Ull(ent) på Ullstind

Kompisen hadde bestemt seg: Han skulle være førstemann på ski denne sesongen. Men det var på håret at vi ikke slo han på målstreken. Hadde jeg gjort som jeg tenkte i et anfall av humor - tatt med kortskian - så kunne vi sendt han en bildemelding med de første, trange telemarkssvingene fra toppen av Ullstind. Og det flere dager før han sjøl åpna ballet på Store Kjostind. Hvilken nedtur det hadde vært! Mega gledesdreper...

Været var ikke det aller beste da vi forlot bilen på parkeringsplassen. For å si det forsiktig. Neglsprett-tilstander allerede i flomålet, og verre ble det - dess høyere vi kom. Bygene kom og gikk i høyt tempo: Det ene øyeblikket lå blåsuppa tjukk som graut over Kvaløya - det neste skinte sola på kritthvit nysnø. Blenderen hadde sin fulle hyre med å holde følge med skiftningene i lysintensiteten. Og vi med påkledningen.

Men turkompisen hadde bare ett ledig felt igjen på Ti på topp-kortet sitt, så det var ingen pardon. Vær(e) eller ikke vær(e). Opp skulle vi! Spesielt siden hun skulle traktere varmere strøk et par uker - og dermed mistet muligheten til en "i siste liten"-variant før registreringsfristen gikk ut 8. oktober. Følgelig: Det var nå eller aldri!

Det var tydelig at høsten var på hell. Fargeprakten i fjellet hadde falmet i løpet av de siste par ukene, og nå var det den matte brunfargen som var framtredende. På veg over myrene mot den første skuldra så vi også antydning til is på pyttene. Riktignok tynt som bladgull - men like fullt - is. Sesongen for skraping av bilvinduer hadde begynt.

Lyngen og bjørkeskauen var snøbar til vi kom opp i 3-400 meter. Da møtte vi den første snøbygen - og med ett ble verden hvit. Først et tynt pudderlag, men etter hvert som vi vant høydemeter ble det tjukkere og tjukkere. Til slutt var ura dekket av et halvtørt decimeter tykt lag som satte ballansen - og stavene - på prøve. Men det var like fullt flott gåanes. Sjøl om snøen var knedyp der han hadde fokka til.

Verre var det med sikten. Innimellom - når snøbygene kom tett som hagl - så vi bare et titalls meter foran oss, og opp den siste skuldra blåste han en god frisk bris i flækkan. Piskende isnåler og GPS-sikt only. Og brått var toppvarden der. Første vinterbestigningen denne sesongen var et faktum.

Pausen på toppen ble lynkort. Vi tok oss bare tid til å skrapte av snøen på Ti på topp-koden og ta et par forblåste, nedsnya bilder - før vi returnerte ned skuldra samme vegen som vi hadde kommet, med GPS-trackinga som nødvendig hjelpemiddel. Og med hetta snørt godt igjen mot snøværet som nå var mer frontalt - og trua med å fylle alle åpninger og glipper med finkorna pudder.

Snøgrensa hadde flytta seg nedover minst et par hundre høydemeter bare i løpet av den korte tida det tok oss å gå tur/retur toppen.Han var helt hvit over tre hundre meter, og det lå rester av nysnø helt ned til bilen.

Matpakke og termos ble fortært i lyngen nedafor tregrensen - godt innpakka i jervenduken. Før vi surkla den siste kilometeren og returnerte til byen mens bilens varmeapparatet spredde deilig varme i kalde småfingra. Om badstua etterpå smakte? Gjett!

Et verdig punktum for sesongens første vintertur. Og turkompisen fikk fylt Ti på topp-kortet...

Se også Utrolig (vakkert) på Ullstind