Forblåst? - Vel blåst!

En seiltur Tromsø - Sommarøy - Helløya - Stokmarknes - Henningsvær - Ballstad - Nusfjord - Reine - Lofotodden - Ramberg - Skipnes - Hamn på Senja - Tromsø i perioden 11 - 27. juli 2001

Det er noen fordeler med en skikkelig skitsommer: I tillegg til at det regner hunder og katter, blåser det som oftest også. Sånn sett perfekt! - For en seiler. Nok vind til skikkelig seilas, og et godt og tett dekk mellom deg og det plaskende, kalde regnet når dagsetappene er unnagjort og middagen skal inntas. Juli måned 2001 i Nord-Norge bød på yppelige forhold for dem med kjøl og sans for en god nordatrøkk, noe denne beretningen forhåpentligvis klarer å gjenspeile.

Årets eventyr begynte i Polarhavna i Tromsø en onsdags ettermiddag i midten av juli. Påtroppende Svalbard-mannskap satt og venta i cockpit da de siste ferie-sekkene ble lempa ombord, og etter proviantering og det sedvanlige oppstartskaoset med ditto brekkasje og reparasjoner hang vi oss på en - mot normalt - jevn og og sterk nordøst ut Ryastraumen. Platt lens, genoaen på bom - og Sommarøya dukka opp i nordvest før vi visste ordet av det. Middagsstell før midnatt er ikke daglig kost...

Etter å ha jakta på diesel - og fått fylt opp kannene - gikk vegen videre forbi Hekkingen og strake vegen sørover langs yttersida av Senja. Flott seilvind fra nordøst og snaue metersbølger storparten av turen, hele garderoben oppe - og solskinn! Mens regnbygene fylte fjordene på innsida med dypblå suppe som en stund trua med å sige helt ut til oss. Men vi unnslapp... med et nødskrik. Runding inn i lagunen på Helløya etter den sedvanlige paraden forbi fuglefjellet - og ny midna... sorry: middag... etter at ballansen var gjenoppretta med en ankerdram i hvert bein i cockpit.

God nordøst trekk dytta oss like inn i Risøyrenna - før vi rauk i vindstilla et stykke etter brua. Mye av resten av etappen mot Stokmarknes gikk for motor m/autopilot (sjøl om vi fikk en del fin seiling innimellom) - nydelig og varm for(etter?)smak av sommer - mens skyene tårna seg opp i sør.

Lyn og torden er sjelden kost nordpå. Så når værgudene virkelig tar fram stortromma får det hele et skjær av uvirkelighet. Da vi passerte Sortland på veg sørover ble vi møtt av en massiv, dypblå vegg som gjorde dag til natt - og bar bud om masse høyspent trøbbel. Bildet lyver ikke: Det VAR faktisk så svart rett megadråpene begynte å klaske mot spryhooden. (Sortland levde virkelig opp til tilnavnet sitt: Den blå byen) Vi hadde tenkt å liste oss forbi det hele, men da de første dobbelt-lynene (jeg lyver ikke: Vannrette lyn som slo ned i begge ender) flerret himmelen, gjorde Contrasten formelig et hopp, tverrvendte, og minutter senere klemte vi oss inn på gjestebrygga i lag med andre seilbåter i samme ærend og betraktet skuespillet - under tak og på ærbødig avstand fra høye master og potensielle nedslag. Nå gikk det bra for oss - verre med store deler av Vesterålen og Senja som opplevde ødeleggelser og mange strømløse timer. Da slusene igjen lukka seg og dagslyset vendte tilbake, tusla vi videre for motor til endestasjonen for første del av årets maritime sommereventyr: Stokmarknes.

I utgangspunktet var meninga at Ariel skulle "feriere" ei ukes tid fortøyd til en sjark på gjestebrygga (avtalt med havnesjefen) - mens vi gjorde unna sommerens padletur. Men på grunn av varmgang i motoren på veg fra Tromsø (temperaturer gikk opp og ned som en yo-yo sjøl på moderat speed) ble planene endra i siste liten. Mobilen gikk seg også varm gjennom Risøyrenna mens research og avtaler ble unnagjort, og vel framme ble Frua fortøyd på utsida av verkstedet, i påvente av nye deler fra Svolvær. Der lå hun også da vi kom tilbake, uberørt av drittværet og klar til å ta imot varmehungrende padlere. Påtroppende mannskap brukte fredagen til å organiserer kajakker og transport - mens mekanikeren avslutta jobben ombord - og på ettermiddagen var vi klare til å fortsette seileventyret.

Kursen ble satt mot Henningsvær, og etter en snill og pyntelig start fikk vi nordlig vind i fullt storseil og genoa-1 ut Hadselfjorden... som gradvis øka på - til vi etter Melbu lå og pressa i rotsjø for å vinne høyde nok for å slippe å reve før passering Laukvik og runding ned Gimsøystraumen. Det holdt akkurat - og deretter ble det platt lens med genoaen på bom - mens vindmåleren logga opp mot 40 knop. Når han dro til med full peising, føltes det som om båten hadde lyst til å lette - strakk seg liksom på tærne og ville opp av vannet. Vi gjorde unna hele turen på i overkant av seks timer, og logga opp mot 11 knop flattvann - med jolla på slep. Ikke dårlig for ei gammal dame! Påtroppende mannskap var en smule betenkte innimellom, mens skipperen kun fikk rynker i panna da vi måtte gjøre en 360 graders jibb i max.vind for å kunne komme oss i ly bak Vågakallen og få ned seilene for natta. Deretter ble det Klatrekafeen nok en gang, fortøyd til en Narvik-seiler på ferietur. Og endelig kunne påtroppende få slappe av - etter en i overkant heftig debut? Men strålanes jobbing - inklusive strøken kartlesing. Skipperen hadde nok med å konse på rorkulten underveis.

Utpå ettermiddagen neste dag gikk turen videre til Ballstad, denne gang med snillere seilføring: To rev i storseilet og en utblåst 4-er. Vinden hadde løya litt, men vi hadde fremdeles ingen problemer med å snitte over 8 knop. Nydelig seiling i vakkert vær - til vi fortøyde ved ei fiskebrukskai vis-a-vis fullstappa gjestebrygge på Hattvika Brygger - bak en underlig skute ved navn Alpha Carinae ( Mer om båten - og mannskapet - senere. Men de første høflighetsfrasene ble utvekslet over rekka) - Nydelig middag, enda nydeligere topptur langs merka turstier rett i bakkant av vågen og en pils på kafeen på Hattvika - klemt innimellom bryllupsgjestene - satte et verdig punktum for en flott dag.

Neste etappe gikk til Reine via kort lunsj-stopp i Nusfjord. Optimale seilforhold første del av dagen, deretter en periode med slappe seil og vindstilla - før vi avslutta med frisk seilas inn vågen i Reine. Nusfjord kunne for øvrig - ut over sin ubestridte posisjon som pittoresk turistmål - bidra med nytt fiskeutstyr til erstatning for det som sitter igjen i bunnen utafor Senja, pils i sola og gjensyn med Tromsø-venna - som seinere på kvelden dukka opp igjen i Reine til overnatting - med påfølgende stor frokost i cockpit dagen etter.

Men før vi kommer så langt: Historien om Alpha Carinae, Andrez, Alison og... Ja, vent og hør! - Da vi hadde snirkla oss inn til Reine, satte vi kursen mot de første seilmastene vi så - og fant fram til ei flytebrygge med en fabrikkny, glinsende 38 fots Hunter - samt den underlige 30 fots sjabby stålbåten som vi hadde truffet på flere ganger fra Henningsvær og utover, og som jeg også hadde sett tidligere på sommeren i Brønnøysund. Tydelig merket av mye og lang bruk og nevennyttige eiere med stor sans for "handyman"-praktiske løsninger og funksjonalitet framfor finish. - Bærums-Hunteren turde vi ikke en gang bevege oss i nærheten av, mens Alpha Carinae mer eller mindre BA om selskap. Vi la oss inntil og festa tampene, mens skipperen - som mista den lave kveldssola på grunn av oss - kom sprettende opp og ønska velkommen. Og påsto at det var første gangen overhode at noen hadde fortøyd i dem i løpet av de halvannet årene de hadde vært på reisefot! Sånne rekorder er morsomme å slå.

Vi bød på ankerdram, og det ble starten på en lang og trivelig kveld. Og beretningen om et par fra Falklandsøyene som - uten noen seilerfaring i det hele tatt og med utgangspunkt i et vrak av en nedkjørt, Australsk bygd stålbåt - etter år med oppussing og forberedelser la ut på SIN odyssé. Til den hjemmebakte "svela" under dekk i koselig og praktisk salong ble vi servert hele Falklandsøyenes histore i bilder og kommentarer, og alle detaljer om jordomsei... nei, det blir vel feil... Jord-opp-og-ned-seilinga. De tre (to ble til tre under veis, da det viste seg at sjøsjuka ikke var... sjøsjuke allikevel. Sønnen ankom noen måneder etter avreise) regner med å være tilbake tidsnok til feiringen av 19-årsdagen for gjenerobringen fra argentinerne i juni neste år. Hjemkomstfest og folkefest og mat og drikke sponsa av guvernøren bør bli en verdig avslutning på Falklandsøyenes eneste - til nå - seilekspedisjon. (Det blir kanskje en stund til neste gang også - med beliggenhet nesten på Kapp Horn og et samlet folketall på 2800 sjeler...)

Etter avskjed med besøket og Alpha Carinae gikk turen videre sørover - for motor. Seilvinden ga seg nesten med det samme vi forlot Reine, og rundt Lofotodden hadde vi havblikk og strømstilla. Nesten for kjedelig - eneste underholdning var en (trodde vi) tråler på kryssende kurs. Vi lista oss innmed land for å slippe å rote oss opp i bruket hans, men da vi kom nærmere, så vi at det var en hvalfanger vi hadde fått selskap av, attpåtil på veg MOT oss med folk i tønna OG på harpunen! Litt i tvil om hva vi skulle gjøre, da det plutselig drønna i store dieselmotorer, og skuta heiv seg rundt og fossa sørover. Et glimt av en hvalrygg - før harpunen fór. Men denne gangen sprengte de bare sjø. Hvalen slapp unna - og vi tøffa videre nordover.

Alpha Carinae påsto at de alltid hadde motvind når de skulle seile, så siden de nå var på veg sørover, stemte det godt av vi fikk god føling med trekken hver gang vi passerte en fjord eller et eide. Vinden tok seg opp gradvis, og da vi var inne og inspiserte Bunesstranda og Helvetestind blåste han gode tjue knop sørlig kaldvind. Noen minutter seinere, i ly av neset lengre nord, slo vi ned badetrappa og hoppa i havet til en velfortjent - og høyst nødvendig - dukkert. Så fort skifta det. Dagsetappen gikk til Ramberg, og etter å ha navigert oss trygt inn den rotete leia, slo vi tampen i ei fiskerikai og lå som konger med molo på alle kanter (må vel være den tryggeste havna nord i Lofoten?) mens middagen ble gjort ferdig. Mye kald vind ut fjorden gjorde sightseeinga litt seinere på kvelden til en heller kjølig opplevelse. Men pænt? Sure!

Dagen etter gikk turen rett nordover - i ett til vi runda inn til Tindsøya og Skipnes i Vesterålen. Flott seilvind og sol det meste av tida, platt lens og ca. 10-15 knop gjorde livet i cockpit til dels veldig behagelig... Drøye 15 nautiske av land på det meste, LITT følelse av offshore hvis du bare kikka utover, ikke inn mot vakre Lofoten-fjell... Mot slutten ble vi imidlertid innhenta av regn og vindstilla igjen, men som plaster på såret ble vi i stedet servert en utrolig vakker kombinert solnedgang og -oppgang. Etter drøye 12 timer til havs fortøyde vi ytterst ute på Skipnes-kaia ved tretida.

Etter en god natts søvn: En hviledag i lag med padlevenna og Arctic Sea Kayak Race-deltakere fra hele norden samt enda mer kuriøse innslag. Vinneren av årets race er for eksempel irsk. De kom plaskende innover alle sammen utover ettermiddagen, fra diverse rambler-varianter og kurs - og om kvelden ble det fest og gjensyn med endra flere kjenninger. Skikkelig trivelig.

Så var det duket for nok en hårete etappe. Ut fra Skipnes hadde vi full seilgarderobe oppe igjen, og etter å ha pressa litt for å unngå reving, surfa vi nordover platt lens med 15-28 knop i ryggen og 1-2 meters bølgehøyde. (Misunnelige tanker til dem med davider - vi ble "surfa inn" av jolla hele tida) Mye ratting og dårlig med pauser (men skitartig!) til vi hadde runda Andenes og satt kursen rett østover mot Senja - og kunne slappe litt av fra "ufrivillig-jibb-spøkelset". Etter hvert døde vinden helt ut, og ved ettida om natta tøffa vi inn til et folketomt Hamn. Regnet plaska i dekket hele natta.

Etter å ha betalt snaue 500 kroner for båtplass og tre stykk (Toro?) fiskesuppe med tørt brød, et par kopper kaffe og ditto vafler (Skjerpe, Hamn! Standarden er for nedadgående) bar det nordover igjen i god vind. To rev og en 4-er fra starten var litt i minste laget, så etter hvert rista vi ut storseilet og fikk akseptabel fart (god i flækkan, da vi ble innhenta av fallvindene helt nord på Senja) helt til vi runda Hekkingen og fauk i vindstilla igjen. Resten av turen til Tromsø gikk for motor - men med "støtteseil". Vi gjorde i snitt en ekstra knop på det vi hadde stående oppe helt til Rya var passert og byen lå og glitra foran oss mellom regnbygene. I båsen igjen et stykke etter midnatt.

Det finnes mange "saying"-er om vær og bekledning - og sikkert også noen om vær og aktiviteter. Ett er i hvert fall sikkert: En vindfull skitsommer HAR sine positive sider - innimellom. Og - ka skulle vi gjort uten havet? Bært båtan?