Vest i Vesterålen

Sommerlige kajakk-streif: Fra Arctic Sea Kayak Race til Langøya rundt avec...

En av følgene av lange, innholdsrike padlesomre er den anselige haugen med turberetninger som hoper seg opp... smil - Etter nesten fire uker på kjøl var pcen full av digitale minner, og hauet proppa av stedsnavn - i den grad jeg i det hele tatt hadde oversikt over veivalg og strandhogg. Periodevis var NAFs veibok eneste trykte hjelpemiddel, og sjøl om turkompisene i ettertid kunne bidra med fotokopier i farger, ble presisjonsnivået i beste fall "sånn passe". - Så hvis du i noen av beretningene (som vil komme som perler på en snor ut over vinteren.. Jeg lover!) skulle ramle over fullstendige skivebommer, send meg gjerne en geografisk korreksjon-epost!

Etter drøye fjorten dagers padling på Helgelandskysten - inklusive THPK-fellestur Skutvik-Bodø og diverse soloraid i Hamarøy-, Bodø- og Nordfold-området - satt jeg og kasta krone og mynt mens bilen rulla ned de siste bakkene mot Bognes, fergeleiet nord på Hamarøy. Valgets kvaler: Skulle jeg vende snuten mot hjemlig yttersie eller satse på nye padleeventyr i Vesterålen?

Mynten landa til slutt på Lødingen. Og dermed var det duket for nok et streiftog i vest - og nok en gjesteopptreden på Arctic Sea Kayak Race. Den første i kajakk på en god stund, etter at seilbåten hadde hatt fast fest(lig)plass ytterst på Skipnes-kaia noen år. Mens vinden døde hen og himmelen sprakk opp i helblått, kunne jeg skli inn på vågen en onsdags ettermiddag og gjøre strandhogg som en havsalt utgave av Den Fortapte Sønn. Masse varme gjensyn og klemmer - og den første pilsen i solveggen var intet mindre enn orgasmisk!

Og det ble tett mellom orgasmene... Noen varme(nde) dager fulgte - innvendig som utvendig, i kjent stil ble solbadete dager på Tindsøya forvandlet til en eneste lang sosial happening - iblanda et og annet padletak - og en gjesteopptreden som støttekontakt for langturen til camp'en. Hvor vi blant annet kunne bivåne innspurten på blodslitet til maratongjengen fra "godstolen". Det finnes ingen ting som gir mer feriefølelse enn å se andre jobbe!

Lørdag formiddag var det jamnt slutt på sosial trening for en stund. Etter at den nye "tralla" til Black Magic var reima fast på akterskipet, kajakken ferdigpakka og alle avskjedsklemmene unnagjort, bar det ut kjeften ved Tind og videre nordover langs yttersia av Tindsøya. Havblikk og varmt - hva mer kan en padlanes omstreifer ønske seg?

Første stopp ble Hjellsandøya - drøyt midtveis mellom Tindsøya og Skogsøya. Lav og forblåst, men med et par små sandidyller, perfekte for vindstille netto-dager. Men kun et lynkort strandhogg denne gangen, Sørsandvika lenger nord på Skogsøya var lunsjmål.

Første gang jeg besøkte Sørsand var under et Arctic Sea Kayak Race midt på nittitallet, den gang Ramble'n var nesten en ukes langtur rundt Langøya. Vi hadde padla ut fra et ganske forfallent Nyksund på morrakvisten etter et mutt møte med tysk gjestfrihet kvelden før - etterfulgt av en kort teltnatt mellom skrot og søppel. Behovet for liv , luft og ACTION! var følgelig stort - og gruppa sprakk snart opp i et (gjeta) hovedfelt og en mindre, fartsfylt tetgruppe som gassa på sørover det remmer og tøy kunne holde. Vi - fem mannfolk i vår beste alder (og vel så!) - runda nesset, skle mellom skjær og grunner og satte baugen i sanda med god margin til feminine innslag. Jeg var følgelig ute av klærne og på hauet i havet i løpet av sekunder - og rakk å bryte havflata etter lyndukkerten tidsnok til å se de fire andre (søringa) komme løpende - alle i kledelige, hvite underbukser! Måtte justere oppfatningen av menn og bluferdighet etter denne opplevelsen.

Jeg var ikke aleine på Sørsand denne sommerdagen heller. I nordenden hadde en storfamilie i båt lagt beslag på et par mål av stranda og fylt opp med avansert, koffertpakka campingutstyr. Sånt jeg bare vagt husker fra barndommen. Men jeg var på lynvisitt og ikke i det sosiale hjørnet, så jeg var kjapt på havet igjen etter et par brødskiver - på veg mot neste mål: Klubbhytta til Vesterålen-folket på Våge.

Det er bare et bøttefløtt fra Sørsand til det gamle trankokeriet på Våge som kajakkfolket overtok for mange år sida. Litt falmet, rødt ligger det der rett under Vågsberget og hungrer etter besøk. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å sove over, men etter å ha funnet nøkkelen på den faste plassen og låst meg inn, mista jeg motet. For sjøl om det hadde vært smått med tobeinte besøk de siste månedene, var plassen langt ifra forlatt. Hadde jeg lent meg langsomt framover, kunne jeg sannsynligvis blitt hengende i ståanes stilling... Rommet var så overfylt med edderkopp-nett at det var som å bevege seg inn i en av skrekk-scenene i "Jakten på den forsvunne skatten". - Nå hadde jeg intet behov for å leke Harrison Ford, derfor ble det med to linjer i gjesteboka før jeg låste, entra kajakken og overlot Våge til oter og røyskatt igjen.

Jeg hadde vurdert å gjøre en stopp i Nyksund, men da jeg vel hadde passert under Kjølen og padla inn på vågen, flasha ønskereprisen gjennom bakhauet: Ingen egna landingsplasser whatsoever! Kun en skrøpelig flytebrygge (den samme som vi brukte under Ramble'n for ti år sida) som trua med å bikke under vekten av lystige, vikinghjelm prydete folk som kystvakta hadde hivd i land sekunder før. Bare det å få kajakken opp på denne elendigheta ville kreve overmenneskelige krefter - for ikke å snakke om å "gå planken" på en smal hønsestige videre opp til moloen. Jeg vurderte det ikke engang, sklei bare hele runden ferdig og konstaterte at alt var stein og atter stein - før jeg runda ut forbi løkta og fortsatte videre nordover.

Jeg begynte å kikke meg rundt etter egna overnattingsplasser et godt stykke før Stø, men enten var holmer og skjær skrelt for vegetasjon og sand - eller så lå idyllene klint oppi veg (som Skipssanden rett før runding) eller bebyggelse. Først da jeg hadde kommet meg helt ned til Kloøya (tror jeg... litt usikker på geografien her... Og GPS-en lå igjen hjemme på kommoden i lag med kameraet) på nordøstsida fant jeg en sandidyll som var fredelig og usjenert nok til at den frista. Black Magic *-hjulene (rustfri, sammenleggbar krybbe med hjulakslinger som er hespa sammen med gjennomgående strikker - og med remmer lange nok til at de kan slås rundt kajakken) ble montert for aller første gang - og de funka! Var naturligvis tungt å dra ekvipasjen gjennom løssanda, men etterpå, da kajakken sto parkert ved siden av teltet og det bare var å plukke ut det lille du trengte til en hver tid... Pur velsignelse!

Kvelden ble avsluttet med latte, solnedgang og panoramautsikt mot Andøya. Real-utgaven av "landet bakom alle blåner".

Neste morra gikk ferden videre sørøstover med kurs rett mot Gisløyskaga. Et stykke før passering lyste det hvitt inne ved land. Jeg justere noen grader sørlig for å inspisere, og fant en helt paradisisk strand tett inntil grensa til Grunnfjorden naturreservat. Perfekt landing, flotte teltplasser, nydelige omgivelser. Og en fantastisk utsikt nordover mot Andøya. Desidert førstevalg neste gang jeg passerer!

Drøyde'n lengst mulig før jeg satte meg i kajakken igjen, inspirert av en transparent antydning til havtåke i nord - som gradvis kom nærmere mens den antok en mer massiv form. Trøbbel på gang. Runda Gisløyskaga og fortsatte sørover over Gisløyflaket til jeg traff nordspissen av Meløya. Svartskjæret er en eksponert plass med et farvann som kan skremme vannet av hvem som helst. Urent, fullt av sylskarpe skjær og grunner. Men med en liten sandlunge for dem som trenger å strekke på beina. Skal du ta deg mer enn en pust i bakken, er imidlertid stranda lenger sørøst, rett innafor Lamholmen langt å foretrekke. Beskyttet, sørvendt - og med flotte teltplasser. - I det hele tatt er det grunne sandbassenget mellom Meløya og Instøya som skapt for kajakk. Langgrunt og solfylt.

Innersia av Langøya er for transportetappe å regne. Bare å legge inn automatgearet og frikoble hauet. - Kasta innimellom et blikk over skulderen og så havtåka komme stadig nærmere, der den velta sørøstover inn Forfjorden.

Rett før Sortland var det slutt på sol og varme. Jeg ble tatt igjen av gråveggen - som sletta ut alle konturer og pakka inn landskap og lyder i hvit bomull. Etter kort bunkring-stopp på en bensinstasjon (pålegg og nystekt brød) bar det videre sørover mot Stokmarknes, siden det ikke var stort anna å ta seg til under slike forhold enn å padle. Spesielt siden fjæra på disse kainnta hovedsakelig består av bebyggelse og veger så langt øyet (potensielt, under forhold som dette... smil) rekker. Beholdt stort sett landkjenning, men måtte av og til gløtte opp fra P1-verdenen for å lytte meg fram til hvor jeg befant meg.

Men ingen problemer whatsoever. Med unntak av et veeeldig langt nes som - etter at jeg hadde padla rett sørover en stund - viste seg å være vegfyllinga til brua over til Hadseløya. Runda under et brokar, fulgte fyllinga tilbake til land og fortsatte enda et lite stykke til jeg fant en teltplass som så LITT avsides ut. Skimtet flere naust, blant anna et gammalt, sammensunket et med en akseptabel lunning i forkant - og i bakkant bare antydning til en kjerresti. Sannsynligvis befant jeg meg på Bugneset. Fikk i alle fall opp teltet og mat i skrotten - før det bar rett i posen etter en skikkelig maratondag på snaue ni mil.

Han letta gradvis ut over formiddagen. Snart var det opplett nok til at jeg kunne se over til Hurtigrutemuseet, så jeg pakka sammen og dro på bytur. Lirka meg inn på innsia av gjestebrygga og fant tørkeplass til utstyret og stikkontakt til mobilen. (Mye SMS-ing denne sommeren!) Snart skinte sola, og lunsjen - to kurver med jordbær - ble inntatt i horisontalen på en benk på kaia. Mens jeg myste mot sola - og turistene som traverserte nedre Stokmarknes på leting etter kystkultur.

Vesterålen må være spennende - sett fra en astronoms synspunkt. For meg arter i hvert fall regionen seg som et realt ormehull - en kombinasjon av dimensjonshopping og tidsmaskin. For hvor mange ganger har jeg ikke vært på veg forbi Sand, blinka meg ut til høyre for et kort kaffebesøk - for så å bli spytta ut i andre enden et par døgn seinere? En sommer tok strekninga Sortland-Stokmarknes meg tre dager, innklusive to kaffebesøk - og den aller første visitten på Skjærvøya, turmålet for denne padledagen. Christian - som også på den tida var vikarierende vaktmester der ute - insisterte. Og sånn ble det.

Første gangen du kommer til Skjærvøya tror du virkelig at du har havna i paradis. Dette er Perlen, verken mer eller mindre. Ikke bare på grunn av hvor vakkert det er her, men vel så mye på grunn av folkan. Under første besøket ble jeg kjent med Leon, seinere Trym og Myriam - og via dem venner og gjester som måtte befinne seg i øyriket når anledninga byr seg til en snarvisitt.

Det er skremmende lett å bare BLI på Skjærvøya. Det ene døgnet tar kjapt det andre, kroppen går i hvilemodus og hauet flater helt ut i lutter feriestemning. Det er alltid noe nytt å se på, forundre seg over og snakke om. Det nybygde atelieret skulle naturligvis inspireres, og den nye utedassen måtte prøvesittes. Den eneste landbaserte, saltvannsspylte i denne delen av landet? Den kunstneriske utforminga - i likhet med den øvrige nitide, perfeksjonisiske minimalismen i naustet - er det i hvert fall ikke noe å si på! Hva med å innlemme den i Kulturlandskap Nordland? Og er ikke det tilstrekkelig, vrimler det av andre, fantasifulle handyman-produkter på Skjærvøya. "Man tager hva man haver" og tilsetter en god dæsj kreativitet. Voila!

Denne sommeren tok det ett døgn å klare å rive seg løs. Delvis hjulpet av tåka, som kom og gikk - før den til slutt måtte gi tapt for sola. Dermed ble det bare en natt på gjesterommet denne gangen. Avskjedklemmene ble avlevert og kajakken pakka - deretter bar det nok en gang ut i litt småskvalp og strømsjø med kurs rett mot Litløy fyr, et stykke sørvest av Langøya. For øvrig velkjent - fra diverse passeringer sommerstid på veg nord- eller sørover med seilbåten Ariel.

Men før vi drar videre - en påminnelse: De av dere som streifer forbi Skjærvøya vil skjønne det sjøl: Her er det ikke allverdens plass å ta av. Strendene - enten rundt hovedhusan eller på holmen med hyttene rett nord - ligger klint oppi bebyggelsen. Så her gjelder normal høflighet og strandloven. Siden alle de beste teltplassene ligger langt innafor "grensen" er det greit å hilse på og spørre hvis det er folk hjemme... Og kanskje ta på gjeste"hatten"? Siden du verken finner billettbod eller bur her...

Fyret på Litløya (automatisert 26. juni 2003 etter 91 års kontinuerlig drift) er plassert høyt oppe - med god grunn. Sklir du rundt mellom skjær og grunner på yttersia skjønner du snart hvorfor. Alt er blankskurt og skjærer seg rett opp av havet som en enorm tanngard - at det i det hele tatt har bodd folk i Trollhola forteller i hvert fall mye om stahet! Keila fra nordvest må ha vært en opplevelse å komme inn i hvis han lå og stempla tungsjø fra yttersia. - Da er steinfjæra med en knøttliten antydning til sandstrand på motsatt side av eidet langt mer kajakkvennlig. Men drømmeplassen er det definitivt ikke, i og med at de gamle tuftene er overtatt av et stort antall firebeinte - og lukta av saueskit ligger tung over bukta...

Da er naboøya i nord, Gaukværøya langt mer innbydende. Den samme røffe yttersia, full av holmer, skjær og grunner - men langs hele vestsida finner du molorester, (Skjerdingstad?) naturlige havner og tufter som forteller om stor bosetting og et yranes liv - i tidligere tider. Foruten båten kunne de også ta beina fatt mellom bygdene - og restene etter stien er fremdeles i bruk i tursammenheng - kobla mot ei lita flytebrygge. Øya var allerede i eldre jernalder et maktsentrum, og har opp gjennom historia vært et at de største og betydligste fiskeværene i Vesterålen. Øya ble fraflytta - som så mange andre plasser nordpå - på femtitallet.

Jeg valgte ut nordvestsida som egna landingsplass, tråkla meg inn mellom holmer og skjær og fant en brukbar båtstø bak noen kairester. Ti meter sleping - og kajakken var plassert for kvelden. - Også på Gaukværøya er det masse sau, og alt er nedbeita til golf-standard. Men takket være en del gjerder fikk jeg i alle fall ikke ulldottene rett i fanget - istedet kunne jeg nyte kaffekoppen og en nydelig, varm kveldssol etter dukkerten i behagelig avstand fra urinvånerne.

Men en ting er bra sikkert: Du er aldri helt aleina på Yttersia. Sjøl her - midt uti ingenting - opplevde jeg å bli skremt opp midt i middagsstellet av et maskulint "Hallo"! et par meter fra teltduken. Etter å ha hoppa i trusa og forsert myggnettingen, viste det seg å være et lykkelig, nygift par inne fra Bø. Feiringa var over, og nå hadde de to pæningan tatt båten og dratt på bryllups"reise". De hadde rigga seg til på ei nydelig sandstrand bare et steinkast fra der jeg hadde slått leir (hadde jeg padla femti meter lenger og runda et nes hadde jeg sett den... sukk) og nå var de ute og lufta seg. - Vi fortsatte praten seinere på kvelden utafor teltet deres. Hvor jeg ble traktert med et glass sprudlanes champagne som funkla i kapp med en enda mer fantastisk solnedgang over et teppe av havtåke. Bedre går det knapt an å ha det... med trusa på.

Det er mange sandidyller og badeplasser langs vestsida av Langøya, men de fleste ligger enten klint oppi bebyggelsen eller så eksponert for kjøkkengardin-kikking at du høyst sannsynlig har mer privatliv midt i gågata i Tromsø. Med andre ord: Perfekte for korte lunsj-stopp, men kanskje ikke førstevalget når leiren skal etableres om kvelden... Turen videre nordover gikk derfor på automatgear i lett skvalpesjø - som tiltok en del etter kort sightseeing-runde i Skarvågen. Først da Straumsfjorden var passert og jeg lå oppunder løkta og kikka på byggearbeidene, roa han seg. Resten av turen opp til Åsand var ren nytelse.

Sanda på Åsand må da være noe av det hviteste og mest finkorna du kan finne på vårres kainnta? En idyll av en plass, med perfekte bade-, kajakk- og teltforhold. Og passe langt unna bebyggelsen til at du godt kan klare å opparbeide den store turist-følelsen. - Nå er du sjelden helt aleine her særlig lenge. Stranda er godt besøkt av lokalbefolkninga hvis været er bra, båtlass på båtlass med solhungrende settes i land, eimen av varm grill og solbadolje smelter sammen med lukta av blomstereng. - Men når kvelden kommer, og den siste fotturisten langs stiene fra Straumsfjorden har tørka seg etter badet og begitt seg på hjemveg - DA er Åsand på sitt beste! Men en kald pils, beina høyt, og verdens vakreste solnedgang over Engenyken og Spjøten i nordvest - det går knapt an å finne noe vakrere!

Første besøket på Åsand skjedde også under en Ramble for mange år sida. Vi hadde skvalpa oss forbi Fuglnyken med sommerfugler i magan som en flokk lundefugl på opprørt hav, og overgangen til flatt hav og bakende sommervarme i ly av Husøya var enorm. Og sitter - fremdeles den dag i dag. Til tross for all sauemøkken... smil

I utgangspunktet skulle jeg videre nordover neste morra - men da jeg satt og studerte himmelen i nord under frokosten, ombestemte jeg meg. Havskodda lå som en vegg nord for Nykvåg, og stadig nytt tilsig delte himmelen i to helt ned til Lofoten. Valget var enkelt: Jeg droppa gråsuppa og ble i sommeridyllen, nøt heller et tjuetalls netto varmegrader, akkompagnert av kaffe, bok og radio. God tid til å se seg om ble det også. Gjorde streif oppover i høyden, beundra utsikten, studerte gamle tufter - og benytta anledningen til å få fylt vannkanna. Først seint på ettermiddagen var veggen i nord blitt så gjennomsiktig at jeg tok sjansen: Pakka sammen utstyret og bega meg videre mot Bufjellet.

Det ble runding av Spjøten i nesten blankstilla, før jeg sklei forbi Fuglhuken. Havet var dekket av tepper med lundefugl, så uberørt av kajakken der jeg kom stille siganes med kameraet i posisjon, at jeg nesten kunne ta på dem. Liten grunn til å stresse over manglanes telelinse når du får dem helt opp i fanget!

Padla bare forbi Nykvåg denne gangen, men tok en kort stopp på stranda sør for Hovden, Finnbugsanden. Ikke verdens flotteste, litt mye preg av "bakgård", men ellers helt grei lunsjplass. Og ikke så eksponert for kjøkkengardinene som stranda på motsatt side, Skiftesanden. Nå var jo jeg på veg tilbake til Skipnes, så turen rundt moloen og inn på nordsida hadde uansett blitt en omveg helt på "målstreken". Lysten - og behovet - for å utforske avtar som regel proporsjonalt med avstanden til målet...

Og så satt jeg der igjen, da - på Skipneskaia med en kald pils. Det ble en natts stop-over og feiring av Bent Magnes femtiårsdag - med teltet i rett posisjon på panorama-toppen - før jeg tok fatt på hjemturen tidlig neste morgen. I duskregn. Vindusviskerne gikk hele vegen hjem til Tromsø - men det var HELT greit. Etter en så lang og fantastisk padlesommer skal det mye til for å trigge syte-senteret. Og det skulle da pinadø bare mangle! smil

* Egentlig hadde jeg tenkt å forbigå Black Magic i taushet, siden det var jentene som var mest opptatt av henne på Skipnes. Men nå har jeg fått så mange spørsmål at det kvalifiserer til et eget "bilag":

Black Magic var et kallenavn som Freya Hoffmeister fikk ganske kjapt. Som du ser av bildet: Hun var gjennomført og moteriktig svart, all over. Noe som den kvinnelige delen av Arctic Kayak Race fikk med seg - og vel så... Vi andre var like høne-blinde som vi pleier for slike detaljer, og registerte bare at dama kunne padle - og at imagen var forholdvis "tøff": Kraftige overarmer og godt tempo på havet. Lang-ramble'n padla hun med junior i bakrommet (på bildet får hun hjelp til å få oversatt en artikkel som sto om henne i lokalavisa) - og på maratonen ble det seier.

Jeg falt nå ikke for henne, men for produktet hun sto bak, kajakktrilla i rustfritt stål. Sammenlagt tok sjølve stativet - der det lå mellom beina i cockpit - like stor plass som en kort teltstang-pose, og hjula hespa jeg fast på bakdekket. Er du interessert, kan du kontakte henne sjøl på epost: freyahoffmeister@hotmail.com eller mobil: 0 171 / 72 72 622.