Seinhøst-drops

Ungdommelig geriatri på Molnes, en solfylt novemberhelg

Det lå an til nok en skikkelig drops-helg! For barmark og klarvær er langt ifra selvfølge i midten av november. De fleste arbeidsdagene i uka før av-padling hadde vært avrundet med svært så spektakulær pastell-lapskaus på sørhimmelen, og forventningene var skyhøye. Gamlingene skulle på tur! Med gjennomsnittsalder på i overkant av femti (?) kunne vi omsider defineres som "middelaldrende" (til fnysende, indignerte protester fra ovnskroken!) - Mens "ungdommene" ("Far og sønn" og Nessekongen) satte baugen mot teltliv på yttersida av Vengsøya, hadde vi andre blinka ut Molnes som egnet turmål. Passe langt for de makeligste, et godt utgangspunkt for en liten rundtur for dem med litt mer lopper i blodet. Og sånn ble det.

Avgang fra Bellvika lørdag formiddag etter en obligatorisk kaffekopp eller to hos Nessekongen og kjentfolk-prat i fjæra. Deretter sklei vi mykt og stille inn i akvarellen, i retning av Vågsøya. Etter makelig tempo og runding av Lyngholmen fikk vi selskap av hjemvendt, ekstremt tursugen Amerika-farer som brukte kryssingen over mot Molnes (via Røsnes) til tempotrening - og til å sette ny standard for "Gyldne sitater" mens han skrøt uhemmet av brorens museale Sea Hunter - etter sigende så lettpadla at "den surfa i motsjø!" Den satt. Det første han sa om morran og det siste han stønna om kvelden var - nettopp - Sea Hunter! Sånt varmer en fornøyd eier at et ikke riktig så antikvarisk eksemplar...

Det var nesten mørkt før vi kjørte baugen i steinfjæra på Molnes, og etter litt bæring kunne vi vrenge av oss alt det fuktige ved en varm vedovn full av godlyder. Og dermed var det duket for biologitime (gribb, stormåse, pels og en og annen mons) og et veritabelt etargilde. Før midnatt hadde vi hivd i oss to middager (menyen ble utvidet etter hvert som etternølerne innfant seg) og en anseelig mengde fludim. Eneste akseptable/mulige hvilestilling var til slutt stående - med en real ovnslunk i stilongsræva. Men verdt det? You bet! Makan til oppdekning skal du lete lenge etter, både kobbekjøttet og saltfesken var perfektomentomanisk.

Så var det tid for kaffe avec, til akkompagnement av Haralds nye stålstrengs-Martin og et velpolert, "Nordnorske Highlights" repertoir som har tatt form i løpet av år i lengtende utlendighet i Boulder, Colorado - et lysår unna det han savna mest: Havet, Yttersida og Vennan. De kom som perler på en snor - og gutten har øvd mye siden sist, så mye var klart. Håndarbeidet var helt upåklagelig. Dessuten: År med Gamme-press hadde gitt resultater: Clapton-perlene rant ut av han. Mer enn nok til å inspirerer en gammal helamatør til å pikke litt rust av småfingran for en stakket stund.

Kvelden ble avrundet i den nyinnkjøpte "Lofotenbunaden" - på rygg i rimet høstgress etter en spasertur langs fjæra. Opplevelsen av uendelighet er sjelden sterkere enn når du ligger på rygg under en høstlig stjernehimmel og kjenner - fysisk - hvordan den tar fatt i deg, omslutter deg. Opplevelsen av ro, trygghet. Av Mening. Mens blikket følger de siste, lydløse sekundene av et stjerneskudds liv...

Ny pastell-dag, tid for rydding, vasking og hjemreise. Mens lav høstsol satte kajakkene i brann, pakka vi oss ut og ned i fjæra - og sklei utpå speilhavet. Noen med kurs sørover, andre på veg nordover, mot bilene i Lyfjorden og Bellvika.

Det sitter mye godt i veggene på Molnes. En god plass å være, sjøl om området rundt ikke er det mest spennende sett med padleøyne. Men en lun og fin base vinterstid.