Pinglefri Pinsepadling

Det var mange som hadde tenkt seg på Pinsetur - i utgangspunktet. Men da helga nærma seg og værmeldinga bare ble dårligere - ikke bedre - psyka de fleste ut. Under diskusjonen på platten i forkant av torsdagspadlinga hang imidlertid ennå en del av de mest standhaftige med - noen med avgangsplaner fredag ettermiddag, andre med en mer moderat start utpå dagen lørdag. - Men alle med nytt og korrigert turmål: Østsida av Lyngen.

Egentlig skulle dette ha vært en klassisk Yttersia-Pinse: Start i Mikkelvik og cruise i området Grøtøya, Hersøya, Nordkvaløya - naturligvis i strålende sol og kortarma. På "tegnebordet". Men værgudene ville det helt annerledes: I starten gikk varselet på frisk bris, som gradvis skulle øke på til vestlig og sørvestlig stiv til sterk kuling, iblanda sluddbyger. Åpent storhav var helt ute av frågan - og alternativene få. Sånn i utgangspunktet.

Men nok en gang scora padlefolket stort på et bredt og sammensatt miljø. Kjentmannen fra Innersia kunne (i tillegg til å bidra med nyttig research til denne beretninga) fortelle om mange spennanes turmuligheter på østsida av Lyngenhalvøya, godt i ly for det meste av vestavær. Og med scenarier som kunne ta helt pusten fra hvem som helst: Alt fra hvite tanngarder av snødekte tinder, via tusenmetersvegger som stuper rett i havet - til fossende elver og åpne, gjestmilde daler iblanda grønne, lauvdekte lunger av varieranes teltkvalitet og bratthetsgrad. Og med utelukkende rullesteinslandinger, kjemisk frie for finkorna sand - i mat, klær og hår.

Vi var ikke tungbedde. I løpet av et par epost-runder var nytt helgemål staka ut, og oversiktskartet distribuert. Start fra Koppangen - med ambisjoner om å "gjøre" strekninga opp til Lyngstuva tur/retur i løpet av tre padledager. I utgangspunktet hadde folket planer om både skiturer og frokoster 17. mai - følgelig fikk jeg ingen napp på extended tur og frittflytanes "Hurra!" på nasjonaldagen. I utgangspunktet.

Da vi lasta opp kajakker og utstyr i Sjølundfjæra fredag ettermiddag var vi imidlertid redusert til kun fem entusiaster. Og med den aller ferskeste værmeldinga i bakhauet (fint fredag kveld, men tilskyende og byger lørdag) hadde vi liten tro på at noen klarte å rive seg løs fra sengevarmen og komme etter. Noe som stemte helt perfekt. Det ble med De Utvalgte.

Og typisk nok: Mens vi kun hadde korte perioder med duskregn og antydning til snøfiller i lufta - samt en haglbyge som la igjen en centimeter med hvit grøt på forskottet - kunne byen skilte med langt mer nedbør, inklusive snø som la seg på vegene. Nok en gang konstaterte vi - som under Daltind-turen i slutten av april - at værskillet går tvers over Lyngen når han er vestlig. Østsida har som regel betydelig bedre vær enn vestsida.

Ting Tar Tid, og klokka var alt blitt mye da handling, kjøring og ferge var unnagjort, og vi sto og lessa av på Koppangen. Og siden ingen av oss tidligere hadde vært i land på Årøya - eller Årøyholmen som den også kalles - etter at den ble nedgradert og "frigitt" (trodde vi... se avsnittet under) av Forsvaret, ga kveldens padlemål seg sjøl: Kursen ble satt rett øst - mot den eneste øya i Lyngenfjorden.

(Det viser seg i ettertid at prosessen i forbindelse med kjøp og overdragelsen fra Forsvaret ikke er helt sluttført ennå. Dette i følge ordføreren i Lyngen, Werner Kiil, i et intervju med Framtid i Nord lørdag 14. mars 2005 - dvs. mens vi var på tur på Årøya. Det gjenstår en del formalia, anlegget skal sikres teknisk og ryddes osv. - før øya igjen kan brukes i tråd med Allemannsretten. I følge Kiil kan dette ta måneder, men i mellomtida kan du jo kose deg med Friis' etnografiske kart for blant annet Lyngenområdet...)

Årøya har en flere hundre år lang "sivil" historie. Blant annet finner du tuftene etter et gammelt handelssted og poståpneri i bukta sør av Bertholmen på nordvestsida. Og tradisjonelt var øya et utfartssted for både Lyngen, Storfjord og Kåfjord. Men etter at tyskerne begynte bygginga av "Festung Norwegen"-anlegg på øya ved hjelp av krigsfanger (i alt var det 750 mann på Årøyholmen og i Rottenvik) har den vært forbudt område. Tyskerne bestykket Årøya med fire 10,5 cm K331 kanoner (med rekkevidde 12 km), og anlegget sto klart i juni 1942.

Etter frigjøringa overtok Forsvaret og bygde ut øya til egen bruk, og i 1974-75 (i følge Kiil: På 60-tallet) kjøpte de den fra de private grunneierne. Og etter at Revidert nasjonalbudsjett - hvor Hareide foreslår at Årøya, som en av tre tidligere Forsvarseiedommer i Troms sikres som friluftsområde - faktisk ble vedtatt 13. mai - den dagen vi kom til øya, burde dette gå vegen... Vel og merke hvis kommunen får til speiselaget som skal framskaffe de 1,2 mill. som foreløpig er prislappen for at hele befolkningen skal kunne bruke øya i framtida. - Min mening? Årøya burde vært tilbakeført - gratis!

I dag er det ikke mye annet enn murrester igjen av det militære nærværet på Årøya. Eneste unntaket er installasjonene til Forsvaret på nordøstsida, samt kaia og garasjen i bukta på vestsida. Områdene fra bukta og nordover samt ei tynn fjærestripe på vest- og østsida er/vil bli åpne for fri ferdsel, mens resten av øya er gjort om til landskapsvernområde med bl. a. hekkeområder for sjøfugl - og med ferdselsrestriksjoner 1. mai – 15. juli. Sjekk Naturbase for mer detaljer.

Som kajakkmål er Årøya et eldorado. Frodig og bugnende, med langgrunne sandstrender, koller, myrer og innbydende gressletter. Årets Pinsetur kunne ikke fått en bedre start, med landingspils og en vakker, solfylt seinkveld - mens middagen ble til nattmat. Vi moillkosa oss... Det ble tidlig morra før de siste krøyp i posene.

Neste dag våkna vi til gråvær og regn mot duken. Frokosten ble tilberedt og fortært innomtelt, før noen av oss tok oss en våt sightseeing i området, på jakt etter gammal historie. Mens atter andre kom ajour med SMS-haugen. (Fremdeles finnes det noen av oss som husker hvordan det var ikke å ha mobildekning på tur... smil) Først et stykke utpå ettermiddagen var vi klare for å begi oss tilbake til fastlandet og starten på den egentlige Lyngen-ekspedisjonen.

Første stopp - etter at vi hadde skvalpa oss vestover igjen i tiltagende motvind ble Strupen. Åpen, og sikkert gjestmild og paradisisk på en penværsdag. Men denne gangen bare kald og forblåst. Det ble en hustrig lunsj, innpakka i klær og jervenduk. Med andre ord stor kontrast til sommerligere varianter mange kjenner fra brekursene i FGS-regi. Det ble bare noen ganske sporadiske streif innover dalen på jakt etter restene fra breens gullalder som "isprodusent" og utskipingshavn - før vi pakka i båtene og bega oss videre nordover under bratte vegger.

Målet for kvelden var Reindalen - eller Sarvvesvággi. Ei lita perle av en plass som er typisk for dalene på østsida av Lyngen: Rullesteinsfjære, tettgrodde bjørkelier og ei eller flere elver som skjærer seg gjennom gammal morene toppa med gress eller lyng. Gjerne med et "opptrinn" der havet har vaska ut lausmasse. Naturligvis dårlig med kveldssol på grunn av høye topper mot vest, men desto finere om morran.

Det kan fort bli røffe landinger i storura langs Lyngenfjorden hvis han står på. Hvis du da i det hele finner egna plasser, ikke bare loddrett berg. Bitvis er det fullstendig fritt for escaper - noe du bør ta med i beregninga når du ferdes i dette området. - Men Reindalen er unntaket, med ei smågrusa båtstø rett nord for elva, akkurat passe brei til en kajakk. Bare å sikte - og padle på - og du kan skli helt tørt på "kulelageret". Enklere kan det ikke gjøres.

Med unntak av et par elger som i løpet av vinteren hadde satt sitt helt umiskjennelige preg på vegetasjonen, var plassen perfekt for kajakkfolket. Greie teltplasser, sandfri fjære og nok av bålved. Det siste er nesten en forutsetning når det er snøfiller i lufta og temperaturen nærmer seg null.

Dessuten var dette femmannslaget av den svært arbeidssomme sorten - og vi hadde ikke vært mange sekundene på land før lyden av sag og øks lagde ekko mellom bratte vegger. Alt glei av seg sjøl, matlaginga inklusive. Strykefritt, lettstelt og sjølberga.

Nok en lang kveld rundt flammene - denne gang med ryggstø, til tross for at go'stolen var gjenglemt hjemme. Området bar - i tillegg til murrester fra krigens dager - preg av speiderliknanes aktivitet. Og blant utallige etterlatenskaper var et fargerikt "Nei til atomkraft"-flagg, ei bjelle - og en fullsize lenestol i rundstokk. Den funka fortreffelig.

Neste formiddag blåste han en god sørlig kuling. For første gang på turen hadde meteorologen bomma. Følgelig ble alle planer om å ta laus videre nordover lagt på is inntil videre. I stedet krabba vi oppover i lia etter frokost og kikka oss om. Vassa i lyng og grynna i snø - og beundra dalen og fjellheimen vestover.

Det ble også tid til en avstikker til jettegrytene som elva hadde gravd ut på sin veg utfor stupet ned mot fjorden. Skulpturlandskap Lyngen - fantasifulle formasjoner av polert stein og vann. Ispedd Human Touch.

Men utålmodigheten var etter hvert helt til å ta og føle på - hos noen. Så da han så ut til å løye litt utpå ettermiddagen, pakka vi kjapt sammen og kom oss på havet. - Dermed var det duka for en hvitskummanes og våt mellomting mellom rodeo og roadshow. Sånn sett helt i tråd med Pinsens budskap: På nynorsk heter nemlig pinsedag kvitsundagen, på engelsk Whitesunday. Dette er en av de tre store dåpsdagene i kirkeåret, og de nydøpte ble i oldkirken iført hvite klær, derav navnet. - Så også de "nydøpte" på havet. Men alle kom seg velberga gjennom rokk og fokk - uten velt - Mange (bølge)erfaringer rikere.

Det er ikke umulig at det kan ha kommet et bannord eller to når jeg har prøvd å iføre meg fjorårets økonomiske utskeielse, en Kokatat Gore-Tex Tectour Anorak. Trang som et h.... og med mansjetter, glide- og borrelåser og skjørt opp og i mente. Men etter årets Pinsetur skal det ikke komme ett vondt ord mer! For med tidvis brottsjø til halsen - mens jeg lå og kontrollerte og kryssa i bølgene bakerst i feltet - ville jeg normalt vært gjennomblaut. Men ikke denne gangen. Vel framme i Indre Gammvika - etter en litt for direkte lavvanns surfvariant de siste meterne - var jeg fremdeles like knusk tørr. Ikke direkte ueffent når det er iskaldt i vinden...

Men det varte ikke lenge før teltet var oppe, lofotbunaden på - fjærepilsen spretta og det første bålet tent. Vi fant oss en lun krok i ly av en skrent, og mens noen mekka finnbiff avec, tok andre seg av fyringa. Mens diskusjonen gikk høy om hvor mange ganger vedsjauinga varma - egentlig.

Ved frokosten neste dag var det store glepper i skydekket - og ditto glepptak i motivasjonen til gjengen. Urbanismen var plutselig ikke så forlokkanes lenger. Først konverterte teltkompisen - og etter hvert fulgte også de andre etter. Til slutt var det kun Flatbygdas Store Sønn som sto på kravan - om retur til byen og etterfølgende 17.mai-frokost i slips og sleik. Vi prøvde alt vi kunne å omvende han, men han sto på sitt. Ubøyelig. - Om han angra i ettertid? Klart! Og desto morsommere å gni litt salt i såret.... smil

Det ble kultivert avskjed i fjæra - før vi sklei videre nordover på speilhavet. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt opp til Nordklubben alle fire - vi skulle bare så vidt kikke innom kveldens leirplass, Ytre Gammvika på vegen. Men rodeoen dagen før hadde satt sitt preg på arman, så da vi passerte Purkevika, delte vi oss - en fór på land mens vi andre satte inn langspurten de siste par-tre kilometerne. Og kunne bryte målsnøret til ståanes, himmelblå applaus. Det eneste som mangla var det norske flagget. Men vegg-til-vegg gliset var på plass - assistert av ekstra lang fotoarm...

Det ble en kort stopp i Purkvika på hjemvegen, akkompagnert av mums og meteorologi. Sjokoladekjeksene gle ned på høykant, mens varselet ikke var like enkelt å svelge. Det beste først: Vi hadde knallvær i vente! Etterfulgt av nedturen: Det ble kortvarig... Allerede utpå dagen 17. mai skulle han blåse opp - til en nordøstlig kuling. Noe som ikke er særlig gunstig i Lyngenfjorden. Med andre ord: Her gjalt det å bruke tida!

Og det var ikke vanskelig. For Ytre Gammvika er den desidert flotteste campen på denne strekninga. Storslagen, åpen - og variert: Fra tindrende hvite tinder, via frodige daler - til innbydende, grønne lyngmoer å hvile skrotten på. Så får det heller være at landinga i storura ikke var helt optimal. Men intet problem når han er kanonstilla og flat som et stuegolv.

Litt innslag av reindrift finner du og her, i form av noen streifdyr som holdt mottakelse i fjæra, gjerdestolper - og et fantastisk "spikertelt" av ei hytte. Forholdet mellom alibiet, en gammal campingvogn av kule-typen og "forteltet" måtte minst vært 1:4. Og for riktig å understreke slektskapet var begge brunbeisa. - Jeg sjekka aldri om det var gummi på hjulan...

Plassen er tydeligvis mye i bruk sommerstid, for det var tett mellom bålplassene. Og det er også fullt mulig at vi ødela festen for noen av de lokale heltene, for en cabincruiser som kom siganes sakte førrbi utpå kvelden brukte god tid på å rekognosere og se oss an - før han til slutt snudde og fortsatte nordover mot Arnøya. Sjøl om han ganske sikkert heller kunne tenkt seg en pils i lyngen... Bokstavelig talt.

Det ble en lang kveld med pastell panoramautsikt mot øyriket i nord, bada i kveldssol. Mens den siste middagen gikk ned på høykant - akkompagnert av resten av fludiumet. Det var fullendt...

Og - endelig var det duka for årets første svettebadende teltmorra - og det på sjølveste Nasjonaldagen! Ved sekstida om morran var det helt vinterpose-ulevelig inne i Parabolen, etter at midnattsola hadde fått fritt spillerom på åpne lyngmoer i timesvis. Dessuten: Noen dagers padling i uvaska superundertøy setter sitt tydelige, luktmessige preg... for å si det forsiktig. Teltkompisen hadde ikke noe valg: Hun bare måtte ut før hun ble gassa ihjel. Sånn sett mye greiere sommerstid, hvor to skift - hvorav et i kontinuerlig vask/tørk-fase - løser det meste. Dessuten: Det er også stor forskjell på produsentene. For å si det sånn: Frank Shorter kan det med å lage godlukt...

Nattens eskapader konkluderte derfor også diskusjonen rundt bålet et par kvelder tidligere: Hvorfor de fleste padler rundt med eget telt... smil - Med andre ord: Alltid beredt/sjølberga-argumentene er bare dårlig (lukt)kamuflering av den egentlige årsaken...

Men for en luksus å våkne til 17.mai-frokost under slike forhold! Lukta av egg, flesk og nykokt kaffe steg opp fra braseriet, og i close-to-kortarma-føre kunne vi nyte varmen de siste minuttene før vi måtte pakke sammen og tok fatt på hjemturen. Etter ordre fra meteorologen.

Og han fikk rett, nok en gang. Mens vi padla de få milene tilbake til bilene, skya han gradvis over - samtidig som vinden tiltok. Men vi rakk akkurat et siste gjensyn med Strupen, denne gangen i betydelig bedre vær enn på vegen utover. Med sol som flekkvis klarte å trenge igjennom skydekket ble det i det minste vårfølelse, mens vi ble traktert med kaffe og nystekte pannkaker. På et tidspunkt kunne snorkelydene - akkompagnert av fuglesang - høres som svakt sorl over sletta.

Rundt siste nesset kom han endelig med vinden han hadde lova. Og de siste par kilometerne gikk unna i et hattefokk, i mer eller mindre sammenhengende surf. Bedre timing går det knapt an å ha. Og da vi i tillegg nådde ferga med fire minutters margin, var det fullbrakt. Amen.