Perfekt Post-Påske

Lykkelige Lofoten-streiftog i bakkant av en heller tåkelagt påske

I utgangspunktet var det lagt mange alternative påskeplaner - alt etter hva værgudene hadde å by på. Starten var da også perfekt: Solbadet Skjærtorsdag i lett trav og småskalp utafor Ure med Tromsøværingen i velprøvd Sea Hunter og novisen i lånt VKV. "Vippe-steinen" til Ernst fant vi aldri (NÅ har jeg imidlertid fått en god beskrivelse av han, så neste gang!), men ellers var dagen tilnærmet perfekt. Bedre introduksjon til havpadling går det knapt an å få.

Lørdagen opprant - og med den enda mer tivoli, denne gang i form av havtåke - av den tjukke, massive sorten. Periodevis var sikten nede i femti meter, og kajakkpadling likna mer på røykdykking - og det i tre dager til ende. (Noe som visstnok "aldri hadde skjedd før" - i følge Lofotværingene) Vi prøvde oss på "instrument-flyging" - men GPS'en og (den personlige) plottern ble ikke helt enig om posisjonsformat før etter at vi hadde hatt oss en runde i nærområdene (tror vi) på leting etter punkter som ikke eksisterte. I hvert fall ikke i nærheten av Stamsund. Men uansett hvor vi var eller ikke var - tilbake fant vi... Ved hjelp av kompasset og GPS-en. Formatfeilen ble korrigert, og dermed var vi nede på meterpresisjon igjen. Flotte padleforhold, varmt og havblikk. Men en smule... uinteressant? Med nyanser som vekslet mellom grått, grått og grått. Sånn sett ikke akkurat det vi hadde håpa på.

Første ordinære arbeidsdag etter påske - og dermed letta tåka (naturligvis!) for godt. Til stor glede for dem med utvidet avspasering og minimalt med forpliktelser - på landjorda. En solvarm men forblåst formiddag ble brukt til å pusse ned gammal epoxy-reparasjon og studere kart. Og dagen etter ble kursen lagt mot Valberg - og øyriket ved inngangen til Gimsøystraumen. En samling av rått tilhogde holmer og skjær i bakkant av et beryktet støvelhav. - Men også trange og grunne sund og idyller kjent for dem som har tatt hurtigruten til Stamsund og begynt turen rund Vestvågøy med en kort, nordlig kveldsetappe. En lekker plass å gli lydløst rundt - sjøl om opplevelsen denne gangen var krydret med freske fallvindsrosser og snøbyger.

Valbergøyan er de mest åpne og imøtekommende i dette øyriket, med gressletter og skjerma sandlandinger. Og rikelig med muligheter til å gå på oppdagelsesferd i restene etter gammal bosetting. Lite tok de med seg: Til og med konfirmasjonskortene ligger sirlig ordnet rett i glaninga på tilfeldige forbipasserende.

I den ytterste klasen av øyer med Hestøya som den største - på hjørnet mot Gimsøystraumen - er det stort sett bare rå stein igjen. En enkel keile med en minimal sandflekk å trø inn kajakken på er alt jeg finner. Men til gjengjeld en spektakulær en. Med nydelig utsikt til Austvågsøys tannrekke i øst, avsluttet med jekselen Presten. Før holmene utafor Henningsvær sakte forsvinner i havet i sør. Slikt blir det ro i sjelen av.

Ny dag - nye muligheter. Denne gang står strekninga Stamsund-Ballstad tur/retur for tur. I tilnærmet havblikk glir Jegeren langs kanten av storhavet. I sikksakk mellom de ytterste holmene og skjærene, der de slår seg veg opp av havet - steile, renvaska og utilnærmelige. Tilsynelatende. Men sjøl om det er lenger mellom sandidyllene på innersida, ramler du stadig borti små lunger. Som Æsøya, bare noen steinkast fra Stamsund, gressidyllen i sundet sør for Urevalen, de fraflytta plassene under Bårsundtinden, på Moholmen og Brandsholmen.

Ikke mange nautiske alt i alt, men desto flere århundre - med kystkultur. Over alt på denne strekningen er det utallige rester etter bosetting, sirlig stablete steinmurer som spinkel beskyttelse mot storhavet, trange keiler trødd inn mellom bratt granitt. Den gang båten var framkomstmiddel. - Men så kom vegen. Den ble kroken på døra for mange av småsamfunnene som hadde klort seg fast på holmer og skjær gjennom storm og stilla. Framskrittet vant - over det tungvinte, vegløse. Folk flytta - og overlot arenaen til dyreliv og fauna... og en og anna steifende kajakkpadler. Som finner vegen hjem etter nok en dag i paradis.

Padlefri - og rangletur fra skråbandet bak hotellet i Stamsund - langs skuldre og hamre - opp til toppen av Steinstiden (509m). Fantastisk tur i like fantastisk vær - og med en utrolig utsikt over øyrikene rundt. Og framtidige padlemål for dem med utforskertrang og sans for manuell framdrift på smal kjøl.

Så får det heller være at han som hadde tatt turen til topps i påsken - i følge det han skrev i toppboka - hadde blitt belønnet med solbadete topper over et Lofoten innpakket i ertesuppe. DER skulle vi ha vøri, Ka'l...