Sand, sel og solformørkelse

Et sosialt streiftog i blandavær sørvest for Senja: Lemmingvær, Lyngøyan, Bjarkøy, Helløya, Meløyvær og Steinavær

Av og til lurer jeg på vitsen med å ha en kajakklubb. Når en planlagt og annonsert fellestur i THPK-regi ender opp med tre - 3! - sjarmknotter på veg mot Senjehesten en sein maihelg. Og det i et miljø med anslagsvis 200-250 medlemmer/potensielle deltakere. Samtidig klarer Harstad-miljøet - som ikke engang har klubb å stille fem lykkelige sjeler! Kanskje på tide med en tur i tenkeboksen?

Vi som dro fikk imidlertid med oss en fantastisk helg - full av begivenheter og kontraster. Fra speilblankt og regn til stiv kuling og solskinn, iblanda en og anna solformørkelse... Say no more.

Det ble en del telefonering før vi klarte å bestemme oss for å droppe avgang fra Elgsnes - kjøreturen via Harstad ble i overkant lang for oss som kom nordfra. Derfor ble blinklyset satt på ved avkjøringa til Finnsnes og kursen lagt mot Sør-Senja. Et valg helt etter min smak, som bare hadde sett området fra sjøsida.

Snart stod vi i fjæra på Senjehesten og pakka i båtene. Og så bar det sørøstover i lett duskregn - mot sandriket Lemmingvær. Hvor vi etter hvert inntok paradisstrand nummer en... i en lang rekke av "seksere" på denne turen. Kort kveld med regn mot duken - før vi krøp i posen.

Jeg våkna til solskinn og tropetilstander i Redline'n. Bare å rulle seg ut og nyte herligheten, til fots i dyp mose. Vestsida av Lemmingvær er full av sand, bukter og strender som feller tørt, rikt fugleliv, myr/halvmyr - og mose. Mens bebyggelsen er konsentrert på nordøstsida av været. Vi hadde brukt tida godt kvelden før til å rekog-nosere - og hadde fun-net fram til peneste og bratteste stranda i området, mot sørvest. Det ble lang frokost før vi kom oss i båtene og kunne ta fatt på kryssingen over til Bjarkøy i lett sidesjø.

Sundvollsundet neste - mens vi klinte oss oppi Krykkjeberget for virkelig å kjenne på vingesuset. Aktitiviteten var stor og plassen begrenset, men ellers så de ut til å ha storfint, urinnvånerne.

Nye padletak, før vi runda inn blant holmene og skjærene vest for Hell-øya, med kurs mot Kobbhamn og lagunen. En mye brukt ankrings- og overnattingsplass for dem med dypere kjøl. Idyllisk plassert, midt "inni" Helløya, beskyttet mot alle vindretninger - med unntak av en og annen fallvindsrosse når han drar til med skikkelig vær. Vi fant en brukanes kajakklanding helt innerst i sirkelen, med plass til et telt eller to. Men sammenliknet med sandstrendene noen steinkast lenger nord ble den "bleik". Men godt beskyttet i dårlig vær.

Høy mobilaktivitet - mens vi prøvde å opprette kontakt med en Harstad-gjeng som hadde tatt løs fra Elgnes tidligere på dagen og som nå padla nordover mot oss via Grøtavær. Etter stakkato, fragmentariske setninger kom vi endelig "på nett" - og klarte å snappe opp ordet Lyngvær midt i den kosmiske støyen - tydelig nok til at vi tok sjansen på å padle dem i møte.

Dermed ble det full sightseeing også i Lyngvær. Harstad-folket grodde fram av regntåka rett før vi nådde helt fram til Sandøya, og etter kort "heisann"-prat og omtrentlig avtale om møteplass lenger nord, tok vi fatt på rundturen mellom holmer og skjær. Først paradisisk strand sør på Sandøya, deretter en like vakker variant på sørøst-sida av Gårdsøya. Begge for øvrig tett "befolket" med ull-kledde lortspredere, tilsynelatende eneste "slange" i dette øyparadiset nord for Grøtøya.

Vinden snudde mens vi kosa oss på land, så vi fikk han midt i mot på veg nordover mot Helløya. Med andre ord: Tid for maraton-automatgear og tankeflukt en halvtimes tid, før vi tråkla oss inn i sandriket igjen på leting etter seigmennan. Lokalkjente som de var hadde de naturligvis funnet fram til en perle av ei strand litt nord for Kobbhamn - så det ble lang og trivelig kompensering av væsketapet i lavvo og under presenning mens han vrei ut de siste dråpene.

Vi hadde fintrødd varslene fra Meteorologisk institutt for helga, og lagt opp ruta etter de vindretningene som var meldt. Noe som viste seg å bli full klaff. Etter lang frokost i gresset, bar det derfor nordover gjennom Meløyvær - i retning av Steinavær, halvannen times padling ute i bassenget mellom Andøya og Senja. Han var meldt kuling, og det kom han da også med... og vel så. Det ble mye rodeo på vegen oppover, mens vi halvsurfa og støtta oss gjennom hvitt skum skrått aktenfra. Men alle kom velberga fram, og vi kunne runde Styr- mannsholmen og kjempe oss mot fallvindsrossene inn mot bunnen av bukta. Hvor det ble kjapt klesskift (stor takk til den som oppfant Lofotbunaden!) og lavvoreising - han var kald i vinden...

Nok en suksesskveld under presenningen, mens vi utveksla røverhistorier og delte av dyrkjøpt livserfaring. Med ett sjarmeranes unntak bestod gjen-gen utelukkende av modne/overmodne mannfolk i sin beste alder, og det var kort mellom latterkuler og skitprat. Planleggingen av de neste fellesturene kom da også godt i gang. - Og så var det væsketapet, da... Det ble seint før vi begynte å lete etter soveposen.

Om natta stilna han helt av, og da jeg i et halvvåkent øyeblikk gløtta ut over holmen fra min eleverte posisjon på toppen, så det ut som om hele gjengen lå på reir. Sammenkrølla soveposer på underlag på hver en flat flekk. Og lange tunger av midnattsolstreif.

Og mer sol ble det. Drømmene ble fletta sammen med lyden av stemmer - et øyeblikk trodde jeg at det var gjengen som fremdeles holdt det gåanes. Men det viste seg i steden å være tre soltilbedere fra Skrolsvik som hadde tatt turen ut for å beundre solformørkelsen. Derfor ble det mye lokal Steinavær-historie - kombinert med titting gjennom spesialglass. Før de heiv seg i motorbåten og sklei ut på speilet igjen, og jeg kunne unne meg ytterligere et par timers skjønnhetssøvn.

Det tok tid før vi kom oss i frokoststellet, men etter hvert hadde alle fått seg ei skive eller to - og vi kunne pakke i kajakkene mens han gradvis snudde på nordøst. Turen nedover til Meløyvær igjen gikk derfor unna i en fei. - Berre lækkert, siden han hadde moderert seg betydelig og kun bidro med småskalp til vi runda inn på nordveststranda på Nautøya.

Der rula Sjefen. En diger steinkobbe hadde plassert seg midt på stranda, og gjorde ikke mine til å flytte seg da vi satte baugen i sanda. Sannsynligvis var han så plaga av et "halsbånd" av noe rustent, stål-trådlignanes at den naturlige skepsisen til tobeinte hadde gått fløyten. Vi diskuterte flere varianter, alt fra telefon til veterinæren - til overfall bakfra med avbiter. Men ingen av oss var særlig lystne på å ofre noen fingre for prosjektet, derfor ble det i stedet nærgåanes studier av djævelskapen - til Sjefen syntes at Nok var Nok - og sklei til havs igjen. Tilsynelatende upåvirket av ståltråden. Senere på kvelden - da vi gjorde unna turistifiseringen av været, kom vi over han på en strand litt lenger sør. Vi lot han være i fred.

Mange av de nordnorske padlemiljøene har sine særegenheter. Bodø-folket sverger til senkeror og gummistøvler, Tromsø-padlerne skal ha "vanlig" ror og neoprensko - mens Harstad-folket padler i heldrakt fra Brooks. Plutselig gikk det opp for meg hva den seigliva (mrsmt!) men vennligsinna "seigmann"-hetsen har sitt grunnlag i: Kajakk-mote! - De så unektelig ganske så innpakka ut i sine neopren-varianter av eskimoanorakken (anorakk og trekk i ett) - men bedyra at det verken var klamt eller varmt (siden den ikke er tettsittende - men blir "lufta" i hele cockpiten - samtidig som oppdriften er så bra at vest er overflødig). - Og ett er sikkert: Det kosta dem ikke mange kaloriene å trene rulle eller støttetak - nær sagt når og hvor som helst. Teknikken var naturligvis deretter: Strøken. Med andre ord mye å lære for Tromsø-væringer med vann-vegring...

Vi tok derimot det tapte igjen på land - via bål- og matstell. Mens Harstad-folket sverget til hver sin hermetikkboks, dro vi, i kjent fellesinnkjøp-stil til med fulle middager med tilbehør. Brasa og styrte mens alt brennbart i fjæra ble samla inn og hivd i bålet. Sånt blir det mye hygge av. Lenge. Og stemninga sitter i. - Mens mørke skyer tårna seg opp i vest, gjorde vi unna den siste frokosten i friluft - før vi pakka oss klare og fór hver vår veg. Harstad-folket mot sørvest og runding Grøtøya, vi rett øst - mot Skrolsvik.

De første dråpene traff frontruta en kort stund etter at vi hadde rulla østover igjen - og hjalp til med å tynne ut salt-tæringa på sliten billakk. Alt mens vi føyde oss pent inn i køen av biler på veg mot Tromsø etter en Kristi Himmelfart-helg med store variasjoner i vær og føre. I alle fall på havet.