inn til den fineste ankerplassen vi har vorre til nå; “Caleta Hornos”. En liten fjord arm som ga god beskyttelse mot sjøen på utsia. Inne i “Caletaen” var det flatt vann og Ægir lå helt i ro. Rundt nøtteskallet vårt var det steppelandskap så langt øyet rakk. Det bor ingen folk her, men en masse lamaer, sjøløver og pip-piper som jeg ikke kan navnet på. Vi var endelig kommet til Patagonia!!

Neste etappe var en kort tur på 2 døgn til Puerto Deseado. Det gikk fortere enn jeg hadde beregnet så vi kom fram midt på natta. På grunn av kraftig tidevannstrøm måtte vi velge mellom å gå inn nå eller vente i 12 timer. Vi liker dårlig å ankomme nye plasser i mørket, men barometeret falt fortere og fortere og vinden økte. Med gode kart tok vi derfor sjansen på å gå inn. Sitat fra loggboka: “0400. Fremme! Etter en helvetes tur, 50 knop vind rett imot, mye strømsjø, mørkt, vindmølla som jeg tror fikk varige men, veldig dårlig sikt, slik at jeg så vidt så “leading lights’ene”, pisse blaut, kald, visste ikke hvor vi skulle gå, holdte på å gå på et skjær, 5 knops strøm, lite diesel på tanken...... kom vi endelig fram til “Gipsy” verftet og fant en annen seilbåt som vi la oss utenpå.”

Men hvor lenge var Adam i Paris? “0820. Vi står på grunn. Anna vekker meg (altfor tidlig) fordi en fyr på kaia sier at det ikke er nok vann der vi ligger. Det er for sent. Vi har allerede begynt å tippe framover. Vi sikrer Ægir med tau fra mastetoppen og bakover. Det er 5 meter tidevannsforskjell og laveste vann ca kl 1100. Gutta på verftet sier det er bare leire vi står på.” De hadde heldigvis rett, men på lavvann kunne vi nesten gå tørrskodd rundt båten.

Mens vi lå i Deseado kom de første snøbygene, et sikkert tegn på at vi var for sent ute. Men vi syntes at flaksen var brukt opp, så vi studere værkartene i halvannen uke før vi turte å gå ut på havet igjen. Falklandsøyene er tross alt nesten på samme breddegrad som Kapp Horn.

Denne gangen fikk vi en behagelig tur. Ikke mye seiling å skryte av. Det ble 3 ½ døgn med motor pga. lite vind. Vi ville ikke ligge i disse farvann å vente på mer vind. Den kommer, helt sikkert, og det kan fort bli for mye.

Nå er vi altså kommet frem til vinterhavna vår, ei forblåst steinrøys uti havet. For noen dager siden var det også et år siden vi forlot TROMSØ. Vi har vært i forskjellige land og forskjellige havner og møtt flere hundre mennesker. Og det slår meg at når vi kommer seilende er folk veldig imøtekommende. Vi har nesten bare positive inntrykk og det skyldes mye at folk er så gode. Kanskje menneskerasen ikke er så ille likevel? Så hvis det er noen som går å sparker småstein og lurer på om de skal dra på tur, anbefaler jeg det på det varmeste.

Det var alt for nå. Vi skal ikke seile langt på ½ år, så har du lyst til å fortelle oss hvordan man lager fenalår og pinnekjøtt eller tilbereder “Upland Goose” så er adressen fremdeles:

Kjetil + Anna
co/ Andrez Short
PO.box 7
Stanley
Falkland Islands
Via England

Hilsen Kjetil.
(Anna hilser sikkert, hun maler stua til Andrez og Ali fra “Alpha Carinæ”)

09.04.02: Kirsebær med de store i Rio de Janeiro

Heia folkens,

"Tudo bem", som brasilianerne sier med et smil og tommelen opp. "Alt vel", og det er det virkelig. Vi trives som plommen i egget i Brasil. De superhyggelige brasilianerne har vi skrytt av før, og inntrykket har bare forsterket seg. De er nysgjerrige, vennlige og hjelpsomme, men uten å være invaderende. En egenskap en setter stor pris på når en bor på 6 kvadratmeter og av og til har behov for å trekke seg litt tilbake fra verden.

Naturen blir vi bare mer og mer imponerte over. Selv om vi stort sett holder oss langs kysten er variasjonen enorm. Vi har snorklet på korallrev, gått turer blant apekatter og papegøyer i frodig regnskog, seilt opp elver med mangroveskog og ankret opp utfor ubebodde sandstrender. Jevnt over er det dog langt mellom ødemark. Finnes det en naturlig havn, så finnes det gjerne fiskere også. Med fargerike trebåter, kanoer eller flåter med seil. Noen med imponerende seilegenskaper. I Salvador kappseilte vi med en "saveiro" (en 40 fots gaffelrigget frakteskute), og klarte ikke seile fra den selv når vi henta frem spinnakeren.

Brasil er også et billig land å besøke. Ikke i seg selv en god nok grunn til å like et sted, men det er en stor fordel å slippe å snu og vende på hver krone. Her lever vi som konger uten at inngrepet i reisekassa blir fatalt.

Språket er fremdeles et problem. Trass i våre annonserte portugisisk leksjoner, så er forbedringspotensialet STORT. Men det går nå bedre og bedre, og jeg er storligen imponert over hvor flinke folk er til å forstå (gjette?) meningen i de sinnsyke uttalelsene vi kommer med. "Me Tarzan, you Jane" blir en velartikulert og utfyllende setning i forhold!

Varmen har plutselig gitt seg. Det er pinlig å innrømme det, men vi syns det er kaldt innimellom...når temperaturen kryper ned mot 20 grader. Og vi skal liksom seile sørover. Hmm.

Men det finnes slanger i paradiset. Brasil er fra naturens side et rikt land, men rikdommen er svært ulikt fordelt. 1/5 av befolkninga tjener like mye som de resterende 4/5, og MANGE lever under fattigdomsgrensa. Kanskje ikke så rart at landet har et enormt kriminalitetsproblem. Vi har ikke hatt noen problemer, men det spøker alikevel i bakhodet, spesielt når vi er i store byer.

I Salvador var det mange av seilerne vi snakket med som hadde blitt ranet. Noen nordmenn ble til og med truet med revolver noen hundre meter fra marinein vi lå i. Kjetil har muligens rett i at jeg ikke har godt av å høre slike historier, for det gjorde at jeg så frem til karnevalet med skrekkblandet fryd.

Engstelsene viste seg å være grunnløse. Karnevalet var en gedigen folkefest der både bestemor og unger var med. Det sies at en og en halv million mennesker er ute og danser i gatene på en gang, og etter å ha prøvd å bevege oss målretta fra et sted i byen til et annet tror jeg gjerne det. Store deler av Salvador var en svettende folkemasse som bølget til taktene av musikk. Denne ble spydd ut av digre "trios electricos" (semitrailere bestående av forsterkere og høytalere som produserer et lydnivå som går gjennom marg og bein). Artistene sto på toppen av "trios"éne, mens de sneglet seg gjennom gatene a la russetoget på 17. mai. Stor stemning og veldig artig å få med seg.

Dog må vi innrømme at vi er turister og ikke helt bevandret i den brasilianske popverden. Vi foretrakk det mer afrikansk inspirerte karnevalet som foregikk i Salvadors gamleby. Trommekorps, sølvmalte dansere i ville rytmer, digre pappmasjehoder, og av en eller annet grunn horder av mannfolk i dameklær. Ikke overdådige paljettglitrende kostymer slik karnevalet er i Rio, men til gjengjeld var det ikke noe stort skille mellom "deltagere" og "tilskuere". Jeg fikk danset meg stiv og støl, mens Kjetil holdt stand.

Men etter 4-5 døgn med fest og musikk dag og natt, var det himmelsk å forlate Salvador til fordel for Abrolhos, søramerikas største korallrev. Late dager med snorkling blant tamme havskilpadder og fisker i alle former og farger var det som skulle til før vi vare klare for neste storby; Rio de Janeiro.

Dere har sikkert sett bilder av Rio, og jeg kan love at det er et imponerende skue når en kommer inn fra havet og ser Jesus-statuen titte frem fra skyene mange timer før en når frem. å seile inn i havna var like stort som forventet!

Vi hadde på forhånd hatt kontakt med en lokal tromsøværing, Per-Christian Enge, som hadde klart det kunststykke å ordne oss plass i Rios heller snobbete yachtklubb. Vi skulle bare spørre etter "senhor Pelicano". Som sagt så gjort. Vi startet elegant med å kjøre Ægir rett i kaia. Deretter strenet en stykk ren og pen Anna (etter tre svette døgn på sjøen, ha) inn på klubbkontoret, der to pent kledde damer kunne informere at "pelikanen" er på seiltur og ikke tilbake før om ei uke. Hmm. En enda litt svettere Anna prøver å forklare at vi skal ha fått båtplass her, men dette er det ingen som vet noe om. Kanskje vi kan ligge i marinaen lengre inne i byen? Nei, nei, der ligger Knut Frostad og co. Det er stengt for alminnelige dødelige (dette går den veien høna sparker). Men så, en reddende engel i form av sekretæren til Erling Lorentzen (svigerbroren til kong Harald). Hun telefonerer de rette vedkommende, og papirene våre blir hostet opp fra et annet kontor. Det viser seg at vår inngang i Iate Clube do Rio de Janeiro ikke bare skyldes Per-Christians innsats og anbefalelsesbrev fra Tromsø seilforening, Erling Lorentzen er også indirekte involvert. "Senhor Pelicano" administrerer den lekre seilbåten (SWAN 53) som Lorentzen (hell og lykke) har valgt å ha liggende i ICRJ. Det lønner seg å være norsk!

Enden på historia er at vi som "comodoro"éns gjester får ligge gratis (der man normalt må betale svimlende 90 US dollar pr døgn!), og får en riktig VIP-omvisning på området; svømmebassenget, den ene restauranten, den andre restauranten, pianobaren. Spørsmål om hvor dusjene er utløser mild forvirring og endel oppsporingsarbeide. ICRJ har 3000 medlemmer, 300 (!) ansatte og ikke stort flere båter enn seilforeninga i Tromsø. Med en inngangsbillett på ca 100.000 kroner er det helt klart en forening der de rike går for å spise og trimme, se og bli sett. Så trass i stor velvilje fra kontordamene og cocktailparty for Knut og co oppe ved svømmebassenget, følte vi oss aldri helt hjemme. Men Ægir ble godt bevoktet og beliggenheten mellom Sukkertoppen og Jesus-statuen klager vi ikke på.

Ble hele to uker i Rio, ikke minst på grunn av hyggelig samvær med Per-Christian og Kjersti. Vi flytta inn på gjesterommet deres, og nøt slike fantastiske ting som kjøleskap, dusj, vaskemaskin og en seng som står i ro. Deilig!

Den 9. mars var det start på 5. etappe i Volvo Ocean Race. I likhet med 90% av Rios båter var Ægir ute for å vinke til heltene. Ved slike anledninger er brasilianerne, som har formel 1 som nasjonalsport, i sitt ess. Det var på forhånd angitt soner som en ikke hadde lov å seile inn i. Dette var det ingen som brydde seg om. Mens helikoptere summet rett over mastetoppene, sloss laserjoller, cabincruisere og digre seilskuter om å komme nærmest VOR-båtene. At det gikk bra er et under. Men det var utrolig artig, og vi kom altså bra nært innpå Knut...

Etter Rio har vi prøvd å seile noenlunde kjapt sørover, men distansene er store. Også er det jo så mange steder vi (les jeg) gjerne vil stoppe. Har vært innom Ihla Grande, Paraty, Sao Fransisco do Sul og en knippe små landsbyer rundt Ihla Catarina før vi kom til Laguna. Dette er ei havn som ikke er særlig kjent blant seilere, men vi angret ikke på at vi gikk dit. Iate Clube de Laguna var den rake motsetningen til den i Rio. Bitteliten, med supersosiale medlemmer og tre ansatte som tok imot oss med åpne armer. Det går helt klart LANG tid mellom hver gang de får besøk. I løpet av de fem døgnene vi var der snakket vi antageligvis mer portugisisk enn vi har gjort på resten av tiden i Brasil tilsammen.

Nå er vi i Rio Grande do Sul; siste stopp før Uruguay. Vi har vært fire måneder i Brasil nå, og skulle gjerne vært her lengre. Men selv jeg innser at det går mot vinter, og at det ikke er noen god ide å utsette seilasen ut til Falklandsøyene alt for lenge. For det er altså planen vår videre; en kjapp tur innom Uruguay og kysten av Argentina, før vi seiler til Falklandsøyene i midten av mai. Der har vi tenkt å tilbringe den sørlige vinteren. Galskap, syns de fleste vi snakker med, men vi gleder oss til ødemark, pingviner og billig sauekjøtt. Møtte Falklandsøyenes eneste langturseilere i Rio, så nå har vi tilogmed kjentfolk å besøke der. Og en adresse som dere kan skrive til!

Så, send deres beste saueoppskrifter til oss på:

Kjetil og Anna, co/Andrez Short, P.O.box 7, Stanley, Falkland Islands Via England

Hasta luego,

Anna (Kjetil hilser, han klargjør Ægir til den videre ferden)

07.02.02: Salvador, Brasil
Leif Erikson gjorde det. Columbus gjorde det (og fikk æren for det). Og nå har vi også gjort det; funnet sjøveien til Amerika. Vi er for tiden på den sørlige halvkule, i Salvador, Brasil. Akkurat når vi krysset ekvator (midt på natta) steg Kong Neptun opp av dypet, og vi ble slått til konge og dronning. I fremtiden bør vi derfor kalles Deres Majestet Kong Kjetil og Deres Kongelige Høyhet Dronning Anna. Litt tungvint, men, men...

Før kryssinga tilbrakte vi en måned på Kapp Verde øyene; det mest eksotiske og avsides liggende landet vi har vært i hittil. De ti øyene som utgjør Kapp Verde ligger utenfor Afrikas vestligste hjørne (Kapp Verde), og ble først uavhengig fra Portugal i 1975. Befolkninga er en miks av portugisisk og afrikansk, med innblanding av gener fra pirater, handelsreisende, hvalfangere og andre som har seilt innom i årenes løp. Klimaet er varmt (vi har skjønt at det var behagelig varmt etter at vi ankom stekeovnen Brasil), og vegetasjonen på øyene varierer fra tørt til ørken. Bare ei øy skal angivelig være frodig. Landet lever hovedsaklig av u-hjelp, ispedd eksport av fisk og skalldyr (nydelig hummer!), og i økende grad turisme.

Det er kun tre steder en kan sjekke inn på Kapp Verde, og vi valgte Mindelo på øya Sao Vicente (hjembyen til Cesaria Evora, for den som kjenner til sangene hennes). Vi fikk ikke den beste starten på oppholdet vårt. Etter 7 døgns seilas fra Kanariøyene, kom vi frem midt på svarteste natta. Etter instrukser fra "Hvitfisken" (som var kommet frem på dagen) dristet vi oss allikevel inn i Mindelo havn og fikk ankret opp blant en internasjonal ansamling av langturseilere. Lente oss tilbake i cockpiten for å slappe av med en velfortjent pils og suge inn inntrykk fra den sovende byen. Trodde vi. Plutselig kom det en voldsom skjennepreken på fransk, fulgt av lys og sirener og spetakkel på en rekke båter. Folk kom roende til, og en lokal fyr, som angivelig var på vei opp i den franske båten, fikk gjennomgå på diverse språk. Morgenen etter ble vi tidlig vekket av banking på skutesida fra flere lokale helter som tilbød passing av båt og jolle, henting av vann og diesel, vask av klær, shopping etc. Når vi tilslutt dristet oss inn på land, til et vepsebol av "hjelpere", var det en stor lettelse at "Hvitfisken" allerede hadde lovet oss bort til Nelson, en heller sliten men i alle fall ikke anmassende fyr. Etter obligatorisk innsjekking på diverse kontorer og en langtekkelig runde i banken for å ta ut penger, fant vi ut at en tur på den lokale stranden ville være deilig. Men der ble vi sporenstreks omringet av en gjeng unggutter som var meget kontaktsøkende; så til de grader at en plutselig hadde hånda i Kjetils lomme. Heldigvis var ikke fyren så proff (enda) og fikk ikke tak i noe, men en lommetyv som flirer deg rett opp i fjeset når du tar han på fersken er ikke noe som hjelper på humøret!

Etter disse hendelsene gikk dog "alt så meget bedre". Mindelo var egentlig en trivelig liten by (på størrelse med Tromsø), og hadde sikkert vært glimrende å besøke uten båt.

Vi innom 3 andre øyer; St. Lucia i nord og Fogo og Brava i sør. St. Lucia er en ubebodd paradisøy med bratte ørkenaktige klipper og en fantastisk flott sandstrand. Deilig med fred og stillhet, spesielt for Anna og Trine, som var litt bleke om nebbet etter "girlpower" kveld på Mindelos utesteder kvelden før avreise.

Fogo betyr ild, og på 16-1700 tallet kunne ilden fra vulkanøya brukes til å navigere etter. Vulkanen er fremdeles aktiv (siste utbrudd var i 1995), men man kan allikevel gå turer opp til flere av kratrene. Vi var ikke snauere enn at vi siktet oss inn på høyeste topp; Pico de Fogo (2829 meter). Man kommer da fra Norge og er vant med fjellturer. Den lokale guiden, som hadde vært på toppen 118 ganger før, var dog ikke særlig imponert over vår pusting og pesing og stadige bønner om pause. Det er bare å innse at langturseiling ikke er tingen for å trene kondis og benmuskulatur! Men utsikten fra toppen var verdt alle strabasene; den svovelrøykende innsiden av vulkanen, månelandskapet nedenfor og havet som vi kunne skimte langt der nede gjennom skyene. Turen ned var nesten det artigste av alt. Med sjumilssteg bykset og sprang vi ned en vanvittig bratt renne med sort vulkansingel. En meter frem og to ned.

Hittil hadde vi hatt følge med "Hvitfisken" ("pokkerns Ægir som dro oss med på denne vulkanturen"), men plutselig en morgen sa de "i da tror-jæ vi seiler over Atlantern dere?" og var vekk. Et trist farvel etter en måned med hyggelig samliv (se bilder på http://www.hvitfisken.com).

Vi puslet oss videre til den spektakulære naboøya Brava (betyr "den ville"); vår favorittøy på Kapp Verde. Hit kommer det ikke mange turister (ingen flyplass), men innbyggerne har allikevel et naturlig avslappet forhold til folk utenifra. På 1800-tallet stoppet amerikanske hvalbåter her for å hente mannskap, og selv i dag er det mange bravaensere som jobber i USA. Tilknytninga vises i form av amerikanske vimpler på annen hver bil, gamle kvinner med "stars and stripes" som skaut og den praktiske detaljen at i alle fall noen snakker engelsk. Vi tok livet med ro, gikk turer, snorklet og fikk portugisisk leksjoner av unger som kom svømmende ut til båten.

Så krysset vi Atlanteren.

Dette merket vi heldigvis veldig lite til, og i løpet av 6 timer var vi gjennom stillebeltet. Den mest slitsomme delen av kryssinga ble i stedet den siste halvdelen hvor vi hadde vinden forfra. Vi måtte lukke alle luker for å holde sjøsprøyten unna, og det gjorde at det ble fryktelig varmt. Det hjalp heller ikke på at sola sto høyere og høyere. Det var ingen plass å gjøre av seg. Vi følte at vi ble saltet og stekt! Etter 10,5 døgn (bra hæ?) sparket vi ankeret ut ved Fernando de Noronha. Her kunne vi handle frukt og grønt som vi ikke hadde sett på over en måned. Naturen på øygruppa er også flott, og dette er en av de beste dykkerplassene i Sør-Amerika. Men øya har antakelig også en av de mest ubekvemme ankerplassene i Sør-Amerika (folk surfet på bølgene utenfor Ægir), så etter 4 døgn dro vi videre inn til fastlandet. Vi landet oppe i ei elv ved en liten landsby "Jacare". Nærmeste store by er João Pessoa.

Julaften ble annerledes enn hva vi er vant med. Det var 35 grader og på shoppingsentrene og busser var det mulatt-julenisser med hvitt skjegg, rød topplue og shorts. De kvinnelige nissene hadde bikini. (bra hæ!). Vi hadde ikke fått tak i pinnekjøtt, ribbe, lutefisk eller noe slikt. Vi gjorde i tillegg den tabben å sette på NRK utenlandssendingen hvor de spilte norske julesanger og fanget opp julestemningen fra forskjellige plasser i Norge. I Tromsø var det kaldt og litt snø på bakken. Vi visste at i dette øyeblikket satt familiene våre glade og fornøyde hjemme med julemiddagen (vi ringte hjem), mens vi satt på båten og svettet. Sukk...jeg vil HJEM...

Krisekatastrofen ga seg etter hvert når Anna disket opp med "karibisk kylling" med kokos, ananas, mango og en bedre vin som vi hadde klart å spare fra Kanariøyene. Det ble jul likevel.

Dagene gikk, varmen var like intens, men Jacare var en koselig landsby. Etter en ukes juleferie bestemte vi oss for å gi Ægir litt etterlengtet vedlikehold. Vi satte båten på ei ramme på stranda, slik at den kunne felle tørr. Deretter jobbet vi i 14 dager med skraping, pussing, vasking, bunnsmøring osv. Vi har også laget oss sprayhood/leduker som kan komme godt med i møte med tøffere vær lengre sør.

Fra Jacare seilte vi innom et par plasser før vi satte kursen mot Salvador, en by med to millioner innbyggere. I morgen starter karnevalet, som er kjent for sine afrikansk inspirerte trommekorps. Marinaen vi ligger i er "midt i smørøyet", så vi gleder oss!

Hvis vi skal si noe om Brasil så langt, så må det være at det er fryktelig varmt, men at folk er utrolig vennlige og hyggelige. Anna var på supermarkedet en dag, og når dama bak så hvor mye hun hadde å bære lurte hun på om Anna ville sitte på. Dama skulle dessverre feil vei, men dette er helt typisk for brasilianerne. Vi er virkelig blitt betatt av landet. Vår innebygde (norske?) skepsis gjorde at vi var litt tilbakeholden til å begynne med. Hva vil de EGENTLIG? Men det de vil er bare å slå av en prat. Dessverre begrenser vår del av konversasjonen seg til "sim" og "nao", "noruega" og "bacalao", så nå går det på portugisisk lesing på kveldene.

Når det gjelder varmen så er det bare for mye. Vi kaster inn håndkleet og går sørover. Forhåpentligvis blir det bedre allerede i Rio de Janeiro.

Ate logo!

Kong Kjetil og Dronning Anna

Noen merknader fra en ivrig leser:
Kongen og Dronninga forteller mye - men ikke ALT! (Etter gjennomlesningen av nettsidene til "Hvitfisken" å dømme...) Her er et par løsrevne setninger som forteller om det de to pæningan IKKE har omtalt...ennå:

"Ægir har kakelakker ombord!"
"I havna i San Sebastian heter Hvitfisken og Ægir "The noisy Norwegians". Årsaken var 10 flasker rødvin til klokka 5 på morgenen. Med fire nordmenn og to nederlendere ble det nok litt støy... -"Sparkling Too" er gode naboer og sier ikke nei takk til verken rødvin, kaffe eller ferske boller. Det gjør ikke Anna og Kjetil på Ægir heller!"

Noen som ble forundra?

26.11.01: Kapp Verde
Medvindsseilas er behagelig. Det er ikke annet å si om den saken. En heiser seilene, spiler dem ut til hver sin side med bom og preventer...og der står de. Dersom en er riktig heldig kommer bølgene bakfra, og båten surfer avgårde. Mil etter mil og dag etter dag. Med vindror trenger en ikke styre engang, bare følge med at vi holder riktig kurs.

Og hva gjør så mannskapet? Vi later oss! På natta ser vi på stjernene og teller stjerneskudd. Himmelen ser absolutt ikke slik ut som hjemme.. det er dukket opp en bråte med nye stjernebilder, og faste holdepunkt som Karlsvogna komer først til syne på morgenkvisten og står da opp ned. Men det er et fantastisk skue når en er flere hundre nautiske mil fra nærmeste forstyrrende lyskilde. Og en føler seg veldig liten, der en sitter i cockpiten og hele ens univers, Ægir, er opplyst med et svakt rødt lys over kartbordet. Ellers kjedespiser vi litt, og enkelte rasler omkring i godtekurven for å se om det kanskje kan skjule seg en karamell eller to på bunnen.

På dagen er det litt mer aktivitet. En kan lese, bake brød (tro det eller ei, folkens), finjustere seil eller kanskje bade litt. Enten med ei bøtte sjøvann i cockpiten eller i havet. Sistnevnte er en opplevelse av skrekkblandet fryd..hva befinner seg egentlig under en på flere tusen meters dyp (hai?) og er det nå sikkert at ikke båten seiler fra meg? Og så kan en beundre flygefiskene. Anna kan stirre på dem i timevis og si "ooooooiiii..så langt den fløy" utallige ganger. Like imponert hele tiden. De er ikke fullt så morsomme på natta, da en til stadighet må berge havarerte flygefisker ned fra dekket.

Siste tidsfordriv er fisking. Vi investerte tungt i snører og kroker og gummiblekkspruter i Las Palmas, og bør få MYE fisk for at dette kan forsvares økonomisk. Men foreløpig ser det faktisk lovende ut. Testet herligheten på vei fra Las Palmas, og fikk sporenstreks en avlang sak med stygge tenner og striper i sien på kroken..hurra en "barakrell" (baracuda eller makrell?) Etter det har vi dratt inn et assortert utvalg av eksotiske fisker, og har skjønt at en fiskebok hadde vært nyttig å ha ombord. Bortsett fra en ålelignende sak som Kjetil syns så for jævlig ut, har vi spist alle og lever fremdeles. Hver gang vi fisker har vi dog håpet på storfangst. Dette slo til mellom Kanariøyene og Kapp Verde, da snøret plutselig sto stramt som en fiolinstreng. Mye kaos før vi fikk halt fisken inn til båten. En tunfisk! Og en stor og fin og blank en også. Vi så for oss de deiligste retter. Men akk, herligheten glapp da vi skulle ta den ombord. Stor landesorg (på høyde med TILs nedrykk fra eliteserien).

Etter dette har vi innbitt fisket etter tunfisk, og de røde gummiblekksprutene er blitt modifisert med ulltråd og nylon for at de skulle se ekstra appetittlige ut. For noen dager siden kom belønninga for strevet, og denne gangen var vi parat med hawaiislynga. Mens seil, bommer og tau flagret i alle himmelretninger, fikk vi løftet et digert beist av en tunfisk (15-20 kg) ombord. Vi spiser nå tunfisk morgen, middag og kveld... stekt, kokt, marinert og saltet. Og enda ga vi bort halvparten til "Hvitfisken" som vi hadde følge med!

Siden forrige reisebrev har vi forflyttet oss fra Lisboa til Kapp Verde, via Madeira og Kanariøyene. Trass fagre lovnader og passatvind og solfylte dager, ble det den sedvanlige kulingen imot på første strekket. Sorry Maria! Dog bedret det seg etterhvert, og vi ankom Porto Santos etter ca 5 døgn. Fant oss DEN paradisankerplassen utenfor ei strand, der vi naken kunne plaske omkring i det krystallklare vannet. O fryd og glede! Neste stopp var Madeira Grande og Funchal, som, dersom en ikke er ute etter strandliv, kan anbefales på det varmeste som pakketurferiemål. Landskapet på øya er meget variert. Vi leide bil en dag og kjørte gjennom frodige skoger, gresskledde åser, fruktplantasjer, snaufjell og gjennom hårnålssvinger langs den forrevne kysten. Overraskende flott! Vi var også på fottur langs vanningskanaler. Øya har 2150 km (!) av disse "levadaene", der man famler seg frem gjennom mørke tunneller, balanserer langs stupbratte fjellsider eller rusler på oppgåtte stier. Selv en Ullsfjording lot seg imponere..iallefall tidvis.

Mens Maria fløy hjem til jobb og snø, fortsatte vi ferden mot Kanariøyene og Las Palmas. Planen var at vi skulle bli her 2-3 dager for å fikse endel småting og proviantere for turen over Atlanteren. Etter ti slitsomme dager med springing mellom butikker og kontorer fikk det være nok, og vi bestemte oss for å dra til Kapp Verde. Men, vær og vind er sjefen og det var meldt SW lette vinder, så vi gikk isteden til Arguineguin på sørkysten av Gran Canaria. Hvis en ønsker å treffe en trillion andre skandinaver, ligge på stranda og sitte på utecafe og høre "special price for you, my friend" (på norsk), er dette plassen. Ellers er det ikke noe der.

Vi gikk derfor til La Gomera, øya vest for Gran Canbaria og Tenerife. Der traff vi igjen "Hvitfisken" som vi har hatt mye kontakt med. De skulle også til Kapp Verde øyene, og deres tur ligner litt på vår; en liten båt (32 fot), altfor lite tid før avreise fra Norge og mindre penger enn de fleste andre norske båtene. Vi møtte også et livlig hollandsk par i en liten båt ("Sparkling Too"), og bestemte oss for å slå følge til Kapp Verde.

Planen hadde lenge vært å feire Kjetils 30 års dag (7. november) på land. Men igjen, vær og vind er sjefen, og 6. november la Ægir, Hvitfisken og Sparkling Too ut fra La Gomera.

Det skulle likevel vise seg å bli en flott 30 års dag. Det startet med gratulasjoner over VHF litt over klokka 12 på natta. Om morgenen sang Trine "Hvitfisken", og Gerrie "Sparkling too" hver sine gebursdagssanger, og resten av mannskapet på disse to båtene fulgte opp med gratulasjoner over VHF. Pga motorkjøring om natta, lå de andre to båtene foran oss når natta kom, men vi visste råd. Spinnakerseilas og lovnad om kake (hehe). Planen var å legge oss side ved side for å spise kake i lag, men dette var umulig pga bølger. Etter at vi hadde redusert seilføringa hoppet kakemons Anders fra "Hvitfisken" i havet, og kom svømmende over til oss med gebursdagsgave. Med seg tilbake fikk han et stykke godt innpakket sjokoladekake. "Sparkling too" fikk kaken sin med flypost.

Mens de tre båtene seiler side om side, og vi spiser kake, kommer en stor flokk delfiner (30-50 dyr) byksende mot oss for å gratulere med dagen. De fordeler seg mellom oss og bidrar til feiringa (med hopp og sprett), ei lang stund, før de sier lykke til med de 30 neste, og svømmer glade og fornøyde videre. En bedre tredve års dag enn dette kunne helten neppe ønsket seg. Og så hadde ingen tømmermenn dagen derpå.

Nå er vi utrolig nok på Kapp Verde øyene, et land vi knapt nok visste eksisterte for noen få år siden. Her er alt veldig annerledes. Dette er Afrika på godt og vondt, og det er LANGT til Tromsø. Mer om det neste gang.. følg med, følg med...

Våre planer videre har endret seg en smule. Vi skulle i utgangspunktet til Brasil, og deretter nordover til Trinidad/Tobago, Venezuela osv. Vi var så sikre på dette at vi ba Unn og Bjøern Erik (som skulle seile med oss en stund) om å kjøpe billetter til Fortaleza, slik at ikke veien nordover skulle bli så lang. Men når vi lå som dyr i bur i megamarinaen i Las Palmas, og svetten rant, virket de øde kystene sør i Argentina og Chile plutselig veldig forlokkende. Besøk fra et dansk langturseilepar som har seilt denne ruta, gjorde oss ikke mindre tent på ideen. Dog fortalte de om våte og tøffe forhold.

Den siste måneden har vi telt på knappene og funnet gode argumenter imot. Minnet hverandre på våte og tøffe forhold (og sjøsyke!) over Biscaya, og snakket mye om hvor behagelig det er med sol og medvind. Men i hjertet har vi begge to vært på tur sørover en god stund, og Hvitfisken skar tilslutt igjennom og fortalte oss dette. Så nå satser vi på å feire jul i naturreservatet på Fernando de Noronha øyene, og å gå videre derfra til Cabedelo (mellom Natal og Recife).

Det blir rart å være "alene" i tropene på julaften (Unn og Bjørn Erik kommer ikke alikevel, sukk), uten mørketid og snø og pinnekjøtt.

Please send julekort til følgende adresse:
Navn,
"s/y Aegir",
c/o Cabedelo Nautica Ltda,
Caixa Postal 42,
Joao Pessoa 58001-170,
Paraiba,
Brasil
(beregn flere ukers postgange!)

Avslutter med å ønske dere alle en superfin jul!!!

stor klem fra Anna og Kjetil.

27.09.01: Framme i Lisboa
Vi har sagt det før, og sier det igjen: Delfiner er noen av de vidunderligste dyr. Mr Bastesen er sikkert ikke enig, men han tar i så fall feil. Når en sitter i sin ensomhet på nattevakt, trøtt, lei, kald osv, og det er en hel liten evighet til en skal gå av vakt for å få seg litt søvn, kommer disse dyrene, opptil 20 stykker, farende mot båten. Det er mørkt så en ser ikke så mye av dyrene, men morilden lyser opp farvannet etter dem. Det ser ut som en flokk med grønn-lysende-kjempe-åler som kommer i ei voldsom fart mot båten. Akkurat når en tenker at "nå treffer de båten/propellen", dykker de og hopper nesten synkront opp på andre siden. Så begynner de å svømme om kapp med båten. De vinner, men svømmer tilbake og begynner på nytt. De kan holde på å underholde oss med hopp, sprett og lyder ei stund, og like plutselig som de kom forsvinner de. Så går det en stund til, til en er helt sikker på at "denne vakta tar sikkert aldri slutt", så kommer vennene/slektningene til den første flokken også hoppende.

Så er det forskjell på hvor delfinene kommer fra. De med portugisisk pass er de mest lekne. Likevel ser det ut som delfiner generelt er veldig tiltrukket av båten. Men så er det vel også få båter som har så sexy undervansskrog som AEGIR !!! Vi skjønner godt at delfiner har fascinert sjøfarere i alle tider, og at det er mange mer eller mindre troverdige sagn om dem. Artig er det nå i alle fall.

Vi endte vårt forrige reisebrev i La Coruna. Vi var der en uke, satt bl.a. en dag på båten fordi vi ikke var sikre på om ankeret vårt holdt. Flere båter rak av.

Santiago de la campostela
Fra La Coruna seilte vi til Lage, rundt Cap Finisterre (verdens ende) til Muros. Derfra tok vi buss til Santiago de la Campostela (stilig navn på en by). Katedralen der var verdt besøket. Pilgrimmer har kommet hit i hundrevis av år for å gjøre det pilgrimmer gjør på disse reisene deres (Hva er det??). I alle fall plumpet vi inn i ei høymesse i katedralen. Her måtte det 8-10 prester til for å holde gudstjenesten. En erkeprest som holdt pratet ( bla.a via skjermer rundt om i katedalen ) og resten satt og sov og administrerte nattverden til slutt. Høydepunktet var når de fyrte opp "botafumarioen" en svær røkelsesbrenner (50 kg) som det måtte 8 nye prester til for å svinge i en 30 m tak til tak bue (gjennom folkemassen). Uhell hadde skjedd og brenneren hadde klasket i veggen. I alle fall et inponerende syn som fikk stor applaus.

Blekksprut-fanging
Vi seilte videre fra Muros til Ribeira, Isla de Arosa, og til Isla Cies. Der traff vi på tre andre norske båter (Ondine, Patagonia og Hvitfisken). Vi har nå oppskriften på hvordan en skal få det lokale politiet på nakken:

En skal altså ankre opp i dette naturreservatet der det ikke er lov til å fange noe fra sjøen. Det er heller ikke lov til å dykke der. (Dette visste ikke noen av oss) Man skal så ta på seg alt sitt fancye dykkerutstyr, ta med seg alt man har av fangstredskaper (kniver, hawai-slynger og harpuner) inn på stranda der det ligger en masse spanjoler og soler seg. Gjerne prøve disse med spanjolene som tilskuere. Deretter laste alt ombord i sin hurtiggående zodiac og plumpe uti ca 100 meter fra de lokale fiskebåtene. Vips, er det lokale politiet, lite blide må man si.

Heldigvis oppdager de ikke at det ligger en nyfanget enorm blekksprut i fangstnettet. De norske barbarene slipper med tilsnakk og det ble servert blekksprut til alle normenn som var der ombord i Ondine(en 82 fots maxi rater !!). Blekkspruten smakte godt, men var noe seig. noen mente at det kanskje var best for alle parter at den fikk leve.

Porto
Fra Isla Cies dro vi til Bayona, krysset grensen til portugal, var innom Viana do Castelo, før vi kom til Portugal. Porto er verdendskjent for sin produksjon av portvin. noen og 90% av all porvin i verden lagres på et bestemt sted i Porto. Dette er jo flott fordi en kan besøke disse 8-10 portvinshusene for å få seg en omvisning og smakeprøver. En rekker kanskje å gå innom 2-3 stykker hver dag så en kan (hvis man vil) gå beruset på gratis portvin i dagevis.

Men byen er mer enn bare portvin. Stilig by som er bygd opp i middelalderen en gang og utviklet til det ugjennkjennelige siden. Mye av gammelbyen består likevel av smale bratte gater som kjøretøy ikke kommer til. Når en går gjennom dem er det som om man venter å få en bøtte vann eller ei blomsterpotte i hodet fra leilighetene høyt oppe.

Katter og hunder ligger i veien og gidder slettes ikke å flytte seg for et par norske turister. noen eldre damer krangler høylytt oppe mellom verandaene, og det vi forstår skal de tilkalle "Policia" ! Gubbene deres sikker mest sannsynlig på en av de utallige barene/kafeene og tar seg et glass vin.

Til Porto kom også Maria som skal være med oss til Madeira. Hun hadde med seg mye snask. Bl.a. nylaget båbærsyltetøy fra mor Slettnes, og blodferske aviser.

Lisboa
Fra Porto seilte vi til Peniche, Isla Belenga og vi ligger nå i Lisboa. Her har jentene virkelig fått kose seg med å se på gammel stein. Masse gamle borger og kirker som de er veldig begeistret for. Kjetil har på sin side virkelig begynt å lure på om han sender ut feile signaler fordi han har aldri blitt bydd så mye hasj før. Så er det også mange i byen som ser virkelig slitne ut. Mange tiggere og mye elendighet.

Vi går nå og ser på værmeldingene for å finne ut når vi skal dra til Madeira. Ser ikke så veldig lovende ut, vind fra vest og sør vest, som vil si rett i mot. Men men det skal bli godt å komme seg ut på havet igjen. Vi har ikke seilt ordentlig på lenge nå. Dessuten begynner det å bli høst her så det er på tide å komme seg videre før været blir værre.

PS: Er det noen som har eller vet av noen som har en SSB-sender/mottaker så er vi interesserte. Hvordan er det hjemme da?
Hilsen Kjetil, Anna, Maria og Aegir.

25.8.01: Kapp Finisterre rundet
Vi er nå i Muros og har rundet Kapp Finisterre. Litt dis men vi så nå pynten og fyret på "Verdens ende". Her er det varmt for tiden. Vi svetter, men det har også vorre noen dager med regn og tåke. Litt pes med disse internettstedene.. Ikke noe hyggelige kafeer her.. Så hvis dere orker hadde det vært supert å få livstegn fra dere, utskrifter av seile-, padlehistorier e.l. i poste restante... så kan vi riktig kose oss med det.

16.8.01: Hola, alle sammen!
43 grader 30 minutter N
08 grader 40 minutter W

Nå er vi i Spania, etter å ha brukt nesten 6 døgn fra sydøst spissen av Irland. En etappe på vel 650 NM. Dette er den lengste og kanskje mest slitsomme etappen vi har hatt til nå. Vi har stortsett krysset i 4 døgn med vind fra styrke laber bris til sterk kuling. Mye vann over båten og inni, så alt var vått da vi kom frem.

Men tilbake ca 2 måneder da vi startet. Som kjent dro vi den 15. juni klokka 2000. Ca 1945 den dagen var vi på Nansen plass for å tanke diesel. Vi hadde da, som den siste måneden (året?) dårlig tid. I alle fall startet vi motoren og en skrekkelig lyd forplantet seg i båten. Nei, NEI! Vi visste det sto folk ved Rica hotellet og skulle ta farvel, og her lå vi (allerede for sent) med motorproblemer. Prøvde å starte en gang til og denne gangen var ikke lyden der. Satset alt på at alt var i skjønnsete orden og gikk til Rica. En skikkelig rørende avskjed ble det, som vi ikke glemmer så lett. Alle oss fire ombord (Anna, søster Marit, Kjetil og Anette) hadde klump i halsen, og det var det vel flere på land som også hadde. Artig at så mange var der.. takk til alle dere! Vel, vi fikk nå sagt farvel på en ordentlig måte, og med alle mulige slags lykkeønskinger, formaninger og kanelsnurrer fra mor Slettnes dro vi ut i den store verden.

Ferden gikk strålende i ca 3 minutter, da motoren kokte rett etter sør jetteen. Opp med seil. Etter hvert ble motoren passe lunken og vi brukte den nesten hele veien til Andenes. Der pakket vi om hele båten, reparerte motor og spiste et skikkelig måltid. Søster Marit satte vi av på Sortland. Hun måtte tilbake til jobb på mandagen. En tårevåt avskjed, der Anna måtte trøstes med en is. Resten av norskekysten var veldig behagelig. Ca 14 timer regn på tre uker! Fra Sortland seilte vi via Svolvær til Dønna (der pappa Vader med kjæreste Riet tok imot tampene), til Kristiansund (der vi besøkte bror Jan Vader og feiret St. Hans med en meget sosial lokal seilforening), Ålesund, Måløy, Bergen, Stord, og tilslutt Stavanger.

Maria Perander kom for å seile med oss fra Bergen til Stavanger, men bestemte seg heldigvis da ti minutten gikk for å være med på Halliburton North Sea Race (Stavanger-Banff). Revet med av regattastemninga i "Vågen"? Regattaen gikk brukbart. Vi ble nr 4 i vår klasse (av 4, sukk) og nr 13 av 32 overall (smil!). Vi reiv genua 1 i to når vi trengte den mest. I tillegg reparerte vi genua 2, og hadde spinnakeren nede til teiping 5 ganger. Reparasjonene av de våte seilene var aldri noen suksess, trass heltemodige forsøk på å tørke spinnakeren over gasskomfyren. Av vind hadde vi alt fra stilla til stiv kuling imot. Sistnevnte trivdes Ægir flott med, mens mannskapet var noe mer reserverte...

I Banff (McDuff) var det stort sett fest fra vi klappet til kaia til båtene dro derfra 3 dager senere. "Det er nå en ting at vi er sjøsyk på havet, men må vi alltid bli det på land også" (sitat ukjent). I alle fall en artig regatta, både seilmessig og sosialt. Anbefales! Vi fikk til og med premie for den båten som hadde seilt lengst for å komme til starten (Norsk krysse og havseilerklubbs vandrepokal)

Nye tunge farvel. Maria dro hjem, og Anette dro på gåtur i det skotske høylandet med ei venninne. Anette hadde da vært med ei måned, i tillegg til å hjelpe oss siste uka før vi dro fra Tromsø. Hun fikk med seg den mest hektiske tida. Til stor hjelp for oss! En annen båt (nydelig Hylas 47!) tok henne under sine beskyttende vinger da køya og soveposen hennes var våt. De så ut til å trives med sitt nye kvinnelige innslag, og hun hadde det vel som plommen i egget. Hyggelige folk!

Så var det for første gang bare oss tre; Ægir, Anna og Kjetil. Vi somlet oss sakte og behagelig til Inverness og gjennom Caledoniakanalen. Tror vi så et monster på Loch Ness, men vi seilte så fort med spinnakeren at det ville nok aldri ha nådd oss...

Vi har hele tiden hatt småproblemer med motoren. Kokte i Tromsø, skiftet ei fjær i dieselpumpa på Dønna og har måtte passe på å ikke gå med for høyt turtallk for at den ikke skal koke. I Oban, på østkysten av Skottland, sluttet båten plutselig å gå fremover. Vi fikk seilt oss inn i ei vik og hevet ut ankeret. Dykker Kjetil fant ut at propellen var delt i to. Mye styr med håndborring og dykking før vi fikk til ei nødreparasjon. Etter det gikk ferden til Jura, Islay (single malt whiskyens hjemsted... vi ble litt lengre enn planlagt), Portpatrick og over irskesjøen til Dublin. Skottland var flott, men en måned med regn fikk være nok.

Vi hadde bestillt seil (genua 1) og ny propell i Dublin. 15000 kroner, takk. I motsetning til Lyngør seilmakerverksted (Doyle) (som er ei søppelbedrift, anbefaler ingen å noensinne kjøpe noe derfra med mindre de bestiller det et år i forveien. Lover og lyver. Grrr), banket verdens hyggeligste seilmaker på skutesida ca 3 timer etter at vi kom til Dublin. Han var kommet hjem fra ferie i går, gjort seilet ferdig på en og en halv dag, hadde det i bilen nå og "ville vi kanskje prøve det en tur?" Det gjorde vi ikke, men vi var på seilmakerloftet hans dagen etterpå og fikk reparert spinnakeren ordentlig. Vi traff fyren stadig vekk siden han var medlem av seilklubben vi lå i. Han hadde selv vært seilmaker i 25 år og seilt i 40. Han var skipper på egen båt under den beryktede "Fastnet 1979" regattaen, da flere båter gikk ned. Nå seilte han ca tre regattaer i uka med kunder i begynnelsen av sesongen, og var meget forsynt på slutten. Da han fikk bestillingen lurte han på om vi var veldig dumme eller veldig energiske siden vi ikke hadde rulleforseil (så man slipper å krype frem på fordekket å skifte seil i alskens forhold). Og han kom vel til at vi var begge deler. Mulig det. Skulle vi valgt på nytt, hadde vi nok satset på rulleforseil.

Han hadde ei seilekompis på sørkysten av Irland som han anbefalte oss å besøke. Denne karen var flyger, seiler og meteorolog. Han viste seg å være en kjempehyggelig kan han også. Kom ned på båten med noen værkart for neste uke, og fortalte røverhistorier fra de syv hav. Men essensen av det han sa var "dra nå eller vent over ei uke". Tja, vi tenkte på det en times tid, så begynte vi å klargjøre båten for kryssing av Biscaya. Det var ikke den enkleste seilasen, men vi visste hva slags vær vi hadde i vente, og at det ikke ble noen storm. Vi har nå sett at de melder storm i det området vi krysset, så vi dro nok på det rette tidspunktet!

Tja, det var historien så langt. Ægir oppfører seg stort sett pent bare det blåser en eller annen vei. Gjerne mye. Contessa 32 er en legende i UK og Irland, så vi har fått mye skryt av hvor solid og sjødyktig den er. Vi har heldigvis ikke vært ute i stygg storm med den, men den føles veldig trygg. Til slutt kan vi si til alle dere som bekymret dere for at vi to blir leie av hverandre, at dette ikke er noe problem. Å krysse en havstrekning bare to stykker er en temmelig ensom opplevelse. Det er bare deg selv, noen fugler og delfiner som vises inntil du går å legger deg. Foruten om 4-5 timer om dagen når vi begge er våken, er det bare noen få ord som blir gryntet frem ved vaktskifte. Vi trives etter to måneder godt med dette livet, og gleder oss veldig til å oppdage Spania og Portugal, god mat, god vin og sommer.

Vi har satt opp noen datoer for når vi er hvor:

• Spania til ca 3-9 september
• Lisboa ca 21-28 september
• 480 NM til Madeira ca 5 oktober
• fra Madeira ca 12 oktober
• 280 NM til Kanariøyene ca 15 oktober
• fra Kanariøyene ca 15 oktober
• 867 NM til Kapp Verde øyene ca 1 november
• fra Kapp Verde øyene ca 1 desember

Vi blir selvfølgelig veldig glade for å få e-post, brev eller kort med hvordan det går der hjemme og hvordan dere har det. Post kan sendes til. F.eks: Kjetil Slettnes (med understreket etternavn), Poste Restante Funchal GPO, Funchal, Madeira. Vi vil sjekke poste restante i Lisboa, Funchal og Las Palmas. Beregn god tid!!!!!

Hvis noen har lyst til å seile med oss en etappe eller to er det bare å ta kontakt så får vi avtale nærmere da! Etter siste regning fra Telenor har vi sagt opp telefonabonnementet som Kjetil hadde.

Varme tanker fra oss!
Ægir, Kjetil og Anna