La det være sagt med en gang: Bildene i denne beretninga er tatt under så dårlige mørketidsforhold at lukkertida nesten rakk til ei hel brødskive og en kopp te. Nesten. Dermed bærer det meste av den digitale fangsten preg av stigende puls, møre lår og jordrotasjonen. Blant anna. Shake it, baby!
Men - i tråd med medienes lemfeldige omgang med kvalitetskriterier: Så lenge nyhetsverdien er høy nok, betyr det mindre om "kilden" er et mobiltelefonkamera, VHS-tape fra forrige århundre - eller, som i dette tilfellet: Et slitent digitalkamera med minimal lysfølsomhet og kun 2.1 millioner pixler. Sun & sand-kamera (minus sand kanskje.... Allerede
i et halvår har jeg måttet banke opp dekselet over linsa hver gang jeg skal ta bilder) med en ærerik fortid - men en heller tvilsom framtid...
Men - hva er så denne omtalte nyheten? En høyst privat mikrokosmos-variant - og sånn sett totalt uinteressant for alle utafor den "indre krets". De som fremdeles lar seg rive med i mine Eureka!-opplevelser i hyllene hos byens sportsbutikker. Denne gang var det de siste impulskjøpene innafor hot skiteknologi og sikkerhetsutstyr som skulle utprøves på de første decimeterne med luftig førjulssnø på Ullstinden (1093).
Det er ikke mye dagslys å hente tre dager før vintersolverv. Lys - bevares, jo da - men av den dimma pastellvarianten. Som gror fram av tussmørket ved nitida - og trekker seg tilbake ved ett-totida. Hvis du er heldig med været, og får klart fullmånevær - som denne dagen.
Skyssen ringte på døra litt over åtte, og vi var i gåinga opp gjennom børkeskogen før halv ti. Med andre ord: Perfekt timing!
Den første kilometeren gikk i ankeldyp pudder. I gåsegang slynga vi oss
oppover slakke flanken - før vi kunne legge bjørka bak oss, og bevege oss ut i mer åpent lende. Og et litt hardere underlag, toppa av et melislag med nysnø. Med andre ord: Drømmeforhold! Og vi som trodde det kanskje ble litt for lite snø...
Det ble etter hvert folksomt i sporet - tydeligvis var vi mange som rastløst venta på skikkelige
vinterforhold. Og som kutta ned på ventetida ved å tråkke oss til topps på et av de enklest tilgjengelige turmålene på denne tida av året. Bare en drøy halvtimes kjøretur fra Tromsø og et par-tre timers gange. Alt avhengig av kondis, personlig tempo og drikke- og matpauser.
Det ble lite pausing denne dagen. En håndfull minusgrader og
litt vind gjorde at det var behageligst bare å tråkke videre i rolig tempo. På feller som ble håndsydd kvelden før for å henge med på alle ski-skiftene. Suge inn alle nyanser av mørketidslyset, glede seg over utsikten - og de siste meterne opp til toppen.
Det sparsomme daglyset var allerede på retur da fellene ble dratt
av - og utstyret for nedturen ble klargjort. Mens de siste fotojegerne trålte toppegga på jakt etter gode motiver
var allerede de første på veg ned flankene igjen. Først på et variende underlag, men brukbare kjøreforhold. Før underlaget gradvis gikk over til pudder.
Forventningene til nyskian var holdt godt i sjakk av naturlig skepsis. Ikke minst etter alle rundkastene på gammelskian i vår, mens plaststøvlene fikk sin ilddåp.
Men jeg hadde ikke halvsvima kunnet forestille meg den opplevelsen det var å sveve gjennom bjørkeskogen på et mykt snøteppe. Mens Big Sticks-ene fløyt oppå som om de var luftputebåter. Kun små justeringer med hofta, og de svingte som om de aldri hadde gjort anna. Nærmere en ski-himmel går det knapt an å komme.
Dagen i paradis ble avslutta med gløgg og kaloribomber på Aunegården. Bedre blir det ikke...
Se også Ull(ent) på Ullstind
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|