En hel påske fylt med drittvær satte fart på digitaliserings- prosjektet. Med lånt scanner fra jobben og et par termoser med nykokt kaffe gikk jeg løs på trettifem års lysbilder som hadde stått og støvet ned. - Detronisert, etter at det første digitalkameraet kom i hus rundt millenniumsskiftet.
Kvaliteten etter alle disse åran er kanskje ikke den beste - mange tette glassrammer har gitt støv og sopp optimale vekstforhold. Men de representerer tross alt en god del minner - blant annet fra de tidligste klatreopplevelsene. Med utgangspunkt i klatrekurs i Lofoten i 1979 pekte kurven bare en veg: Oppover (veggen). Her er et lite knippe - førr anledninga fra Hollenderanmassivet på Kvaløya utafor Tromsø.
Svart hav
Sjur Nesheim og Bent Svinnung (1. fribest. Hans Chr. Doseth og Tom Pedersen i juli 1981). 300m, 5+/7-. Elegant.
Seinhøstes 1980, på andre forsøket kom vi oss opp. Sjur hadde sikla en god stund på denne delen av Baugen, vest for Thanatos. Og etter en første bomtur som endte med at vi rapellerte av midtveis oppe i veggen i stupmørke, lyktes vi et par uker seinere.
Sett nedenfra ser den ut som - ja, et opprørt hav. Masse formasjoner, men færre klare linjer. Kunsten er å finne en veg gjennom brottsjøer, små tak og overheng - langs en kurs som krysser flotte fingerriss, snirklete svatraverser, delvis overhengende diedre og nesten glatte sva med mikroskopiske riss. En rute som har alt. Og når det ser som svartest ut, åpner det seg hele tida nye muligheter.
Som mange av de andre klassikeren på Baugen ble Svart hav gått lenge etter at høstmørket satte inn. Helt naturlig, siden det var først mot slutten av sesongen at klatreferdighetene egna seg for større ruter.
Dette var lenge før innendørsveggenes tid, og klatredebuten - med unntak av ribbevegger og en og annen bjelke over døra med klosser til klatretak - skjedde ofte først når snøen måtte vike for den varmende vårsola på Vårrusen. Godt akkompagnert av mye 'symaskin'.
Vi hadde naturligvis tatt på fjell før vi bant oss inn og så over racket for første gang, mens vi kikka opp veggen. Men øktene på Skattøramurene kunne ikke helt måle seg med formasjonene på Baugen. Det eneste som fikk trim var småfingran og tåspissfeelingen. Den skikkelige taulengdekondisen kom først mange uker seinere
Som klatrekompis er Sjur sikkerheten sjøl. Alt er veloverveid, sikringene sitter så djævelsk godt at de nesten er umulige å få ut. Mangt et saftig bannord har funnet vegen mellom sammenbitte lepper og ut i klar høstluft når nøttepirkeren
ikke nådde inn - mens knokene ble såre og blodige. Eller småstoppersene var banka inn i risset som copperheads
Jeg har fremdeles et lite knippe med deformert aluminium til minne om denne førstebestigningen. En gang tilbake i steinalderen.
Lanterna
Arild Meyer og Sjur Nesheim 2.8.76 (Vinter: Magnar Osnes og Christian Korvald
24.3.86). 6 tl, 4/5-.
Første gangen jeg klatra Lanterna var under en pinsesamling i 1980. Den uformelle starten på klippesesongen på Hollenderan. Dette var før klatrehytta var blitt en realitet, og eneste alternativet til den daglige turen opp og ned flanken til Blåmannsvikvannet var teltleir på breen. Høvelig kaldt og hustrig så tidlig på
året, men med lett tilgang til alle rutene. Valget var enkelt.
Turen til innsteget var det heller ingen ting å si på. Jamn og sammenhengende snøflanke - en drøm sammenliknet med den vertikale grushaugen som avdekkes seinere på våren når snøen trekker seg tilbake. Da er ikke dette plassen for
dem med svak psyke... smil
Men først ut på samlingene var som regel
Vårrusen
Jostein Bønes og Ben Johnsen 27.5.76. (Vinter: Ivar Folstad og Christian Korvald
4.1.84.) 4 - 5 tl, 4+/5-
"Nydelig, middels vanskelig/ lett friklatring i godt fjell. Ruta, som ga førstebestigerne en berusende lykkefølelse, ble en forløsning for klippeklatring i Hollenderan."
Etter oppvarmingen var vi klare for andre utfordringen. Og da lå Lanterna mer eller mindre og ropte - bare noen bøttefløtt fra teltduken.
Mannen med ljåen
(Hank Levine og Dag Kolsrud 17.7.79. 5 tl, 6+)
En av klassikerne på Baugen sørvegg - førstegangsbesteget med hexer og kiler i 1979. Da Bjørn og jeg gikk den i august 1981 var det (2. gangs bestigning?) første gangen ruta ble gått med det helt nye vidundersikringsmiddelet Friends. Eller kamkiler som de heter i dag.
Bjørn kom rett fra USA-turné til Kallestranda den sommeren, hadde turnet på klippe blant annet i Yosemite og lært å spise pannkaker til frokost. Og var i kjempeform. Derfor var det en selvfølge at han skulle lede veg inn i det ukjente - det delvis overhengende, buete jammerisset midt på Baugen.
Skjønt: Jammeriss og jammeriss... Jeg hadde allerede opparbeidet et velfortjent rykte som 'layback-klatreren', og som andremann var det en enkel sak å gå hele formasjonen med bare denne teknikken. Kun låse av armen rett under kilen, dra sammen kammene la den gli langs tauet til selen - og tråkke videre til neste. Og neste. Og...
Men Bjørn fikk testet jammingen, sjøl om han neppe plundra fullt så mye som førstebestigerne må ha gjort. Det drøyt knyttnevestore risset var som laget for kammer, men må ha vært et mareritt med store hexer. Vanskelige å plassere, lette å sette inn skeivt - samtidig som risset åpner seg nedover. Og det er langt mellom hvilepunktene. Det er ikke så rart at gradering endrer seg med åran...
Kun repetert et par ganger for min del. Men en rute som trygt kan anbefales.
Legender, kurs - og knall og fall
Nordnorsk klatrehistorie har et fåtall, skikkelige nestorer. Sjur er nevnt allerede, og på bildet til høyre ser du en annen av dem, Arild Meyer. Som begynte å klatre hjemme i Lofoten mens jeg fremdeles gikk med kortbukser i småskolen.
Arild var til stede fra nullpunktet i min klatrekarriere. Dvs. faktisk før jeg i det hele tatt hadde tenkt tanken på bratte utfordringer for egen del. Det var nok av kompiser sørpå som humpa rundt på krykker med gipsa bein etter uhell på Kolsås. Og jeg var som vanlig høvelig prinsipiell: Jeg skulle i alle fall aldri utsette meg for sånne farer! Klatring var en sport for risikosøkere med suicidale tendenser. Verken mer eller mindre. Arild flirte godt av meg.
Men før Tråilltampenfestivalen var omme hadde han klart å overbevise meg: Skulle jeg ha så sterke meninger, burde jeg i det minste sette meg inn i det jeg kritiserte.
Dermed var jeg plutselig påmeldt en ukes klatrekurs i Lofoten, med base i rorbuer på Kalle. Og det ble starten på mange aktive, morsomme og bratte år. Til venstre holder Arild en inspirert forelesning om vertikale gleder.
Disse øvrige klatrebildene i denne bolken er hentet fra en mikstur på Hollenderan i august 1982. En tur preget av flott, bratt klatring, lave skyer, mye bomull - og en del blod.
Det siste henspeiler på resultatet av en utglidning i den bratte renna ned fra Baugen. Før de faste rapellfestene ble montert et stykke ut på åttitallet var renna den mest brukte returvegen fra toppen - og det skjedde en del uhell. Blant annet fikk jeg meg en drøyt hundre meters rusjetur, traff veggen i skrå vinkel - før jeg datt 3-4 meter ned i smeltegropa mellom granitten og brearmen. Jeg berget meg
takket være hjelmen og taukveilen rundt kroppen. Eneste resultat ble litt blod og vann i kneet som ble tappet av en annen av klatrekompisene med legeutdanning, Edly. Det morsomste ved hele episoden? Ansiktet til Arild da han titta forskremt over kanten og forventa å finne en halvdau mann. Ikke en flirende, forslått tulling som var storfornøyd over å være i live!
Flygende Hollender
Sjur og ? (1. fribest. Eva Selin og Anders Lundahl 3.7.82). 300m, 6/7+ Flott linje, men kontinuerlig tung klatring. Ruta er preget av tynne, grunne riss i diederformasjoner. Nyttig utstyr er mye smått og kamkiler."
Nok en tur med Arild. Denne gangen fra en sommerdag i 1985. Og nok en av klassikerne på Baugen.
Dette er naturligvis bare en liten brøkdel av det du kan oppleve på Hollenderan en sommerdag. Men mangelen på bilder understreker bare hvor fokuset har vært under de fleste av besøkene i massivet: På veggen - og de fysiske utfordringene du har rett foran deg til en hver tid. Det blir lite tid til fotografering med et slikt utgangspunkt
Og det er kanskje greit nok? Klatreruter skal ikke være for godt dokumenterte. Da forsvinner noe av opplevelsen av å være pioner - førstebestiger - i det minste i sitt eget univers.
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|