Seinsommerstreif

Streif under seil - og for motor - på yttersida av Tromsø. Samt et halvhjerta forsøk på Kretsmesterskapet 2002.

August - og tid for familiedelen av seilsommeren. En stund så det ut til at vi skulle bli åtte ombord i Ariel - tre voksne og fem unger. Tre mer enn det reelt er køyeplasser til. Redningen skulle være T-Z: Telt og Zodiac. Men via en prosess med skiftende vær, planer og kursendringer endte vi - etter at ungene hadde løpt av seg den verste "hjemme i gata"-energien og turfølget sørfra hadde ankommet - med "ideal"-tallet FEM. En lengre shopperunde og latte på Bønna mandag formiddag - og så var det bare å skli ut Rystraumen. Fint drag og sløring/lensing det meste av turen ut Malangen - til vi som vanlig bråstoppa i bassenget sør for Sommarøya. (Noe å tenke på, Kretsmester-arrangører?) Turen videre opp til Tåfjorden på Tussøya gikk for motor, og en stund etter midnatt var alt jernet forsvarlig plassert på sandbunnen. Vi lå som konger et steinkast fra sørstranda.

Tåfjorden er en vakker plass å ligge for anker. Nydelige omgivelser, som regel ganske stille - kun et knøttlite innsig av gammelsjø som får båten til å duve. Ungene forsvant tidlig på land med Zodiacen om morran. Vi så dem som prikker på stranda, fullt engasjert i diverse bygge- og utforskingsprosjekter. Og bading - til tross for at et tynt slør tok brodden av den verste sommervarmen. Seinere ble det tid for utforsking for de voksne også - med et mer uklart matauk-motiv i bakhodet. Men det var dårlig med sopp. I stedet ble det kveldsbål mens seifangsten fra dagen før ble stelt, krydret og foliestekt. Og den smakte naturligvis vidunderlig. Med andre ord: Det gode liv. Først etter doggfall fylte vi opp Zodiacen og bega oss ut til Ariel.

Vi hadde i utgangspunktet hente-avtale på Sommarøya onsdag, så utpå dagen dro vi opp ankrene og tusla for motor sørover igjen. Været hadde slått om i løpet av natta og det ble etter hvert temmelig fuktig. Litt telefonering da vi vel hadde satt tampene i kaia - og vi ble enige med Malangsgjengen om at de kunne drøye'n et halvt døgn mens det verste regnet ga seg. Vått telt i båthavna på Hillesøy er IKKE spesielt trivelig hvis det finnes alternativer. Vi fem fikk oss en lengre, kollektiv dusj"close-to-orgasm"-sceanse i badestamp-huset til nyhotellet (akkompagnert av allverdens godlukter fra hårindustrien) - før avrunding med kaffe og is. Og etter hvert også junkfood-middag hos Unn Tones og stor handlerunde på butikken - før vi vakla fullasta tilbake til båten.

Torsdag morgen opprant - med nye planer. Malangen-prosjektet var i løpet av kvelden flyttet i tid - og halvert i antall. (For stor trøkk og for lite tid i heimen og på jobben) I stedet for en ny tur til Tåfjorden bestemte vi oss for at vi skulle konsentrere innsatsen om kretsmester- skapet til helga. Ny møtetid ble satt til fredag kveld.

Dermed var det fritt fram for "Femmer'n" å velge nytt, alternativ turmål. Vi la kursen nordover igjen, men denne gangen skar vi fri av Tussøya og fikk sjansen til å beundre yttersida av Håja der den stuper 500 meter rett i havet. Litt antydning til skvalpe- og rotsjø her ute - og tendenser til svak grønnfarge hos mannskapet - før vi nådde fredeligere farvann i skjærgården vest av Bjørnøya.

Turmål for dagen var Røssholmen, en av favorittene fra langt tilbake. Rundt 1980, da jeg første gangen begynte å dra utover hit, sto fremdeles en del av bygningene. Det lille fjøset hadde begynt å bli salrygget, men holdt seg oppe som ved et under. Det samme gjaldt et større uthus og deler av taket over den store fellesbrønnen. Det eneste, gjenstående huset var i brukbar stand og ble brukt som sommersted.

Men forfallet har gått fort. I løpet av noen få år har vinden og myra tatt øya tilbake. Det meste av tre har enten råtnet eller forsvunnet - kun det lille, grå huset står igjen som et monument over en svunnen epoke. Men tar du deg en tur langs den lille vegstubben på sørøstsida øya kan du under vegetasjonen finne mange grunnmursrester og jerngjenstander etter buene som sto her den gang Røssholmen var et vitalt fiskevær.

De senere årene har Gud overtatt huset. På veggen i stua er det stiftet opp ark med sirlig håndskrift som forkynner lovnader om et snarlig paradis her på jorda på tre språk. Under henger pamfletter og annen religiøs lektyre. Men det sitter en sorg i veggene som ikke kan døyves av gudsord eller en fargerik kjøkkenkarm. En sorg som kommer nær hvis du tar deg tid til å lytte. I historien om Røssholmen er det lite oppklarende å finne. Men det ER der - du puster lettere med det samme du kommer ut i kveldlyset igjen.

Skjønt... PUSTE. Røssholmen utmerker seg også på andre områder. Blant annet med fylkets høyeste ekskrement-tetthet. Gåsa har gjort alt den har kunnet for å sette sitt "preg" på miljøet! Hver eneste kvadratmeter er fylt med avlange kabler - og lufta av en odør som aldri lar deg slippe helt unna. Sjøl når du nyter solnedgangen og en kald pils med ryggen hvilende mot løkta, er bismaken der. Alle paradis har sin slange...

Men på nordstranda, kajakk-favorittplassen - eller på svai mellom holmene vest i været - går alt meget bedre. Det finnes få steder på yttersida som det er vakrere å våkne opp på. Krystallklart vann over hvit sandbunn som ramme rundt morgenbadet - varm kaffe og soltørking i cockpit etterpå. Optimal lykke. Vi nøt alt vi kunne - og ble i tillegg velsigna med litt sommer igjen. Ungene var kjapt i vannet, og både hov og Zodiac var i flittig bruk. Men innimellom var det behov for litt oppvarming, godt stappet ned i soveposen med Donald-pocket og potetgull.

Før kvelden var omme skulle vi imidlertid være tilbake på Sommarøya. Derfor gikk vi utpå formiddagen rolig sørover for motor. Og tok en lang stopp på østsida av Håja, som lå solbadet og sommervarm og venta på oss. Mens ungene plaska rundt, gjorde vi oss et slag nordover over alle sandstrendene - og endte opp med å sanke en anseelig mengde o-skjell som ble omsatt i velsmakende middag før kvelden var omme. Måltidet ble inntatt i havna på Hillesøya, da vi vel var framme og hadde festa tampene i Finnsnes-båten Eline, redningsmannen vår fra seilskaden på veg til Senja Rundt. Etter hvert ankom også resten av mannskapet. Vi var klar til innsats.

Kretsmesterskapet 2002
ble en reprise av arrangementet i 2000. Med andre ord: Vindstille. Lørdagens regatta ble derfor en langdryg foreteelse. Deler av dagen sklei det rimelig unna, men da vi gjorde et taktisk feilvalg og havna i vindstilla etter andre runding var det gjort. Bom stopp. Som det går klart fram av trackloggen. Det bølgete sporet lengst til høyre er sistelegget inn til mål. Til tider nesten uten framdrift. Samtidig som de nærmeste konkurrentene (inntil da) fossa av gårde på et vindbelte et par hundre meter lenger vest. Som VI har gjort noen ganger tidligere. Sånn sett greit at flaksen fordeles litt... Og det hjalp litt at vi delte skjebne med Dundee og (en stund) Retzina.

Deretter skjedde det ikke noe mer. Været var upåklagelig, men siden vi liksom skulle seile regattaer og var i vente-modus (når skjer det noe igjen?), benyttet vi ikke sjansen til å få sand mellom tærne. Rett nok: Sør for oss lå havet som et speil, men i Angstaursundet trakk det - og inn forbi Malangskjeften (viste det seg) var det god bør. Også på vågen var det i perioder trekk nok til at vi for eksempel kunne ha seilt kortbane-stafett. I det hele tatt: Skal vi fortsette å arrangere KM her ute må vi ha flere regattaer, alternative banetraseer/ditto bøyeutstyr - improviseringsevne og MYE fantasi. Slik at deltakerne føler at det er verdt opp mot to transportdager å hive seg med.

Etter noen aktivitetsløse timer fant vi ut at det gikk an å bruke helga på en bedre måte, sa takk for oss, kasta loss og fortsatte sørover mot Hekkingen i lav kveldssol. Og SÅ kom vi inn i vinden. Turen inn Malangen gikk på skinner, nydelig kryssevind og i snitt seks knops båtfart hele vegen - til vi hekta oss på en bøye i ly av Ryøya etter midnatt.

Vi våkna opp til MEGA skitvær søndag morra. Regnet sto i bakken, det var bare å hyre på seg - og tøffe den siste timen inn til byen for motor. Men til tross for våt avslutning - vi var allikevel godt fornøyde med turen som helhet - med et LITE minus for en Casio "værstasjon" som nå ligger og koser seg på sju meters dybde rett øst for staken i ankringsbukta bak Ryøya. Inntil noen henter den opp igjen. Har du flaske og litt tid: Besøk posisjon 69° 32.67630 N  18° 43.31525 E  +/- 10 meter. Dusør venter!