Kult på Karlsøya

Kult er et ord jeg ikke bruker ofte. Men etter at jeg beskrev forrige besøk på Karlsøyfestivalen som en "Back to the eighties"-rundtur i tidsmaskina, er det på tide å oppdatere bilde- og ordbruken. For det er lite ved årets festivalutgave som minner om et utdatert hippie-museum. For å si det mildt.

Sjøl om fordommene lever i beste velgående. Noe som ble bekrefta av et stort antall førstegangsbesøkende som virkelig måtte ete i seg sementerte oppfatninger av Karlsøya. Ikke minst formidla av Svein Andersens Karlsøya - mellom geiter, rock & Muhammed - Om mennesker og alternativ livsstil på Karlsøya i Troms. (1989) - Men det har gått noen år siden den gang, og mye har endra seg i øyriket her nord...

Rett nok: Du finner mange gamle og kjente fjes (som blir litt eldre for hvert år som går), et knippe originaler, en fargerik og alternativ innpakning - og en varm og inkluderanes stemning som "tar" alle som beveger seg ut hit. Sånn sett er Karlsøyfestivalen en liten, velduftanes markblomst i mylderet av festivaler. En du absolutt ikke bør gå glipp av hvis du har sans for ekte mennesker og ekte stemning. Og en alderssammensetning som favner fra nyfødt til nyslått nitti. Det er rom for alle - og er lagt til rette for alle.

Og musikken, da! Helt på høyden, sjøl om arrangøren i tillegg - tradisjonen tro - også har et skarpt blikk på gamle helter innafor progg-segmentet. (For dere som vil mimre litt, anbefaler jeg det svenske nettstedet progg.se - alternativ musik i Sverige 1967-1984)

Siden jeg ikke rakk første konsertdagen, ble årets utbytte Ole Paus, Johan Piribauer & Gruvtolvan, Bjørn Berge, Wimme Saari, Mikael Wiehe, Gatas Parlament/Hopalong Knut, Tungtvann med Ill Inspecta, Pionear, Magnus Eliassen og Stein J. E. Olsen og Karlsøy Prestegaard. Full uttelling over hele fjøla, og jeg ble sjarmert i senk - kort og godt.

Lokalavisene renner da også over av store superlativer i ettertid. Og Mikael Wiehe blir sitert på utsagnet sitt om at dette var den flotteste plassen han hadde spilt på siden -71. Også Ole Paus var ekstatisk etter møtet med årets Karlsøyfestival - som slo alle tidligere rekorder i solskinnet: Drøyt 1800 betalende.

Hvilket betyr at de nå har nådd smertegrensen for hva som kan eller bør håndteres av en gjeng gratisarbeidende entusiaster. Det står igjen å se om dette får konsekvenser for de følgende årenes festivaler: En større, mer proff organisasjon - eller "tak" på antallet billetter, slik Trænafestivalen praktiserer det. For det hadde vært synd om den unike, intime stemninga på Karlsøya skulle gå tapt i møtet med mer strømlinjeforma profesjonalitet. Så er det sagt...

Men - tilbake til kronologien. Siden dette også er en turberetning. Om seilturen tur/retur Tromsø - Karlsøy. - Mens andre satsa på bil, ferge og hurtigbåt, fór jeg nordover med Ariel fredag ettermiddag. Etter å ha korta ned arbeidsdagen med et par timer. Hadde et visst håp om å rekke konsertene om kvelden, men det forsøket stranda på betydelig med motvind - nordøstlig frisk bris til liten kuling i flækkan. Jeg måtte krysse meg hele vegen oppover, med full genoa og to rev i storseilet. Og det tok tid. Mye tid. Først nærmere ett på natta - etter ti timer med jobbing - kunne jeg endelig hive ut jern rett sørøst for kaia og krype under dekk til øl, ankerdram og middag. Mens bassen fra bandet ved kroa vibrerte i skroget.

Det ble svai - for det var mye båtfolk på tur denne helga. En stund lørdag kveld så området sør for bebyggelsen ut som ei bay i Karibia - tett i tett med båter for anker og alt av kaier fyllt opp til randen. Et skikkelig trivelig syn her ute - hvor det normalt knapt er båttrafikk å se. Båtfolket i Tromsø har tydeligvis god råd til å investere i store og dyre farkoster - men mindre tid til å bruke dem.

Jeg gadd ikke å gjøre klar verken zodiacen eller den sammenleggbare kajakken - men baserte meg i stedet på skyss når det ble konserdags. For lørdagen ble tilbrakt i cockpit til sein kveld - akkompagnert av tilstrekkelig med kaffe og krim. Gradvis letta også tåka som hadde svøpt inn området siden fredag ettermiddag, og i ly av spryhooden ble det etterhvert svært så levelig og lækkert. For oss som liker sol og varme.

Fikk skyss med lettbåten til Kystvakta (vestpåbud - og de tok til og med og kjørte den tilbake til cockpiten etter at jeg var avlevert på kaia!) tidsnok til å rekke Ole Paus. Og resten er historie. Flott musikk, masse hyggelige folk, nydelig stemning - og skyss tilbake i vinglete robåt på morrakvisten en gang. Med et par cm fribord. Men det var tilstrekkelig - og skipperen kunne tørne tørrskodd inn for natta. Etter først å ha beundra en nydelig pastell-morra noen minutter mens inntrykkene fra kvelden fikk lov til å synke litt...

Søndag morra var det knapt et vindblaff å se. Og det lille som kom, var rett imot. Så turen sørover ble periodevis svært så motorisert. Fikk seila noen nautiske innimellom, men det meste ble motorgange for autopilot, med storseilet som støtte. Mens jeg gjorde unna enda en kriminalroman i solsteiken. Været holdt nesten helt hjem - kun et par kortvarige, heftige regnbyger passerte raskt forbi - før sola igjen fikk tak. Og etter rydding og vask i båthavna, ble det avslutning i cockpit med kaffe og krim i lav, varmanes kveldssol. Nok en innertier på havet!