Vi rakk aldri å få av bomtrekket. Vindinstrumentet viste null hull - og et kortvarig forsøk på å få genoaen til å stå endte opp med blafrende, slapp duk. Dermed var det duket for en hel dagsetappe for motor og autopilot. Vi fikk god tid til å bruke kikkert og kamera - og landskapet og havet ble saumfart på jakt etter verdige motiver. 
Vi kryssa Litlsjona på havblikk, runda Handnesøya og fortsatte nordover i retning Lurøysundet - mellom Lurøya og Stigen. Et trangt, men spektakulært havstykke - med frodige idyller ispedd bratt stein. Og et kraftstrekk som står oppgitt å være tjue meter - men som føltes om det halve når du passerer under. Hadde jeg ikke seilt her tidligere, hadde jeg kunnet veddet mye på at forsøket kom til å ende i gnistfokk. Men vi kom oss under denne gangen også - og kunne fortsette ut sundet og inn mellom Inder- og Ytterkvarøya. 
Vi var litt usikre på hvor vi skulle slå oss til om kvelden. Valgmulighetene var mange. Men vi endte til slutt opp med Andklakken (må ikke forveksles med den utafor Brønnøysund), en uthavn rett sør for Hestmona. Høvelig grei innseiling med mange staker og få grunner - og sundet mellom de to øyene (Katten er den østligste) er pepra med fastfortøyninger. Ei skikkelig perle av ei uthavn. Og med god sandbunn for de som foretrekker anker framfor landtau. 
Det må ha vært et yrende liv i tidligere tider, for tuftene og rorbufundamentene er mange. Og floraen forteller om fastboanes folk. Jeg gleder meg til å jakte på historia til stedet! Vi tok oss en tur på land etter ankomst, fotograferte, spiste desserten på forhånd (nydelige, håndplukka molter) og nøt utsikten fra toppen av den vestligste av øyene. Før vi returnerte til båten - og kveldens middagsstell. Pasta, ostesaus med plenty hvitløk, salat med oliven, feta avec - og siste rest av hvitvin. Mens kortvarige byger klaska mot dekket tente vi stearinlys og parafinlamper - og rigga oss til med pledd, te og nogo attåt. 
Kvelden fortsatte imidlertid ikke i full harmoni. For nærmere elleve skulle jeg bare kjøre motoren en stund for å få lada PC-batteriet. Jeg vred om nøkkelen - ingen ting skjedde. Jeg prøvde igjen, men det var og ble dødt. Dermed var gode råd dyre. Panelet ble drukna i CRC for andre gang på et fåtall dager, motorkassa havna i cockpit mens jeg sjekka og spraya alle koblinger på jakt etter synderen. Begge batteriene lå på drøyt 12,6 volt når jeg sjekka dem, men uansett hva jeg gjorde så var det ikke mulig å få liv i motoren. Jeg ringte først Nothuset, men ingen svarte. Deretter prøvde jeg kompisen - som heller ikke hadde noen forslag. Ut over 'du har jo Volvo Penta. Kan du ikke prøve å starte den med sveiva?'. Sist ut var nærmeste redningsskøyte, men de trodde ikke de hadde noe å bidra med på skruing-fronten. Assistanse til nærmeste havn (med verksted) kunne de derimot tilby. Hvis det var ønskelig. 
Motløsheten tok overhånd. Men siste rest av temperament ble brukt til å lete fram sveiva - som merkelig nok fremdeles befant seg ombord, under et tonn med ferieutstyr. Jeg satte den på, dro rundt et par ganger - og dermed starta den! Så - om alt annet feila, så hadde jeg i det minste den utvegen. Sjøl om kaldstart om morran - når all dieselen hadde fått tid til å renne tilbake - ville komme til å kreve mye sveiving. Jeg pakka på plass alt som var blitt flytta på, satte på deksler og skrudde inn skruer - og avslutta med å vri rundt nøkkelen - bare for å få bekreftet for en aller siste gang at alt var dødt. Men da starta motoren! Og etter det har det gått som ei klokke, virka hver gang jeg har gjort et startforsøk - og til overmål lader dynamoen som den skal. Så et eller anna har jeg vært borte i under gjennomgangen og sprayinga, og som gjør at ting plutselig funker. (Bank i bordet) - Så nå rører jeg ingen ting til jeg er - forhåpentligvis! - velberga hjemme i Polarhavna i Tromsø igjen. Og kan satse på å få byttemotor og nytt panel på plass i Ariel før vinteren. Dermed slutta dagen med smilefjes, sjøl om timene før vi la oss ved ettida best kan beskrives som 'da skipper'n hadde en mørk sky over hauet'. Det var også mye bekymret medfølelse å få på morrakvisten. Først ringte kompisen fra Engabreen - og lurte på om det hadde skjedd noe i positiv retning. Og litt seinere ringte redningsskøyta og spurte om det samme. Jeg kunne bare fortelle dem at nå så alt mye lysere ut - og at vi snart var på veg mot neste havn. Imidlertid ble dette en høvelig klissvåt dag. Det regna kontinuerlig hele formiddagen - eller rettere: Det plaska ned. Vi oppdaga også noen nye lekkasjer under vinduene. Blant annet skruehull som snekkerne hadde laga tvers igjennom veggene (vi så daglyset) under forsøk på å sette fast gardinstengene. Samt et par skruehull fra de gamle plastvinduene hvor sikaflexen hadde løsna. Alle hyllene er imidlertid enkle å tette - bare det blir
Ved ettida tok vi løs. I utgangspunktet var planen å gå langsomt nordover for motor - jeg skulle blant annet inspisere havneforholdene på nordøstsia av Hestmona. Deretter skulle vi bestemme oss for enten Selsøyvik, Klokkergården eller Nordfjorden - alt avhengig av vær, dagsform - og vind. Nå tok imidlertid værgudene avgjørelsen for oss. For plutselig kom den, som sluppet ut av en sekk - den varsla kulingen. Vi kunne lense innover Melfjorden i vind opp mot 22-23 knop - med bare genoaen oppe. Jeg var aleine i cockpit, godt innpakka - med radioen på øret. Og lytta nok litt for intenst til 'Nordaførr'. For plutselig hørte jeg et grovkalibra 'tuuuuuut' et stykke over meg. Og der kom ei lasteskute fossende bakfra, på skjærende kurs. Jeg hadde vikeplikt - og måtte bare slippe opp så han fikk passert - før jeg la kursen videre innover mot Nordfjorden. 
Styrmannen, som hadde tilbrakt de første par timene av turen under dekk, kom nå på dekk - kledd for drittvær. Og det var helt på sin plass. Det regna og blåste skikkelig - mens vi sklei avgårde med 6-7 knops vind. 
Turen inn til uthavna bak bratte holmer i Nordfjorden tok bare i underkant av fire timer - og vi beholdt den sterke vinden helt til vi runda inn i ly av stein. Vindinstrumentet la av rett før vi sklei inn i fjorden, så jeg aner ikke hvilke vindstyrke fallvindsrossene hadde. Men i flækkan ble vi nesten løftet framover - bare av trøkken i forseilet. Om det var artig? Gjett!
Vi fant oss ei flott bøye helt inne i uthavna. Og la oss til, spretta pilsen og spiste pastamiddag avec under dekk. Mens skyene drev forbi i høyt tempo. Innimellom regnbygene så vi imidlertid også streif av blå himmel - og flekker av kveldssol som farga bratt fjell i lekre rødtoner. Vi krysser alt av fingre og tær for en morradag med nok (pen)vær til å kunne nyte de spektakulære omgivelsen som vi foreløpig bare har skimtet små biter av. Det var som å komme til paradis - de første skrittene i varm lyng. Holmen er stor, variert - og veldig frodig. Den bugner av blomster, moltebær og blåbær. Her inne
Resten av formiddagen ble tilbrakt i cockpit. Da jeg returnerte fra holmen, lå Ariel bada i sollys - og frokosten ble inntatt i friluft. Mens styrmannen mekka egg og bacon mekka jeg lekkasjer på styrbordsia. Hvor snekkerne hadde perforert skutesia med for lange skruer. En del av de gamle hullene etter plastvinduene ble også staka opp, gammel sikaflex fjerna - og alt fylt igjen med gelcoat. Så nå blir det spennende å se hva - om noe - som skjer neste gang det høljer ned. 
Først da skyene trakk over utpå ettermiddagen begynte vi å gjøre klar båten for ny etappe. Men først tok vi et langt streif inn fjorden for å fråtse i brefallet. Telelinsa fikk boltre seg med is, snø og vann - i
En æresrunde ble det også. Rett utafor Hanvikhaugen, den vakre bygda ved innløpet til Nordfjorden mista styrmannen de nye solbrillene på havet. Og sjøl om de ble sagt å flyte (i alle fall sa reklamen det) så fant vi dem ikke igjen, til tross for fire streif gjennom området, nøyaktig etter slepesporet. 
Med mer flott vær i vente - i følge meterologen - så var valget enkelt. Vi måtte posisjonere oss i forhold til alle de vakre sandidyllene og spaser- og klyveturene i området. Derfor plukka vi ut Selsøyvik som mål for kveldens seilas. Siden ryktene fortalte om flere brygger, og vann og strøm. Vi var omtrent fullada etter lite forbruk og mye sol på solscellepanelet. Men litt ekstra til kveldsnytt og
Mens vesthimmelen så ut som en orgasme i rødt og dagen ebba ut, traff de første små dråpene dekket. Mens vi avslutta under dekk i stearinlysidyllen, mens vifteovn, lufttørker, batterilader og vannkoker surra og gikk. Det ser foreløpig også ut til at reparasjonen av lekkasjene rundt vinduene på styrbordsia er vellykka. Vi fikk i hvertfall ikke noe uønsket vann inn i båten. 
Og når vi endelig skulle få Sommer, så var ikke plassen ueffen heller. Selvøyvik ligger vakkert til - bygningsmassen har gjennomgått mange foryngelseskurer de siste åran. Hvor gammalt og oppråtna byttes ut med nytt og vakkert - men i gammel stil. Deler av hovedhuset som grenser opp til butikken er allerede ferdigstilt, og bildeseriene på veggene i disse
Vi handla det vi trengte for et par-tre dager, nøt kaffe og wienerbrød på platten utafor butikken - og skikkelig moillkosa oss. Deretter returnerte vi til et par steikende timer i cockpit. Før vi begynte å gjøre oss klar til turen videre nordover. Målet for dagen var Klokkergården - og et nytt besøk på Rødøyløva. 
Turen nordover de få nautiske gikk for motor. Sjøl om vi hadde god seilvind, 10-12 knop - så hadde vi han midt imot mens vi passerte vestsia av Gjerøy. Og da vi var vel gjennom den smaleste delen av leia og kunne skli østover på sørsia av Flatøya var vi så og si framme.
Mot normalt denne sommeren var det faktisk nok av plass ved flytebryggene. Vi kom nok på et gunstig tidspunkt, og passerte mange båter på veg sørover som sikkert hadde tilbrakt natta på
Det har blitt noen besøk på toppen av Rødøyløva opp gjennom åran. Men gjensynet er like hyggelig hver gang. Også denne dagen hadde vi fullklaff med været: Nesten helt skyfritt, og passe varmt. Med en avkjølende nordavind som strøk langs ryggen. En variant ble det imidlertid. I steden for å gå ned lia til Kokkergården tok vi langrunden - langs ryggen østover og ned lia på baksia av øya. Forbi ei grillhytte (!) som er plassert på et vakkert utsiktspunkt passe langt nede - og til slutt vandring langs veger av varierende kvalitet tilbake
Jeg var bare så vidt innom og inspiserte en av de nye tilskuddene til gjestebryggekapasiteten på Rødøy: Havdurbrygga sjøhus og museum. Anlegget var stengt for kvelden, så jeg kikka bare så vidt bortom flytebrygga. Hvor det ble hyggelig gjensyn med en Bodø-båt, som til overmål serverte kald pils i cockpit mens vi drøsa over gamle seilopplevelser - og nye båter. De skulle spise på Klokkergården, så vi avslutta
Jeg returnerte til en høyst sosial kveld og natt på kai/platt. Havnesjefen på Petrell var på plass med mye familie - to båter fulle. Samt et assortert utvalg av folk fra distriktet. Pluss noen tilreisende - som oss - de fleste i seilbåt. Til tider var det smekkfullt rundt bordene på platten, og praten gikk varmt om flotte, ennå ikke registrerte sommerplasser, båtliv og små og store katastrofer og gleder over og
Men før det tok fullstendig av klarte vi også å hive i oss en middag. For tredje gang i sommer fikk vi bare levert fisk over rekka - av folk som hadde dratt opp for mye, og kunne unnvære en kilo eller to. Så det ble torsk avec i cockpit, etter en velfortjent - og høyst påkrevet - kattevask. 'Desserten' tok vi i godt lag på platten: En liten smaksprøve fra skjellgryta som Sandnessjøen-gjengen hadde kokt i hop. Et verdig - og definitivt punktum på kveldens kulinariske opplevelser. Før vi gikk over til fludium only. 
Trodde vi. Men som mange ganger før forregna vi oss når det kom til avreisedag og/eller -tidspunkt. For etter at vi hadde tatt en full turistrunde på Rødøy var klokka blitt nærmere seks - og naboene i de to seilbåtene foran oss inviterte på en liten forrett avec. Avec-en var rød og ble servert i glass. Så da var det med ett for for seint og for fuktig til å begynne å forberede seilas. Vi tar heller en ny natt her på Klokkergården før vi siger nordover. Værmeldinga i morra lyder på sørvestlig kuling, og allerede nå har han begynt å puste seg opp. Det blir pølsemiddag under dekk i stedet - mens vi bearbeider dagens inntrykk. 
Egentlig skulle vi bare en tur på butikken for å kjøpe kaffe. Men når vi først var i gåinga de to kilometerne bort til 'sentrum' måtte vi jo innom Havdurbrygga sjøhus
Og når vi først var på museum så måtte vi jo se på samlinga. Og det var en rar opplevelse. Vanligvis er ordet synonymt med steingammalt og/eller historisk, men her var ikke bare barndommen og ungdommen min representert. Også viktige deler av voksenlivet var blitt museum! Et skikkelig overlessa overflodshorn av samlemanisk glede. Her
Vi kosa oss gjennom to etasjer med skrotnisse-kaos. Og flirte godt over alle minnene fra oppvekst på femtitallet. Før vi avslutta på kaia med mer båt- og vindusprat. Naboene i båthavna dreiv i glassbransjen, og da var det greit å få avklart spørsmål rundt punkterte tolags i samme slengen. Vi rakk butikken, men ikke med imponeranes margin. Ting Tar Tid - på ferie. Kaffen fikk dessuten følge av ny kniv og knivsliper. Etter å ha prøvd å skjære gårsdagens torsk i passe skiver med en filetkniv som sannsynligvis sist var skarp tidlig på nittitallet var behovet stort. Og resultatet - da alt av kniver i båtenvvar gjennomgått - nesten sensasjonelt. Det er de små tingene som utgjør forskjellen... 
På vegen hjem fulgte vi opp et tips fra slekta til havnesjefen - og endte opp i en liten, spennanes idyll bare noen bøttefløtt
Det ble full omvisning - og en uendelig rekke med anekdoter. En engasjert pedagog med sterke matematiske preferanser
På vegen hjem kikka vi bortom kirka - som var under oppussing. Etter en brann i sakristiet nylig, resultert av diverse lynnedslag som ble levvanes formidla av pedagogen. Som også fikk blåst deler av sitt eget elektriske anlegg rett ut av veggen. Tilbake på Klokkergården ble det båtprat i cockpiten hos naboen. Og utveksling av erfaringer med kart, mastesteg, båtovner og elektroniske dippedutter. Alle uuttømmelige temaer som alltid engasjerer. Vi avsluttet under dekk med middag, nyhetsoppdatering - og innvielse av to lysestaker som ble kjøpt på brukthandelen på Havdurbrygga for en tjuekroning. Mens gråsuppa pakka seg rundt oss. Men da det begynte å bli tid for å kaste loss og seile videre nordover kom vinden. Og gråsuppa. Etter at vi hadde tatt avskjed med folket på kaia, seig vi utover for motor til sørvesten ble så rom at vi kunne heise alt av seil. Og skli nordover etter at vi hadde runda de første holmene vest av Rødøy. Vi fikk god trøkk bakfra da vi seila platt lens i retning av Otervær - før vi jibba og seilte like platt, rett mot kirka på Meløy. 10-18 knops vind ga helt opp i over ni knops båtfart da vi skar nordvestover mot leia rett nord av Bolga. 
En stund hadde vi en liten svensk båt liggende foran oss. Mens vi seilte med spridde seil, hadde han bare dratt ut genoaen. Men gjorde god fart allikevel. Men vi passerte han - vinkende - rett etter at vi hadde klemt oss ut av Varkgård. Vi hadde flott seilvind helt til vi lå rett under Kunna - og skulle begynne å grunnelabyrinten. Da slokna alt, duken hang i perioder rett ned - samtidig som dønningene rulla inn fra sørvest. Det slamra og bråka mens genoa og storseil flagra fra side til side. En stund fikk vi spridd - og seilt paralelt med bølgene, og da sto duken sånn noenlunde. Men så snart vi måtte skjære, var vi igang med levenet igjen. 
Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss minst til Sørfugløya, men forholdene gjorde at vi skifta mening - og kurs. Rett før svensken - som hadde tatt ned seilene og gikk for motor - hadde tatt oss igjen, skar vi ut babord og lensa vestover med 5-6 knops båtfart. Rett mot uthavna på Fugløyvær. En godt beskytta havn langt inne blant lave holmer og skjær - og med perfekt ankerbunn. Vi hadde sluppet jern ved sjutida, og deretter ble det ankerdram og pils - før vi rodde inn for å utforske bebyggelsen i været, på Burøya og Langholmen. Første gang jeg var innom her - på en kajakktur på slutten av nittitallet - hadde jeg vært i land, men huska
Dessverre var ingen hjemme denne gangen. Men vi gikk oss en tur og kikka i vinduene på de eldste rorbuene. Hvor innredningen så ut til å være helt autentisk, fra den tida de ble bygd. Spartanske allrom med det aller nødvendigste. Ikke en personlig ting, ingen krushunda, gardiner, duker, tepper. Bare køyer, pinnestoler, bord, komfyr, stige. A mans world. Stor pastamiddag avec da vi var tilbake i båten. Og stille innesysler - mens en lav kveldssol omsider unnslapp skydekket, og kunne stråle inn til oss gjennom salta vinduer. Skydekket trekker seg stadig lengre unna. Det lover godt for søndagen.
Leggetid: Vinden har dreid fra sørvest til nordvest - igjen. Innimellom føles det som om vi har hatt seks uker med sammenhengende nordavind i sommer. Og - i tillegg kommer tåka drivende. Og pakker inn alt og alle i rå fuktighet. Det tar visst aldri slutt... 
Han blåste en del, og Ariel dreiv rundt slik at det var vanskelig å finne ly i cockpit. Og på land var det enda verre å finne noe, Fugløyvær er høvelig flatt og avberra rundt uthavna. Så vi bestemte oss kjapt for å prøve oss på strandlivet på Sørfugløya i stedet. Ankeret ble trukket opp - før vi seig ut det trange, lange sundet. En av hyttefolket hadde kommet utover i løpet av formiddagen, og fulgte med oss da vi runda sørspissen og tøffa nordøstover, ut av grunneområdene. Vi gikk langsomt nordover for motor halvannen times tid - med det lille som var av vind midt imot. Før vi runda inn bak moloen og kunne få overblikk over havnesituasjonen. Og konklusjonen var: Fullstappa. På den nye gjestebrygga lå de tre i bredden på hver side allerede, og de fleste andre kaiene var også fylt opp med cabincruisere. Så vi festa heller tampen i ei stor og solid blåse og tilbrakte dagen på svai, et bøttefløtt fra gjestebrygga. 
Det ble stor og feit cockpitlunsj med to-retters avec og mye kaffe i sola - som varma skikkelig utover ettermiddagen. Etter å ha nytt hemningsløst og lenge, pakka vi sekkene og rodde i land - og tusla over til sandstranda på sørvestsia. Som lå der og glitra - og ville gjort en hvilken som helst sydenstrand grønn og grusete av misunnelse. Pudderfin, kritthvit sand - bare badetemperaturen fortalte at det er langt fra Nordnorge til Kanariøyene. 12-13 grader maks, høvelig friskt. Men utrolig deilig etterpå - når vi kunne soltørke etter å ha skifta til tørt. 
Det er ikke lenger like deilig å bake i sola som i gamle dager. Rastløsheten meldte seg kjapt, så vi tusla bortover stranda og prata litt med folket som hadde deltatt på Fugløya klatrefestival fra onsdag og fram til i dag. Stor suksess, de antok at det hadde vært bortimot 75 folk til stede, og det var blitt buldra og klatra ruter til den store gullmedaljen. Blant annet ble vestpillaren på Hagtinden endelig gått i fri. Cruxet (8) tok imidlertid tid, og krevde et fall og litt trening - før de fullførte ruta utpå natta. 
Hele bygda satt og fulgte med i dramaet - skjønte vi at kommentarene i båthavna da vi ankom. Nesten ingen hadde kommet seg i seng før de så klatrerne vel oppe - godt etter fire om morran. Dette var det store samtaleemnet denne søndagen - sammen med steinraset fra Husafjellet om ettermiddagen som sendte masse stein nedover ura - og kruttrøyk som dreiv østover.
Det ble en ny bade- og solerunde. Før vi rusla hjemover til båten - og en rolig kveld med øl i sola, kveldsmat i cockpit - og godt over tjue grader til etter ti om kvelden. En utrolig opplevelse etter neglsprett og vinterhyre det meste av ferien. Underholdninga var båttrafikken - først rutebåtene som tok med seg mengder av feriefolk - fellesferien er kanskje slutt i morra? - og deretter flytting og omstokking etter hvert som mange av fritidsbåtene tok løs og seig langsomt nordover. Sannsynligvis med Bodø som endestasjon - Sørfugløya er tydeligvis veldig populær blant båtfolket i byen. 
Men vi hadde allverdens tid, og moillkosa oss i den uventa varmen. Nøt mat, drikke - og en nydelig solnedgang. Mens havna gradvis
Da natta falt på, lå vi og nappa og roterte rundt bøya i tiltagende vind. Han røska godt i mast og fall - før det roa seg på morrakvisten. Og dette var også den siste, 'online' rapporten fra seilsommeren. Rett etter at linjene over var skrevet gikk strømforsyninga til den bærbare pc-en opp i røyk. Eller rettere: Etter et innledende gnistregn fulgte grå, elektronikkstinkende røyk. Og så var alt dødt. Det resterende er derfor skrevet en stund etter hjemkomsten.
|
Forrige uke 
Vi rakk akkurat å avslutte en lang og god frokost før vertskapet banka på og ville ha omvisning ombord. Dermed ble det en kort innføring i stappa minimalisme, iblanda kaffe og noe å bite i. De tok farvel ved ettida, styrmannen dro på butikken for å handle - og jeg gjorde klar båten for ny etappe nordover. Fylte vann, pakka ned utstyr, vaska opp og støvsuga et par dager med bøss og smuler.
krybba) og slippe det ut på nytt, mer midt i sundet - i trygg avstand fra alt av stein og sand.
oppholdsvær så lenge at aceton og masse får gjort sitt.
Vi hadde ikke valgt riktig bøye ut fra solgangen - oppdaga jeg da jeg våkna i åttetida neste morra. Mens kaninknuseren og det avanserte 'spikerteltet' hans litt lenger sør i bukta lå bada i
varmt morralys, lå vi i skygge enda en time. Men siden styrmannen sov godt, og den lenge etterlengta varmen omsider var på veg var valget enkelt. Jeg la kameraet i en vanntett sekk og hoppa i jolla. Og rodde over til den største av holmene.
er det få - om noen - som bedriver matauk. Jeg gikk naturligvis amok med kameraet - og foreviga det meste - inklusive snippen av Nordfjordbreen som henger over bratte flåg innerst i fjorden. Eneste slangen i paradis var tenna - to større kolonier så på meg som en stor,
potensiell fare sjøl mange titalls meter over ungene som pila rundt i fjæra under meg. Men de begrensa seg til stygge skrik og skyggeangrep.
utallige fallende og hengende varianter. Før vi snudde 180 grader og tøffa ut Nordfjorden - for motor. Han var helt havblikk til vi var ute i Melfjorden igjen, men sjøl der var det ikke stor vindhjelp å finne. Genoaen ble rulla inn og ut et par-tre ganger på turen ut til yttersia igjen, men det var først den siste timen at vi klarte å
plukke en ekstra knop.
en film kommer nå alltid godt med. Og mørke skyer i vest fortalte om mulighet for litt nattlig regn.
Vi våkna til lyden av hurtigruta - og til Sommer. Ittno tull, med nordavind og kald surtrekk så snart en kroppsdel kom ut av spryhoodskyggen. Men en lun, altomfavnende varme som formelig kjælte med deg. Og det fra tidlig morra. Etter så mange, forblåste uker var opplevelsen nesten sjokkarta.
rommene forteller i klar'tekst' at det ikke har vært noen liten jobb.
Ingen grunn til å stresse med å hive opp duk for noen få hundre meter. 
Klokkergården. Og festa tampene ytterst på en av dem. Et kort gjensyn men en Myken-gjeng ble det også. De blåste innom som snarest for å se på plassen, etter handletur på Tonnes. Før de forsvant vestover i stor fart. Og vi pakka for topptur.
til båten.
med å gå fjæra sammen. 
under dekk. Lækksa førr. Utømmelige tema båtfolk imellom.
og museum en tur. Og sånn ble det. Vi gikk fjæra, og ble sittende og skravle yttersiahistorie med eieren. Slekta har sterk tilknytning til 
var det meste fra (nord)norsk hverdags- og arbeidsliv gjennom det siste hundreåret representert. Julepynt, kjøkkenutstyr, dekketøy, telefoner,
radioer osv. Ingen ting var tilsynelatende glemt.
fra vegen. Et pensjonert lærerpar som har skapt sitt eventyrunivers rundt et nydelig oppusset hus. Hvor skapergleden er levvanes og godt synlig. Fargerike malerier og utskjæringer preger fasaden - og hagen er full av rare vindmøller, okseskulpturer (minner fra tida i Spania?) og solsystemet (deler av det) i miniatyr. Fjøsen inneholdt eksempler på eierens jobbing med glass i alle varianter, samt et knøttlite museum som omfattet blant annet spesielle redskaper
som de fant på gården da de overtok den.
prata både på inn- og utpust og brukte i hvert fall en drøy klokketime på oss. Temaene varierte fra parabler og galakser - til sølvskatter, eksperimentskoler og badestamper/griller - kort sagt: Det meste. Og vi moillkosa oss.
unna og avslørte nye flekker med blått. Værmeldinga framover ser riktig bra ut.
seinere ikke hvor. Og nå var det på tide også å 'koble' seilferie og bebyggelse.
ble tømt for turister. Bare et fåtall turistebåter som lå ved gjestekaia så sola gå i havet i lag med oss.