Mens kontorfolket svetta seg gjennom de siste jobbetimene før helga svetta vi i bakkene opp langs Løbergelva. Etter først å ha parkert og pakka om på Bjørnes. Drøyt 350 høydemeter måtte til før vi omsider traff på sammenhengende snøband. Og kunne ta fatt på de første, skikkelige flankene opp dalen under hovedtoppen.

'Normalvegen' - rennesystemet helt i front av (for)toppen var imidlertid i overkant soleksponert i godværet, og våtsnørasene var mange og tette. Derfor fortsatte vi litt lenger inn i dalen - før vi runda opp flanken mot vest og satte kursen mot toppryggen.

Sola hadde gjort snøen både blaut og bunnløs, og til tider svømte vi mer enn vi tråkka spor. Men etter en småpsyka snø-, klippe- og rennetravers med delvis avansert, usikra buldring kunne vi redde oss i land på egga - og fortsette de få meterne bort til hovedtoppen. Som for øvrig ligger adskilt fra østtoppen.

Et besøk på begge toppene innebærer ned/oppstigning og en smågruset og bratt travers. I alle fall seint i mai.

Fra hovedtoppen hadde vi fantastisk utsikt sørover mot Sultinden, Tytebærtinden, Kjostindane og Urdkjerringa, sørøstover mot Tverrelvdalstindane og Istinden, nordøstover mot Brevasstinden, nordover mot Isskardtindane med Trollvasstinden og Brevasstinden.

Det var vanskelig å rive seg løs, men den hårete nedkjøringen ventet. Og etter en til dels gjennomblaut blanding av vakre svinger, spektakulære fall og betydelig kneskjelv kunne vi endelig sette skiene på sekken igjen, returnere til bilen - og kjøre i retning av Jægervatnet og neste etappe denne helga.