Pinse-perler (for padle-svin?)

Naturligvis fullstendig misvisende overskrift. Men hva gjør vel ikke en ordanist med tilbøyeligheter til bokstavrim for å få til den rette, fengende overskrifta? "Kunsterisk frihet" heter det vel... smil - Og du leste jo videre, gjorde du ikke?

Uansett: Den padlegjengen som bevega seg på Yttersia denne pinsen visste i hvertfall å sette pris på de edle naturdråpene. Nytelsen var til å ta og føle på, og ingen (gull)korn falt på stengrunn. Lækksa førr. Og alltid.

Det er slått fast en gang for alle: Været er helt uten sammenlikning det mest populære samtaletemaet her til lands. Spesielt når nordlendinger møtes. Med andre ord: Sex (og "praktiseringa" - når den mangler fysisk: Sjokolade og kanelboller) når ikke meteorologene til kneet en gang. Så også denne pinsen.

Vi begynte derfor tidlig å snakke om det. Langtidsvarselet. Etter fjorårets pinglefrie padling i (nær)kontakt med elementene var vi forberedt på det meste. Helt uten grunn. Med unntak av noen få snøkorn på spruttrekket - som lå akkurat de små sekundene som trengtes for å konstatere at nedbøren kom i fast form - glimra pinse-ria helt med sitt fravær. Litt småskvalp riktignok, men kun kortvarig.

Det samme gjaldt regnskurene - som blåste forbi fortere enn vi klarte å ense dem. Dessuten var de stort sett svært så hyggelige, bygene - gjorde seg ferdig natters tider. Vi registrerte dem kun som fjern tromming mot duken - langt bak i underbevisstheten. Med unntak av uteliggerne, da - som reagerte kjapt, og trakk presenningen godt over hauet før dråpene hadde rukket å fukte skjeggstubbene.

Resten av årets pinseeventyr ble en studie i godt, blanda turvær. I flækkan var det nesten sommerlig - med smrprty i godstolen, og tekstilene satt høvelig løst. Men det kom aldri så langt som til bar overkropp - til det var gåsehuden for nuppete. Men forøvrig nøt vi varmen i flækkan, i gode, solide munnfuller.

I utgangspunktet var vi altså en håndfull entusiaster som glatt overså meteorlogenes mange krumspring i løpet av uka, inklusive en gradvis forverring av prognosene nærmere helga. Da vi tok løs i Mikkelvika-fjæra fredag kveld etter den sedvanlige opplastinga ved Sjølund-naustene, felles handletur og halvannen times kjøring nordover fra Tromsø var vi åtte. Som kjapt hadde stua alt i båtene - i oppholdsvær - og kursa nordøstover, mot sørspissen av Hersøya.

Snart kunne vi nyte lav kveldssol og havblikk mellom holmene og skjærene på vestsida, mens vi sakte seig nordover mot målet for kvelden, sandstranda i Sandvika. Midtveis ramla vi borti tre sydenturister (Vesterålen-padlere) som også hadde tatt løs fra vegs ende i Mikkelvika, men som hadde stranda i en idyll en snau kilometer fra samlingspunktet. Og siden teltet var satt opp og pilsen åpna, forble de i paradiset sitt - mens vi avslutta kveldens etappe med å kjøre baugen i tangfjæra helt nord på Hersøya.

Et utall hjelpende hender - og snart kunne vi også nyte nyspretta pils, bål og midnattsol i medbrakte, sammenleggbare lænestola. Det ble sein kveld (for noen av oss) før de siste traff underlaget.

Og ditto sein start neste dag. Enkel frokost på solvarmt svaberg, i ly for det lille nordøst-draget som lagde vindroser på Bårdsetsundet mens vi gjorde oss klare for å fortsette ferden nordover. Som i første omgang bare gikk noen få kilometer langs vestsida av Store Måsværet, til stranda i Rikkerbugen. En av lunsjstoppene på Millenniumsturen til Tromsø havpadleklubb i 2000.

Godt rigga i graset, med småskauen i ryggen som ly mot en kjølig nordatrekk ble det brasing til den store gullmedalen. Snart blanda lukta av nystekte fiskekaker, poteter og pannekaker seg med parfymen fra nyutsprungne vårblomster. Det var fullbrakt.

Det tok tid - mye tid - før vi igjen var i båtene og kunne sige sakte gjennom Måsvær, med kurs for Rekvika på Nordkvaløya. Målet for dagens etappe.

Han var småkrusa, med et lite innslag av tungsjø mens vi kryssa Hermannsfjorden - og snart kunne vi skimte de første personene inne på storstranda. Mens vi sakte nærma oss, grodde det stadig nye fram fra lyngtuene. Og da vi ble tatt imot i fjæra hadde de materialisert seg til sju i tallet. Sydenturistene fra kvelden før, samt fire veteraner fra Fjellsportgruppa til Troms Turlag. Med andre ord: Svært så folksomt og trivvielt i ettermiddagssola.

Dagens etappe hadde vært moderat, og folket hadde fremdeles plenty med overskudd i beinan. Derfor la en stor gjeng i veg oppover lia mot Sørskardkollen. (251 meter) Først et brattere stykke med lyng, stein og gress før ryggen flata ut opp mot hovedtoppen. Utsikten var helt fantastisk i alle himmelretninger, og gløtten ned mot strendene i Rekvika mildt sagt spektakulær. - Gjesteopptredenen som geit ble avrundet med valgfri retur ned lia og lettelse i antrekket da vi var vel tilbake i folden.

Som det sømmer seg fullblods øks- og sagfetisjister: Snart klang lyden av økehogg mellom trange fjellvegger (som oftest skjer dette bare sekunder etter at kajakkene står tørt - så ettermiddagens fjelltur lagde derfor en stakket stund rot i ritualene...) ispedd de første knitrende lydene fra kveldens samlingsbål. Og fra mer eller mindre lydsvake primuser med ukjent opphav og enda mer diffust brensel, i ferd med å omsette hauger med proviant til tre-retters-avec. Vellysten kunne leses - med blindeskrift - i ansikter flekka av gjenskinnet fra flammetungene.

Det flamma i andre tunger også - da bålet et øyeblikk så ut til å kunne ende som forbrenningsanlegg. Men pyro-folket fortrakk i stedet litt lenger nord på stranda, hvor de gjorde sitt i løpet av kvelden for å rydde fjæra for kavvel, garn- og taurester og andre plastlevninger. Innsatsen var helhjerta, engasjementet likeså. Og alle var vel fornøyde - både de med og uten tilsetningsstoffer - da roen omsider senka seg.

Søndags morra hadde nordatrekken økt litt i styrke. Og diskusjonen gikk høyt om vegvalg. En del hadde tenkt seg en tur oppom Flatvær før kryssingen vestover til nordspissen av Grøtøya. Mens andre var mer skeptiske - og kunne tenke seg en mer direkte rute mot målet for dagen, Sandvika, rett inn for Sandviknesset på vestsida av Grøtøya. Enten via nordspissen - eller etter en roligere og mer beskytta runding av sørspissen.

Som tenkt - og debattert - så gjort. Først runda tre av oss Storburan i småsprelsk skvalp - deretter fulgte to andre etter noen minutter seinere. Og da han ga seg med straumsjøen - og vi kom oss litt i ly av bandet av holmer og skjær i nord, ble det svært så trivelig og flatt. Snart kunne vi skli inn blant de første holmene i Flatvær, i god avstand fra storskarv-koloniene - og ta øyriket i nærmere øyesyn. Novisene var storøyde og stille.

Flatvær lever virkelig opp til navnet: Det er flatt. Og ganske vanskelig å orientere i - hvis du ikke sitter med kartet helt oppe i lesebrillan. Vi rota derfor litt før vi fant paradisstranda. Foreløpig den eneste plassen med sand som jeg har klart å oppdrive i været. Etter en kjapp tur til nærmeste topp for å nyte utsikten, tok vi oss tid til en god lunsj før vi begynte på turen tilbake mot vest. De to andre pæningan så vi ingen ting til, til tross for at vi saumfarte sundene med kikkert innimellom munnfullene.

Han hadde roa seg betraktelig med vind og bølger da vi passerte nordvestsida av Nordkvaløya for andre gang denne dagen. Vi tok en kjapp tur nedom Rekvika for å se til at alle hadde kommet seg i padlinga - før vi la kursen gjennom Måsvær, og deretter rett mot nordspissen av Grøtøya. I vekslanes vær. Innimellom jóg regnbygene forbi og reiste havet, sekunder seinere skein sola igjen over kanten av blåsuppa.

Litt skvalp og strømsjø sørover langs vestsida ble en artig avslutning på dagen - til vi fikk øye på resten av folket inne på stranda rett sør for Rikkeskjeran. De hadde akkurat landa, så taiminga kunne ikke vært mer optimal. Ikke minst for oss som ikke var innforstått med det byttet som hadde foregått: Sandvika, den opprinnelige stranda en bukt lenger sør var erstatta med denne, Liv Sortland-stranda - som både er trangere, mer intim og grønnere. Et godt valg! var den enstemmige dommen. Og Liv Sortland på haugen satte absolutt pris på litt selskap.

Vi surfa tørt, ble dratt de siste par-tre meterne - og kunne bære båtene i gåsegang opp til gressbakken. Resten av kvelden ble ønskereprise, med bål, middagsstell og fjærepils. Og mens de siste hardhausene sloss om hvem som holdt ut lengst, krøp gamlingan i posen i rimelig tid - og ensa bare såvidt av bygene kom og gikk natta igjennom.

Han var litt gråere i skjegget, 2. Pinsedags morgen. Men vi fikk i oss frokosten uten avbrytelser, og rakk nok en gang å pakke i kajakkene i oppholdsvær. Som alltid: Når du først sitter på havet, har nedbør mindre - eller ingen - betydning. Godt tildekket, varm og god under cockpit-trekket kan du knapt ha det bedre.

Mens vi sklei sørover mot runding av sørspissen av Grøtøya bedra været seg gradvis. En gjeng kursa mot Toftefjorden, en annen mot hytta til Karlsøy jeger- og fiskeforening på Haugland helt sør på Hersøya, i Vargsundet.

Vi som skulle ned og ta Brattholm-monumentet i nærmere øyesyn snitta bare såvidt innom nordøstspissen av Andammen før vi la kursen mot Toftefjordneset. Deretter runda vi rett sørover Toftefjorden, med kurs mot holmen som visstnok skal ha spilt en sentral rolle i tragedien som tok til her inne 30. mars 1943. Den ble starten på Jan Baalsruds dramatiske flukt gjennom Troms mot svenskegrensen - og slutten på livene til elleve norske kommandosoldater fra Kompani Linge som hadde kommet fra Shetland med fiskeskøyta Brattholm dagen før.

Det er - i følge noen kilder - uklart hva det egentlig målet med raidet var. Flyplassen på Bardufoss er nevnt, en annen versjon er at de skulle bidra til å etablere generell motstandskamp. Men noe gikk alldeles galt. De ble angitt, og ble deretter angrepet av den tyske minesveiperen R-56 innerst inne i Toftefjorden. Den eneste som slapp unna med livet i behold, var den 26 år gamle Oslo-gutten Jan Baalsrud. Resten av styrken ble enten drept på stedet (en - mens to ble hardt skadet og døde kort tid etter i Tromsø) eller torturert og henrettet av Gestapo på tidligere Grønnåsen skytebane i Tromsø. Alle elleve ble gravlagt på skytebaneområdet, hvor Kong Harald avduket et minnemonument 15. oktober 1991.

I likhet med Tromsø-monumenter inneholder også det i Toftefjorden elleve rullesteiner - en for hver av de drepte. Og Stiftelsen Jan Baalsrud har vært en vesentlig pådriver i begge prosjektene.

Vil du vite mer om historia så har du mange kilder å ta av: Både bøker, nettsteder - og filmen Ni liv, basert på romanen We Die Alone av den engelske historikeren og forfatteren David Armine Howarth. Alle håndterer stoffet på ulik måte - så også sånn sett er dette spennanes lesning.

Den blodige historia sto i skarp kontrast til den idyllen vi fant her inne, bak tangfjæra, i ly av holmen. Selvlysende, grønt gress - mot et bakteppe av irrgrønn bjørkeskog. Mens steinene i monumentet lyste kritthvitt mot forsommersola. Sjøl om minneplata fortalte nakne de nakne faktaene, var det vanskelig å forestille seg dramaet som utspant seg våren -43.

Etter en kort lunsjstopp i varmt gras, pakka vi sammen akkurat tidsnok til å komme oss i kajakkene før de første regndråpene traff spruttrekket. Deretter var det bare å cruise ned Vargsundet i tilnærma strømstilla. Mens de andre kursa strake vegen tilbake mot Mikkelvika, gjorde jeg en lynkjapp slenger til fjæra på Haugland, hvor resten av gjengen koste seg i sola med kaffe og kake. Etterfulgt av en spurt over fjorden for å ta igjen resten av bilfølget.

Dusjen etter hjemkomst var som vanlig himmelsk. Og mens vaskemaskina tygde seg igjennom noen kilo med svette Yttersia-turklær var det tid for et gjensyn med fotominnene fra årets pinse-ekspedisjon. Som vanlig var det meste delikat og lækkert - i farger. Nesten like bra som virkeligheta. Men bare nesten...