Jeg har berørt temaet noen ganger tidligere. Men jeg lover: Dette blir siste gangen! For det får da være måte på hvor mye tankearbeide en stakkar skal legge ned i å prøve å forstå den moderne, rastløse, mulitilbuds-urbanismen. Begivenhets-segmenterings-shoppekulturen som gjør at en fellestur på yttersia over to-tre dager blir en umulighet - på grunn av alt du (potensielt) kan komme til å gå glipp av?
Og vi er ikke aleine om fenomenet i turmiljøene. Færre og færre er i stand til å bedrive en aktivitet over tid. Absolutt alt skal la seg tilpasse 3-timers vinduer, innramma av kafebesøk, middager, kulturelle begivenheter. You name it. En hver helg skal se ut som agendaen til et internasjonalt seminar: Pakka med program fra morra til kveld, inklusive Fjellheisen, hundekjøring, båttur på sundet og tre-retters avec - etterfulgt av D&D (Drinker og dans). No limits - no borders.
Hadde nå folket valgt en skihelg istedet (mange gjorde helt sikkert det - fjellsidene på Kattfjordeidet var brodert med masse nydelige svinger) har jeg full forståelse. Etter en så "spesiell" vinter som denne - så langt - blir den første tindrende nysnøhelga med maksføre verdt sin vekt i gull.
Men da vi stappa inn kajakkene i naustet i Sjølundfjæra etter endt tur søndag kveld, vitna sporene i snøen om stor aktivitet de siste dagene. Med andre ord: Noen sund-timer på en blank lørdag eller søndag er tydeligvis helt greit for kajakkfolket. Men hvorfor ikke bedrive den samme aktiviteten på yttersia under enda nydeligere forhold? - Vi prøvde oss på en oppsummering mens vi kryssa over til Håja på formiddagen, turkompiser og jeg:
Kanskje det er på tide å begynne og ta det personlig? smil
Nå la vi ikke så mye veldig mye i det, da. For jentene stilte opp, de - på lørdagskvelden. Etter skitur på Fagerfjell kjørte de den snaue timen utover til Sommarøy etter å ha handla inn pepperbiff og alt tilhøranes. Og fikk overta ei glodvarm badstue som takk for innsatsen da de vel var framme på Elvenes.
Resten av kvelden ble i sin helhet via gastronomisk nytelse og god, gammal listepop, før vi bikka i køya i god tid før klokka skulle stilles fram til sommertid. En ny dag venta - og ny padle- og skiøkt. Her gjalt det å disponere fornuftig!
For denne helga sto virkelig i padlingas tegn. Drøye sju mil gjorde vi unna i løpet av to økter. Og strekninga Giska på Nord-Senja i sør - til Håja i nord.
Vi begynte som isbrytere. Den innerste delen av bukta nedafor huset var fylt av is og sørpesjø da vi tok løs lørdag morra. Lav nattetemperatur og lite vind hadde satt sine tydelige spor, og nå var Sea Hunteren god å ha: Med litt rennafart og vekt godt over normalen (gammalt design, diverse ekstra lag med duk og forsterkninger etter mye og heftig bruk) var tyngden tilstrekkelig for å brekke opp flakene. Snart var vi ute i rom sjøl.
Første stopp ble Marsletta, etter at vi hadde padla noen kilometer sørøstover, mot slettene ved Torsnesaksla. Under et tynt skydekke med antydning til sol bakom, og tilnærma havblikk. Vi runda inn på stranda, strakk på beina - og tok de gamle husrestene i øyesyn for n-te gang. Mens
vi fabulerte om levd liv. Kompisen påtok seg i ettertid å grave i gamle arkiver, på leting etter historien - og den kommer naturligvis på prent så snart jeg får satt kloa i den...
Deretter kryssa vi sørvestover - over Malangen - i retning Giska på Nord-Senja. I utgangspunktet hadde vi blinka oss ut stranda på Småsanden. Men siden ingen av oss hadde vært i land på Lyngvær tidligere, dro vi hardt østover da vi hadde runda Lyngværneset - og kursa rett mot den lille sandstranda
ved husan. Vi måtte jo benytte sjansen, nå som det for en gangs skyld ikke var noen hjemme. Hele sommeren er trafikken stor her ute, folkan er helt tydelig glad i plassen. Samtidig som det ikke er mye plass på neset. Går du i land en varm sommerdag, tråkker du nesten over middagsbordet deres. Men fortvil ikke: Det er nok andre, mer usjenerte strender å ta av i Giska.
Neste stopp: Stranda i Sandkeila på Hekkingen. Men før vi kom så langt tråkla vi oss gjennom beltet av holmer og skjær nord for Giska. Og gjorde også en sving forbi husan på sørsida av Hekkingen. Det var det imidlertid tomt for
folk - som så ofte de siste åran...
Lunsjen i fjæra (etter runding Leivklubben og den sedvanlige skvalpinga inn Skipsvika) ble kortvarig. Lufta er skarp i slutten av mars, og innbyr ikke til lange, solslikkende seanser. Snart satt vi på havet igjen og plaska oss forbi Hekkingen fyr - før vi la kursen rett nord, mot vestsida av Edøya.
Litt tungsjø fra vest - kombinert med strøm og vind "på skjæranes kurs" - gjorde den avsluttanes rundingen av yttersia av Hillesøy til en
passe spennende opplevelse. Men omgivelsene? Fantastiske! Mot en solbada bakgrunn beståanes av Håja og vestsida av Tussøya. Vi tok vegen om havna, runda inn Sommarøysundet og seig rolig gjennom 'city' - før vi kursa rett mot Elvenes igjen.
Han var kanonfjæra da vi runda inn Austeinvika - og vi måtte ta kajakkene på slep på snøen et par hundre meter før vi fikk dem plassert som ryggstø på platten. Og kunne sprette fjærepilsen og leke påsketurister i solsteiken mens badstua ble varm. Resten av kvelden var pur lykke.
Søndagen satt vi nok en gang på havet - med kurs nordover, mot strendene på østsida av Håja. Fra starten tilnærma havblikk og påsketemperatur, men etter at vi hadde passert nordvestspissen av Tussøya kom han med en god del sur vind ut Håjafjorden. Det var bare å brette ned og snøre
igjen - og legge inn automatgearet. Til vi hadde kommet oss i ly av Håja, vurdert solgangen - og valgt å kjøre baugene i sandstranda på Kjeholmen.
Vi tok oss bare tid til en kort matpause i ly av en solbada klippe før vi starta på hjemturen. Stadig vekk i sur østasno - som holdt seg helt til vi hadde passert
Vardholmen. Så kunne vi ta fatt på oppløpsida i havblikk, sige forbi klatreveggene i Kvalvika og dra opp kajakkene ytterst i Austeinvika. Hvor de ble ligganes i fjæra til vi hadde gjort oss
ferdig med nok en badsturunde og rydda oss ut av kåken.
Opplastinga skjedde i en helt fantastisk solnedgang som farga vesthimmelen blodrød. Og mens billysene flekka grøftekantene mot Sandneshamn, ble de første stjernene synlige på en mørkeblå himmelkule. Om det var noen som klaga? Nope... Nok en innertier!
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|