Gilt på Jøvikstua

Havpadlemiljøet i Tromsø har en del tradisjonelle "stolper" i løpet av året. Tromsøya rundt i starten av mai, høstblotet i slutten av august - og temaet for denne beretninga: Møljekalaset - som normalt går av stabelen i slutten av februar.

I uminnelige tider har skolen på Vengsøya vært åsted for begivenheten, men dette året stakk værgudene kjepper i hjulene for oss. For en gang skyld ikke i form av en god generalstorm som løfta tak og fikk vinduene på nordvestveggen til å bule som feite brennglass - men en lengre periode med et tosifra antall kalde grader kombinert med vind. Kort fortalt: Vannet frøs, og skaden som oppsto ville ikke bli reparert før godt uti mars. Ergo: Det var ikke lenger rom for oss i herberget. Vi måtte finne et nytt alternativ.

Valget falt på den største og koseligste av Tromsø Jeger- og Fiskeforenings hytter, Jøvikstua - på yttersia av Ringvassøya, ved Skagesundet. Halvannen til to timers padling fra nærmeste bilveg - men ikke lengre unna sivilisasjonen enn at du har panoramautsikt til gatelysan på Rebbenesøy. Med strøm, enkel tilgang til vann og plenty med tørr bjørkeved er dette drømmeplassen for vinterekspedisjoner. Og har da også vært åsted for flere THPK-fellesturer. Så også denne gangen.

Turansvarlige hadde sannsynligvis tråkka i en bøtte med inspirasjon, for den siste påminnelses-eposten noen dager før avgang var en litterær høydare. Nærmest euforisk. Hvordan noen fremdeles klarte å mobilisere tilstrekkelig med motstandskraft er helt uforståelig. Sannsynligvis hadde de hatt et halvt øre på værmeldinga, som lovet alt annet enn maksvær. "Stiv nordvest kuling og snøbyger" var hovedtemaet - med ornamentikk som også omfattet pianissimo-variasjoner over temaet "frisk bris". Med andre ord: Surt på havet.

Det var derfor ingen stor overraskelse at de fleste valgte skian. Til tross for at det knapt var snø på Yttersia. Og - jeg må jo innrømme det: De minuttene jeg satt i bilen og venta på turfølget i Sjølundfjæra lørdags morra var jeg også en smule i tvil. Nordavinden ruska godt, snø- og haglbygene lå vannrette - og sjøen dro seg opp i hvittoppa sjøl på den korte avstanden over sundet.

Men før vi rakk å laste om fra to- til firehjulsdrevet roa han seg, samtidig som himmelen sprakk opp i blått. Det var ganske klart: Vi kunne vente oss en del vind i fronten av bygene - men ellers ville han sannsynligvis oppføre seg svært på eksemplarisk. Vi vred om nøkkelen og rulla vestover etter en obligatorisk stopp i shoppinghelvetet. Med blant annet tre kilo fisk pluss ditto tilbehør som håndfast resultat.

Etter litt brøyting over det høyeste punktet på skaret møtte vi issørpa nesten inne ved kraftstasjonen, nord i Skarsfjorden. Alt elvevannet som renner ut her gjør at den innerste bukta ofte fryser til. Så vi satte istedet ut i ei steinfjæra noen få hundre meter før snuplassen. Kjapp pakking, før vi la kursen nordvestover, ut fjorden.

Vi fikk en del vind midt imot, men ikke mer enn at framdriften var upåklagelig. I bygene ruska det en del, og hagl opp i ertestørrelser gjør vondt mot bar hud. Så det var bare å trekke ned hetta og legge haka på dekket mens han sto på som verst. Men ellers var totimersturen opp til Jøvikstua berre lækker. Perfekt kajakkføre!

Han var bare tidlig ettermiddag da vi kjørte baugen i fjæra og kunne dra kajakkene trygt, i ly av naustveggen. Og da den første pilsen og potetgullposen ble spretta, knitra det allerede koselig i både kjøkken- og peisovn. Samtidig som temperaturen innomhus bikka null.

Tussmørket kom sigende samtidig som vi gikk fra fleece- til t-skjorteføre. Men fremdeles var vi altfor få i forhold til handleturen. Og da de siste restene av dagslys forsvant i vest innså vi at vi kanskje ble nødt til å koke til bare oss to. Uten mobildekning var vi helt prisgitt at de fem-seks som hadde signalisert "kanskje" faktisk hadde tatt løs i Skarsfjorden. Og ut i fra varsla avgangstid - og en rask titt på klokka, etterfulgt av litt enkel hoderegning - begynte det å se mørkt ut. Bokstavlig talt.

Etter å ha skrevet et sarkastisk R.I.P. i hytteboka - et minnesmerke over tidsklemma og urbanismens og beslutningsvegringas inntog i kajakkmiljøet - heiv vi oss i kokinga. Lever og rogn ble håndtert med stor profesjonalitet, og snart var bordet dekka og grytene på plass.

Mølja smakte himmelsk. Godt støtta av rødt fludium åt og drakk vi oss nesten til dauen. Og da det åpenbarte seg UFO-liknanes lysfenomener over krystallkanten mot slutten av måltidet... Vel - hva kunne være mer naturlig og selvfølgelig? - Nå var det imidlertid ikke grønne menn denne gangen, men flakkende hodelykter. Og snart var yttergangen full av svette skiløpere.

Mens vi fikk beretninga om en fem timer lang sightseeing - nesten fri for snø - på kryss og tvers, opp og ned flanker, over elver, delvis i fjæra - heiv vi oss i kokinga nok en gang. Og snart var hele gjengen samla rundt middagsbordet. Det velfylte "vertskapet" innskrenka seg til å holde etternølerne med selskap...

Dermed kunne året møljekalas erklæres for åpnet, og stemninga sto i taket til seint på kveld. Skjønt.... Etter at all fisken var fortært, var det mange fjerne, glassaktige blikk å se rundt kaffebordet - og mange kjempa hardt mot vertikal-lysten. En etter en bukka de under for driftene, og bare den hardeste kjernen ble sittende igjen til i to-tretida, mens samlivsdebatten gikk heftig, akkompanert av snorkelyder fra loftet.

Etter stor frokost utpå formiddagen var det full oppbruddsstemning. Skifolket ønsket ikke noen reprise av blindemann-turen dagen før, og ville avgårde såpass tidlig at de var garantert skikkelig lys hele vegen tilbake til bilene.

Så etter oppdatering av hytteboka og en kjapp sjainings delte vi oss: skiløperne fór innover dalen på et par decimeter nysnø - mens vi som padla måkka fokkskavlen ut av cockpit og plaska sørover i medvinden.

Snaue to timer tok det fra vi slapp land - til kajakkene igjen lå på biltaket og vi rulla hjemover. Mens Syncroen spredte varme og et utall god- (og ikke fullt så gode...) lyder. Det spørs vel om det går an å true'n med EU-kontroll enda en gang...

Så det er fullt mulig at kråketærne i hytteboka ikke blir det siste R.I.P som blir skrevet denne våren. Før utgangen av mars er den endelige dødsdommen avsagt - eller så har den gamle slitern fått tommelen opp nok en gang. På ekstrem overtid.

For ordens skyld: Også det siste avsnittet var mynta på bilen... smil