|
Først litt hardfakta: Eiendommen Mo, gnr. 89, bnr. 49 i Balsfjord kommune ble fradelt hovedbruket tidlig på femtitallet - og huset ble oppført. Senere har det vokst gradvis, gjennom flere byggetrinn. Stua ble utvidet i 1973, noe som også resulterte i en balkong utafor et av soverommene i 2. etasje. Og inngangspartiet ble bygget ut med større gangareal og et ekstra soverom. Alle utvidelsene ble satt på trepåler. I 2004 fikk huset nytt bad, og i den forbindelse ble deler av røropplegget og det elektriske byttet ut. Dagens utgave av Mo er derfor en skjønn blanding av gammelt og nytt. Både når det gjelder utseende, standard, fukt, fundamentering, røropplegg, elektrisk anlegg osv. Med andre ord: Nok av handyman-hobbyer for nevenyttige i årene framover.
Bjørg og Peder-huset har vært bebodd det meste av tida som har gått siden første byggetrinn (finansiert av en respektabel tippepremie) i 1954. Med unntak av kortere perioder uten utleie på slutten av åttitallet, etter av Bjørg døde - og fram til nye eiere overtok i 1991. Mye av seksti- og syttitalls'looken' er fremdeles inntakt, men hyttefolket som eide fram til jeg overtok har tilført en del trehvitt, blant annet i form av panel på veggene og i taket i andre etasje. Med andre ord: Perfekte omgivelser for tre velbrukte generasjoner med medbrakte trehvite Ikea-møbler. Det er lite børstet rustfritt stål og kubisme på Mo. For å si det forsiktig. Vi overtok høsten 2009, etter at huset hadde ligget ute for salg (OBS: 9,58 Mb PDF-fil) noen måneder. Til tross for meglerens glansa og styla vidvinkelbilder var interessen moderat. Men siden vi hadde lånt - og brukt - huset gjennom høst, vinter og vår, hadde vi rukket å komme oss bak fernissen og inn til sjelen. Mo er en god plass å være, rommene ånder av ro og harmoni.
Men det skjedde ikke uten 'konkurranse'. Også en badstu sto høyt på lista. Men i stedet for å måtte velge, slo jeg de to behovene sammen. Sommeren 2012 var derfor et nytt anneks på veg nordover fra Arbrå Stugan i Sverige. I slutten av juni sto pakken klar ved tomta, og stablinga kunne begynne. Jeg brukte mye tid på nett før jeg fant det annekset jeg ville ha. Det gikk delvis på innvendig høyde - det måtte være plass til IR-badstua - og på vindusplassering og vindusstørrelse. For en viktig del av planen var spin-off i form av mer utsikt og sol. De øvrige husan på eiendommen ligger nemlig i ly av en rygg med høye bjørker, og fra starten av september til starten av april når ikke sola ned til
I finalerunden hadde jeg valget mellom to produsenter. Og svenskenes '15 m2 byggsats B9' gikk av med seieren. Solid og stødig lafting i 58x137mm furu med dobbel not og fjær, sidehengsla vinduer og fiskebeinsdør med isolerglass. Furugolv, lister og ferdig tak uten tekke fulgte med, sammen med nøyaktige og lesevennlige tegninger. I tillegg ligger det instruksjonsfilmer på produsentens hjemmeside som ytterligere forenkler jobben. Et stort pre var også at jeg bare kunne bestille en ekstra runde med lafting for å få ønsket innvendig høyde til badstua.
Siden annekset er tenkt til helårsbruk ligger det 100cm glava i golvet og 150 i taket - som er foret ned med pernillepanel. På grunn av bare sju graders helning er taket kledd med både papp og shingel. I tillegg til egen badstukurs med panelovn/frostvakt kan også øvrig elektrisitet med to panelovner og lys styres via Hyttami-sentralen.
Valget falt på et rør med kuldespeld fra Biltema. Rørlengden ble kappet til, tredd utenpå viftas rør og isolert godt - slik at det nå er to sett spjeld: Biltemas mot yttervegg - og viftas eget inn mot rommet. Dermed er tettingen perfekt, og romtemperaturen (25 grader) er mer enn høy nok til å holde isen unna.
Men samtidig er det høvelig luksuriøst å putte masse penger i et bygg som kanskje bare vil bli brukt en time eller to i helgene. I beste fall. For erfaringsmessig virker det som om de fleste badstuer fort mister nyhetens interesse, og gjennomgår en transformering - via klestørk til avansert lager. Jeg ble reddet av teknologien. I stedet for en 'analog', vedfyrt badstu-only løsning falt valget sommeren 2012 på en infrarød Rovaniemi sauna s/l, produsert av finske Rosen. Plass til fire, ni stk. infrarøde karbonfiberovner (krever lite strøm, 2150W totalt), veldig
Og det beste av alt: 'Skapet' kan plasseres i hvilket som helst rom. Tørt som vått. Og dermed var det duka for en 'ja takk, begge deler' løsning: Både anneks og badstu! Om det funker? Vær du sikker. Vi tilbringer i alle fall tre-fire ukentlige økter der inne. Og i og med at temperaturen er så mye lavere enn i en ordinær badstu kan du godt sitte en times tid mens du nyter ølet og hører på 'gullrekka' på radio.
Kort fortalt: Nederste del av de bærende søylene kunne plukkes bort med fingrene. Tilbygget hang mer eller mindre i løse lufta, bare festa i den gamle huskroppen. Løsningen ble tre Leca søyleblokker, en sag, litt trykkimpregnert og en 30 tonns jekk. Prosessen var enkel: Skadestedet ble blottet, jekken plassert - og etter at den overtok vekta av tilbygget ble den skadde delen av søylen fjernet. Grunnen ble planert med 0,16 grus, lecablokken plassert under den resterende, uskadde delen - som ble foret oppunder med trykkimregnert før jekken ble senket. Etter at jobben var gjentatt tre ganger sto tilbygget igjen i vater, ytterdøra gled lydløst opp og igjen. Og det går sannsynligvis ytterligere noen tiår før noe mer må gjøres vedlikeholdsmessig.
Etter å ha skrapt på meg neglsprett gjennom et par lange vintersesonger var det tid for nyinvestering - i en heldekkende presenning fra Biltema. Perfekt når snøen dalte som i en julekortidyll - noe som imidlertid skjedde veldig sjelden. Som regel falt det meste av nedbør i fast form vannrett - og presenningen måtte tjores ekstra godt for ikke å ende opp som et draperi i nærmeste bjørk. I tillegg gjorde store temperaturforskjeller at presenningen godt kunne fryse fast til underlaget når regn gikk over til blankholke. Og jeg hadde et svare strev med å få
I ly av sjåen var det akkurat plass nok til en bil. I bredden. Men lengden ble i snaueste laget. I stedet for bare å forlenge eksisterende tak senket jeg derfor mønehøyden og takvinkelen - og fikk på den måten et nytt, lengre tak uten at det gikk ut over fri høyde. Over to meter ekstra - og samme fri høyde som den gamle sjåen. Litt vinkel-utfordringer ble det også. For å unngå en trang åpning med ditto ratting for å få bilen rundt tuntreet og på plass, brukte jeg all tilgjengelig bredde i front - og fikk på den måten både en enklere ryggeoperasjon - samt ekstra plass under tak som kan brukes til sykler, mekking osv. Men samtidig ble det en del ekstraarbeide med skråskjæring av bæring, takstoler og takplater. Før alt høstløvet hadde landa i 2012 sto byggverket ferdig.
Men verden har gått videre. Samtidig som elektrisitet overtok som viktigste varmekilde aksellererte gadget- og 'kjekt å ha'-innholdet i hverdagslivet. Etter innflytting surret, duret og glødet det overalt på Mo, i stuehyller, i kjeller, på kjøkken, på arbeidsbord. En klesvask eller en større middag krevde avanserte regnekunnskaper hvis sikringene skulle overleve - det ble finregnet på hva som måtte slåes ned/av for at kvelden ikke skulle ende opp i lommelyktjakt etter reserveeskene med de hvite, harde. Nytt elektrisk opplegg sto derfor høyt på prioriteringslista allerede før kontrakten var underskrevet. Og i juni 2010 ble jobben gjort. I tillegg til nytt, forskriftsmessig skap med automatsikringer og det siste i sikkerhet/vern ble antallet kurser mer enn fordoblet. Alle de gamle 10 A kursene ble delt i to, og i tillegg kom en ny 16 A kurs til lys i uthuset og lys/varme i lysthuset. Og hovedsikringene ble oppjustert til 2 x 63 A. Med andre ord plenty for et respektabelt, møblert hjem.
Høsten 2009 tok jeg derfor alle fukterfaringene fra seilbåtlivet med på land - og investerte i nok en Munters MG 50 K, levert av Ateam i Oslo. En sorpsjonsavfukter som fungerer helt utmerket uansett temperatur. Med hygrostat innstilt på 45% sørger den for at alt av eiring og fukt holdes i sjakk. Inntil videre. Tørrere kjeller muliggjorde også gjenåpning av direkteadkomsten via boden ved kjøkkenet. Kjellerluka var blitt skjult under golvbelegg, og åpningen stengt med isolasjonsmatter og et bordlag en eller annen gang på seksti- eller syttitallet. Høyst sannsynlig fordi gamlingene ble for stive til å klatre i bratte trapper, og trekken for plagsom for gikta. Dermed ble lemmen og kjellerdøra fra hagen i mange år eneste adkomst. Men utsikten til utendørs klesvaskhenting vinterstid i snykov og stiv kuling frista lite. Et bratt, men lunt alternativ innendørs var absolutt å foretrekke. Og en ny trapp kom kjapt på plass.
Nå skulle det imidlertid ikke stort til for å finne noe bedre. Den tungstarta (les: mekking og pluggtørking, og en halvtimes intens trim med snora) museumsgjenstanden levde etter mottoet 'ta ingen fanger'. Etter at den hadde bevega seg over noen kvadratmeter av det kuperte landskapet som i flækkan kunne karakteriseres som 'plen' var det lite igjen. Gresset (inklusive røttene) var effektivt fjernet, og kun brunmoilla lå tilbake på ryggene. Mens dumpene fremdeles var fylte av flatslått - men uskadd - gress. Som langsom reiste seg igjen, hånlig - etter at luftputefantasten var parkert i sjåen igjen. Seinhøstes 2011 - etter at Maritim Center for lengst hadde pakka ut snøfreserparken sin - ble en Honda IZY HRG 536 SD lagt i bagasjerommet på bilen. Og kjørt til sitt nye hjem i Malangen. 4,5hk GCV 160, snorstart/autochoke, 53cm klippebredde, 19-82cm klippehøyde, gressoppsamler. Med andre ord både effektiv og fleksibel nok for å sikre stort aktivitetsnivå på plenen også neste sesong.
Blanding av standarder betyr også ukurante koblinger/overganger hvor ting kan sette seg fast. Og det ble tidlig klart at vi trengte tilgang til rørene - og høyttrykksvasker med spyleslange og dysehode. Først ut var vannlåsen i kjelleren, hvor fastrustet inspeksjonsskrue ble skåret bort og erstattet med en propp som enkelt kunne fjernes. Deretter var det avløpsrøret fra kjøkkenet sin tur. Etter mye fram og tilbake, bestillinger som ble annulerte pga. utgåtte produkter - så endte vi nok en gang opp med billigste og enkleste løsning: Biltema. Inspeksjonsluke, skjøtestykke og nytt 75mm rør (det gamle var sprøtt som pergament, og sprakk for et godt ord, bare vi tok i det) ble montert vinteren 2012 og fungerer alldeles utmerket. Ved første antydning til tettere avløp tar det bare noen få minutter å få åpnet igjen.
Inntil katalogen til Biltema nok en gang avslørte en elegant løsning: En UV insektdreper for hobbysadister. UV-lyset fra to rør trekker til seg flygende insekter, og når de flyr mot de strømførende metalltrådene som sitter beskyttet i insektdreperen, faller de døde ned i en beholder, som lett kan tømmes. Veldig effektiv, og stort sett luktfri - så lenge insektet ikke blir hengende igjen i gitteret mens gnistfokket står... Jeg valgte den billigere innendørsvarianten, som nå henger oppunder taket i lysthuset.
Løsningen ble at helgebesøkene blir 'slått sammen'. Fra mandag til onsdag eller torsdag fikk de to firbeinte råde grunnen aleine på Mo - med sporadiske besøk av naboens lille svarte. Så sjeldne at den enkleste kattelukemodellen, en Staywell 300 fra Petsafe ble valgt. Kun
Og det gjorde det. Etter at monsen vår gikk i slåmaskina høsten 2011 begynte pusi å få stadig oftere besøk av en langhårete branne av en mons som tok for seg av tørrfórskålene og skremte henne opp i høyden. Da vi supplerte med nok ei langhåra frøken med gode jaktreflekser i starten av 2012 var det på høy tid å oppdatere. Valget falt på samme fabrikant som sist (alt av hull etc. passet) men i magnethalsbånd-versjon. Og begge kattene har lært seg hvordan de åpner døra. Dermed får de endelig fred, og kan nyte et luksusliv i entreen på Mo med plenty med mat og vann og undervarmet soveplass. Og med et eldorado utafor: Fugler, ekorn og plenty med mus å jakte på. Det merkes godt på dem at dette er et godt liv.
Men etter noen varme dager i midten av mai tok flaksen slutt. Plutselig var spillvannrøret en eneste stor isklump, kjølt ned av mengder med smeltevann som trakk ut all varme av jorda på sin veg nedover. Ikke en eneste dråpe rant ut av rørstussen og ned i grøfta, men i kjelleren fossa det inn. Mens naboen kjørte for å hente pumpe øste vi for livet. Og berga det meste. Da vi hadde fått rigga utstyret og slått på bryteren kunne vi endelig senke skuldrene igjen. To lånepumper ble det - før jeg rakk til byen for å kjøpe egen. Nok en gang en vellykket Biltema-handel. Etter en smule modifisering med vinkelsliper, rigging av gjennomgang i vinduskarmen/til sammen 20 meter slange og styring med tidsur var situasjonen under kontroll. I ettertid er også Hyttami-utstyret tilkoblet, så når vannføleren aktiveres og sender SMS/epost, kan pumpa slås på øyeblikkelig via nett eller SMS. Dermed skulle vi være berga neste gang noe liknende skjer. 
Løsningen ble nok en gang et Biltema-innkjøp: En luft- og varmeflytter med termostat. Ferdig montert og innstilt på 28 grader begynner den å transportere varm takluft inn i stua så snart det blir varmt nok. Tekniske data: Maks lufttemp.: 40 °C. Luftmengde: 60 m³/h. Lydnivå: 35,7 dB(A). 230 V. 7 W. Kan monteres i vegg og tak. Rør: lengde 140 mm, Ø 105 mm. Yttermål: 155 x 155 mm.
Et lysthus var derfor en del av 'pakken' da det totale lånebeløpet skulle fastsettes. Og valget falt på sekskantete Fjordly produsert av RKC i Stokke. Lafta byggesett uten alt for mye bling-bling. Og det lille som er av 'ekstra' listverk skal monteres utvendig - og kan om ønskelig droppes helt. Det du da står tilbake med er en huskropp med fem vinduer, hvorav to som kan åpnes, en dobbel glassdør og et luftig inneareal med stor takhøyde og nok av lys. Kombinert med stor platting og levegger av presenning er dette den optimale sommerplassen - uansett vær. Skinner sola, åpnes alt mot platten, plasker regnet
Lysthuset sto ferdig i midten av juli 2010. Leveransen fra fabrikken kom to måneder forsinket, noe som imidlertid ikke gjorde stort siden telen etter sprengkulda denne vinteren ikke gikk av jorda før godt etter sankthans. Vi var uvenner med monteringsanvisningen fra første stund. Alt for detaljert, med bruk av begreper som aldri ble 'oversatt' der man kunne klart seg med en enkel punktliste. Mens den kompliserte jobben - det å få montert taket - ikke var beskrevet i det hele tatt. Men takket være en god nabo med egne Fjordly-erfaringer og en jekk plassert midt i 'stjerna' innvendig, slik at det siste takelementet foldet seg på plass som en paraply som slås sammen kom vi i mål til slutt. Det vil si: I mål med sjølve bygget. Men nå begynte det arbeidet som virkelig tok tid: Legging av underpapp og takshingel, maling av huskropp og vinduer, lakking av golv, ferdigstillelse av platt og reiseverk for presenningene, stormsikring - og sluttfinish.
Nå skal det sies at det meste dreier seg om styring – av ovner, pumper, varmekabler... You name it. Til og med overvåkningskameraene henger der av praktiske grunner: Sjekk av pumpestatus, vær- og føreforhold (inklusive snøskred over innkjørselen fra naboens garasjetak), fuglebrett, fóringsplass, den generelle
Tidligere hadde et lite og enkelt Creative webkamera stått for den visuelle statusen. Det siste og langt mer avanserte tilskuddet ble montert oppunder takskjegget
Alt kan naturligvis fjernstyres over nett, men predefinerte kamerautsnitt er enklest når opplastingshastigheten bare er 0,4 Mb. Verden blir hakkete og fragmentert nok - sjøl uten joystick-styring i sanntid.
Kjerringrådene var mange. Fra dynamitt og avsaga hagle - via jernstake slått gjennom tua vinterstid, spade og trillebår,
Det enkleste ble derfor å bygge seg vekk fra problemet. Og det virket! Trykkimpregnerte terrassebord var tydeligvis ikke så interessant - med unntak av en og annen tilfeldig 'turist' holdt maurene seg borte. Ergo: Problemet ble løst - samtidig som sittestandarden økte betydelig. Ikke mer vagling i skrånende terreng eller terroriserende, bitende maur.
Etter at de siste restene av halvråtten og museal kjøkken- innredning ble brent i hagen og avfukteren hadde sugd ut fuktigheten i kjelleren var det klar for en lokal versjon av snickerboden. Riktignok uten Emil, men med en høvelbenk som egner seg til det meste av småjobber. Først ut var 'cisterne' til utflytta katter som kan tilbringe dager i entréen med nok av mat og drikke, en lunk på panelovnen og plenty med myke sove- og hvileplasser.
Jeg sjekket grundig før jeg bestemte meg. Og svarene var tallrike. 'Alle' hadde en mening, og følelsene var ditto sterke: 'Mainnskit!', 'Fantastisk!, 'Plaskesmøring fra tredvetallet!', 'Utrolig!'. Uten at jeg tenker å matche utsagn og produsenter denne gangen. Konklusjonen var imidlertid: Også i dette segmentet er det grovt sett sammenheng mellom pris og kvalitet. Med noen hederlige unntak. Og etter å ha krysset den endelige 'fem på topp'-lista mi med reparasjonsdiskusjonene på nett og hyppigheten av visse modeller i innleveringstallene til søppelfyllinga, ble valget gjort. Det falt på en av toppmodellene til Honda, HS 970 TS med belter, hydrostatdrift, el.start m/batteri og elektrisk joystickkontroll av snøutkaster. (Ikke på dette bildet) Blant annet. En god del dyrere enn andrevalget, men verdt det. For den har virkelig fått kjørt seg: Tungt snøfall i hele temperaturspekteret, fokkskavler på en drøy meter, komprimerte skred fra naboens gedigne garasjetak - kort sagt: Det meste. Brukeropplevelsene på nett overdriver altså ikke! Måtte også kommentarene om generell 'levealder' på Hondas modeller stemme.
Valget falt på DEFA HyttaMis Ring hytta varm-løsning. Lettmontert ("For Dummies"), utbyggbar styring via internett, telefon og SMS. Best i test i Aftenposten. Og enkel å få på plass. Sjøl om ledningssalaten ble vel omfattende (moderne kunst?) i en kort periode - til stikkontaktene var montert. Så nå er ti soner operative, seks av dem (stue, kjøkken, trappegang, yttergang, bad og soverom nede) med termostatstyrt spare- og komforttemperatur og fire av/på (lensepumpe, varmtvannsbereder, anneks og badstu) I tillegg til backupbatteri,
Så nå kan planene kastes om på sekunder. Aktivering og endringer tar bare den tida du bruker på å logge deg på med brukernavn og passord eller sende SMS-en. Og ber du om statusrapport via nettet får du full oversikt over alle soner - inklusive temperatur. Kostnadene når utstyret er på plass? Månedlig abonnementsavgift på noen tiere - og to kroner per SMS. Husk også at leverandøren må åpne abonnementet for tre og tre noder. Så får du ikke opp nummer 4 eller 5 på nettsia eller via SMS etter konfigurering, kan det hende at dette er grunnen. Ta i så fall kontakt med brukerstøtte hos hyttami.no. Det maksimale antallet trådløse noder Hyttami kan håndtere er i følge deres egen hjemmeside 64.
I Malangen var imidlertid forholdene litt annerledes: Avstanden til senderen på Kistefjell var hele 27,5 km i luftlinje, og på vegen skulle signalet blant annet forsere et skogholt med bjørk og furu. 
Det ble skrudd og peiva mye for å unngå at bildet kom og gikk. Med vekslende hell. Hvis forholdene var gode - klarvær og stille - funka det stort sett. Men så snart snø- eller regnbygene trakk inn fra havet gikk tv-bildet over i digital mosaikk. Noe måtte gjøres. Etter å ha googla og lest brukerforum og tester, falt valget på en Televes DAT-75. Kjent for å yte spesielt bra i 'grisgrente strøk'. Og resultatene lot ikke vente på seg. Signalstyrken tredoblet seg på de dårligste kanalene, og bildet var klokkereint, uten støy. Og når jeg også i tillegg hadde investert i en (tilsynelatende overflødig) MA-5520 signalforsterker, var suksessen fullbrakt.
Jakten på alternativer begynte. Tilhengeren hadde mulighet for sidemating, men tok vi den i bruk ville ovnen bli stående helt for seg sjøl, langt til side for komfyren. Det samme ville skje hvis vi lagde en 's' av bend i bakkant av ovnen: En ovnsskulptur midt på kjøkkengolvet. 
Løsningen ble nok en gang internett. På sidene til Helmin fant jeg en KAI-RO rørkasse som løste alle problemer. Fleksibel sideforskyving i området 40-700 mm. Samtidig som den ikke bygger mer enn i overkant av 70 mm dybde hvis du klarer å få rørstussene inn i pipa og ovnen. Jeg bestilte via mitt lokale byggevarefirma, og etter ei uke lå den på kjøkkenbordet, klar til montering. Suksess! I ettertid har den gamle Dravn tilhengeren måttet gi tapt for en dansk Scan-ovn fra 'mellomgenerasjonen'. Ikke det ypperste av moderne fyringsteknologi, men like fullt langt mer brendseløkonomisk enn forløperen. Som fort kunne sluke en sekk ved før du fikk snudd deg.
Det var derfor et stort framskritt da taklamper med bevegelsessensorer fra Biltema ble montert jula 2011. Plutselig var det (dags)lyst i alle kriker og kroker i tre rom, og innstilt på mørke/korteste tid var de tente bare så lenge vi var aktive/trengte lyset. (Teknisk: Justerbar lystid (10 s–5 min) og lysfølsomhet (2–2000 lux). Rekkevidde: 360°, Ø 9 m, høyde: 2,8 m. Maks. 2 x 40 W. Ø30 cm) Men - med mindre rommene er helt 'tette' anbefaler jeg at lysene kan slås helt av via en felles bryter. Sensorene er ganske følsomme, og er det en sikt-gleppe på en cm eller to ut til greiner i bevegelse er det mer enn nok for å aktivisere lysene når høst- eller vinterstormene herjer. Jeg ettermonterte etter at den ene av bodene oppførte seg som et diskotek gjennom ei uke med stadige kulingsvarsler.
I tillegg til 'vanlige' værdata som temperatur, vindretning, vindstyrke, nedbør, fuktighet, barometerstand osv. har Pro2 Plus også sensorer
WeatherLink IP med Internet-Enabled Data Logger koblet i bakkant av kontrollpanelet leverer værdata direkte på internett via kabling til routeren. Uten at noen pc er tilkoblet. WeatherLinkIP leverer også automatisk data til www.weatherlink.com, som generer Davis-værsiden til enheten min. Fra weatherlink.com laster jeg også ned data fra værstasjonen til WeatherLink programvaren, eller som XML-data til eksterne applikasjoner. I mitt tilfelle Weather Display og Weather Display Live, i form av en værside på turliv.no som oppdateres automatisk/fortløpende med Davis-data. 
|
Å bli eier av et gammelt og velbrukt hus i Malangen innebærer mange gleder - men også utfordringer. Her finner du en del av dem - med kreative forslag til løsninger. De fleste virker faktisk også!
Det er til tider høvelig fullt av gjester på Mo. Sjøl åtte senger kan bli i snaueste laget, og et nytt anneks krabba langsomt oppover på prioriteringslista etter hvert som åran gikk.
lysthusplatten. Annekset skulle bli det nye 'Tobiastårnet' på Mo, plassert langt oppe på tomta, og med plenty med tidlig (februar)sol og utsikt mot både 
Jobben med å reise bygget gikk høvelig smertefritt. De lengste stokkene måtte vi tidvis jobbe mye med, men ved hjelp av et utvalg tvinger og rå makt kom alt til slutt på plass. En liten produksjonsfeil (på langsida var de tre nederste stokkene kuttet for korte) gjorde at det tok litt tid å få døra på plass. Siden vi måtte vente på en ekstraforsendelse med trebiter som tok seg æresrunden i det norske tollsystemet - før den dukka opp etter halvannen måned. Men i midten av august var bygget lukket. - Ut over dette lille feilskjæret var service og oppfølging fra produsenten førsteklasses. Kan anbefales, både kvalitets- og prismessig. 
Men som ikke viste seg å være noen stor suksess da det begynte å bli kaldere. Spjeldet var nemlig følsomt for vind - og kulde. Det ble lett stående på gløtt,
og det samlet seg kondens på vifta som rant ned og frøs til is i nedkant av røret. Med det resultat at alt sto bom fast hvis det var noen få minusgrader og/eller kald nordatrekk. Nødløsningen ble hårføner rett i hullet, men noe mer permanent måtte ordnes.
En badstu har alltid stått høyt på ønskelista. Og det er ikke få nettsider som har blitt tråla opp gjennom åran, på jakt etter den ultimate kombinasjonen av badstuhytte med ovn - både vedfyrt og elektrisk - med eller uten vanntank.
effektiv ved lavere temperaturer, 40-65°C, leselampe og tre stk. utvendige downlights, ventilasjonsluke, oksygenionisering (renser luften), CD-spiller med radio (FM/AM) + to høytalere, kontrollpanel på innsida og utsida og fire stk. fargelysterapi LED-lamper (rød, grønn, hvit, blå og gul). Med andre ord: Et moderne, digitalt juletre for spesielt interesserte.
Det sto i verditaksten, og var lett å merke på treig ytterdør: Bæringen til yttergangen fra 1973 var i ferd med å råtne bort. Kanskje ikke så rart, siden materialvalget ikke bar preg av impregnering whatsoever. Uhøvla 'firtom-firtom' (4 x 4 tommer) satt rett på stein. Eller rettere: På en symbolsk såle av golvbelegg som skulle hindre fuktigheten i å trenge inn i veden. Men sålen var slått på med spiker - og det hadde gått over 35 år... Say no more.
Det meste av fuktig vær i Malangen kommer fra vest og nordvest. Da slår han inn mellom huset og sjåen på Mo - gjennom en skikkelig vindtunnel som først plastrer fuktig nedbør på bilen - som går over til is når han fryser på igjen.
løsnet den. Noe som sjelden gikk uten at en ny bit av tøyet ble sittende fast i underlaget. En carport krabba høyt oppover prioriteringslista før vinteren 2011/2012 var over.
En kjapp inspeksjonsrunde etter at vi overtok på Mo avslørte tre velbrukte generasjoner med elektriske installasjoner. Og en samlet kapasitet det
sto respekt av: Alt i alt fire operative kurser på 3 x 10 A og 1 x 16 A - samt 2 x 25 A hovedsikringer. Det meste i frittstående porselen. Sikkert greit nok for noen tiår siden, da de fleste fyrte med ved og 'hvitevarer' var synonymt med en Dravn tilhenger med hvite emaljeplater. Og 'brunevarer' var noe flytende, i flaskeform.
Med GPS-basert varmestyringsystem (se 
Tegn tyder på dreneringssvikt.' Oversatt til norsk: Her må det graves opp og dreneres skikkelig. Spørsmålet er ikke om men når. På en annen side har sikkert kjelleren stått slik i alle år. Derfor valgte vi en høyst midlertidig løsning for å kunne bruke arealet til lagring, vaskemaskin,
frysere og varmtvannsbereder fram til graveprosjektet kunne gjennomføres.
Det er noe dritt med Honda - fant jeg ut etter at første sesongen med 
Gammelt hus med en skjønn blanding av rør-generasjoner kan fort bli en utfordring. På Mo har vi både gamle jernrør (sluk i kjeller) og standard plast avløpsrør - i tillegg til felles spillvannsrør som også drenerer grunnen i hagen. Og som under nedsmeltingen om våren kan bunnfryse og utløse behovet for 
Kampen mot maurene er behørig beskrevet under plattinger. De øvrige - med vinger og utstrakt behov for å stikke eller bite var lenge en større utfordring. Som ble bekjempet med myggspiral, spray og stifter.
Å transportere to katter mellom byheimen og Malangen hver eneste helg var reinspikka dyreplageri. Spesielt når den minste og mest nervøse hadde et høvelig traumatisk forhold til katteburet. At en så liten greie kunne bli så desperat og 'omfangsrik' når hun skulle inn døra til buret er helt utrolig. Og uten hansker og tykk jakke ble du fort høvelig oppklort.
magnet for å sørge for at luka holdt seg i posisjon også når det blåste, og med mulighet til å styre trafikken bare ut, bare inn, begge veger - eller stenge helt av. Kode-, magnethalsbånd eller chipavleser (bare katter med halsbånd eller chip slipper inn) fikk komme hvis behovet meldte seg.
Privat vei, vann og kloakk (ett kammer med museal betong) innebærer mye spenning i hverdagen. Normalt fungerer alt smertefritt, men når gradestokken passerer tjue minus
i lengre perioder og telen setter seg kan det skje ting... Men mens naboene (delvis med kommunalt vann) fikk testet både tålmodighet, tining, staking og vannbæring gjennom hele vinteren slapp vi med egen brønn/pumpe langt billigere unna - helt fram til snøsmeltingen. (At vi deretter sleit litt med både trykk og pumpe - før vi klarte å lokalisere en lekkasje i hyttefeltet er en annen historie. Det ble skrudd en del i pumpehuset før alt var på stell igjen.) 
Midt på åttitallet bygde jeg den første glasstua mi i en tomannsbolig i Balsfjordgata. Både for å få mer lys inn i leiligheten - og for å forlenge 'sommer'sesongen med en måned eller to. Når sola skinte fra skyfri himmel var det bakerovn bak glassflatene allerede fra midten av mars. Og gjerne ut september - hvis han ikke kom med tidlig nysnø og sprengkulde.
ned er det bare å trekke inn under tak - og slår den nordnorske sommeren til med ensifra antall grader skalkes lukene, samtidig som panelovnen skrues opp et hakk eller to. Sjøl om du er innendørs er du alltid 'ute' med et lysthus.
Det rimer ikke helt: Et gammelt, nedslitt hus fra tidlig femtitall, kjemisk fritt for noe som helst av verdi – men like fullt stappa med nymotens elektronikk?
tilstanden på luker, rør, vinduer og uthus, om katta klarte å lure seg inn før avgang… Kort sagt: Minutt-for-minutt statusen på Mo.
sommeren 2011: Et Bosch Easydome II IP kamera med 360 graders panorering og 90 graders vertikalt dekningsområde. Kombinert med en brukbar zoom og rimelig lysfølsomhet er det et godt supplement til en vaktmester i blå frakk. Ingen ting av vær og føre kommer som noen overraskelse – samtidig som naboene kan innkalles hvis kamerabildene skulle tilsi behov.
Kapittelet kunne godt hett 'mislykket maurbekjempelse'. For dette var den viktigste hensikten med byggeprosjektene sommeren 2010: Komme opp i høyden og få litt avstand til gress- og mosekledd bakke hvor det krydde av liv. Enorme mengder maur i alle størrelser, og med et stort behov for å bite seg fast i naken hud. Noe som gjorde soltilbederlivet surt, ja rent ut syrlig - maursyrlig.
ulmebål og mengder med grovt havsalt - til mer avanserte utryddelsesmidler som 
over eiendommen som bekker med rennende vann. Helt tørr skogsbunn kombinert med mye barskog gjør at bakken formelig lever sommerstid - det er maurtuer under hver busk - og vel så.
Med gammelt hus følger det mye vedlikehold. Og både verktøyshylla og skrue- og spikersamlingen bør være omfattende, skal den dekke alle behov og eventualiteter. I tillegg er det veldig praktisk med en arbeidsplass når det skal skjæres, sages, kuttes, limes og loddes.
eller mindre 
seg forene med mange og skiftende planer. Å kjøre tre timer tur-retur fordi helgebesøket ble erstattet av kulturell urbanisme eller framskyndet en dag eller to var helt uaktuelt. Her krevdes det en mye mer fleksibel og moderne løsning.
fem brannvarslere, tyverialarm, vannføler og alarmnode tilknyttet en sirene med lydsignal på 110dB og skarpt LED-lys. Mer enn tilstrekkelig for å vekke døde. All varsling om overskridelse av min/ maks temperatur, aktiverte alarmer og strømbrudd skjer via SMS og/eller epost. Til det antallet telefoner/kontoer du måtte ønske.
Vi startet den digitale bakkenett-tidsalderen på Mo optimistisk: Med en liten pingleantenne skrudd ned fra veggen i byen - hvor det var drøye tre kilometer og fri sikt til senderen på andre siden av sundet.
Vedfyring er deilig, både for sjela - og lommeboka. Når strømutgiftene når nye rekordhøyder hiver vi bare på en
kubbe eller to og smiler bredt. Mo har to lune varmekilder som går på trevirke: En peisinnsats i stua og (som sto der da vi flytta inn) en tilhenger på kjøkkenet. Sistnevnte var ute av drift i en god stund takket være at standardmål for hvitevarer har endret seg de siste årene. Den 60 cm brede elektriske varmluftkomfyren min som erstattet den gamle og
velbrukte på 50 cm gjorde at ovnen for en tid mista all kontakt med rørstussen i pipa.
Da vi overtok på Mo var det mørkt i uthuset. Veldig mørkt. Den første tida løste vi behovet med hodelykter, og etter at det ble lagt ny jordkabel til uthuset (i forbindelse med byggingen av lysthuset) gjorde to
kasserte lampetter jobben et års tid. Men uten at resultatet ble noe mer enn halvblind/ halvbra.
Etter å ha 'tjuvlånt' data fra 
Frequency hopping spread spectrum radio, som gir opp til 300 meter rekkevidde ved fri sikt kan det bygges et nettverk av trådløse sensorer. Og er ikke rekkevidden tilstrekkelig, kan du hive på en repeater eller tre. Kort sagt: Enormt fleksibel. Jeg begynte imidlertid i det små - med grunnpakka.
for solstråling og UV. Samt en solcelledrevet vifte som skifter ut lufta i stasjonen slik at avlesingen av temperatur og luftfuktighet blir riktigst mulig. I tillegg har nedbørsmåleren varmeelement som sørger for korrekt avlesing året rundt. Varmeelementet er i tillegg (for å forhindre overoppheting) koblet via en termostat som slår
