Lysløype-lykke

En hyllest til varieranes vær, en vanvittig vakker vinterby, løypemaskin-lyn, lysløype-lykke i lavt ettermiddagslys - og en til tider svært så poetisk og inspirerende telefonsvarer.

Egentlig skulle jeg skrive om årets møljekalas på Jøvikstua, men beretninga fikk vente en stund. For etter at vi omsider fikk det etterlengtede omslaget til skikkelig vintervær nordpå bobla det fullstendig over av løypelykke. Det bare måtte ut - på ski.

Det var klart allerede tidlig i høst: Værguden(e) hadde tørna helt. En høtt i haue - eller et velretta slag hadde ganske sikkert vært på sin plass, for makan til "vinter" er det lenge siden vi har opplevd - nordpå. Det meste har vært "mot normalt" de siste månedene: Mens søringan har drukna i snø, og frokost-tv har vært full av snøfreser-reportasjer og nyhetene av kaos, køer og fastkjørte vogntog - var det nummeret før bøndene på Brensholmen måtte SLÅ skiløypene. Og alt som satte seg fast i klisteret under skian fikk julekrybba til å virke direkte ribba... En botaniker ville sannsynligvis gått amok over mangfoldet.

Vi andre kunne nå styre oss - da vi var kommet midtveis i februar og det fremdeles var barmark og brunt gras i fjæra. Mens vi lurte på om alt toppturutstyret kom til å råtne på rot, eller dø i reinspikka snø-abstinens. - Og, da snøen omsider kom: Kombinasjonen av kortvarig, tett snøfall - etterfulgt av x-antall plussgrader og regn - gjorde at hjemturen fra jobb enkelte dager tok steget fra elv- til fossesykling. Og da snakker vi ikke om fart... EN stor fordel though: Med vann til over kranken blir kjede og løpehjul gullanes reine! Instant sykkelvask - og det uten tilsetningsstoffer.

Men vi levde nå i håpet: Om så mye snø at turene i lysløypa kunne foregå uten for mye vannplaning. Det kan som kjent bli ulykker av slikt...

Og endelig ble vi bønnhørte: Helt på tampen av måneden la snøen seg omsider, og det i mengder! Som det sømmer seg et - normalt - førsteklasses snøhøl som Tromsø. I løpet av noen dager var byen dekket av flerfoldige decimeter med lett og luftig pudder. Skituren til jobben om morran starta på trappa, etterfulgt av et par kilometer bilveg - før den gikk over i nypreparert skispor langs ryggen av Tromsøya - for så å ende opp ved lasterampen på jobb. Sju kilometer med sammenhengende, delvis urbant silkeføre i lette snøbyger. - Og etter en slenger rundt nordspissen av øya i lav ettermiddagssol på returen blir den daglige dosen fort et par mil på ski. Går det an å få det bedre?

Så får det heller være at det ble bæring deler av turen allerede neste dag, etter at brøytebilen hadde gjort sitt. Snø-lykke kan være flyktig og kortvarig - men euforisk! Som nordlystunger i bukta en stjerneklar natt.

Men heldigvis - takket være de entusiastiske kommune-gutan bak spakene på store tråkkemaskiner kan den følelsen komme til å holde seg. Om så hele sesongen. Løypene ligger der, nypreparerte og klare lenge før vegene og sykkelstiene er rydda om morran: I god til før åtte har du grynna de siste meterne med egne spor, passert et motorisert løypeuhyre - og endt opp i maskinkjørte, snorrette tvillingspor - strake vegen nordover i pastellandskapet. De legger virkelig sin ære i å holde høg standard, gutan - nesten uansett vær og temperatur. Og kvaliteten er ofte på topp sjøl lenge etter at ølhundene har inntatt den første utepilsen på byens kafeer.

Og - er du i tvil om standarden - eller bare trenger litt inspirasjon - gå til Tromsø kommunes ski- og turløypeside. Der finner du kart over løypenettet, i tillegg til en detaljert dag-for-dag oppdatering av brøytestatus. Veldig praktisk!