Læreren på ungdomsskolen prenta det inn i oss: Hvor - bokstavelig talt - dødsviktig det er med korrekt ordvalg og tegnsetting. Hvorpå hun kom trekkanes med den gamle, klassiske kommafeil-setningen som alle unger i Norge har fått inn med - om ikke morsmelka så i hvert fall skolemelka: Skyt han, ikke vent til jeg kommer! - kontra Skyt han ikke, vent til jeg kommer! Andre klassikere: Ennå og enda, når og da osv. De potensielle fallgruvene er mange - og konsekvensene store.
Så også i padlekretser. En helg i slutten av mars kunne vi med selvsyn konstatere at forskjellen mellom ordene klubbtur og ferskingtur utgjør hele 14 sjeler. Med andre ord: Tilsvaranes en gjennom-snittlig søndagsmenighet i den kgl. norske (stas)kjerka.
Også i mars i fjor gjorde vi et forsøk på å arrangere en introduksjonshelg til vinterpadling på Elvenes. Den gangen kom det bare et par veteraner - samt
to skiløpere som tok turen utover for å være hyggelige - og få med seg middag og en sosial kveld. Men som nybegynner-tur var prosjektet totalt mislykka. Og føyde seg sånn sett inn i rekken av sosiale
klubb-flopper vinterstid. Det straffer seg for en veletablert klubb å "glemme" rekrutteringa over år.
Årets Elvenes-tur ble imidlertid en skikkelig opptur. Så enorm at vi fikk problemer med å finne plass til alle sammen. Skjønt: Det var mest på bestikk- og dekketøyfronten at det butta: Er det hjerterom er det som regel også golvplass nok. Folk tredde seg inn der de fant noen centimeter klaring,
og nattestid kunne det - bokstavelig talt - høres snorkelyder fra kjeller til loft.
Men - tilbake til språkkurset: Da THPK-styret presenterte årets terminliste, hadde mars-samlinga altså fått navnet "Fersking"-tur. Og det gikk bare noen timer før den første påmeldinga tikka inn. Deretter rant det på - til vi endte opp med full brakke og fjorten til bords fredag, seksten på lørdag. Prosentvis økning i oppslutning? Vel, ta fram kalkulatoren og regn det ut sjøl…
Spranget i erfaring var stort: Fra blodferske kursianere uten noen som helst praksis ut over timene med instruktøren - via de som hadde prøvd seg forsiktig på sundet noen ganger - til
de mest erfarne yttersiapadlerne. Utfordringen ble å finne et opplegg som passa alle. Og klubb- og fellesånden seira. Da vi omsider kom oss på vannet lørdag formiddag, skjedde forflytningen mer eller mindre i samla tropp. Sørover langs yttersia av
Kvaløya med kurs for Marsletta.
Værmeldinga hadde ikke vært den beste tidligere i uka. En god del vind og nedbør - og vi så vel mest for oss surfe- og bølgetrening i kjeften av Austeinvika. Men lørdag morra hadde han stilna nesten helt av, og etter at vi hadde staka oss ut mellom isflakene og hadde konstatert at alle klarte å holde båten på rett kjøl / fast i åra, sklei vi sørover i lett småskvulp. Mens det tynne skydekket gradvis løste seg opp og slapp fram blå himmel og en vakker vårsol som til og med varma i ansiktet.
Det er morsomt med nybegynnere: Progresjonen i padleteknikken skjer ofte i kvantesprang. I løpet av førsteøkta - til vi satte baugene i sanda ved Marsletta - gikk noen fra forsiktig dasking i vannflata til god rotasjon og skikkelig skyv. Og marsfarten økte i hvert fall med en drøy knop. Sjøl om støttetak var mangelvare, var hoftearbeidet høyst akseptabelt. Det lovet
godt for resten av helga.
Vi måtte bale litt for å komme oss på land, siden alt det snørike nordvest-været tidligere i vinter hadde lagt igjen en solid fokkskavel på lesida - over stranda. Og siden vi kom på tilnærma full flo, var det bare en drøy meter med sand mellom brenningene og den bratte snøkanten. Men vi slepte, lempa, dro og bar - og fikk alle mer eller mindre tørre opp på
fast grunn. Mens noen koste seg med termoskopp og sjokolade gikk andre på befaring. Det er alltid godt å komme hit ut og kjenne på vår og tørt fjorårsgress med innslag av grønt - mange
uker før brøytekantene er borte inne i byen.
Allerede på hjemturen hadde motet økt radikalt hos de aller ferskeste, og vi så knapt snurten av dem før vi samla kajakkene på flata nedafor huset. Et vakkert syn - med alle fjorten kajakkene side om side!
Noen av oss forlenga turen med en liten slenger bortom Kvalvika hvor klatreveggene lå og lyste innbydende i kveldssola. Et par svasko hadde gjort
seg… Men et blikk på termometeret dempa entusiasmen en smule: Bare to plussgrader blir fort kaldt på småfingran. Uten at det stoppa et par-tre av de siste fra å avslutte padleøkta med litt rulletrening. "Straffen" ble at de måtte bære kajakkene ekstra langt, siden de ikke rakk å komme seg i land før halve
Austeinvika hadde felt tørt.
Det ble en klassisk Elvenes-ettermiddag med litervis med kaffe og mengder med snop - mens stadig nye gjenger frekventerte varm badstu. Mye blussende vakkert og lettkokt å se etter hvert som de kom i retur, klatrende opp den bratte kjellertrappa. De tøffeste kombinerte varmegradene med et døpp i havet. Med innlagt marsj-trening, siden det ble et godt stykke å gå for å finne sjøvann
nok til å få døppa tærne…
Ida hadde klart å skaffe oss mølje, og dermed var det duka for et skikkelig etegilde. Etter at kjøkkengjengen - en av mange… Det er en fryd å ha med så mye sjølgåanes folk, oppvasken forsvant omtrent mella fingran på deg hvis du ikke holdt godt fast - hadde gjort en heltemodig innsats med fisk, lever, rogn og mager. Så får det heller være at det ble plent umulig å sove på magen før utpå
morakvisten. Tross alt et lite offer… for en slik høydare av et måltid.
Avgangen søndag morgen gikk mye kjappere enn dagen før. Alle ror og pedaler var tilpassa, riggingen optimalisert - og påkledningen
uttesta. Snart kunne vi kurse mot strendene ved huset sørøst på Edøya. Vi snakka tidlig om å dele oss - sende en gjeng oppover mot Hillesøya mens en annen kunne runde Hekkingen, men da vi nærma oss stranda fikk vi en del skvalp og strømsjø. Planen ble skrinlagt, og etter en kort pause fortsatte vi samla
gjennom kanalen mellom Edøya og Gardsholmen, runda ut kjeften i skikkelig skvalp - og kursa nordover mot Stokkvika - eller som den heter på Tommy-dialekt: "Hemmeligstranda". En del strøm
og tungsjørester gjorde det spennanes nok for de ferskeste, men alle kom seg velberga fram og kunne surfe tørt - med litt hjelp fra kjappe hender på land.
Snart hadde vi rigga oss til i gressbakken, og likna til forveksling på et fargerikt fuglefjell - mens ørnene seilte stille over oss og holdt oppsyn med "hjorden". Tross skarp luft var
det godt og varmt under jervenduken.
Ikke alle hadde like mye erfaring i å padle seg løs fra en strand med brenninger, og vi hadde et par nestenulykker med helt akrobatiske hofter og dype støttetak før hele gjengen kom seg velberga på vannet.
Og så var det duka for automatgear og strake vegen hjemover. Ikke helt etter boka sikkerhetsmessig - med stor spredning i gjengen og ikke full (blikk)kontroll
med alle. Som det ofte blir når noen skal rekke et fly, andre prøver å henge på - mens atter andre tar det helt piano og koser seg i vårsola. Men - tross mye strekk i feltet: Snart kunne vi
pløye sand nedafor Elvenes og bære farkostene tørt. For siste gang denne helga.
Plutselig var det nesten tomt for folk. Og vi som ble igjen til slutt, sørga for å gjenopprette standarden på kåken, rydde oss helt ut - og sette til livs de siste restene av fiskesuppa fra fredagskvelden. Før vi forlot arenaen til en italiener som hadde bedt tynt om å få lov til å leie huset fra ettermiddagen.
Mens de siste restene av kveldssola farga fjellene rosa, rulla vi tilbake mot byen etter en høydare av en klubbtur. Så kan de bare angre, de som ikke tok seg tida…
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|