(Borger)vern på Yttersia

Skal du ferdes langs kysten sommerstid trenger du mange steder minst doktorgrad i verneplaner. I Tromsøområdet landa vi - etter flere opphetete høringsrunder - på et levelig (for de fleste) kompromiss som bare stedvis innebærer begrensninger av ferdselen - i hekkeperiodene. Men nyansene og variantene er mange. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen og lese forskriftene nøye.

Men verneproblematikken er slett ikke av ny dato. Yttersia renner over av plasser som opp gjennom historia har vært gjenstand for ulike varianter av mer eller mindre sjøloppnevnt vern, oftest motivert av retten til ressursene. Disse "vernene" kan godt ha gått i arv i generasjoner - "sånn er det bare!" - Men uten at det har vært dekning på kontoen - so to say - formelt/lovmessig....

Risøya er et av mange slike øyriker langs kysten med en lang og broket historie med interessekonflikter. Og er sånn sett et godt eksempel: Allerede lenge før vernet var en realitet (1995) skiltet og håndhevet grunneieren været som fredlyst/vernet - sannsynligvis "hjemlet" i "Lov om viltstellet, jakt og fangst" av 1951. §50 ga hjemmel til nye fredlysninger, og videreførte automatisk tidligere. Disse hjemlene ble imidlertid opphevet med "Lov om viltet" av 1981, så etter den tid - og fram til 1995 - er det vel tvil om hvor god dekning det egentlig var for bruken av verne-begrepet.

Risøya har også en lang tradisjon med sammenblanding av roller. I mange år var grunneier og oppsynsmann en og samme person - og hattene satt i beste fall oppå hverandre... Detaljstyringen av Risvær som foregikk på slutten av forrige årtusen likna lite på det oppsynet som det er lagt opp til fra myndighetenes side. Noe som naturligvis skapte en del overgangskonflikter da miljøvernavdelinga hos Fylkesmannen i Troms fikk viljen sin, og rollene igjen ble splittet opp i forbindelse med innføringa av verneplan for kystregionen i Troms fylke.

Følgelig omfatter historien mye dritkjeft. Begrunnet som ubegrunnet. Anekdotene er mange, og vi som har brukt Risvær som turområde i mange år har vært vant til litt av hvert fra grunneier/oppsyn. Men det aller meste har dreiet seg om form - om harde ord i stedet for informasjon når vernebestemmelsene har blitt brutt.

Derfor har da også mange kajakk- og båtfolk lært seg det lovverket som gjelder for Risøya naturreservat og Store Risøya landskapsvernområde. For å unngå konfrontasjoner - ved å følge "lovens bokstav". Sånn sett har det rådet en slags gjensidig forståelse og respekt i øyriket. Han ble da også mildere med åran, Jacob Carl.

Dessuten: Aldri så galt at det ikke er godt for noe... "Lovens bokstav" er veldig nyttig kunnskap å ta med seg, uansett hvor langs kysten du ferdes. På Nordlandskysten kan det til tider være like tett mellom verneområdene som mellom bitene i en eske Kong Håkon. Og skal du på tur langs Helgelandskysten bør du gjøre leksa di, og lese vernekartet godt på forhånd. Det kan spare deg for mange ubehagelige overraskelser.

Men for Risøyas del er konfliktene nå fortid. Etter en litt turbulent mellomperiode hvor det var viktig for de nye eierne å flagge at Jacob Carls inntreden i pensjonistenes rekker ikke innebar noen "lettelse i antrekket", er nå situasjonen i ferd med å normaliseres. Idyllen har igjen senket seg over øyriket i havgapet. På stille dager kan du ane lukta av nystekte vafler og kokekaffe...

Litt "harde" fakta om Risøya:
Risøya naturreservat og Store Risøya landskapsvernområde "med tilhøyrande dyrelivsfreding" - totalt 15 343 da - ble begge opprettet 8. desember 1995. Store Risøya - som opprinnelig skulle vært en del av verneplanen for kystregionen - ble sogar forsert med følgende begrunnelse: "Risøya har eit svært rikt fugleliv og representerer ein kysthandelsstad frå tida då det meste av trafikken gjekk med båt langs kysten. Det er oppretta eit naturreservat og eit landskapsvernområde med tilhøyrande dyrelivsfreding for å sikre verneverdiane i området." (I følge en pressemelding fra Miljøverndepartementet)

Allemannsretten i verneområder
Personlig har jeg ikke opplevd så mange episoder. Men anekdotene er utallige - om rasende grunneiere på vill jakt etter inntrengere på deres enemerker. Og - dess trangere, dess heftigere - virker det som. En maritim variant av den mer urbane "blokksjuka": Stabler du folk for tett sammen, blir det bråk. Ikke minst hvis det er begrensa med ressurser. Oslofjorden og Sørlandskysten er naturligvis kraftig overrepresentert...

Det er lett for velmenanes grunneiere langs norskekysten å bli for ivrige, ta litt hardere i enn nødvendig - kanskje overse forskjellen mellom "venn" og "fiende". Men denne ekstra omdreiningen på tommelskruen innebærer samtidig et angrep på noe av det helligste og mest særnorske vi har: Allemannsretten. Den er en del av vår kulturarv, etter at Lov om friluftslivet, vedtatt i 1957, sikret den frie ferdselsretten.

Intensjonene kan være de aller beste: Ønsket om å ta vare på ressursene, og verne om dyre- og fuglelivet. Jeg vil ikke i spekulere så mye i motivene. I hvert fall ikke her nord, langt unna millionhytter og gedigne bryggeanlegg... Men - som loven formulerer det: Innskrenking av allmenn ferdselsrett i utmark via "sjikanøse stengsler" ("Grunneier eller bruker kan ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre lovlig ferdsel...") er like fullt et lovbrudd.

Folk er ikke per deff skurker. Vi som sklir stille rundt mellom holmer og skjær ser veldig lite som burde opprøre noen. Vi møter jo knapt folk - sjøl på de nydeligste sommerdagene. Derfor - grunneiere i verneområder på Yttersia: Hvis dere kommer over et kjærestepar i en gummibåt som uforvarende har rigga seg til i fjæra på "gal" holme, informer dem på en hyggelig måte om hvilke regler som gjelder. Ikke skjell og smell, men følg normal folkeskikk og fornuft. Spar kruttet til dere kommer over skikkelig faunakriminalitet.

Til slutt - en av klassikerne: Om kajakkpadleren som satt i rekvedfjæra på yttersia med et lite kaffebål, da grunneieren kom forbi. Førrbainna til langt over kokepunktet:
- "Si meg, hva er det du holder på med? Sitter du her og brenner opp veden min?"
Padleren svarte nå rolig at han var i godt tro: Stokken var verken snudd, reist eller merka på noen måte, så da hadde vel ikke grunneieren gjort krav på den?
Svaret kom prompte:
- "Absolutt alt som driver i land i fjæra mi er mitt!"
Padleren tok seg en ny kjeft kaffe og sa rolig:
- "Sier du det? - Men... sett at jeg hadde en bror - og han omkom på havet. Og dreiv i land i din fjæra. Var han da din bror eller min bror?"

Aktuelle lenker:
Allemannsretten i strandsonen (Direktoratet for naturforvaltning)
Miljøverndepartementets rundskriv T – 6/97 som uttyper en del punkt rundt bl.a. rasting og telting, ferdsel og opphold på sjøen
Friluftsliv - En oversikt fra Direktoratet for naturforvaltning
Friluftsliv - Allemannsretten (Miljøstatus i Norge)
Lov om friluftslivet (Lovdatas nettsider)
Lov om naturvern (Lovdatas nettsider)
Områdevern etter naturvernloven (Bellona)
Verneplan for kystregionen i Troms fylke