Oljetrykk og oaser

Om en biltur (med komplikasjoner) fra Tromsø til Hamarøy - og kajakk-streif i Hamarøyområdet i forkant av en THPK-fellestur

Hauet er ikke hva det var. Et helt liv med plenty amalgam og løsmidler har satt sine spor. Og gjort teflon-hukommelsen fullstendig stick-free, samtidig som Altzheimer'n har gått fra "light" til "grave" - noe som er litt upraktisk når feriebagasjen skal pakkes. - Nå gikk det stort sett greit denne sommeren. Jeg huska at jeg skulle ta bilen - ikke båten, og det meste av padle- og turutstyret ble faktisk med. (Kanskje noe av det allerede lå i bilen? LITT forvirranes til tider med stor bil - og "bod på hjul"... Konstant og altomfattende kaos)

Bare den vanntette posen med reparasjonssaker, GPS og digitalkamera ble liggende igjen i entreen. Eneste ordentlige krisa var kameraet, (siden kajakk og utstyr holdt, og jeg stort sett fant fram uten elektronikk) men det lot seg løse ved hjelp av en ferjetur over til Svolvær.

Værgudene hadde bomma litt på feriestarten min. Derfor ble det å ligge på været noen dager etter at ferieturen - i penvær! - med ungene var unnagjort og seilbåten var plassert i båthavna for sommeren. Meteorogrammet ble sjekka minst ti ganger i timen, (til tross for at jeg tror at de oppdaterer.... en(?) gang om dagen?) - arbeidsdagene var lange, tørre og ukonsentrerte - og sykkelklærne desto våtere.

Men kabalen var lagt, etappene fletta seg allerede inn i hverandre - så til slutt var det bare å smekke igjen bakdøra og trille sørover. I gammal, velbrukt bil - noe som aldri blir kjedelig! (Jada, illustrasjonsbildene er "fra arkivet", for hvem i alle dager gidder vel å ta nye bilder av en utslitt bil?)

Og: Hvis du absolutt ikke kan fordra bilprat, får du her en gylden sjanse til å hoppe rett til kajakk-biten: Ja takk!

VW Caravelle Syncro-en og jeg har som tradisjon å rote det til før Vollan. NAF-verkstedet ved kornsiloen har vært i flittig bruk både på veg til og fra Syden, takket være blant annet verkstedstabber, total og katastrofal mangel på verkstedsbesøk - eller rett og slett verk. I år var det driv-verket som svikta. I alle fall var det det oljetrykkslampa og buzzeren varsla. De første forsiktige klynkene kunne sees og høres allerede i Lavangsdalen - og før avkjørselen til Jøvik var det full rockekonsert. Det blinkende rødlyset på dashbordet var til å leve med, men alarmen verka i ørene og zzzkar hjernen i millimetertjukke frustrasjonsskiver. Ikke hjalp det å skru opp radioen heller...

Det var ikke snakk om å få bort lyden. (Jeg gjorde et forsøk, og demonterte halve dashbordet - uten hell) Og det faktum at bilen er gammal og humørsjuk (kanskje det bare var slitasjegikt eller rett og slett sure oppstøt?) - samt at jeg befant meg midt mellom alt og ingenting - gjorde at jeg tok sjansen på å kjøre videre etter å ha fylt på olje og bedt en stille bønn. NOE hjalp i alle fall: Vi kom oss velberga inn i servicehallen på Statoil på Nordkjosbotn.

Olja ble skifta, og i samme slengen fikk jeg fagkunnskapen til å ballansere et par hjul og kikke over doningen, uten at han fant noe nevneverdig galt. Egentlig ganske så utrolig - på bakgrunn av det minimale stellet og vedlikeholdet bilen har fått de siste åran. Hadde den vært unge, hadde jeg nok hatt barnevernet på nakken for lengst på grunn av omsorgssvikt...

Da jeg kjørte videre var det faktisk stille - en stund. Deretter ble det bevist nok en gang: Menneskets tilpasningsevne er nesten ubegrenset - også når det gjelder lydforurensing. Dessuten: Etter en lyntur innom Normotor på Andselv var jeg litt beroliga: Sannsynligheten var stor (mekanikeren prøvde seg med 95%) for at det bare var føleren som var gåen. Hadde det vært noe feil med oljetrykket, ville motoren ha skjært seg ganske omgående. Og her var jeg fremdeles i kjøringa - etter timer med rabalder! Og: Du lærer deg triksene etter hvert. I dette tilfellet var det enten å ligge over 80 på fjerdegiret - eller dra'n litt ekstra på tredje. Da var det stort sett tyst.

Men all styringa hadde tatt tid, og mandags morgen var blitt til kveld før jeg kunne rulle av ferga på Bognes og sette kursen for Innhavet hvor bilen skulle "bo" til over fellesturen. Duskregnet frista ikke noe særlig - sett fra innsida av en teltduk, så jeg rigga meg til i bagasjerommet. Og sovna til lyden av trommende regn mot biltaket.

Neste morgen var det ganske glassklart: Dette var ikke dagen å starte årets padleeventyr. Regnet silte ned uavbrutt, så i stedet ble det "bytur" - med ferga tur/retur Skutvik-Svolvær. For å handle kamera. Og utrolig nok - om ettermiddagen var jeg tilbake igjen med et brukt Nikon, makan til det jeg hadde reist fra hjemme. Ingen behov for finlesing av nye brus-anvisninger, (nesten) ingen skjulte mangler eller problemer - bare hjemmekjent og trygt. Sånt blir det bildereportasjer av! Første bildet på den nye minnebrikken ble latten på Baccalao mens jeg venta på ferga...

Rakk også en tur innom Tranøy før kvelden, middag på Hvalbåten Svolværing og en kikk innom Galleri Hamsun for å sjekke hvordan det sto til etter at Harr tok alle illustrasjonene og forlot "den fuktige bygningen" med brask og bram. Ble gledelig overraska: Stedet kledde faktisk litt mer variasjon i utstillingsobjektene!

Fant meg en panoramatomt for kvelden - ei lita parkeringslomme med utsikt over Sagfjorden og Veggfjellan i sør. Rygga så langt utpå kanten som jeg turde - og rigga meg til baki bilen igjen. Sovna med regn mot taket - og våkna til lettere skydekke og innslag av blått. Det nærma seg avgang! Etter kjapp kjøretur tilbake til Innhavet, ble kajakken pakka og bilnøklene overlevert.

Omsider kunne jeg skli ut på speilflata. Årets padlesommer var i gang! Men uten den store yttersia-feelingen, sånn i utgangspunktet. Siden jeg hadde valgt en ganske original start dette året. Innhavet er nemlig - som navnet tilsier, det stikk motsatte av åpent hav og store bølger. Her råder stillheten... Med andre ord: Perfekt for speil-padlere, og passe trangt, grunt og variert.

Når du kommer kjøranes sørover Hamarøya og får øye på dette bassenget på innsida av Finnøya for første gang, tror du at du har kommet til et ferskvann. Hyttefolket kan da også berette at det hender seg at turistene kjører bilen helt ned i fjærsteinan og begynner å vaske den. Brakkvann allright, men salt nok... Sjøl om det er mye stein som skiller Innhavet-bassenget fra Sagfjorden og Kaldvågfjorden "der ute". Kun to trange sund, Røttangstraumen og Kaldvågstraumen skal sørge for vannmassene flyttes i takt med flo og fjære, Hvilket betyr avansert elvepadling det meste av døgnet - for dem som prøver seg i kajakk.

Jeg hadde valgt meg Røttangstraumen som "escape" - siden den er kortest, bare noen titalls meter. Kommer du deg under brua, er du berga. Og treffer du helt feil, kan du slippe unna med snaue femti meter bæring over vegen. - Jeg hadde taima det så jeg skulle være i startgropa akkurat i strømskiftet, men - som fiskeren som satt med rullingsen i fjæra sa mens han flirte: "Du er et kvarter for tidlig ute!" Jeg prøvde meg nå allikevel, la inn overdrive'n - og klarte med nød og neppe å karre meg ut. Med andre ord: Rundt 4-5 knops strøm til og med når han snur - og perfekte forhold for de av dere som har lyst til å leke!

Ferden fortsatte vestover langs sørsida av Finnøya, og Karlsøyholmen ble første stopp på vegen. En liten idyll bare et steinkast rett sør for Karlsøy "city", men like fullt ganske så uforstyrra. Absolutt et bra overnattingsalternativ hvis du er i området. Men det ble imidlertid bare et par brødskiver på meg denne gangen - før jeg satte åra i vannet og tok peiling på toppene på Lundøya igjen.

Jeg oppdaga noen paradiser denne sommeren, men få kan måle seg med Engøya, som jeg ramla over helt tilfeldig etter noen timers padling. Det tok imidlertid litt tid før jeg skjønte hvor jeg hadde havna, for området ytterst i Sagfjorden, sørvest av Finnøya er i beste fall uoversiktlig. Masse sandgrunner, pannekakeflate holmer og øyer, spreke straumer som fyller opp Kaldvågfjorden helt inn til Hamsun i nord og Innhavet i øst. Kart og terreng passer til tider ganske dårlig sammen - helt avhengig av om du kommer på flo eller fjære. Er han kanonfjæra - som da jeg kom sklianes gjennom dette kajakkeldoradoet, er det ganske vanskelig å se hvor en øy slutter og den neste begynner. Jeg måtte ta meg en tur rundt absolutt hele Engøya dagen etter før jeg følte meg sånn noenlunde trygg på geografien.

Men før det - landing på nydelig, hvit sandstrand. Og teltet plassert midt i ei blomstereng. Så vakkert at jeg nesten måtte klype meg i armen. Brukbar temperatur og fint oppholdsvær etter dagene med regn, sjøl om skyene fremdeles hang langt nedpå fjellsidene. Sørhimmelen så imidlertid ikke helt god ut....

Dagen etter regna det. Eller rettere: Det bøtta ned. At teltet holdt seg tørt innvendig er et stort kompliment til produsenten. For første gang hadde jeg en "full dag" innendørs - noe tilsvarende Riksteatrets "full turne". (Når en eller flere av skuespillerne/teknikerne er indisponert, og forestillingene må avlyses - mens sjølve turneen fortsetter "lækksa førr"...) Var altså ikke utafor teltåpningen hele dagen - takket være yoghurt-begeret som ble en "släger" på Lofoten-rundturen.. Det gikk i radio, lesing, eting og uante mengder kaffe - mens jeg innimellom stirra ut i regntåka og undra over hvordan ferien skulle bli...

Det skifter fort! Ny dag - og nye muligheter. Våkna med smil om munnen til morrasol som dansa på teltduken. Velta meg ut - og kunne endelig ta paradiset i øyesyn! Det ble mange lange streif øya rundt i penværet - og ekstra sein frokost før jeg klarte å rive meg løs igjen. Ferdigpakka kajakk ble satt på vannet og så fortsatte ferden sørover mot Nordhamran på Engeløya.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å padle rundt Engeløya, yttersia av Lundøya og videre opp til Skutvik for å møte de andre fellestur-deltakerne der lørdag. Men etter å ha inspisert strendene på Nordhamran, padla rundt nesset og videre vestover Skjettenfjorden, ombestemte jeg meg. Meteorologen lova en god del nordlig vind - samtidig som jeg skjønte at det ble litt snaut med tid. Derfor snudde jeg, padla tilbake og kryssa over til Oksøya, sørøst av Lundøya.

Ferden gikk videre langs sørsida av Lundøya. Snirkla meg fram fra bukt til bukt, og hadde god tid til å være skikkelig, fullblods turist! Dessuten kom han med en del vind i flækkan, derfor var det greit å hvile litt bak et nes eller to på vegen. Deretter: Mot vest, mot vest! Alt mens Mjeldtinden og nordspissen av Engeløya grodde opp av havet.

Tok meg tid til en kort stopp på Båtholmen, en liten, men utsatt sandidyll midtveis oppover langs vestsida av Lundøya. Sikkert et fin plass å overnatte, men litt for nær bebyggelsen og et mye bedre alternativ bare noen åretak lenger nord - Fjetterstad.

Første gang jeg besøkte stranda på Fjetterstad var under soloturen fra Ørnes til Henningsvær midt på nittitallet. Jeg hadde tråkla meg nordover gjennom Brunvær på leting etter sand, mens regnværet nærma seg kjapt bakfra - og hadde i utgangspunktet kurs for Straumshamn på Hamarøy da jeg kasta et blikk til høyre og oppdaga stranda bak Ørnneset.

Det ble forelskelse ved første blikk. Etter at teltet var satt opp og middagen fortært, tok jeg meg et streiftog - først ut til huset på holmen - og seinere opp lia mot toppene bak: Knutvikstiden, Steintuva, Lundtinden. Alt mens mørkeblå skyer tårna seg opp i ekspressfart, svepte seg rundt de bratte flankene - og rev opp solfylt sommerhimmel. Tunge regndråper traff meg i bakhodet på veg til sletta igjen.

Senere har det blitt mange besøk. Også vinterstid. Eller rettere: Tidlig vår. En påske padla vi fra Hamsun, langs yttersia av Hamarøy og ned til Lundøya. Teltet ble plassert foran sørveggen til huset på Fjetterstadholmen før vi streifa en runde på flatt fjorårsgress og sugde inn luktene.

Da vi seinere på ettermiddagen tusla over til stranda på fjære sjø, fant vi et falmet North Face-telt og en amerikansk kajakk midt på sletta - og ble ståanes en stund og diskutere nasjonaliteten på pæningen. Inntil han stakk hauet ut og hilste pent - som den veloppdragne helgelendingen han var. Kjentfolk med andre ord, "fortroppen" til en større kontingent av Bodø-padlere - som ofte er å se på disse kanter.

Men vi hadde nå ikke tid til å vente, Lundøyas "navnebror" og jeg - så vi fortsatte videre rundt øya og inn Svarvstraumen til Finnøya. Hvor en gamling spot'a oss under en pause og inviterte på torsketunger i smult, kaffe og smultringer. Vi kom oss nesten tilbake til Hamsun - før vi møtte fjordisen og måtte hive oss i slepinga opp gjennom skauen. Kajakksportens svar på kanefart...

Men tilbake til huset på Fjetterstadholmen: Første gang jeg kikka innom, sto fremdeles huset ganske så urørt - og virka "bebodd". Du fikk følelsen av at folkan bare var ute en liten snartur, middagstallerkenene sto omtrent framme, sengene var oppredd... Bodø-folket kunne fortelle at slik hadde det vært i masse år, i hvert fall så lenge de hadde besøkt området.

Det virker som om plassen har vært i sporadisk bruk som sommerhus helt fram til slutten av syttitallet. I hvert fall hvis jeg skal gjette ut fra det jeg kunne finne av datering i aviser og ukeblader da jeg var inne og kikka. Men der stopper det plutselig brått. Uvisst av hvilken grunn.

Det har imidlertid - slik jeg har blitt fortalt - ikke bodd folk fast her ute siden tidlig i forrige århundre. Da drukna far og sønn i en båtvelt rett utafor holmen - og de dreiv seinere i land i fjæra hvor mor i huset fant dem. - Det betydde slutten for den lille, velholdte plassen uti havgapet. Slekta spredtes for alle vinder - noen fór sørover, andre til Amerika. Og det ble stille på Fjetterstadholmen.

I mange år sto både fjøsen og naustet intakt - med alt av redskap sirlig hengt opp på veggene, båten tjærebredd og fin, alt av tauverk og blåser ordna og sortert. Men så fikk forfallet tak. Først knelte naustet - og alt inni ble klemt i stykker eller råtna bort i vinterslapset, deretter bretta fjøsen seg ut som et korthus - sannsynligvis etter at vinden hadde herja med den en vinter. I alle fall fant jeg en komplett vegg på bakken første gang jeg var innom - og alt "hang på" som det hadde gjort da den fremdeles sto vertikalt: Ljåer, river, tau og fjøsutstyr. I dag er det knapt plankebiten tilbake.

Og mye har skjedd de siste åran. Da jeg nå kom tilbake var også huset i ferd med å gå dukken. Rampen har vært inne og herja og knust - omtrent alt av inventar er ødelagt, i tillegg til at vind og vær har fått godt tak gjennom glassløse vindu. Et par vintre til, og det kommer bare til å være skallet igjen av dette livsverket. Trist og komplett unødvendig. Men det er mange slike plasser langs kysten, vi padler ofte forbi flere daglig...

Det er langgrunt på Fjetterstad. Kommer du på fjære sjø er omtrent hele bukta tørrlagt, mens treffer du på halvflødd, er det bare å padle helt inn til den bratte stranda ved sletta og dra kajakken de siste meterne. Og når du vel er oppe: Blomstereng. Gult og blått så langt øyet ser! Paradis - kort og godt.

I løpet av det drøye døgnet jeg tilbrakte her mens jeg venta på at gjengen fra Skutvik skulle komme padlanes (avtale om treffpunkt underveis ble gjort via mobilen) hadde jeg det meste av vær. Fra tungt og grått med spredte regnbyger - til steikende varmt og sommerlig. For første gang på turen ble jeg overmanna av skikkelig ferie-følelse! Det ble en lang, solfylt dag i sanda mens jeg venta... - Og resten er ei anna historie...