|
Jeg har krabba rundt i båten en stund med førtiårsauer og lesebriller på snei, på leting etter små, svarte tall - serienumre og typebenevnelser. Hver gang noe har gått i stykker eller har krevd vedlikehold/ettersyn har denne gymnastiske øvelsen gjentatt seg.. Det ble slitsomt i lengden. Derfor denne oppsamlingsfila, full av tilsynelatende meningsløse detaljer for de uinnvidde - men samtidig litt matnyttige tips for de med en smule innsikt i seibåtlivets gleder og sorger...
Brått kom den også - rett etter at vi hadde passert en større fraktebåt. Under sånne forhold føles det ikke særlig ok å skulle krysse leia mer eller mindre på langs. Sansene og tåkeluren var i høyeste beredskap, mens hauet begynte å jobbe med bedre alternativer. En ny radar var aldri aktuell. For stor, for dyr - og en smule overkill for en saktegående seilbåt som stort sett ferdes på yttersia sommerstid, under akseptable vær- og siktforhold. 
Det var naboen i båthavna som tipsa: Hva med en AIS-mottaker? (Automatic Identification System) Han anbefalte MarineGadget Radar - AIS Receiver, en minnepinne-variant fra Mirrorbow Technologies Ltd. Sammen med den maritime kartplotteren OpenCPN (gratis) og de gamle CM93-kartene utgjorde dette et høyst brukbart alternativ til mye dyrere og mer volumiøs elektronikk. Etter at den gamle VHF-antenna (som har vært arbeidsløs etter at jeg monterte en ny i mastetoppen for noen år siden) ble koblet til AIS-mottakeren rant det inn med båtsymboler og data. Alt fra de som lå ved kai i indre havneområde - til fraktebåter, trålere og hurtigbåter på veg opp eller ned sundet. Et museklikk avslørte båtnavn, hastighet etc. - mens kurs'streken' viste hvor de hadde tenkt seg versus oss. Gull verdt!
Litt mer detaljer om hvordan brønnen er bygget: Lukene (de ble til to etter en mindre modifisering for å gjøre klar til rulleforstag) er skåret ut av dekket med stikksag - og alle snittflater er forsegla med epoxy og tynn glassfiberduk. De hviler på en sveisa
Hvilket betyr at både fuktige somre og vinteropplag er berga fra nå av. Med landstrøm, hygrostat og fastmontert avfukter i babord stikkøye og utblåsning av fuktig luft over dekk / tapperør for kondensvann er endelig både eir og sopp historie. Heretter blir det tørr og luktfri båt uansett utetemperatur og luftfuktighet. Til om med sukkeret skal etter sigende være klumpfritt når første vårkoppen med te skal brygges. Men - alle de omtalte tørkerne krever 220V, noe som kan være mangelvare i mange sammenhenger.
Og slik ble det. Laderen ble shoppa samme ettermiddag, på en av få, skikkelig varme sommerdager nordpå i 2009. Og installert umiddelbart. Alt virka.
Bryterpanel / elektrisk Våren 2009 ble derfor det gamle panelet erstattet av et nytt, moderne fra Seaworld, denne gang med automatsikringer. Og etter et par intense dager i ledningsalaten var det aller meste på plass igjen. Resten - inklusive hva som skal kobles direkte utenom panelet - blir underholdning på regntunge feriedager.
Tilsynelatende en akseptabel løsning - men et typisk permasorium. For svakhetene var mange og åpenbare: Tilgangen til inspeksjonslukene til kjølsvinet var i beste fall... tuklete? Dessuten: Belegget sklei rundt på en konstant "såle" av fukt og møkk, og bidro ikke akkurat til et godt inneklima. Noe måtte gjøres. 
Contrast 33 har en ulempe: Det er dårlig med ståhøyde under dekk. Bare rundt kartbord/pantry kan en normal voksen stå helt oppreist. Dette utelukker tjukkere, mer tradisjonelle plater eller golvbord... i det minste for meg. En av fordelene er imidlertid at hele dørken er støpt i ett, skålformet stykke. Hvilket gjør det helt unødvendig med underlag som skal bære vekt eller fjerne ujevnheter. Er golvmaterialet fleksibelt og ellers egna, kan det limes rett på plasten. Våren 2006 ble derfor belegget kasta ut, og erstatta med Polyflor vinylfliser. (Kudos Wood PU) Langt mer slitesterke, og lette å tilpasse - ikke minst takket være formatet. Alt du trenger er målebånd, vinkel, en bette rett aluminiumslist, skarp tapetkniv, vannløselig tusj og et godt kontaktlim. Og - det slår aldri feil: Kunnskapen blir til under marsjen: Avslutninga av prosjektet holdt en smule høyere kvalitet enn starten... Men resultatet er praktisk og helt akseptabelt. Godt fotfeste, perfekt tilgang til inspeksjonslukene - og langt lystere og triveligere under dekk.
Som de fleste sentrale instrumentene ombord i Ariel har X55a sin plass i konsollet under spryhooden. En nødvendighet når så mye av seilinga skjer enten solo eller med begrenset antall armer - og ditto anledninger til å gå under dekk for å sjekke "stoda" i ro og mak.
Problemet er landstrøm - som det etter hvert har blitt mye av, siden Ariel benyttes som byhybel ukedagene mandag til torsdag. (Fra og med våren 2012) Lufttørker, vifteovner, batterilader (som betjener alt av 12V lys, kjøleboks osv.) og alle andre 220V-dingser gjør båten sårbar for galvanisk tæring og korrosjon på motor, propell, aksling og gjennomføringer. Løsningen ble en Sterling galvanisk isolator (16A) som gir galvanisk skille i jordlederen mellom land og båten, slik at jordfeil i landstrømsanlegget isoleres fra båtens eget anlegg. Enkel å montere - så får vi se nesten gang Ariel er oppe om det faktisk har hjulpet.
Siden båtsidene smalner av framover og skrår innover, kunne ikke stengene monteres parallelt, og gardinene festes bare i overkant. I steden måtte det flammehemmende stoffet skråsys, med festebånd både i over- og underkant. Og billig ble det ikke. Men resultatet? Strålanes.
Jeg må innrømme at ettersynet kunne vært bedre. Hammerslag hvert annet år blir i minste laget, derfor var det i 2009 på tide med en grundigere sjekk. Som ble gjort i forbindelse med slippsettinga i Harstad, hos Båt- og industriservice i Harstadbotn. Resultat: Avløpet til toilettet ble skiftet i sin helhet: Gjennomføring, kuleventil, 90 graders bend og slangestuss/klemme. Og på saltvannsinntaket ble stengekrana, bendet og slangestussen skiftet. De øvrige gjennomføringene ble sjekket - og funnet ok. Fram til neste slippsetting samme sted i 2013, da gjennomføringen og kuleventilen til vasken i pantry ble skiftet i sin helhet.
I forhold til tidligere båter jeg har hatt med fast dørk/avstivere er den oppblåsbare varianten en drøm - når båten skal blåses opp og pakkes sammen på et ujamnt seilbåt-dekk. Og prosessen tar i tillegg så kort tid at du faktisk gidder å pakke ned båten når du skal seile lengre strekk.
Når jeg seiler har jeg dessuten alltid med en komplett reservekjede bestående av en ekstra bærbar PC og en enkel Garmin GPS 12 med RS-232 tilkobling og plenty med ekstra batterier. I tilfelle uhellet skulle være ute, teknikken skulle svikte meg osv.
Innredning og puter fungerer til en viss grad isolerende. Men bart skrog er utfordringen. Derfor har vi - i tillegg til i motorrommet - etterisolert bak sofarygger og under skuffer og skap med selvklebende 20mm lyddempingsplater med overflatelag av aluminisert polyesterfolie fra Biltema. Forskjellen med og uten er formidabel. Null kondens og lunt og godt. I tillegg reduserer vi volumet som skal varmes opp vinterstid med et tykt forheng på gardinskinne mellom salongen og toilettet/forpiggen. Med elektriske ovner og Refleks oljeovn går det helt greit å holde varmen sjøl på de kaldeste vinterdagene.
Valget falt våren 2009 på nok et knalltilbud fra Hjertmans, denne gangen en Raymarine 435i med innebygd antenne og lyssterk, 6" LCD-skjerm på 320x240 pixler. Samt et Navionics Gold kart over hele Norge. (49XG). Dokumenter: Kort oversikt og bruksanvisning (PDF 1,44Mb). 
Etter en mindre justering av stativet ved hjelp av et sveiseapparat og kompiser på verkstedet til Hålogaland teater kunne plotteren plasseres ved siden av kompasset, delvis i ly av spryhooden. Og etter at power-knappen ble trykket inn første gang har herligheten bare fungert. Kort og greit. Sommeren 2013 ble navigasjonsmulighetene supplert med ytterligere en 'dings': Etter tips fra seilkjenninger ble Samsung-nettbrettet utstyrt med europakartet til Navionics. Lett tilgjengelig/alltid i cockpit, fantastisk oppdateringshastighet sammenliknet med den ordinære kartplotteren - og veldig enkelt å planlegge ruter, endre utsnitt osv. Absolutt verdt et fåtall hundrelapper!
Jeg var derfor tidlig på utkikk etter en bedre løsning. Og blikket falt på et Air-to-Air aggregat, Supercool ACD-RC. (ACD = Automatic Cool Down.) Når motoren går (spenning > 13.5V) så
Oversiktlig RC-panel, inklusive batteribeskyttelse under 11V. Enkelt å montere, høy driftssikkerhet, støysvakt, lavt energiforbruk (ca 0,6-0,7A ved 6°C i boksen och 22°C utenfor.) 
Selve kjøleprosessen skjer i et peltierelement som sitter mellom to aluminiumsprofiler med vifter. De kjøler ned inneholdet i boksen og avgir varme til omgivelsen. (Temperatursenking: ACD 28-30°C, Normal 26-28°C og Ekonomi 18-20°C under utvendig temperatur). Se også produsentens hjemmeside.
Valget falt nok en gang på et Biltemaprodukt. Og instrumentet ble byttet ut høsten 2012, etter at jeg hadde drevet kontinuerlig, manuell temperaturmåling rett på motorblokka hele sommeren ved hjelp av et IR-termometer kjøpt på samme sted.
85DP-en erstattet en Ceramic 100 etter branntilløpet i 2008. Ny brenner - men samme brennstoff: Parafin. Som soter mindre og reduserer behovet for nye rør og koblinger / minsker sjansene for lekkasjer. Høyere og bedre kjeleholdere er også på plass, men dette er tilleggsutstyr på de nye modellene.
Men sommeren 2013 var det slutt: Først ut var alle lanternene, kartbordlampa og toilettet, disse fikk diodepærer. Mens alle spotene i salongen fikk LED-pærer. Dermed gjenstår bare stikkøyene og forpiggen, som beholder glødetrådene, siden de er så lite i bruk.
Valget falt på en komplett NX-pakke fra Nexus Marine. Både fordi jeg hadde vært godt fornøyd med de gamle instrumentene - samt det faktum at de nye giverne passer perfekt i de gamle skroggjennomføringene. I tillegg til enkel tilkobling via WSI-boksen (som også inneholder mottakeren til det trådløse vindgiveren) fikk jeg dessuten sjøtemperaturmåler og et enkelt lodd (antall meter dybde) 'på kjøpet'. Med andre ord: Enda mer morsomt å følge med på underveis. NX Sea Data instrumentet gjorde seg også godt i konsollet.
Maste'steg' - entring / heising Det var på tide å ta fram gamle klatreferdigheter. Og i lag med kompisen rigga jeg til en enkel kjede ved hjelp av storseilfallet, litt remedier - og med bomløfteren som sikkerhetstau. Ingrediensene er en klatresele, en velbrukt, gammal Clog, en Petzl Grigri, et par karabiner og et par meter med slyngebånd. I tillegg til ei 6 mm prustik-slynge fra bomløftertauet til selen. Dette er backupen i fall noe skulle svikte. Teknikken er som følger: Den ene foten (eller begge) plasseres i slynga som er festet til clogen (og tredd bak klatreselen for å bedre stabiliteten), kneet bøyes, clogen skyves så langt opp som mulig - før du trår ned så langt du klarer. Når du står i slynga, kan Grigrien i klatreselen skyves oppover fallet. Deretter gjentas prosedyren til du er i toppen av masta. Grigrien sørger for at du sitter godt fast mens du jobber, og når du er ferdig, åpner du bare låsearmen forsiktig og sklir rolig ned langs storseilfallet.
Foldepropellen: Tips i forbindelse med bytte av zink De tre boltene skal også gli enkelt inn og ut. Trenger du å 'hjelpe dem', slå veldig forsiktig i senter med en bolt eller liknende. Ikke bruk hammer (spesielt når du skal ha boltene inn igjen) direkte på boltene. Får du grader på endene må disse slipes vekk før montering. Hvis ikke får du ikke unbrakoskruene på plass igjen. 
Gjør gjerne bladene rene før demontering. Og - veldig nyttig tips: Nummerer bladene med tusj før du demonterer. Så slipper du å lure når du setter propellen sammen igjen. Og resten gir seg sjøl. Lykke til! Motor - historikk
So far so good. Men som alltid er det en viss avstand mellom teori og praksis. Oppdaget vi (min store helt Svein og jeg) da vi påbegynte bytteprosjektet våren 2011, etter at jeg hadde jaktet et års tid på en motor på lagermessig 'vandring'. Ved å mobilisere halve båthavna fikk vi transportert droget ombord ved hjelp av rå muskelkraft. Og fjerningen av den gamle gikk smertefritt takket være bommen og en talje fra Biltema. 
Men så var det bråstopp. Sjøl om de to motorene så tilsynelatende identiske ut passet ikke overgangen mellom den nye motoren og seilbåtdrevet. Jeg fikk en ubehagelig mistanke, og sjekket serienummeret på nett. Ganske riktig: Jeg hadde kjøpt en MD7B, ikke en MD7A, og 110S-drevet mitt kunne ikke brukes. Med mindre jeg tok sjansen på en heller omfattende ombygging, med bytte av bakplate fra den gamle til den nye motoren. Risikosport - med gal utveksling som en av 'følgeskadene'. Vi gikk derfor for den safe varianten - bytte av hele kjeden, og dermed var det ingen veg utenom. Jeg måtte på nett for å finne et brukt 120S-drev, og Ariel måtte på land på Skattøra mens vi bytta drevet. Etter et par ukers innsats, og mange opp- og nedturer var endelig nymotoren på plass. Og etter en siste runde med feilsøking/retting fikk vi også liv i ladelampe og dynamo. Endelig kunne ferien begynne! 
Første sesong etter byttet testa vi oss forsiktig fram. Temperaturen på motoren var en helt annen enn tidligere, og det tok tid å bli fortrolig med temperaturer opp mot rødfeltet på meteret for en som var vant til at pila sto på hvitt, og knapt klarte å nærme seg grønt sjøl under fullt pådrag. Men alt virker som det skal: Motor, ferskvannskjøling og pumpe, (som måtte plasseres på utsiden fordi det ikke var plass i motorrommet) partikkelfilter, varmtvannsbereder og vannvarmer. Et luksuriøst liv sammenliknet med tidligere sesonger! Rensing av Shurflo vannfilteret og peiling av olje er standard rutine hver gang vi har brukt motoren. For gammel motor er synonymt med en del rust i kanalene. Og filteret samler opp absolutt alt. Det er en stund siden de siste rustflakene dukka opp, men finpartikler er det plenty av. Og kombinasjonen velfungeranes filter og gammel elektrisk tannbørste er uslåelig. Etter en kortere behandling er fileret fit for fight igjen. Og i kartbordskuffen ligger det et par i reserve - verdt en snau hundrelapp stykket.
Derfor kjøpte jeg våren 2006 inn en ny type hatt fra Shelby teknikk AS (topp service - og raske!), Yacht - som etter hva de sa skulle fungere mye bedre i vind enn både standard og h (etter utseendet). Sistnevnte var favoritten lenge, men den tok mye plass, da. Og egna seg dårlig på dekk under seiling. Sjøl om produsentens tegninger hadde fast tilholdssted på nattbordet i mange år - i påvente av at kollegaen på jobb skulle få tak i sveiseutstyr for rustfritt. 
Og Yacht levde opp til forventningene.
Til vinterbruk har Ariel i tillegg en egen isolert pipe"hatt" - som minner mer om et oljefat i omfang, og fungerer helt utmerket i kaldt vær.
Hjertmans i Sverige har deler til eldre og nyere modeller. Etter montering av ny motor, ferskvannskit og varmtvannsbereder (2011) måtte jeg imidlertid
I 2009, i forbindelse med slippsetting i Harstad, hos Båt- og industriservice var det på tide å skifte ut en utslitt messingforing med noe nytt og mer moderne. En dreid plastforing ble løsningen. Og resultatet? Etter at foringen var ferdigsmidd, delt i to og plassert rundt rorstammen var all daugangen fra tidligere år borte. Roret beveget seg jamnt og fast.
I løpet av 2005-sesongen ga imidlertid 100S-en opp (se de oppdaterte merknadene i beretninga Rull og reis) og ble i oktober erstattet av et "fullblods" 200S. Også dette passet helt perfekt i forhold til lukene på ankerbrønnen. Den nye solide rullegenoaen fra Elvström Sobstad fungerte utmerket på begge systemer - og varte ut 2013-sesongen.
Den tunge genoaen sa takk for seg samtidig som overgangen til rulleforseil fant sted i 2004. Valget den gang falt på en rullegenoa i Trioptimal Sandwich DC fra Elvström Sobstad, som ble pensjonert etter 2013-sesongen. For tida seiler vi rundt med følgende i riggen og stua bort i styrbord stikkøye:
Etter å ha gått noen runder for/imot panel kontra vindmølle - landet jeg på solceller, siden jeg i utgangspunktet kombinerer regatta- og turseiling og sånn sett vil ha en løsning som gir minst mulig luftmotstand, bevegelige deler og potensielle snublefeller. Sjøl om langturseilerne ofte lander på "det beste av to onder" - vindmølle - er det en vesentlig faktor som skiller oss: Den nordnorske sommeren. Ladingen foregår dermed døgnet rundt, også når skjønnhetssøvnen inntas. Dessuten vet alle som har krysset Atlanteren at det ikke alltid er vind nok til å drive mølla rundt når du seiler i medvind... Våren 2002 ble derfor et NAPS bøybart solcellepanel NP35RSS på 35W (700x545x6mm, Max: 2.13A/16.4V) montert på en Sikaflex-"seng"
En MaxPower solcelleregulator (145x110x50mm) ble i tillegg strategisk plassert over kartbordet. MaxPowers MPPT-teknikk skal visstnok gjøre om overspenning til strøm - noe som skal kunne gi 25-50% mer lading. Egenforbruket er også lavt: 4-6mA. Grønn lysdiode blinker ved driftsproblemer eller batterispenning under 10V. Se mer detaljer, alternativt denne pdf-fila (krever Acrobat Reader)
Bestillingen til Rössy kapell i Smögen klaffet skikkelig - med veldig god kurs på svenske kroner. Og rett før påske kunne pakken legges i forpiggen, i påvente av varmere vær - og en ferdigrydda båt etter brannåret. Etter en tilsynelatende håpløs kamp med eira aluminiumsrør i kombinasjon med rustfrie koblinger (= fast'sveisa') klarte rustløseren til slutt å trenge igjennom. Slik at konstruksjonen kunne strammes opp - og duken strekkes. Før beslagene ble montert og storseilskjøtet flyttet for å gi plass for en ny, bredere kant.
Derfor har heller ikke Ariel noe avansert landstrømanlegg fullt av elektronikk. Foreløpig. Kun 'rå' kabel inn i båten - som fram til 2012 ble forgreina via en salat av jorda skjøteledninger. Men høsten 2012 ble det ryddet: Ledningssalaten ble helt avviklet. I stedet for diverse løse padder på kryss og tvers på dørken fastmonterte vi 4 x 4 jorda stikkontakter, to under kartbordet og to under ‘barskapet’ til bordet – så nå kan diverse ladere, vannkoker, brødrister, vifteovn, arbeidslampe, tv/dekoder, pc-er og nettbrett betjenes uten at en cm kabel er i nærheten av dørken. Stort framskritt!
300W er passe hvis du skal fóre en bærbar PC og en flatskjerm under seil - eller multimediashow i havn/på svai - og du i utgangspunktet bare har ett forbruksbatteri.
TRIAX Ufo antenne (Danmark)
Med 'ny' motor, ferskvannskit og vannvarmer steg temperaturen under dekk betydelig. Etter at varmtvannsberederen har fått sitt, passerer resten av kjølevannsvarmen gjennom Eberspächeren, og videre ut i lufta ved hjelp av en totrinns vifte. Sjøl etter bare noen minutters gange er det god lunk. Og den holder seg lenge, i og med at vi kjører pumpa på ferskvannskitet separat - og får ut all varme av kjølevannet timer etter at motoren har stoppet. (Tekniske data 4212WA: Varmer type: Defroster Effekt: 4.250W Luftgjennomstrømning: 200 m³/t Strømforbruk ved 12V spenning: 72W max 48W min m/4m slange: 48/35W Spenning: 12V Vanntilkobling: Ø 16 mm Max vanntrykk: 2,5 bar Vekt: 2,4 kg Lengde: 258 mm Bredde: 250 mm Høyde:117 mm)
Etter å ha ført fram ferskvann via en forgreining før pentrypumpa ble kjølevannet ut fra eksosmanifolden koblet på. Og kjørt inn i berederen gjennom et vannfilter som skal skille ut alle småpartikler som fremdeles måtte sirkulere i kanalene i motoren. Berederen står først i kjølevannssløyfa, vannvarmeren sist, slik at varmt vann har første pri. De første tjue literne ble pressa igjennom berederen ved hjelp av nyinnkjøpt Biltema-pumpe, og så ble motoren startet. Det tok ikke lang tid før det var blitt lunk på vannet som kom ut av krana. Og enda bedre ble resultatet med landstrøm. Tanken leveres med kabel og støpsel for 220V, sikkerhetsventil, tilbakeslagsventil, 220V varmeelement på 800 W og termostat. Oppvarmes til tilnærmet kjølevannstemperatur i løpet av 30 - 40 min.
Senere har jeg jo lagt regattaseilinga på hylla - og skifta bunnstoff
Dessuten oppdaget jeg Hugos rensemiddel, etter å ha gnikket og gnudd i mange år, testa ulike varianter av høytrykksvask og skaffa meg løsemiddelskader. (Løst... hva da?) En våt, innsmurt klut igjorde Ariel reinere enn hun har vært på mange år, og etter spyling og polering var hun knapt til å kjenne igjen. I 2007 kunne jeg legge ytterligere et vidunderprodukt til lista: New Magic gummibåtrens på sprayflaske. Funker utmerket
VHF-sertifikat: 107235 (16.11.99)
Siste vinters stormer hadde tært kraftig på utstyret i masta. Vindexen var redusert til bare litt ståltråd og plastrester, og vindgiveren var fri for rotor og all bevegelighet. Helt stuck. Og lite eller ingen ting å reparere på. Det var ingen veg tilbake. Jeg måtte komme opp med noe nytt. Og valget falt på en komplett pakke på tilbud hos Hjertmans. Takket være god kurs på svenske kroner kom hele investeringen bare på ca. halvparten av veiledende pris i Norge. 
Jeg var imidlertid en smule skeptisk til trådløs vindgiver. La gå at det som oftest var kablingen som sviktet, men den var tross alt fysisk. Til å ta og føle på, dra i - og bannes over. Trådløse signaler fra toppen av masta og ned til
Men skepsisen overlevde ikke lenge. Etter at det oppladbare batteriet var montert og solcellepanelet hadde fått jobba en dags tid kobla jeg sammen komponentene. Og alt virka fra første sekund. Monteringen gikk også smertefritt. Først ble topplata med gammel giver og vindex hentet ned, nye holdere montert - før alt ble skrudd fast i løpet av et par minutter etter at jeg var heist opp i mastetoppen for andre gang på en solfylt ettermiddag. Men helt feilfritt har ikke nyutstyret fungert. På sommerturen 2009 mistet vindgiveren gradvis forbindelsen med WSI-boksen. Og det ble nødvendig å dra fram dokumentasjonen for å finne ut av problemet. To turer i mastetoppen, 'nulling' av begge komponentene - før de ble koblet sammen igjen - ble den foreløpige løsningen. Les mer om den prosessen her. Det var åpenbart: Skulle vindgiveren fungere skikkelig nordpå måtte strømforbruket reduseres, eller størrelsen på og/eller plasseringen av solcellepanelet forbedres. Noe som ble meldt tilbake til produsenten prompte. Høsten 2012 bestilte jeg nok en vindgiver og WSI-boks, i håp om at en nyere modell (serienummer BAU06065 eller høyere) ville funke bedre lade/driftsmessig. Det var svarene fra Nexus helpdesk som motiverte byttet: 'We had a version of the wind transducer that consumed at little to much current' og 'Om vindgivaren är från 2009 kan jag rekommendera att byta till en ny. Då vi även har fixad en hel del andra problem som vi haft'. Før sesongen 2013 ble den nye vindgiveren parret med WSI-boksen og montert i toppen av masta. Og den første uka fungerte alt perfekt. Men så var det plutselig slutt på data. Vindgiveren ble hentet ned igjen, og og jeg konstaterte at batteriet var helt tomt - og solcellepanelet ladet ikke. Da jeg inspiserte innmaten, så jeg blant annet at rød kabel til venstre på kortet var avisolsert for langt, slik at metallet lå mot gul kabels loddepunkt. Jeg fikk skilt de to - uten av det gjorde noe med den manglende ladingen. Dermed ble dette en reklamasjonssak versus Hjertmans/Nexus - som etter en runddans også involverte Silva både i Sverige og Norge. Sistnevnte skar igjennom og sendte meg en helt ny giver. Og denne fungerte utmerket helt fram til høsten 2018 da den ble rista løs i en god kuling og fòr på havet. I januar 2019 kjøpte jeg en ny vindgiver, en Garmin gWind II hos Seatronic båtutstyr i Moss. Garmin fordi de i 2012 kjøpte opp Nexus og videreførte vind- og loggkomponentene i instrumentpakkene deres. Tilsynelatende identiske, men med - viste det seg - ett stort unntak: Typen trådløs kommunikasjon. I juni 2019 ble vindgiveren pakka ut, og turen gikk til WSI-boksen for å pare de to. Men...? Hvor er knappen? Forvirringen var stor, og det gikk noen telefoner sørover / tok x-antall involverte noen uker å researche seg ferdig - og avdekke et urent farvann av tekniske utfordringer. Hvor WSI-boksen sto i sentrum: Kan den reprogrammeres eller ikke? Garmins ekspert oppsummerte: "Problemet är at Wireless 2 har en annan radion än Wireless 1 så de är inte kompatibla. Om man måste ha en trådlös är det ett trådlöst GNX Wind Pack + GND10 som gäller. Men det blir ju väldigt dyrt." Ytterligere, store utgifter var uaktuelt. Dermed gikk vindgiveren og feilsendt GND10 med posten sørover igjen. Kun to alternativer gjensto: Enten en ny kabla vindgiver og reprogrammering av WSI-boksen via PC/NexusRace (ville det funke, gitt alle forviklingene så langt?) - eller en gammel Nexus-giver av samme modell som den jeg mista. Men hvor stor var sannsynligheten for å finne en slik, sju år etter oppkjøpet? Men seilsongen var jo over, og nettjakten kunne starte... Utrolig nok: Etter noen timer research ramla jeg over Marine Electronics i Sveits. Ikke bare hadde de flere trådløse vindgivere av gammel modell, de satt også på et pent lite lager av andre Nexus-komponenter. Så hvis det er flere der ute som sliter... Ny giver ble bestilt, og da den (og ekstra WSI-boks som fulgte med 'pakka') ankom i oktober ble den tatt med ned i båten. Gammel WSI-boks ble bytta med ny, og etter reprogrammering av C15 (00.4 -> 99.9, sjekk denne videoen) foretok jeg en paring. Og alt virka! Så nå blir giveren liggende på kartbordet i påvente av neste sesong.
Men for oss som har fortsatt å slite med utett plast har det vært tett - mellom dråpene. For å si det enkelt. Det finnes knapt det tetningsmiddelet som jeg ikke har prøvd - uten suksess, derfor har jeg lenge vært på leting etter
D-dag ble en solfylt, men høvelig nordavinddominert og kald helg i midten av juni 2008. I løpet av to dager ble gammal plast og gjenstridig tetningsmasse av ulik konsistens og farge - fra uskyldshvit sikaflex til svart, seig og navnløs klistermasse - fjerna. Og nye, større hull til de ny vinduene skåret ut med stikksag, håndsag og grov trefil. Før herdaglass og aluminium ble påført en sikaflexpakning og skrudd på plass. Resultatet? Perfekt!
Gammelt utstyr - sanert og/eller byttet ut med nytt
Feilsøkingsforslag: Er du plaget med at ovnen ryker ved oppstart? Sjekk at lokket på tanken tetter skikkelig - og at returslangen virkelig er koblet til stussen på toppen av lokket. Dessuten bør returslangen ligge slik at deler av den ligger like lavt eller lavere enn tanken. Jeg var mye plaget med til dels betydelig med røyk en sesong - før leverandøren tipsa meg om å sjekke at systemet virkelig var skikkelig tett. Men - obs: Begynner Wallasen å bli gammel, så sjekk strømtilførsel og bryter grundig! Vi erfarte nemlig sommeren 2008 at det går an å sette den i en halvstilling ved et uhell, midt mellom Av og På - med det resultat at ovnen plutselig kan starte av seg sjøl. Alternativt at eir og lite bruk i først omgang resulterer i at brenneren ikke starter, men at den kan 'komme' seg etter en tid. Og da bør bryteren stå til Av...
Er du plutselig fri for data? Til tross for at salaten er under kontroll har du bare 0.00 på displayet? Enten kan du spraye deg fra problemet, eller så har giveren under båten rett og slett gitt opp. (Skjedde meg i 2002 og en nabo året etter) Ny giver koster pluss/minus en tusenlapp - levert med all nødvendig kabling. (Samme som brukes av Lexus-serien) - Følelsen når farten begynner å tikke inn igjen? Ubeskrivelig!
|
Det har skjedd oss mange ganger - seinest under sommerturen i 2011, etter passering Risøyrenna på veg mot 
Ariel er utstyrt med to anker: En "spade" av ukjent opprinnelse med 10 meter kjetting og blytau - og et 15kg Bruce med 15 meter kjetting og blytau. "Spaden" har normalt sin plass i et av stuerommene bak cockpit, mens Bruce'n "bor" i nylaget ankerbrønn (2003). I tur-modus havner det i egenkonstruert (og vel fungerende - takk, Arnolf!) vippe framme på baugen - klar når anledninga byr seg for et dypp i havet eller en kaffestopp i en varm lagune. - Ankervinsj har stått på ønskelista lenge, men enn så lenge får det gå uten. Sjøl om en påfriskende sørvest i baugen være bli tung å håndtere når alt av kjetting og tau ligger ute...
ramme av aluminium som først er skrudd fra undersiden og deretter plastra fast med duk og epoxy. Bakveggen er rett og slett det eksisterende skottet: Døra til framre stuerom er skrudd fast og renska for lås og overflødige lister - og deretter er skottet og bunnen på brønnsida plastra med flere lag duk og glassfiber. Drenhull i bunnen, "delfin" deksel, hengsler, rustfri list som dekklist og ekstra forsterkning og kjetting"lås" i forkant av babord-luka. Kombinert med lukelåsen hindrer den ukontrollerte "slipp".
Båtliv, kondens og avfuktere er et uutømmelig tema i marinaer verden rundt. Og etter 
Men fortvil ikke: Det finnes billig og effektiv hjelp som ikke krever annet enn noe å henge fra. Miller Fugtfjerner koster under hundrelappen - og med tre slike i båten har du både tørre kart og soppfrie puter. Hvis lovnadene til gutan i båthavna holder mål, da. Hele prosessen startes ved at plastposen åpnes og 'strømpen' henges opp i en snor over et plastspann. I starten er posen steinhard, før den begynner å avgi absorbert fuktighet. Ca. 3-4 liter totalt. Ikke direkte drikkevann, men visstnok velegnet som ugressmiddel.
Skipselektrikeren i Sandnessjøen fikk frysninger da han så den gamle, utslitte billaderen min. Han mente at den aleine godt kan ha skylda for minst en av dynamokrasjene de siste åran. Han anbefalte å erstatte den
med en Waeco PerfectCharge IU152A - beregnet for et startbatteri og et forbruksbatteri - og med vettug fordeling av ladinga på de to. Jo før jo heller.
Panelet som sto i skapet over kartbordet fram til 2009 var det originalet Volvo Penta-panelet fra 1981. Med trekkbrytere og glassikringer. Det har fungert feilfritt i alle år, men etter massiv nedsoting under 
tørke. For ikke å snakke om en kaffekanne som hadde en tendens til å vandre litt for langt når vi slo...) var dommen klar: Elendigheta måtte ut - før vi råtna på rot eller begynte å utvikle avansert soppflora. Erstatningen ble et stort flak med golvbelegg som ble skjært til etter beste evne og lappa kosmetisk med brun silikon.
har alltid vært nøyaktigheten sjøl, og fishtrack-en har skaffet oss mangt et herremåltid.
Ariel seiler ikke regatta lenger, og trenger derfor i prinsippet bare å være oppe hvert annet år for smøring og zinkbytte. Men bytte av motor og drev i 2011 (fra 110S til 120S) minsket mengden tilgjengelig zink betydelig. Da hun var oppe i Harstad seilferien 2013 var akslingen kjemisk fri for zink. Noe måtte gjøres.
Før branntilløpet i 2008 hadde Ariel runde gardinstenger og enkleste utgave av gardiner. Tredd rett på stengene - og i praksis ganske så vanskelige å bruke. Men siden varmeutviklingen tok rotta på plastfestene måtte jeg på leting etter en ny totalløsning. Og valget falt på hvite, enkle skinner kjøpt inn hos Visko AS i Tromsdalen.
Ariel har fem gjennomføringer under vannlinjen: På toilettet: Saltvannsinntaket, sluket til håndvasken og avløpet til toilettet. Og i pantry: Vanninntaket til saltvannspumpa og avløpet til vasken.
Etter at Zodiacen 
Etter at Furunoen som fulgte med båtkjøpet tryna sommeren 2000 (GP-50, Mark 0 - med alt av elektronikk samla i en stor antenne. Moral: Det går ikke an å spraye seg fra et hvert problem...) ble det hastekjøp nord på Tromsøya. Kanskje vel fantasiløst - siden samme merke ble valgt. Men stor fordel, i og med at det meste var "kjent". I tillegg spilte
30-en bedre sammen med bærbar PC og kartsoft. Med scanna sjøkart og 
plass i 2002. Da ble også Ozi'en bytta ut med enda mer sofistikerte CM-93 fra 
Ariel har overbygg i sandwich med balsa som avstandsmateriale, delvis kledd med 1-2 lag plastbelegg med tynn skumgummi'såle'. Men der stopper det. Resten av skroget er glassfiber only. Og med et fåtall plussgraders sjøvann/tosifra antall minusgrader over vannlinja vinterstid blir nakne overflater kjapt skikkelige kjøleelementer.
Sjøl med to komplette GPS/PC-kjeder ble det i overkant spennende å seile solo i dårlig vær. Med hauet vekselsvis ned gjennom luka for å få overblikk over grunnene på kartet - samtidig som sideblikket holdt øye med brott og skum. Det var på tide å anskaffe nytt, solid verktøy i cockpit, innen rekkevidde.
Ariel hadde i utgangspunktet en isolert kjøleboks i rustfritt stål, montert under en luke i benken, rett bak vasken i pantry. Sannsynligvis var tanken at det skulle brukes kjøleelementer eller is for å holde temperaturen nede, men dette funket bare sånn noenlunde - og gleden var og ble kortvarig. Sånn sett var benken under køya i forpiggen mye bedre egna - temperaturmessig. I det minste under normalsomre i nord.
kjøles matvarene i boksen ned til 0 grader - og de fungerer som "kjøleelement" når motoren slås av - og aggregatet går over i økonomidrift igjen.
vanntemperaturmåleren i motorpanelet i cockpit. Den gamle hadde bare et langt grønt felt med et mindre rødt helt til høyre, ingen angivelse av temperatur whatsoever. Litt ugreit når du lurer på hvor varmt det egentlig er, har termostaten åpnet seg, har vi overopphetingstrøbbel osv.
Helt lukket, finskprodusert diesel/parafin-brenner med elektronisk tenning og to 'platers' keramisk topp (0,9 - 1,9 Kw. Varmeoverføringen mellom dem skjer - grovt sett - i forholdet 2:1) Til forskjell fra utgaver med vanlige plater kan den keramiske utgaven også brukes som varmovn (toppen blir ikke ødelagt av at det ikke står noe på den) Med andre ord ytterligere 1900W (max) å spe på med når kulda biter. Lavt strømforbruk: Ca. 0,19A drift / 8A tennfasen på ca. 6 min. Se også 
Lamper og lanterner
strømkrevende teknologi. Alle lampene i salongen fikk halogen-pærer etter 
Etter 2009-sesongens mange turer i mastetoppen på grunn av den trådløse vindgiveren gikk jeg i tenkeboksen. Og sjekka ut alternativene til tung vinsjing/ minimalt med egenkontroll. Mastesteg ble vurdert, men på en så slank mast som Ariels ville det tatt seg litt... underlig? ut. Dessuten var kostnadene store: Mellom fire og fem tusen for tilstrekkelig mange steg. For ikke å snakke om all jobben!
Effekt 17,5 hk
siden 1981. Den begynte å dra skikkelig på åran mot slutten, og tanken var å la den få oppleve en ny ungdom ved hjelp av ettermontert Martec ferskvannskjøling - som forhåpentligvis kunne forlenge levetida med noen år. Hvis alt gikk bra. Men de lærde strides - veldig - om dette er en lur operasjon på en gammal motor. Avgjørelsen ble derfor aldri tatt, sjøl om kit'et ble kjøpt inn allerede i 2002. Stikkord: For å unngå at
partikler tetter igjen kjølesystemet, bør de gamle kanalene minimum høyttrykkspyles og renses - i tillegg til at det settes på et ekstra filter. Og motoren bør også få seg en overhaling. Om det lønner seg med en så gammel sliter? Neppe... Se også 
Motoren hadde dessuten stått tørt og trygt på lager i flere år, og var nesten som ny å regne. I følge den gamle eieren. Dermed fikk Martec-settet endelig et 'hjem'. Kitet ble påmontert, motoren betalt. Og den ble stående på lager på ubestemt tid i påvente av at den gamle skulle trekke sitt siste sukk. Forhåpentligvis ikke alt for langt unna Tromsø og byttemotoren.
Refleks 66MK (1400W, H:450/D:165/V:4,5Kg) 0.12-0.30 l/t
Sjøl i en kuling brenner ovnen jevnt og godt - uten å blåse ut som i "gamle dager". Eneste problem har vært regulatoren, som har krangla litt (2007) - men som nå har oppført seg eksemplarisk etter en rens. Trenger du opptenningstips - eller har en regulator hvor skriften på topplokket ikke en gang lar seg "redde" med to sett lesebriller utapå hverandre, finner du 
ble det nødvendig å få litt mer kontroll på varmemengden og fordelingen. To nye ovner ble kjøpt inn: En frostvakt som er montert rett bak mastefoten, og som skal sørge
for en grunntemperatur på et fåtall plussgrader når vi ikke er ombord. Og en Beha VTE2000, en sikker og stillegående vifteovn produsert i stål. All betjening skjer i front, via en vribryter med 8 forskjellige reguleringsmuligheter. Ovnen har tre effektinnstillinger: 800-, 1200- og 2000 W. Og en lydløs elektronisk termostat. I tillegg kan du regulere hel og halv effekt på viften. Når den først er slått på og du har funnet riktig temperatur, glemmer du av at den finnes...
nås ved å ta ut nederste skuff) Alle er dobbeltvirkende, med kapasitet på ca. 11 liter per minutt. Se også 
fravike manuell-filosofien. Og en selvsugende tannhjulspumpe, med integrert tilbakeslagsventil og elektronisk trykkgiver ble kjøpt inn. Pumpehus
i messing, PTFE-tannhjul, rustfri aksel og gummileppetetning. (Spesifikasjoner: Volt: 12/24 V Sikring: 7,5 A Strømforbruk: ca. 6 A (ved 1,5 bar) Kapasitet: 8 l/min. (ved 2 m trykkhøyde) Innkoblingstrykk: 1,5 bar Slangetilkobling: R 1/2" Vekt: 1,2 kg Mål: 163 x 114 x 73 mm (lxbxh) Supplert med nok et produkt fra Biltema: En vannkran (med pumpe. Sistnevnte var det ikke mye tak i, så den ble kassert umiddelbart.) var kjeden komplett. Og leverer rikelig med kokende vann.
Blaupunkt Boston CC20 - 0579
Roret på Ariel har skrangla og rista lenge. Boltene i enden av
rorbeslaget har vært taita maksimalt, uten at det har fjernet slarken.
Høsten 2005 falt endelig siste brikken i "single-hand" prosjektet på plass, etter at jeg hadde brukt en sesong til å teste en komplett Furlex 100S fra 
Da jeg kjøpte Ariel, fulgte det med et høvelig nytt storseil og en velholdt regatta-garderobe. Samt noen reserve'deler', deriblant et utblåst storseil.
på dekket. Panelet tåler godt å gåes på - og kan bøyes opp til 3 cm per meter i lengderetningen. Se også 
Våren 2009 var det ingen veg utenom. Den gamle spryhooden var nå så lappa og full av tape at rutene så nesten spraymalte ut.
Og de siste, falmete restene av rødfarge minnet mistenkelig om bomullsanorakken til ei sparsom venninne av meg tidlig på åttitallet. Lettere utgått - og helt utdatert.
automatsikringer/jordfeilbrytere. Nå er det omtrent ikke driftsavbrudd i det hele tatt. Kun i regn- eller sørpevær kan det hende at jordfeilbryteren slår ut pga. naboens sprukne billigkabel.
Spinlock (England) 
Brydon (Canada) 59128.0000
til sequencer-monitor i heimen, og en ny Samsung LT24A550RWXE 24” flatskjerm med Matsui veggfeste ble kjøpt inn og montert i båten sammen med en velbrukt RiksTV-dekoder. Pakka fungerer helt utmerket - også langt til havs sammen med/takket være den aktive antenna. Veggstativet gjør at tv-en kan justeres helt etter behov, og festes godt mot skroget mens vi seiler..
Godt beskyttet disc som gir minimal luftmotstand. Har innebygget forsterker og signalsplitter med 2 utganger - og en diode lyser hvis det er signal. Solid mastebeslag.
En av ulempene ved saltvannskjølt motor er lav temperatur på kjølevannet. De første årene med Ariel - i og med at vi også seilte i vintersesongen - var mildest talt kjølige. Også når vi gikk for motor. Reflex oljeovnen likte seg dårlig underveis/under seil - og eneste varmekilden fram til vi fortøyde var parafinlampa.
Varmtvann har lenge vært et stort savn ombord i Ariel. Vannkoker og brennere har tatt unna 'toppene', men volum av betydning og kjapp tilgang har vært mangelvare.
Via motorbyttet/ferskvannskitet i 2011 åpnet det seg endelig langt bedre alternativer. Og valget falt på en 20 liters Sigmar Marine Compact varmtvannsbereder. Med deksel av plast og syrefast stål 316. Alt er integrert. Passe stor til å få plass i bakkant av motorkassa, mellom benkene.
opptil flere ganger. De første åran gikk det i 
både på zodiacen og gelcoaten på seilbåten. Først rens, så polering med Hempel hard wax - og båten blir som ny.
Før sommersesongen 2009 ble de gamle Silva-instrumentene erstattet av en ny NX-pakke fra 
WSI-boksen? Skeptisk....
Irriterende lekkasjer i babord vindu har vært en fast gjenganger de siste somrene. En skjebne jeg deler med mange andre som seiler rundt i Contraster produsert før 1982. Da båttypen tok steget fra prototyp med varierende innredning til produksjon forsvant også de to lange, tynne utvendige plastvinduene. Og ble erstattet av fire vanlige vinduer med rammer av aluminium.
en vindusprodusent med Contrast- tegninger. Uten å få napp. Før høsten 2007, da jeg tilfeldig ramla over 
Lewmar (England) 
Lukket, finskprodusert parafin-brenner med
elektronisk tenning (Varmeoverføring mellom dem - grovt sett - i forholdet 2:1) og keramisk topp med to "plater".
Til forskjell fra utgaven med "vanlige" plater
kan den keramiske utgaven også brukes som varmovn (toppen blir ikke ødelagt av at det ikke står noe på den) Med andre ord ytterligere 1400W (max) å spe på med når kulda biter. Lavt strømforbruk: Ca. 0,15A. Se også 
Starter ovnen - men tenner aldri? Eller stopper den tvert når den blir slått av - uten å kjøle seg ned før vifta stopper? Da kan grunnen være at termostaten er gåen. Avhengig av alder (på bildet til høyre ser du min, museale... som bærer et nummer som ser omtrent slik ut: F80C 98 708 91A) bestiller du to forskjellige varianter. For serienummer tom. xxxx heter den 18170 (klemmes fast i et klips under topplata), og for yngre modeller 18114 (i et spor under topplata). Bestilles hos nærmeste leverandør - se hjemmesida. - Importør har også stort utvalg i reservedeler.
Velprøvd klassiker fra svenske 