Så det ble noen minutter med trang ratting på vågen med høy rorkultføring - over cockpitbord og sittebenker overlessa med utstyr. Før jeg kunne gli på plass igjen. Prosedyren ble reversert, og snart senket freden seg igjen. 
Men bare i ytterligere fem minutter. For nå kom marsjordren: De skulle gjøre et opptak med seilbåten ved kai - og det ene kameraet ville få med en Tromsø-rigg som ikke hørte hjemme i fiksjonen Himmelblå. Ergo måtte vi fare - og det krevde full nedpakking og klart skip. Styrmannen hadde også fått med seg dette gjennom tornerosesøvnen, og snart hadde vi pakka oss klare og sluppet tampene. Men glemte i farta femtilappen. Beklager, den må vi nesten skylde dere, Ylvingen! Dere får en ekstra neste gang vi stikker innom. I første omgang tøffa vi bare ut til klyngen med moværinger som lå på ei bøye ute i vågen. Vi skulle få nærmere beskjed om vi kom i bildet, og måtte forlate havna - eller om vi kunne ligge der og være stille til kaiopptakene var avsluttet. Det
Ved lunsjtider var de ferdige med opptakene, og vi kunne forlate Ylvingen for denne gang. Vi satte seil inne på vågen, begynte å sige mot den sørlige innseilinga. Men vinden var flekkvis og utstabil - så vi ombestemte oss, ratta rett styrbord og forsvant ut samme leia som vi kom inn i går. Der var det stabil, nordlig vind - igjen. Og mye av sorten. For mye for fullt storseil og genoa. Men vi skar nordover, lensa østover forbi nordspissen av Ylvingen og reva storseilet så snart vi var ute i rom sjø. Deretter fortsatte ferden nordover Tjøttafjorden på maks høyde, i 12-20 knops vind. Passe mye til at vi bare fikk sjø på dekk et fåtall ganger, og kunne snike oss forbi bandet av holmer og skjær vest av Mindlandet. Tanken var å gå til Alstahaug, men uten skikkelige havneforhold (sist jeg var der, nå har de visstnok fått en flytebrygge i tillegg) frista det ikke i nordatrekken. Så vi tok en telefon til kjenningen - som lå i gjestehavna i Sandnessjøen. Der var det høvelig fullt allerede, samtidig som nordavinden lå og pressa båtene mot bryggene på losia. Han kunne prøve å holde av plass på yttersia av seg, noe som hørtes bare sånn passe interessant ut. 
Vi gjorde klar for en rask beslutning, henta havneboka - og bladde opp på Tjøtta. Og sånn ble det. Vi hadde allered plenty med høyde, og kunne bare lense østover de siste par-tre nautiske til land. Og ta ned seilene på høyde med moloen. Gjestebryggene i båthavna på sørsia av Tjøtta ligger nydelig til. To flotte betongkaier, men bare den ene har vann og strøm. Den første vi la til ved hadde ikke, så vi måtte ommøblere etter ankomst, og da ble det straks trangere. Eneste ledige plass var inni fjærsteinan, og det så grunt ut. Men han var tilnærma maks fjære, så vi tok sjansen - og la oss til med baugen mot vinden. Men med bare tjue cm klaring under roret ble det litt i overkant spennanes. Vi fikk hjelp, dro båten rundt - og la baugen inn i stedet. Dermed var vi oppe i 2,2 meter på loddet - dvs. plenty for en kjøl som stikker 1,67 meter og et lodd som ikke er kalibrert for avstanden fra vannlinja og ned. Ulempen var at nå lå cockpiten rett i vinden. Vi rigga til en provisorisk løsning med cockpitteltet, men snart klarte sniktrekken å finne seg veger rundt duken - og full knepping var eneste løsningen. Så mens naboen (hardhaus!) satt i kortarma til langt på kveld, tilbrakte vi tida i cockpitteltet med middag og hvitvin avec. Bare avbrutt av en liten spasertur i nærområdet. Vi tok tidlig kveld, siden natta før hadde vært desto kortere. 
Seinere: Soleplassen årna sæ, den. Takket være en flytteoperasjon på brygga. Den starta med at vi snudde en Bavaria 44 som hadde lagt seg med hekken mot vinden etter ankomst. Vi seilte parallelt med han hele vegen fra Vega i går, men han kom seg i havn før oss siden han tydeligvis hadde mer peiling på hvor han skulle. Jeg hadde sjekka lystallet hans på nett siden han ikke visste det. Og da jeg fortalte han det, kom forslaget om å snu han opp i samme slengen. Og sånn ble det. Vi heiv oss til - en hel gjeng - og snudde han ved kai. Og når vi først var igang flytta vi også de tre foran oss lengre utover - slik at vi også kunne snus ved kai og flyttes fram slik at roret overlevde. Og dermed var det endelig mulig å pakke sammen cockpitteltet og nyte solvarmen i ly av spryhooden. Så lenge det varte. For havtåka trøkka på. Etter å ha ligget som en vegg i nord og svøpt inn De sju søstre hele dagen, kom den omsider siganes ned til oss også - i sjutida om kvelden. Og sjøl om vi hadde hatt sol fra skyfri himmel til da var han iskald i vinden. Og den var det mye av. Rundt tjue knop det meste av tida, vi hadde valget mellom å smelte i ly av spryhooden - eller å fryse ihjel i kaldtrekken. Valget var enkelt. Den store sosiale happeningen på Tjøtta er butikken. Og der var absolutt alle - inklusive naboene i båthavna. Bæreposene var tunge på hjemvegen - vi kommer definitivt ikke til å sulte ihjel i sommer! Resten av dagen forsvant i - ingenting? Lesing, radiolytting - og et kjapt bad på utsia av moloen (Loddet viste 13 grader på innsia) - det var vel dagens utbytte i kortform. Før kvelden tar til - med middagsstell, vin og noe godt på tv-en? Riks-TV har definitivt inntatt landet, og tilbudet har økt drastisk, også i de trangeste fjorhållan. Første etappe gikk til depotbrygga på Alstahaug. Som har blitt utvidet siden sist med ei enkel flytebrygge på sørvestsia. Stor nok til at det går an å legge et par 40-fotinger på vestsia og en på østsia. Og x-antall i bredden utafor. Vi kom inn rett i kjølvannet til en seilbåt fra Bergen, og kunne legge oss utapå 37 solide, svensbygde fot. 
Gråværet i morres hadde måttet vike for varme solstråler, sjøl om han - som vanlig - var høvelig kald i vinden. Nordatrekken vil bare ikke gi seg! Men for en gangs skyld droppa vi stilongsen, og entra det nye Petter Dass-museet (tegnet av Snøhetta, ferdig i oktober 2007) iført 'normale' byklær. Det holdt akkurat.
Nybygget var naturligvis ren estetisk nytelse. Skåret rett inn i fjellet under Petter Dass-monumentet. Bildespillet som vises hele dagen var også en studie i smakfulle audiovisuelle løsninger og god regi - og var i tillegg innholdsrikt og informativt. Vellykket tilvekst! Ellers ble det mye repriser - tre år har ikke forandret så mye av innholdet i omvisningen i prestegården og kirka. Men et hyggelig gjensyn ble det - toppet med middag avec i kaféen i nybygget. Målet for kvelden var Vandved på vestsida av Dønna, og vi satte avgårde ved halv femtida, etter å ha heist seil inne på bukta. Bergenserne fór sørover, mens vi seilte nordvestover på maks høyde. Vi måtte slå et fåtall ganger - før vi endte i vindstilla rett sørøst av Herøy - starta motoren og gikk en av trangleiene gjennom øyriket rett sør av Dønna til vi hadde 'klar sikt' mot det indre av bygda. 
Vi hadde tenkt oss ut trangleia rett nord - alle åpninger vestover er jo for lengst stengt av moloer. Men vi ble en smule forvirret av nyplotteren, som hadde en bro inntegnet - men uten noen form for høydeangivelse. Og på C-map'en eller gamle papirkart var det ingenting. Et høvelig nytt byggverk altså, og kul umulig å finne høyden med de hjelpemidlene jeg hadde for hånda. Jeg googla også i ettertid, uten å bli noe klokere. Wikipedia kan fortelle at den heter Hoholmen bru, er ei fritt frambygg-bru på 316 meter med hovedspenn på 120 meter. Men seilingshøyden? Nada. Inntil naboen ved kaia i Sandnessjøen med de nyeste papirkartene kunne fortelle om en parentes med 20 meter i. Men vi hadde jo uansett tenkt å teste om vi kom under - sakte og veldig forsiktig. Og siden vi seilte på maks høyde allerede starta jeg motoren. Det vil si: Jeg prøvde å starte motoren. Men den var komplett død - et siste, ynkelig klynk fra startmotoren - så var det helt stille. Vi hadde bare en ting å gjøre: Vrenge rundt - og sløre tilbake samme vegen som vi hadde kommet - mens jeg lå nede og tjuvkobla slik at forbruksbatteriet kunne ta støyten. Og først da starta Volvo Pentaen. Men vi kunne jo ikke fortsette uten startbatteri, gåen diodebro på dynamoen - hva det nå var som forårsaka problemet. Så ferden gikk tilbake til båhavna i Sandnessjøen - hvor vi la oss utapå en cabincruiser ved titida om kvelden. Det var litt smådeppa under dekk en stund, til hvitvin og god britisk film hadde fått fliret på plass igjen. I morra blir det telefonering... 
Seinere: Det siste alternativet - ny båt - ble ikke nødvendig. Men ellers ser det ut som det meste kan byttes ut. Status: Forbruksbatteriet synger på siste verset. Vindmølle/bytte av batteri ble jo ikke aktuelt før ferien grunnet forsinkelser på leveransen fra statene, og nå er gammelbatteriet på sammenbruddets rand. Samtidig som startbatteriet også har gått tida si.
Men det største problemet er at dynamoen som sist ble skiftet i Svolvær for to år sia er stein dau. Null lading. Ny er bestilt, og blir (forhåpentligvis) levert imorra. Samtidig hiver vi inn en skikkelig båtlader for å få kontroll på begge batteriene og statusen på dem. Så går jeg i tenkeboksen med hensyn til forbruksbatteriet. Kanskje hele mølleprosjektet blir flyttet ut i tid hvis jeg allikevel må hive inn mye nytt for å berge ferien? 
Kveld: Og avslutningen på den første, skikkelige sommerdagen her nord. Nordavinden var for en stakket stund byttet ut med en varm, lun og omfavnende varme som ga assosiasjoner til helt andre verdensdeler. Gradestokken holdt seg godt over tjue til sein kveld, og vi nøt. Først bytur med softis og utepils, shopping av batterilader, garn (cockpithobby) og krushunda/ gaver. Bare iført shorts og sandaler. Og lang ettermiddag og kveld under en dramatisk og skiftende himmel - men med lange perioder med bakende sol. Mens gjestebrygga gradvis fyltes opp med nye båter ble laderen montert, og etter middag var det nok en solnedgangrunde i cockpit med hvitvin avec - og litt mer klær som skydd mot et lite drag i lufta. Før avslutning under dekk mens auan glippa (og delvis ga opp) mot skjermen. 
Lunsjtid: Vi er berga. Dynamoen kom på formiddagen, og montøren har vært ombord (vi er tre seilbåter som ligger her nå med ulike problemer, så han løper mye langs kaia) og montert den. Vi fikk litt hjertebank, for det var ikke liv i noe som helst da vi prøvde å starte etter at ladelampa begynte å lyse igjen. Men så hadde han bare glemt av en kabel. Dermed starta Volvo Pentaen som den skulle, ladelampa slukka - og vi er sannsynligvis bækk inn æksjn. Ledningsalaten bak panelet i cockpit er drukna i CRC, alt er skrudd på plass. Og regninga kommer i posten. 2009 har tært skikkelig på feriakassa - og vi er bare litt over halvveis... smil Sein kveld: Vi ligger fortøyd ved ei lita flytebrygge på vestsida av Vandved, inne i en labyrint av holmer, skjær og grunner. Klemt inne i et lite hakk i fjellveggen med stein på to sider og minimalt med klaring. Men vi har mye tau ute, og brygga er godt forankra. Sannsynligvis ligger vi veldig trygt. 
Vi kom hit i kveldinga, sånn rett før dagsrevytid, etter til dels nydelig seiling nordover fra Sandnessjøen. Dagen starta våt og kald - det var først da vi nærma oss at regnbygene trakk unna, og kveldssola skinte på oss fra tilnærma skyfri himmel. De første timene - mens vi sklei langs østsia av Dønna siden det passa best med nordavinden - holdt vi mellom fem og seks knops fart i vind opp mot 14 knop. Det ble en del skvalp underveis, så vi reva storseilet for å slippe for mye tilt i båten, og lot genoaen gjøre jobben mens vi kryssa oss oppover sundet mellom Dønna og Løkta. På nordspissen av Dønna - da vi tok fatt på sløringa nedover mot holmene nord for Vandved - dabba vinden av. Og de siste par-tre nautiske gikk vi med seilene oppe og motorstøtte. Til vi kunne runde inn i labyrinten, til anvist flytebrygge. Hvor
Vandved er lang, smal og flat. Ei frodig, blomsterduftanes jordbruksøy med noen og tjue fastboanes, og desto flere sommerturister. Som de fleste småsamfunnene på yttersia av Helgelandskysten. Skolen er nedlagt - og solgt, postkontoret redusert til ei moelvenbrakke. Mens folketallet går bare nedover. Vi fikk bare tid til å hive av oss seilklærne før vi fikk 'en lille Skoller' (Gammel Dansk - humoristisk navne'vri' fra broderfolket i sør) i hånda. Og deretter ble vi plassert ved middagsbordet, hvor det vanka nytrukket kveite med poteter, gulrøtter og smelta smør - og frukt med krem til dessert. Akkompagnert av rødvin. 
Det ble mye Vandved-prat utover kvelden. Svigersslekta jobba som lærere her et år på syttitallet, og dermed var det gjort. Sjøl om de flytta sørover igjen var savnet stort, og det ble det mange ferier nordpå. Til de en dag satt som eiere av et lite, søtt hus på vestsida, med utsikt til Lovund, Træna og Åsværet. Nå som pensjonisttida nærmer seg for den siste av dem ble det stadig mer aktuelt å tilbringe mye
Vi avslutta kvelden på pub. Visstnok for aller første gang på Vandved. Det var fullt i den gamle skoen - hvor svigersslekta vassa i gamle elever og kjenninger. 'Alle' var der. Først ved ettida trilla vi syklene inn på hjemmetunet, spaserte ned til båten og krøp under dekk. Mens de siste restene av blodrød himmel forsvant i blågrå himmel over Åsværet. Mens Lovund lå med skikkelig brudeslør rundt toppen. Natt: Tilbake i båten etter en av de våteste dagene jeg kan huske å ha opplevd på tur. Det har regna og blåst i hele dag, og naturen på Vandved har kost seg. Det var ganske så brunsvidd her ute etter måneder uten skikkelig rotblaute - så alt kommer godt med. Mens vi hadde klart oss godt uten. 
Men - når himmelens sluser først skulle åpne seg - og vi lå med kald og fuktig båt, uten strøm - så kunne vi ikke valgt en bedre 'nødhavn'. Varmt og godt hus, veldig hyggelig vertsskap - og det ene måltidet som avløste det andre. Først stor frokost, litt seinere - etter en godt innpakka og klissvåt tur til butikken - lørdagsgrøt, og til slutt kveldsmåltid med krabbe og hvitvin. Ispedd utallige kaffekopper - mens vi var på nett og sjekka det meste, blant annet reisemulighetene til Tromsø. En stund så det ut til at det trengtes en kjapp hjemtur for å gjenopprette familieidyllen på hjemmefronten, men alt roa seg ut over ettermiddagen, takket være klartenkte og ukompliserte hauer. Snart var derfor alt og alle i festmodus. 
For andre gang på to dager sjekka vi utelivet på Vandved. Denne gang var det køntrifest på ungdomshuset. Klassisk bygdefest slik jeg husker dem fra Hedmarken. Golvet ble til og med strødd med potetmel for å minske friksjonen - som i gamle dager på Tingvang og Bøndsen. Hele bygda var på beina - alle drakk medbrakt, siden det ikke var stort å få kjøpt. Og i motsetning til flatbygdingenes mekking under bordet og 'ut og drekk' skjedde alt i full offentlighet. Flaskene ble plassert på bordet. Punktum. Dessuten gikk det bare i originalvare - rett fra polet. Borte var den umiskjennelige eimen av brent rødgummi og dårlig hjemmebrent. Det ble litt dansing, og desto mer kjenningprat. Mens det lille enmannsorkesteret med stetsonhatt, gitar og rytmemaskin sørga for den musikalske underholdninga - avbrutt av reglementerte pauser. Vi var hjemme under dekk igjen først ved ett-totida, styrmannen og jeg. Hun velduftende - av barbervann - etter utallige avskjedsklemmer. Alle våte klær fra gårsdagen ble hengt ut til tørk, og dørken tørka over. Trafikk inn og ut med klissvåte sko og jakker hadde bidratt med mye fuktighet, i tillegg til den sedvanlige halvliteren som kommer inn via toppen av masta når det regner og blåser godt. 
Vi avslutta årets Vandved-besøk med nok en lang frokost hos vertskapet. Denne gang utendørs på terassen - avrunda med vafler og enda mer kaffe. Før vi sa pent adjø, klargjorde båten - og seig ut mellom grunnene og skjærene på en 4-5 knops sørvest. Men sjøl om begge seilene sto fint gikk det sakte, veldig sakte. Så vi vrei om nøkkelen - og gikk resten av strekninga Vandved - Nesna for motor. Forseilet ble rulla inn da vi runda holmene sør om Tomma, og storseilet pakka sammen da vi var på nordspissen av Hugla. Med jamn fart på 4-5 knop, havblikk og fem timer på havet ble det god tid til fotografering. Både av fjell og fugl.
Snart var kjøttkaker og rødvin fortært, alle var gode og mette - og praten gikk lett om yttersialiv og båthistorier. Og hvor liten verden er. Det viste seg nemlig at Nesna-vertskapet hadde vokst opp i det samme huset som Vandved-vertskapet leide da de returnerte til øya som turister mange år etter at de jobba
En høyst påkrevd dusj ble det også tid til - i en høyteknologisk, multifunksjons 'dusjboks'(?) med lys, lyd og dyser og kraner i overflod. Så langt unna vår svarte dusjsekk basert på solvarme som det vel er mulig å komme. Men vi fant ut av alle dipleduttene - og kunne returnere gullende rene til kakebordet. Vi ble kjørt hjem til båthavna - og krabbe under dekk rundt midnatt, gode og mette. Til en god natts søvn. Mens gråværet igjen pakka seg rundt båten.
|
Forrige uke 
Småkaotisk start på morraen, og flashback til et tidligere jobbeliv med høy puls, beskjeder, kontrabeskjeder og mange tagninger. Først ble jeg bedt - med et minutts varsel - om å avgi plass til NRK-skyssbåten ved flytebrygga. Noe som er litt kort når du ligger nattrigga med tilstrekkelig med tamper og spring, og med cockpitteltet oppe - og båten allerede er der. Men 'dere kan bare legge dere tilbake etterpå', var beskjeden. 'Skyssbåten kommer ikke før seks'.
endte opp med alternativ to, så mens vaktbåten lå i innseilinga og stoppa alle båter, lå vi vis-a-vis kaia med kongelosjeutsikt til sånn cirka 30 tagninger fra ulike kameravinkler av en scene som varte kanskje to-tre? minutter.
Gjestebrygga tømtes fort utover formiddagen. De fleste naboene hadde ligget på Tjøtta i flere dager, de første kom allerede forrige fredag. Og nå rykka det i rorkult og ratt... Vi tok det litt mer piano, og var i seilinga rundt tolv. Han var havblikk i starten, derfor gikk ferden nordover for motor.
hyttefolket og svigerslekta sto og tok imot.
tid her ute. Renoveringa av gammelhuset var i gang for fullt - og grunnmuren til nytt kjøkken og bad på plass.
Vi våkna til en skikkelig blaut og forblåst dag. Alt var drukna i grå suppe - og sikten ut gjennom pleksiluka likna mest på et akvarium. Jeg var bare på dekk de få sekundene det tok å hive på skorsteinen, og deretter ble det fyring så det rakk. Reflexen står og brummer - og avgir masse deilig, lun varme. Og vi har så smått begynt å gjøre oss klar til frokost hos svigerslekta.
Ny dag - nye muligheter. Og en radikal forbedring av været. Vi våkna til sol gjennom luka, og temperaturen i cockpit var nydelig - i sola. Mens lufta var høvelig skarp. Når du snakka, sto 'frostrøyken' rundt kjeften.
Underveis hadde vi hyppig kontakt med neste vertskap, som sto klar med hjemlaga kjøttkaker i brunsaus og kålstuing på Nesna. Men det går ikke fort med seilbåt for motor, langt langsommere enn de tydeligvis hadde forventa. Så det var en utsulta gjeng vi møtte i halv ni-tida om kvelden, etter å ha blitt henta i båthavna med bil. 
som lærere på øya. Noe som ble avklart tidligere på dagen, via telefon - mens navn og slektskap kom tett som hagel.