Han klarte det - med et nødskrik. I det hele tatt var "siste liten" litt typisk for hvordan den første hytta ble til. Skikkelig lappverk.

Materialene ble fram- skaffet på innlandet via gode kontakter og skåret for en billig penge. Så ble lasset transportert til Grøtfjorden. Hvor det ble utsatt for så mye vær og vind i påvente av stadig forsinkete helikopterløft at det til slutt gikk sverte- og blåvedsopp i det meste. Noe som satte sitt umiskjennelige preg på interiøret i "første byggetrinn": Definitivt hjemmegjort, langt ifra velgjort eller "strøkent" - men det funka!

For du verden for en reinspikka luksus tross alt - sammenliknet med tidligere års endeløse vandring opp og ned den bratte lia mellom leiren ved Blåmannsvikvannet og klatrerutene.

Eller nettene i telt - rett på breen. Komforten var ikke den beste, siden dette var før Therm-a-rest-en gjorde sitt inntog i turkretser. For å si det sånn: Oppblåsbar gummimadrass var en dårlig erstatning. Lufta i madrassen holdt kanskje et par grader høyere temperatur enn snøen under. Det ble med det ene forsøket for min del. Deretter var det rett tilbake til velprøvde liggeunderlag.

Det ble nedlagt en masse dugnadstimer på hytta i løpet av sommeren og høsten 1982. Alt fra bygging og støping av grunnmur - via uendelige rekker med tunge ryggsekkbører opp lia fra Grøtfjorden - til snekring av råbygg. Og anekdotene er mange: Om folk med asfaltplater på sekken som holdt på å lette i stormkastene over skaret. Og Arild som kom opp med en sekk som så ut som en ferdig stappa utstillingsmodell fra Johnny på Tindloftet. Han flirte godt da jeg sa det - før ansiktet plutselig stivna i et inderlig "Faen!" - Det var nemlig mer enn fjeset som hadde stivna... På vegen opp lia hadde det gått hull på en boks med fugeskum, som hadde rent stille ut - og ekspandert. Han måtte skjære alt utstyret ut med kniv, og ga vel mer eller mindre opp da han hadde berga det viktigste av klatreutstyret.

Første "riktige" overnatting på hytta for egen del var i starten av mars 1983. Min daværende, svenske samboer debuterte med isøks og stegjern på turen opp fra Grøtfjorden, og fant vel ikke helt rytmen og roen - før hun kom fram til hyttedøra. Og spaden. Og brått innså at det bare var en drøy kubikk snø som skilte - slik hun opplevde det - mellom liv og død. Sjelden har vel fonna forsvunnet fortere.

Vi moillkosa oss, sjøl om det var dryppende rått innendørs. Blåvedmaterialen kombinert med manglende fyringsmuligheter måtte ta det meste av skylda for det. Resultatet var at det rant av tak og vegger, og alt frøys fast. Det endte med at jeg måtte åle meg ut av et av hemsvinduene - som var det eneste vi klarte å få åpnet. Og det først etter en halvtimes intens jobbing med øksa.

Men - varmt var det ikke. For å komme over et par-tre plussgrader var vi nødt til å rigge til et lite telt av bygningsplast inne i hytta og fyre primusen under. Det funka til gjengjeld utmerket, sjøl om det ble nesten romerbad-tilstander under duken. Vi dampa frostrøyk over skaret på veg hjem, men slapp å vente på bussen siden vi fikk skyss med den eneste bilen som passerte gjennom Grøtfjorden fra vi så vegen til vi var nede. Og endte til slutt opp på spontan får-i- kål middag i Ersfjorden. Hvor gjestfriheten alltid er uten sidestykke.

I løpet av de etterfølgende, par årene gikk hytta seg til, og ble skikkelig koselig etter hvert som byggevirksomheten ble avsluttet og krushunda, stæsj, ovn og primus kom på plass. Den var i flittig bruk året rundt, ikke bare i klippesesongen. I tillegg til plenty med renne- og eggtraverser vinterstid, har utallige jul- og nyttårsaftener blitt feira her oppe. Vannkokeren viste seg forøvrig å være utmerket å koke ribba i...

Hytta brenner - mars 1985
Om formiddagen lørdag 16. mars skjedde det utenkelige. Noe Anne og jeg oppdaga da vi runda under Baugen etter å ha brukt dagen på turen over Store Blåmann og videre langs vestegga mot Hollenderan. Og sjøl om den er litt lang - her er den autentiske versjonen, skrevet samme ettermiddag:

Vi tok oss en pause rett under Varrusen i den siste kveldssola, og fantaserte om varm kaffe og gedigen middag på hytta, litt kortspell og soveposen rundt beina... Sklei ned siste renna og runda kanten ved Baugen. Og der var målet: Dassen reiste seg som et landemerke. Men... jeg ble stående helt perpleks... Hytta? Gud bedre - ingen hytte!

Anne trodde meg ikke. "Er du sikker på at den ikke er nedsnødd?" - "Ikke tale om" sa jeg. "Jeg var her for to uker siden, da var den fullstendig synlig!" - Det var ikke til å komme utenom: Hytta var vekk, og rundt det tomme hullet var snøen svart. Ingen tvil: Hytta hadde brent ned! Vi fatta det ikke før det hadde gått noen sekunder.

Og det som var enda verre: Siden hytta er strømløs måtte noen ha brukt primus, ovn eller stearinlys/lamper. Og "noen" var sannsynligvis Sjur og Gerd, som hadde dratt opp kvelden før for å tilbringe helga her... Anne ble helt stille. "Herregud" var det eneste hun fikk fram. Og siden branntomta - i alle fall på avstand - virka fullstendig utbrent, fant vi ut at det måtte ha skjedd i løpet av natta. - Og da... Vi turde nesten ikke tenke tanken helt ut. Som Anne sa det da vi gikk de siste par-tre hundre meterne: "Jeg er jævlig glad for at jeg ikker er aleine nå"

Men da vi bare var noen meter unna, så vi en masse spor som virka ferske, og som gikk i en unaturlig stor bue rundt branntomta. Som om noen hadde holdt ekstra avstand på grunn av stor varmeutvikling. Vi bestemte oss derfor for å studere sporene på nært hold før vi kikka ned i branntomta. - Og hvilken lettelse! Vi var ikke i tvil: Sjurs umiskjennelige, kalvbeinte spor iblanda avtrykkene etter et mindre par sko.

Da først turde vi se ned i det utbrente hullet. Alt var vekk, treverket var omtrent fordampet, og vindusrutene på kjøkkensida og kasserollene var smeltet til klumper. Varmeutviklingen måtte ha vært enorm... Det eneste uskadde vi fant var et par kopper så lå der kjøkkenbenken hadde vært.

Vi forlot den glødende haugen og trakk inn i dassen for å få ly for vinden. Temmelig tørste, men det hjalp med litt mat. Deretter la vi turen videre over skaret og ned mot Grøtfjorden. Midt i flanken traff vi Sjur, som var på veg oppover med varm kaffe, primus og sovepose. Han hadde fått greie på at vi var på veg over, og ville ikke ha oss også på "samvittigheten". På turen tilbake til bilen fortalte han hva som hadde skjedd:

De hadde ligget og dratt seg ut over formiddagen lørdag, siden de kom fram først ved ellevetida om kvelden. Men omsider kom de da igang, Sjur hadde gjort unna første taulengden på ei enkel rute, og satt og kikka ned på hytta mens Gerd drev og plundra med å få ut sikringene. Han hadde stussa litt over at det røyk så mye av skorsteinen... Plutselig gikk det opp for han at det ikke var bare i ovnen det brant - hele hytta sto i brann!

De rapellerte av det forteste de klarte, men da de kom ned var allerede deler av hytta overtent. De gjorde fortvilte forsøk på å slokke med vannet fra snøsmelteren, pulverapparatet og spader med snø. Men alt var forgjeves. Det brant nesten eksplosivt, og i løpet av et par timer var alt brent opp. Sjur hadde vært inne i hytta flere ganger, men hadde prioritert å prøve å slokke. Dermed brant det aller meste av innbo og privatutstyr opp.

Teoriene var i ettertid mange: Langvarig uttørking av materialene bak stålplata som beskytta veggen bak ovnen - slik at de til slutt tok fyr, at noe hadde kommet borti den uisolerte pipa og begynt å brenne, at stikkflammer fra ovnen på grunn av spesielle vindforhold (flere av oss hadde opplevd det tidligere) hadde antent vedrester eller bøss på golvet.

Men for å gjøre en lang historie kort: Hytta var totalforsikra, og alt samme kveld var det innkalt til ekstraordinært styremøte - og diskusjonene om byggingen av nyhytta var igang for fullt.

Vinteren 1985 var snøfattig, og tomta var tidlig byggeklar. Proffe håndverkere, strøkne materialer og minimal dugnadinnsats gjorde at standarden føyk rett til himmels - samtidig som hytta sto klar allerede samme høst. Og siden har den stått...

Du finner flere sommerlige klatrebilder og historier fra Hollenderan-massivet på åttitallet her. Fra tida før og rett etter at hytta ble bygget. Ellers anbefaler jeg Dikt og fanteri-versjonen av Et gløtt i historien på TKK-sidene. Der er både gammel- og nyhytta omtalt, i verseform

Se også sommerbilder fra turen opp fra Grøtfjorden og litt med vinterlig Sol på Zapffetoppen. Og - helt til slutt: Et lite knippe hyttebilder tatt i mai 2007.