Sammenleggbar minimalisme

En beretning om det meste: Hardt mot hardt, minimalisme i praksis, drømmen om våt gummi, en kajakkpadler blir født - og min aller første sammenleggbare kajakk

Kajakken og seilbåten deler åpenbart noe av den samme vegen er målet-sjela, men det betyr ikke at de to nødvendigvis går så godt i hop - fysisk. Glassfiber mot glassfiber - i mitt tilfelle - kan fort bli problematisk, noe jeg opplevde utafor Andøya i august et år: Vi møtte en god kuling og ditto strømsjø på veg nordover, og det ble mange luftige takeoff-er og harde landinger. Før vi hadde kommet oss velberga i land i Hamn på Senja hadde rekkestøtta klart å slå seg tvers igjennom baugen på en fasttjora Sea Hunter. Det gikk med mye duk og epoxy på sistelegget inn til Tromsø.

Dessuten blir det trangt ombord. Sjøl om jeg etter en stund fant en løsning som fungerte sånn noenlunde transport- og seilmessig, var kajakken alltid i vegen. Du trår over den, snubler over den, må flytte den hvis luker skal åpnes, pipehatten skal på eller noe skal rigges om. - Ikke rart at jeg ganske tidlig i seilbåteier-tilværelsen min begynte å drømme om en kajakk som kunne slås sammen eller brettes ihop - og stues bort.

Men glassfiber eller plast er ikke akkurat sammenleggbart, da, Sjøl om jeg i researchperioden også var borti element-båter bestående av tre separate "baljer" som kunne smekkes ihop til en lang og slank havkajakk. Det hjalp lengde- men ikke vekt- eller volummessig. Og når plassen ombord er svært begrensa i utgangspunktet, diskvalifiserte denne løsninga seg sjøl. Det måtte bli spantverk og duk.

Et rett valg - også for hauet: Jeg tror det er minimalisten (og funksjonalisten) i meg som gjør at jeg stadig vekk dras mot dingser som kan skrus, brettes, felles, spennes ut/inn/sammen - eller blåses... Opp - gjennom åran har jeg tilbrakt uker blant butikkreoler på jakt etter Den Optimale Reiseartikkelen - og gleden var stor når det siste tilskuddet på magnetspill-fronten kunne tas i bruk på et skumpete lokaltog på veg mellom Colombo og Galle. Eller beina på kompaktkokeren brettes ut for første gang på ei hytte i Fiordland National Park.

Ikke rart at jeg stortrives i mikro-verdenen til Myriam og Leon på Skjærvøya: Et helt hus fyllt av plassbesparanes møbelkunst og gjennomtenkte patenter! Et reinspikka paradis for oss som drømmer om å hive alt av IKEA-møbler og flytte i flytanes dokkestue på havet. I alle fall i fantasien. Sjøl om virkeligheta ser litt annerledes ut...

Størrelsen på dingsene har naturligvis variert mye. Og jeg har ikke alltid klart å holde på prinsippet om at de skal kunne transporteres ved hjelp av muskelkraft. Største avviket kom tidlig på åttitallet, i form av en rød og splitterny Zodiac Marc II GT Compact. Påmontert en feit og bråkete 25-hester ga den startskuddet for en intensiv utforsking av Yttersia. Mange av drømmeplassene - fra Lofoten i sør til Nordkvaløya i nord - som jeg seinere har returnert til både i kajakk og seilbåt, ble første gang besøkt i denne perioden.

Men særlig lett håndterlig var den ikke, Zodiacen - sjøl i sammenpakka tilstand. Den ble da også bare transportert som gods - til Lofoten - en gang. - Det ble heller til at jeg satte meg i båten og kjørte til Henningsvær når klatre- og kurssesongen startet. Det gikk mye fortere og kosta mindre - sjøl om det i perioder kunne riste godt. Nyrebelte og overlevelsesdrakt var standardutstyr.

Det var lite vegen blir til mens du går den over gummibåtlivet. Mer transportmiddel - only. - Hensikten med turen var bare å komme fram - for så å begynne utforskingen. Montere på hjulene, rulle skuta i land i Breivika - og starte streiftogene innover dalen og opp langs fjellsidene.

I ettertid har jeg ofte - når jeg har glidd stille langs land i kajakken - undra meg over hvor mye det faktisk er mulig å overse eller gå glipp av... hvis bare farten er stor nok. - Tretti knop er ikke sunt for sjela - spør du meg. - Jeg visste det vel allerede da, men tok aldri konsekvensene av det. Siden jeg ikke så noe reelt alternativ - hva gjaldt utforsking på havet. Når du først er oppvokst med påhenger og jolle, er det vanskelig å tenke seg noe anna alternativ.

Riktignok prøvde jeg meg så vidt i kajakk rett i forkant av Zodiac-handelen. Men ingen av de to alternativene som fantes i miljøet på den tida, Nordkapp og Iceflow passa sykkelbeina mine - eller psyken. Jeg padla noen hundre meter i havblikk utafor Kalle - og syntes at alt bare var klaustrofobisk og ustøtt. Det ble med dette ene forsøket.

Det skulle gå femten år før jeg igjen returnerte til Kallestranda - med kajakk: En nyinnkjøpt Sea Hunter II fra Kræmmarn. - Han hadde først prøvd å prakke på meg en Artisan, men etter ustø testing i Mjøssundet var jeg glassklar: V-skrog var ingenting for meg! Jeg hadde derfor mer eller mindre gitt opp kajakklivet - for andre gang - og det til og med før jeg hadde begynt på det.. Men så hadde Kræmmarn liggende en Sea Hunter i naustet som jeg fikk prøve "i førrbifaren". Det ble forelskelse fra første padletak. Stor, stødig, flatbunna - og trygg! En skikkelig Yttersia-allværmaskin å bli glad i.

Etter at jeg hadde begynt å true med korporlig avstraffelse fikk han også til slutt montert roret - og jeg kunne pakke alt inn/på bilen og starte den første kajakksommerferien - ever. Etter et obligatorisk "en kaffekopp blir til halvannet døgn"-stopp på Strand - hvor gamlingen piska meg ut i en liten kuling for at jeg skulle bli kjent med båt og støttetak - var jeg klar for mitt nye liv som kajakkpadler.

Dette ble en djævelsk lang omveg - bare for å komme tilbake til skatteoppgjøret for 2004. Som er den vesentligste grunnen til at jeg i dag sitter som den lykkelige eier av min aller første sammenleggbare kajakk - en Cooper fra Folbot.

Drømmen om spantverk og duk er imidlertid flere tiår gammel. Helt siden våre tyske "naboer" på Hamar campingplass kom dræganes med en Klepper dobling med seilrigg var jeg vært solgt. Men uten verken midler eller armstyrke nok til å realisere drømmen, siden ren båt fremdeles den dag i dag veier sine 35 kg og koster i overkant av tretti tusen. Skulle jeg ha noen sjanse til å manøvrere farkosten på/av seilbåten - og betale for kalaset - måtte jeg se meg om etter noe betydelig lettere, billigere - og kjappere. Siden jeg hadde ambisjoner om å finne en kajakk som jeg også kunne bruke på fellesturer med kompisene underveis.

Det var mye god hjelp å finne på Michael J. Edelmans nettested Foldingkayaks.org - som inneholder det meste rundt og om sammenleggbare kajakker. - Jeg visste tidlig hva jeg ville hatt hvis jeg kunne velge fra øverste hylle: Canadiske Feathercrafts Khatsalano. Fin vekt, 20,5 kg - men en sinnsvak pris: Nærmere tretti tusen - kjøpt rett fra fabrikken! Dessuten tar det 35 minutter å sette den sammen, det virka i overkant - for å være praktisk på en seilbåt. Blir rigginga for komplisert - eller tidkrevende - blir det fort til at farkosten forblir nedpakka - til fordel for en ekstra ankerdram.

Etter å ha sjekka markedet opp og nedad stolpe fant jeg endelig en produsent som - i hvert fall på papiret - fylte kriteriene og passa lommeboka mi: Amerikanske Folbot. - Etter å ha satsa i mange år på kortere, langsommere og stødigere kajakker kom de i 2004/2005 med en helt ny, slank modell, Cooper, designa av Phil Cotton. - Og - hør bare: Vekt: 14,5 kg, lengde: 5,06 m, bredde: 60 cm. Og det tar i underkant av 20 minutter å sette den sammen. Pakka i en ryggsekk med ytre mål 1,0 m x 0,45 m x 0,20 m er vekt/størrelse også perfekt for å ta den med seg på flyet til padleturer i andre deler av verden!

Dessuten: Det lønner seg å handle i Statene for tida, siden dollarkursen er så gunstig. Total pris fra Folbot-fabrikken (før toll og moms) ble 1.900 $ (12.000 NKr) - inklusive, båt, trekk, åre, rorsystem, to varianter av reparasjonssett, ekstra bæreutstyr og transport til døra. - Til sammenlikning skulle Europas største innafor sammenleggbart, tyske Folding-kayaks.com ha ganske nøyaktig det samme for ren båt - uten noe utstyr eller transport. Med andre ord en "gevinst" på 30% bare ved å velge et annet land å handle i.

Bestilt på nettet, sendt fra Statene 14. mai og levert - som lovet - på døra i Tromsø 23. mai. Seint om kvelden ringte det på, og der sto gutan med pakka. Bare å kvittere - pakke ut, og starte Julekvelden... smil

For å si det sånn: Den første monteringa inne på stuegolvet tok ikke tjue minutter - men nærmere en time. - Men så ble da også papirene snudd og endevendt diverse ganger på jakt etter de nødvendigste monteringsanvisningene. Ikke alle detaljer var like godt beskrevet og illustrert, derfor jobba junior og jeg mest etter prøve-og-feile-metoden. Litt tidkrevende, men så sitter da også kunnskapen godt etterpå! Neste gang blir det smekk-smekk på "normalisert" tid - kanskje til og med bedre? Det blir stoppeklokke, mind you!

For dette var såre enkelt - kort og greit. Ledda aluminiumsramme med innvendige strikk, plast spanter, pedaler og ledd - og diverse varianter av glide- og borrelåser og ditto duk. Førsteforsøket ble bare nesten på grunn av mye gjetninger og justeringer underveis, samt at vi ikke gadd å stramme opp skjelettet med alt av låsesystemer. Men neste gang blir det perfekt! Dessuten: Helt kurant og fuksjonelt rorsystem - og ellers mange og gjennomarbeida detaljer.

Det mest spennende nå blir naturligvis hvordan båten kommer til å oppføre seg i sjø. Og hvor kjapp - eventuelt langsom - den er. I og med at jeg håper at den også kan fungere i fellestur-sammenheng. I det minste noen dager på Helgelandskysten - i smul sjø... smil

Men - klart: Dette er i utgangspunktet en bredere og stødigere farkost enn en standart havkajakk. Og med stor cockpit slik at den skal være enkel å entre og komme ut av ved hjelp av badetrappa på seilbåten. - Og så myk og føyelig at den kan ligge og slå mot skutesida uten at det gjør noe som helst.

Førsteinntrykket er veldig bra - så får vi se om den lever opp til forventningene. Og en ting kan jeg garantere: Dette blir neppe det siste du hører om Cooperen i turbeskrivelse-sammenheng...

Et par dager seinere:

Så var den over, da - jomfruturen. En onsdag ettermiddag i nydelig vårvær: Lettskya og sol. - Pelsen henta oss, en ferdigrigga Cooper og meg - til en runde rundt Grindøya i havblikk. Greit nok, siden spruttrekket ennå ikke har kommet fra Statene.

Foreløpig inntrykk? Akseptabel fart: I hvert fall hvis det stemmer at Pelsen lot Inuken gli som normalt. Kontakten med underlaget er upåklagelig: Jeg kjente hver eneste bølge - fra den traff baugen til den slapp hekken. Roret er snadder, siden baug og hekk ikke er like distinkte som på en glassfiberbåt. Sannsynligvis går verken flattvann eller småsurf rett fram - uten ror - hvis du er litt uheldig med lastinga. Før duken har satt seg - og følger ramma i litt større grad enn denne kvelden. (Dette skjer - i følge diskusjonsforumet - etter at båten har vært brukt en stund.)

Mykere i sjøene - nødvendigvis. Litt som å sitte på en luftmadrass. Og Cooperen føles veldig stødig, sjøl uten last. Litt dau, kanskje - sammenliknet med harde kajakker - mer egna for sol, ferie og tilbakelent cruising enn harde og lange offshore-etapper. Hvilket er helt greit! Dette er feriebåten. Kort og godt. Måtte (vær)gudene se i nåde til henne!