(Verne) Baluba i Bergsfjorden

Den uoffisielle åpninga av årets sommersesong klaffa godt med både langhelg og tidligere oppstart av Malangsforbindelsen - ferga fra Brensholmen til Botnhamn. Dermed lå hele Nord-Senja med ett åpent for ny utforsking per åre, og valget falt - etter en kortere epostrunde - på øyriket i Bergsfjorden.

Sist jeg var på Færøyan - under en padletur Senja rundt - var det sommer, sol og paradisiske tilstander. Spenningen var derfor stor om idyllen overlevde også i en håndfull plussgrader, regn og sludd - som var menyen meteorologen hadde gjort klar til oss disse dagene i slutten av april.

Oppslutningen var det i hvert fall ingen ting å si på. På det meste var vi ni padlanes, noe som er høyst akseptabelt, værmeldinga tatt i betraktning. Og ett visste vi på forhånd: Det kom til å bli mye inneliv. Derfor ble nylavvoen og ovnen henta ut av klubbnaustet og bilene fylt opp med vedsekker. Her skulle ingen fryse!

Kvart over seks sto vi laina opp i køen til årets femte avgang fra Brensholmen, mens regnet plaska mot ruta - og ungjenta i den improviserte "kiosken" på snuplassen nesten forsvant i frostrøyken fra vaffeljern og kaffetrakter.

Jeg har aldri tidligere kjørt bil fra Botnhamn til Bergsfjorden, bare sett alle fjordene på Nord-Senja fra sjøsida. Det var derfor ekstra spennende å følge med mens vi tråkla oss inn og ut av kronglete tunneler mellom Mefjorden, Ersfjorden og Steinfjorden. Det som tidligere - i solskinn - har virka trangt, klaustrofobisk og mørkt sett fra havet, viste seg nå å være langt åpnere og mykere - rent ut sagt vakkert! En biltur som kan avbefales på det varmeste. Nok av flotte fjell er det også på vegen. En del av dem med lekre skiflanker og/eller spennende, spektakulære og luftige eggtraverser. Kanskje til sommeren?

Det ble helt fullt i fjæra nedafor butikken på Skaland - både av kajakker, utstyr og nysgjerrige unger med nyslepte vårsykler - mens vi lasta opp for å padle de få kilometerne over til paradisstranda på Store Færøya. Da vi omsider kom oss avgårde, var tyngdepunktet i båtene flytta en halvmeter opp på grunn av all dekkslasten. Men å legge igjen en eneste vedpinne var helt ute av frågan - komfort framfor alt! Vårherre feira oss og avgangen med å slå på hovedlyskasteren i vest...

Vi sklei over sandgrunnene mellom Store og Lille Fjæræya med bare centimeters klaring - og kunne snart runde inn og kjøre baugen i kritthvit korallsand som formelig lå og lyste i skumringen. Lavvoen kom opp i en fei - og vi rakk akkurat å sprette den første fjærepilsen før en liten tresjark kom sigende inn på vågen. Jentene var alt i skiftinga, og kunne godt tenkt seg mindre publikum, men båten kom stadig nærmere - og etter hvert åpenbarte også eieren seg - før han entra et skall av en lettbåt og staka seg inn til stranda, stående, som en gondolier.

Men - mot normalt - var ikke dette en vennskapsvisitt og påskudd for kjenningprat. Den godt voksne karen var rett og slett gaillsur - og det hjalp ikke akkurat på humøret at han raskt skjønte at vi slett ikke hadde tenkt å etterkomme ordren hans om forlate øya om-gående. Tvert imot tok vi oss friheter - og opponerte mot den fortolkninga han hadde av verneforskriften. Overbærende smil da han brått tok tenning fungerte naturligvis bare som ytterligere bensin på bålet. Truslene økte gradvis fra "diskutere med de andre" til "hente politiet" - noe vi naturligvis bare oppfordret han til å gjøre. Vi var 100% sikre på at vi hadde vårt på det tørre.

Situasjonen var en smule fastlåst. Vår medbrakte, diplomatiske mann innafor vernebyråkratiet ble ropt inn, medbringende siste oppdaterte vernekart. Men i første omgang hjalp det ingen ting - karen hadde fått sine instrukser og aktet å følge dem. Først etter en lengre mobilrunde med de ansvarlige både hos Fylkesmannen i Troms og Berg kommune ble det slått fast at ordlyden i verneforskriften ga rom for misforståelser - herunder den fortolkningen som tydeligvis har vært lagt til grunn for de siste åras forvaltning av øyene i Bergsfjorden.

Bare et dårlig skravert detaljkart over Bergsøyan avslører at blant annet Store og Lille Færøya og Kjøpmannsøya er unntatt fra ferdselsforbudet. Du finner det faktisk på nett! (MOT normalt...) På Fylkesmannen i Troms' sider. Men når du åpner det skjønner du også hvorfor det er krig i verden. Det er - for å si det forsiktig - høvelig vanskelig å se hvor grensene går...

Vi var nesten bekymra for at han skulle ramle på havet, karen - der han staka seg utover til sjarken i plastbalja si. Helt til han forsvant bak neste odde hørte vi tydelige bruddstykker av kjeftinga hans over mobilen: "ran og rov"... "plyndre og herje". Han skulle bare visst hvilken vernevennlig søndagsskole han hadde møtt! - Jeg antar med stor sikkerhet at underholdningsfaktoren var ensidig... smil

Intermessoet viser med tydelighet et problem vi ofte har møtt på de siste åran: Manglende detaljering i ordlyden i verneforskriftene og dårlig tilgang på oppdaterte vernekart. Her må myndighetene skjerpe seg! Det er fullstendig unødvendig at konflikter som dette oppstår. Alt som trengs er mer entydighet i lovverket - samt bedre avklaring av roller. Karen - som en av "vi som har oppsynet her" representerte sannsynligvis bare grunneierinteressene (han refererte stadig vekk til "Statskog" Kan det være de som har overtatt forvaltings-ansvaret for disse gamle prestgårdseiendommene? Driver og sjekker nærmere...) - og hadde nok ingen myndighet whatsoever til å overprøve Friluftsloven på grunnlag av mistanke om at vi kunne komme til å ta oss til rette. Dessuten manglet han legitimasjon - noe som også er helt uhørt når du er utkommandert som vaktbikkje.

Vi fikk da også en uforbeholden beklagelse fra Berg kommune neste morra. Et greit punktum for en helt unødvendig konflikt. Og vi oppførte oss naturligvis - som alltid - eksemplarisk resten av turen. Praktiserte sporløs ferdsel, unngikk å forstyrre fuglene, holdt oss stort sett helt nede i strandsonen osv. osv. Gullstjerner og epler i boka - til neste gang det er vår tur til å overse en verneforskrift. Hvilket er høvelig enkelt. Kysten er full av "minefelt" som krever en stødig tunge...

Neste dag gjorde vi oss et streif gjennom hele øyriket i fjorden, mens værgudene testa årstidene på oss. Alt fra rene skybrudd - via solgløtt - til antydning til sludd. Vi møtte sørvestlig vind og en del småskvalp da vi nærma oss nordvestspissen av Ertnøya, så vi snudde og padla istedet rundt nordvestsida av Kjøpmannsøya og tok en kort pause på stranda på sørsida. Men det var høvelig surt og guffent på land, så stoppen ble kortvarig. Snart lå vi i surfinga tilbake til leiren - og til en lang ettermidag og kveld rundt sprakende vedovn i lavvoen.

I det hele tatt var nylavvoen en reinspikka velsignelse. Og et must på nesten alt av fellesturer hvor værgudene finner det for godt å mikse lumske, meteorologiske drinker. Ikke bare var den vanntett - den sto også godt i all vinden, takket være et uttall barduner. Og vedovnen - tross vekt og et format som gjør at den kun egner seg som dekkslast - fungerte helt strålanes. God varme, muligheter for matlaging, i det hele tatt.... Vi moillkosa oss gjennom disse dagene - og hadde det helt på G sjøl om det både blåste, regna og sludda i flækkan utendørs. Innendørs var det imidlertid nesten kortarma.

Dag tre opprant med sol mot duken. Snart velta vi oss ut til den første padleøkta med solbriller og solfaktor. Men først ble egg og bacon-frokosten inntatt utendørs med varmende stråler i ansiktet. Bare blide fjes å se ettter hvert som de velta seg ut av teltene, pæningan. Bedre går det knapt an å ha det.

Dagens økt gikk nordover, i retning av Bardneset og Trælen. I en del småskvalp - og fresk nok sjøgang for dem uten mye erfaring. Vi sneia innom Kråkeslottet som snarest på vegen - før vi la han nordvestover enda et par nautiske til vi møtte sørvesten. Da var det igjen tid for vendereis. Vi la han skrått sørøstover i retning av Hamn - og fikk oss mye fin småsurf på vegen, til vi var i ly av de første Bergsøyan.

Da vi runda inn på vågen, kunne jeg konstatere at mye hadde forandra seg siden sist jeg var her med kajakk. To branner hadde satt sine umiskjennelige spor, og ingen av de opprinnelige bygningene fantes lenger. Bare badesjarken hadde overlevd. Byggearbeidene var godt igang der de to største bygningene i sin tid sto, mens restene etter fryseriet og leilighetsbygget som brant i januar 2007 nå var fjernet. Bare en delvis brent kai fortalte sitt om vinterens tragedie.... La oss håpe det blir med det.

Det ble en varm og god solepause i veggen utafor det som i nær framtid blir den nye restauranten - før vi krøyp under spruttrekket igjen og fortsatte østover mot Store Færøya. Sola holdt akkurat lenge nok til at den fungerte som inspirasjon til årets første bad. Som riktignok bare kunne måles i sekunder, men som like fullt bidro med en velkommen oppfreshing av kroppsluktene. Resten av kvelden tilbrakte vi under duk, mens kajakkfolket trylla fram det ene herremåltidet etter det andre.

Ny dag - mer drittvær. Men nå begynte det å klø under padleskoan til de ivrigste. Det var på tide å bryte leiren og bevege seg lenger utover. Vi pakka kajakkene og skvalpa oss en tur nedom Ballesvika - før vi fortsatte langs sørsida av Bergsfjorden i lette regnbyger.

I utgangspunktet hadde vi lyst på strendene på yttersia, spesielt Nonsvika, men varselet om vestlig vind satte en brå stopper for den ideen. Han løfter godt bare på tungsjørester der ute, og en runde i vaskemaskina frista definitivt ikke.

I stedet valgte vi å gjøre strandhogg i den ytterste bukta på sørsida - Teistevika. Skjønt - strand og strand.... Riktignok er det litt sand å finne - men bak en ringmur av skikkelig storsteinsfjære. Er han ikke full flo og høvelig havblikk skal du ha mye flaks hvis du kommer deg på eller av land uten å skade kajakken. Men innimellom steinene på vestsida av vika finner du ei båtstø som ligger såpass i ly for nordvesten at du klarer å lande greit hvis han ikke koker utafor. Mye råttang og trangt, men like fullt akseptabelt. Og et mulig valg hvis du er på veg sør- eller nordover, og trenger et alternativ til brenningene på andre sida av Teisten.

Ellers er ikke Teistevika min drømmeplass. For mye fallvær, ganske så avberra, og med mange myrer og vannsig. Du finner imidlertid tørrere sandmoer ved huset og på ryggen rett bak sandstranda, men det blir uansett et stykke å bære fra båtstøa. En plass å besøke, men kanskje ikke førstevalget overnattingsmessig.

Men vi hadde det nok en gang storfint i lavvoen. Som sto godt sjøl i de hardeste fallvindsbygene. Det ble også tid til en liten sightseeing-runde mellom regnbygene - og spesielt huset falt i smak. Med mange hånd- faste, praktiske bevis på at nåværende eier er en skikkelig handyman. Her var det forseggjorte benker, utegrill, arbeidsbord - og en utedass med Senjas flotteste utsikt.

Hjemturen neste dag foregikk i småskvalp fra nordvest. Og med vinden i ryggen gikk det høvelig fort innover, mens vi gjorde iherdige forsøk på å surfe. Men det var ikke kraft nok i tungsjøen - gradvis ség vi ned i touring-modus. Etter et par timers tid kunne vi kjøre baugen i sanda på Skaland, pakke ut av båtene, laste opp, skifte - og få igjen varmen i småfingran.

Noen valgte å kjøre rundt, mens andre tok vegen tilbake til Botnhamn og en times tid i fergekøen med krim og småsoving. I kvellingen kunne kajakken igjen parkeres under stuevinduet - mens varm dusj vaska bort svette og salt fra fire flotte dager på yttersia av Senja. Fire dager - og fire årstider. Som det sømmer seg i nord - i april