Vi som tjuvstarta helga med en halv dags avspasering og et besøk på Sofiatinden i Kjosen, vis-a-vis Jøvik var ikke framme ved bålglørne før etter midnatt. Og var ikke i posen før middagen var fortært, sånn rundt klokka to. Det ble bare noen få timer på øret før leiren våkna til liv - og begynte å gjøre seg klar til framstøtet mot Store Jægervasstind.

Den første, høydekåte firerbanden var kjapt klarpakka og i gåinga inn langs Botnelva, forbi Aspevatnet og videre inn dalen, langs Strupskardelva. Vi andre fulgte etter i et mer bedagelig tempo og brukte et par timer på turen inn til det fremdeles islagte Blåvatnet (189) - før vi omsider kunne få ski og feller og ta fatt på stigningen opp mot Lenangsbreen. Sekkene ble merkelig lette etter at skiene var fjernet...

Turen videre gikk på varm vårsnø over rester etter småras, omgitt av mektige vegger: Jægervassmassivet i vest og Lenangsstidane i øst. Til tider bratt, men passe myk snøflanke - før vi kunne skli ut på de siste, flate partiene. Til velfortjent pause med utsikt mot Forholttinden, Tafeltinden, Trolltinden, Tvillingtinden. Og målet for dagen, Store Jægervasstind (1543 meter) - som fremdeles lå skjult bak mektige fortopper mot øst.

Etter en kjapp, men målløs spurt opp det første rennesystemet rundt hjørnet, endte jeg opp på 1450 meter med høvelig mye luft under ræva og bare bratt stein og tynne snøtraverser over meg. Fullstendig uframkommelig uten god tid og mye sikringsutstyr. Hukommelsen (fra åttitallet) var ikke helt hva den aldri hadde vært...

Men det blir mye og god trim av dårlig langtidsminne. Det gikk høvelig fort opp hovedrenna, i fotsporene til de andre - da jeg omsider hadde fått svingt/ramla meg ned den bratte flanken og skrådd inn i rasene fra hovedrenna. Så kunne også jeg traversere de siste, tynne meterne - til jeg sto på hovedtoppen og kunne nyte den spektakulære utsikten. Og nedkjøringen etterpå? Orgasmisk...