(Nesten) Sommer og sjokoladekake

Har du gjort et søk etter sjokoladekake - og havna her? Vel, ikke fortvil: Jeg har lagt til en god oppskrift som trøst... smil

Turmessig finnes det ikke noe mindre motiverende enn dårlig vær. Spesielt når det har vart en stund. Mai måned var kanskje ikke ekstrem på noen måte - bare litt dårligere enn gjennomsnittet. (Soltimer: 167,9 - mot normalt 217,9, nedbør: 65,5 mm - mot 38, middeltemperatur: 4,7 grader - mot 4,8, antall dager med nedbør: 18 - mot 15) - Men statistikken sier ingen ting om vind. Og det var kanskje det som har vært det største problemet denne våren - sett fra en padlers "ståsted".

Så da meteorologen omsider spådde en helg med mer varme, og bare østlig og sørøstlig flau bris... Det var tendenser til euforiske tilstander på platten etter torsdagspadlinga. (Og "bading" - for noen... De hardeste hausene som praktiserte rulletrening og kameratredning) - Ikke bare på grunn av nydelig Grindøya-runde på speilhav, i varmende kveldssol som gradvis hadde fortrengt gråsuppa - men også over utsiktene til gjensyn med orgasmeplassene på Yttersia. Det var blitt noen uker siden sist... Sjøl om Pinseturen var en brukbar "erstatning" - faktisk noe helt nytt og spennende.

Men snøkledde fjell og storsteinsfjære blir allikevel ikke helt det samme som lave øyer, himmel og hav som går i ett, kritthvite sandstrender, midnattsol. Og rekved-bål - akkompagnert av fjærepils... Om vi gleda oss? Gjett en gang...

Padlefolk er imidlertid travle - og de urbane forpliktelsene ditto mange... Derfor ble det med de Tre Bolde Riddere fra Pinse-turen. I første omgang. Lørdag fikk vi selskap av ytterligere tre - hvorav to på overnattingstur. Men ellers glimra kajakkgjengen med sitt fravær. Og nok en gang hadde de god grunn til å angre! (Like fullt påstår noen at vi mennesker har evnen til å lære av erfaringer... Jeg savner beviset...)

Sannsynligvis hadde arbeidsgiveren min også god grunn - til å klage - over manglende motivasjon og konsentrasjon fredag ettermiddag. Blikket søkte hele tida ut mot solflekka vegger på campus - og fleksitida ble tyna maksimalt for framskynde sykkelturen hjem til ferdigpakka turlass. - Skyssen ankom på sekundet, og få minutter seinere rulla vi utover mot Yttersia etter opplasting og handling på Eidet.

Vi tok løs fra sandfjæra i Rekvik i varmende kveldssol, mens de snøkledde fjellene rundt sloss med helblå himmel om oppmerksomheten. Men de måtte gi tapt denne gangen: Skiene er definitivt satt bort for sesongen, og blikket er isteden rettet mot Havet, Himmelen og Horisonten... Nevnte jeg Evigheten, Døden og Kjærligheten?

Vi sklei nordover Sessøyfjorden i svak motvind, runda Oterneset og inspiserte vestsida av Sessøya. Deretter kryssa vi over til Bjørnøya og fortsatte opp Hersøy-sundet - før vi avslutta en kort kveldsetappe med å sette kursen rett mot Røssholmen og runde inn på sandstranda på nordvestsida. - Så kunne vi omsider løsne spruttrekket, sette foten på fast grunn i paradis - og sprette den første Macken.

Det ble en lang kveld og natt på vandring - med medbrakt fludium og sammenleggbare stoler. Etter å ha satt til livs et helt berg med fiskekaker, flytta vi oss gradvis høyere for å holde tritt med midnattsola. Til vi endte opp med ryggen mot fyret, i ly for en liten sniktrekk. Det var tidlig morra før vi omsider fant posen - motvillig.

For i år kom sommeren - på snarvisitt - på en lørdag... En halvtime i teltet - så var det jamnt slutt. Jeg rulla meg ut - lettere kokt. Og resten av natta ble tilbrakt under åpen himmel, halvveis ute av tynn sommerpose. Mens jeg nøt en av (frynse)godene ved brå sesongskifter: Nesten helt insekt-fritt!

Etter oval og deilig frokost, tok vi løs rundt maksflo og sklei nordvestover på silkehavet - mot dagens turmål, Auvær - halvanna times padling ute i havet. Turen gikk i en svak bue, via Klakkskjeret.

Det er ikke mange kajakkpadlere som opp gjennom åran har gjort strandhogg på Auvær. Og det skyldes ikke bare at kryssinga er en drøy mil lang: Sjøl når du padler utover på speilblankt hav ser du strømvirvlene rundt deg som i en flomstor elv - der tidevannet presser seg innimellom holmer, skjær og grunner på veg nord- eller sørover. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hvilket veritabelt sponhelvete det kan være her ute når høst- og vinterstormene herjer.

Eller - som hun skriver det, forfatteren av sagnet om Trollet i Auvær: Om sommeren i midnattsol og når sjøen ligg så stille med bare svake, oljeaktige dønninger som ruller inn fra storhavet, er det sikkert idyllisk der ute. Om høsten og vinteren når det setter inn med kuling og storm og fallgarden står i et kok, kan det derimot være livsfarlig å komme til og fra Auvær selv for kjente folk. (Du finner også anna, interessant stoff på Kattfjord-Nytts nettsider)

Vi kunne ikke fått det mer idyllisk - der vi sklei lydløst mellom holmene, i retning av den største og høyeste, Purkholmen. I utgangspunktet så det ikke ut til å være anna en stein- og tanglandinger i været, og de variantene som lå litt lenger sør - innimellom holmene - virka mest beskytta for tungsjøen.

Men vi måtte jo inspisere fyrholmen først, og fant en akseptabel, vestvendt keile med en røff terskel og et lite basseng bak, litt beskytta for drag. Og kommer du på halvflødd-pluss finner du en smal, ganske dyp kanal langs fjellveggen på nordsia av keila som du kan la kajakken skli inn gjennom - til du er inne i bassenget. Ikke optimal, men grei nok - når han er så stille som denne dagen.

Og da vi vel var inne, hadde dratt opp kajakkene og fått av spruttrekket? Paradis! En hel holme fylt opp med svanemadrasser av gress og lyng. Myke, ankeldype - og med nydelige, sørvendte solhellinger i ly for det lille som var var vind. Det ble lang lunsjstopp med stekte fiskekaker, fiskepudding-bleike kropper (visse eksponeringsproblemer ble det da sommerens aller første, bare overkropper skulle foreviges) - og total nytelse, på rygg i solvarm lyng. Bedre går det knapt an å få det...

Turkompisene var allerede i gang med å planlegge neste besøk - med overnatting(er)! Det virka nesten som de tenkte på å flytte utover... - Sjølbergings-huskelista ble lang - og omfatta blant annet renseutstyr for å kunne bruke vannet i den gamle brønnen - det eneste synlige (så langt vi kunne konstatere) minnet om tidligere tiders virksomhet her ute. - Også fyret måtte naturligvis inspiseres fra alle bauger og kanter.

Men alle orgasmer har sin uttoning - også denne. Til slutt var det ingen veg utenom: Vi måtte begi oss hjemover. Men i steden for å padle tilbake samme strekninga vi var kommet, la vi kursen mot øst - mot Fellesholmen, rett vest av Jøssøya. Det ble en ren transportetappe - på automatgear - mens hauet var på mental sightseeing. Våkna opp igjen rett før innløpet til keila på vestsida, og kunne gli inn til kort kjeks- og sjokoladestopp. - Før vi runda nesset igjen og la kursen rett mot Røssholmen.

Under etappene tidligere på dagen hadde vi hatt et svakt nordadrag å kjøle oss ned med, men nå ble det medvinds - og skikkelig varmt under anorakken! Småskvalp og halvsurf, og rennende svette i en drøy time fortalte med all tydelighet at en ny årstid hadde meldt sin ankomst. I første omgang bare for en dag - men det visste vi ennå ikke... - Fjærepilsen etter hjemkomst kilte helt ned i tærne!

Mens vi hadde vært på tur, hadde Røssholmen eksplodert i fargesprakende, blomstrende sommerlykke. I tillegg til at grønnskjæret var blitt enda mer sjøllysende. Det går fort i nord - når det først går... smil - Det ble mye lav åling med makroinnstilling på digitalkameraet.

Apropos: Varmen berga også det knippet med bilder som du finner i denne beretninga. For når det er langt nok mellom turene, går ting i glemmeboka. Som å huske å sette på laderen... Denne gangen stilte jeg med to nesten helt pæise flate batterier. De hadde begge mer eller mindre gitt opp på Pinseturen, uten å få ny "føde" i ettertid. Men takket være tosifra temperaturøkning fra Lyngen til Røsslyngen holdt det - med et nødskrik.

Om kvelden fikk vi selskap. Vi så at det hadde vært folk på stranda mens vi var borte - kjølstripene i sanda talte sitt tydelige språk. Og brått runda den første padleren holmen i nord - etterfulgt av to kajakker til. Dermed var vi med ett seks Auvær-farere samla. Ikke akkurat dagligkost!

Men ellers sto det bra til - med kosten. Det ble kokt, brasa og styrt en masse - og menyene varierte fra svinekoteletter og surkål til avansert fiskesuppe med x-antall ingredienser, etterfulgt av rød gele og vaniljesaus. Før vi - helt sprekkmette - rigga oss til med utsikt mot den siste rødstripa i vest, mens skydekket gradvis pakka himmelkula inn i grå bomull igjen.

Søndag formiddag våkna vi til yr. Og frokosten ble inntatt under perfekt oppsatt presenning. - Med ett unntak: "Flymotoren" til Nessekongen ble forvist, siden bensinbrenneren hans holdt et støynivå som ville gjort en DC-9 misunnelig. Til gjengjeld er den svært effektiv, og går (hot tips til dere andre som kjører på høyoktan) best og billigst på "miljøbensin" beregnet for 4-takts gressklippere. Den selges i 4 liters-kanner (grønne) på alle Statoilstasjoner. Dette er 95-oktan, blyfri miljøbensin som er renset for diverse aromater.

Etter våt pakking tok vi løs og la kursen sørvestover på oljehavet - og fulgte holmebeltet ned mot yttersia av Håja. Hvor vi kunne nyte den steile vestsida mellom bygene. Etter runding av Nausthalsen fortsatte vi inn til husan og tok en matpause i ly av en sørvegg - mens regnet økte på. Men livet under Jervenduken var upåklagelig - ikke minst takket være varm kaffe og en utrolig nydelig sjokoladekake som Nessekongen hadde smidd ihop. Så full av ekstraingredienser av alle slag (krydder, nøtter osv.) at den - i tillegg til å være en veritabel kaloribombe - må kunne kategoriseres som mat.

Jeg fikk mange sure "gjensyn" med lunsjen på den siste, kjappe transportetappen forbi sørspissen av Sessøya og over til Rekvik. (Det må da bli en djævelsk padleform av dettanes?) Før vi pakka i bilene i all hast mens regnet bare økte på. På vei over fjellet ble vegbanen nesten borte i regntåka i perioder - mens vindusviskerne jobba hardt. Men vi var storfornøyde - både med helga og timingen. Bedre går det vel knapt an å treffe - noe som ble ytterligere bekrefta av den gråsuppa som møtte meg da jeg tok ut sykkelen for å dra på jobb mandag morra.

Moralen? Carpe diem! - Verken mer eller mindre... smil

Så - til slutt: Trøst til deg som har brukt en søkemotor - og uforvaranes havna midt oppi en kajakkside. Dette er en av mine favoritter, som naturligvis også egner seg perfekt som kompis- og kajakkvennlig kaloripåfyll på tur:

Sjokoladekake i langpanne