Salig og solbrent rundt Senja

Vi snakka også om det i fjor ved disse tider, turkompisen og jeg. Men prosjektet forsvant i skitvær, tett timeplan og sosiale forviklinger. Av den våryre sorten. Under årets Tromsøya Rundt-fest i midten av mai kom imidlertid temaet opp igjen. Og siden hun jobber på ambulanse for tida og har mye turnusfri - samtidig som avspaseringslista mi fremdeles ikke er på null - var vi igang med planlegginga igjen: Nå skulle ukesturen i kajakk rundt hele Senja realiseres!

Sjøl har jeg seilt strekninga både i tur- og i regattasammenheng flere ganger tidligere - men kun padla den stykkevis og delt. Og uten digitalkamera. Så det har lenge klødd i høyre pekefinger etter å få foreviga mange av de drømmeplassene som norges nest største øy kan by på.

Og endelig kom anledninga: Etter å ha finstudert kartet (Akademisk kvarter fikk tak i et eksemplar av turkartet som i sin tid ble laga som et samarbeidsprosjekt mellom kommunene på Senja) og sjekka værmeldingene (2347 ganger... minst!) kunne vi omsider ta løs.

Men beslutninga satt langt inne, for helt fram til torsdag uka før lød varselet på "vest og nordvest, kuling i utsatte strøk, regn eller regnbyger". Med andre ord: Ikke noe føre for næringene på nordsida av Senja - for å si det mildt.

Men så snudde spåmennene plutselig, akkurat tidsnok for å redde Mandelakonserten i Tromsø - og turen vår. Vestavær og regn ble på kort tid forvandla til "nordøst og perioder med sol, men kaldt for årstiden" - med andre ord: Drømmeføre for utforsking av Yttersia av Senja per kajakk!

Og det var bare starten. Hva som møtte oss - i praksis - kunne vi ikke engang drømt om! Og det i slutten av juni - i Nord-Norge! For å si det sånn: Det var godt at jeg huska solkremen. Sjøl med plenty med krem ble det brunt og brent nok. Hvorfor? Følg med!

Ting Tar Tid. Det er en naturlov. Så også under dette prosjektet. Ikke bare blei det sein kveld før vi klarte å karre oss avgårde utover mot Sommarøya. (Turkompisen måtte rekke å pakke om mellom turene og komme seg helt fra Vesterålen i lånt bil - inklusive nødvendig høneblund og klestørk på vegen) - Også under resten av rundturen ble det seine frokoster og enda seinere padleøkter - med ditto middager som gikk over i midnatter... Men det var nesten nødvendig.

Det ble ompakking da hun vel var kommet - inklusive omplassering av biler. Før vi endelig kunne rulle utover mot Sommarøya i Syncroen - mer fullspekka av rare lyder enn på lenge. Det er nesten så jeg sitter og venter på det store sammenbruddet hvert øyeblikk. Men bilen bare ruller og ruller - mens den bidrar i samtalen med et spekter av alarmer, skrangle- og bankelyder og halvveis fri eksos. Kort sagt: Sjarm og personlighet! - Det var sein kveld da vi omsider kunne parkere rett i bakkant av storsstranda - rett vest for båthavna på Hillesøya.

Vi var på havet rett før midnatt - og satte kursen rett mot yttersia av Edøya i småskvalp - runda nordvestneset mens vi sklei gjennom et sovende landskap bada i midnattsol. Deretter runda vi fyret på Hekkingen i den sedvanlige rotsjøen før vi forsatte inn Skipsvika til "standard"leirplassen Sandkeila. Da vi hadde skifta og hivd opp teltet, klatra vi opp på skuldra og knerta turens første fjærepils, akkompagnert av varmende sol og en nydelig utsikt mot øyriket i nord og vest. Kanonstart! Det ble tidlig morra før vi omsider kom oss i posen.

Frokosten var blitt lunsj før vi våkna. Det ble kaffe avec i varm lyng - mens vi studerte nordvestsida av Senja. Før vi etter hvert gjorde oss klare til å skvalpe sørover. Etter å ha sklidd på silkehav under bratte flåg og forbi husan på Hekkingen, sneia vi bare så vidt førrbi Lyngværneset og Astrineset - før vi la kursen rett mot Nøringen. Vi fikk en del sjø og reflekser mens vi runda steile og reinvaska vegger.

Mens Sea Hunteren spora godt, var turkompisen avhengig av ror. Da vi hadde runda Fugleneset og var ferdig med den verste skalpinga, så jeg imidlertid at hele stasen bare hang og slang. Mutteren som skulle holde konstruksjonen sammen var borte, og forøvrig var roret mer eller mindre i ferd med å gå i oppløsning. For å si det sånn: Det virker som om Cobolt har et problem - som de må løse. Dette var den andre utgaven hun sleit ut, og et tredje lå på posten hjemme på Sortland og ventet på henne. Uten at hun hadde forhåpninger om at det var så mye bedre enn de foregående. Derfor sikla hun på Vesterålenroret mitt: Enkel konstruksjon, lavt dreiepunkt og ditto kortere og solidere rorblad.).

Men vi måtte jo få reparert elendigheta, så vi padla strake vegen inn Øyfjorden til Husøy. Det ble en nydelig tur i sol og svak surfesjø, sjøl om kompisen sleit litt med kursen. Vel inne i havna spurte vi oss litt for blant noen anleggsarbeidere, og fikk ta en titt i containeren deres, uten at vi fant noe vi kunne bruke. Men et streif langs flytebrygga ble til gjengjeld inner-tier: En lokal fisker mer eller mindre sto på den eneste mutteren som passa. Det var bare å kline på Locktite, skru til - og håpe det beste. (Og faktisk: Denne reparasjonen holdt på hele turen) - Fornøyd kunne vi ta oss en matpause på en fancy og til de grader overdimensjonert rasteplass på nordsida av havnebassenget (brukes kanskje til lokale fester?) - før vi runda ut moloen igjen.

Turen videre gikk rett over Øyfjorden til Tofta. En av plassene som ble fraflytta - folket fór inn til Husøy - på femti- og sekstitallet. Lik mange andre plasser langs av kysten. Som Øyfjordvær, litt lengre utover. Begge mørke og nordvendte - sjøl om Øyfjordvær har en åpning sørover i form av en dal med flere vann. Der får du i det minste ikke fjellet i hauet...

Vi padla videre vestover, og etter runding Ytre Melneset åpna landskapet seg opp - og Breivika åpenbarte seg i all sin prakt.

Jeg har vært her en gang tidligere - med en kompis. En sein høsttur (?) så vidt jeg husker. Den gang var det havblikk - nå lå det litt tungsjø og trykka på. Vi tok en rekognoseringsrunde, og fant vel ut at båtstøa var i trangeste laget. Spesielt når starten på den smale, tangkledde renna ble en god surf. Så vi tok peiling på sandstranda nedenfor det østligste huset i stedet - jeg heiv meg på en bølge og kjørte radiobil mellom en del steiner - til jeg sto tørt. Men båten var blitt fullstendig nedgrisa med råttang på vegen inn - noe det var plenty av her. En dekksdekorasjon som "holdt seg" til vi omtrent hadde padla hele rundturen. Tørka den, måtte du nesten slipe den vekk...

Jeg mente at stranda hadde vært større sist jeg var her, noe Nessekongen - som kom innom dagen etter - kunne bekrefte. Sanda kommer og går, avhengig av hvordan høst- og vinterstormene herjer. Og nå var det ganske lite av sorten - og desto flere synlige - og kjennbare - steiner.

Breivika er et lite paradis. Litt kultivert - sure. Har du angst for vindusglass og spor etter mennesker finnes det mange bedre plasser. For stranda styrer landingsplassene - og der det er sand, er det folk. I Breivika. Folkan her er dessuten flinke til å bruke plassen, så sjansen er stor for å treffe dem på en penværsdag.

Nå har jeg bare erfaring med dem på østsida av elva - men der er det til gjengjeld ingen ting å si på gjesfriheten! Slå opp telt rett ved huset? Klart!

Breivika ligger åpent og solfylt til. Men Bringtind kaster lange skygger i dalen en times tid på kvelden. Som da vi ankom. Så vi benytta anledningen til å gjøre oss et slag opp dalen for å rekognosere.

Nede ved teltet igjen var sola kommet tilbake, så nå ble det vask i elva. Som gikk flomstor og feit. Temperaturen var... interessant? Men like fullt alldeles nydelig. - Før nok en fotosession for å fange det nydelige, varme kveldslyset. Ispedd pils og potetgull, mens vi befarte hus og naust - og fabla om levd liv.

Siden det ikke var noen hjemme, tok vi sjansen på å rigge middagsstellet på platten foran huset. Hvor vi fikk oss en helt fantastisk nydelig kveld - til å bli glad av. Det var tidlig morra før vi omsider klarte å rive oss løs fra midnattsolbada idyll - og komme oss i posen.

Neste morra våkna vi til full sommer. Dermed ble det landligge. Med soling, bading i elva, lukta av solkrem og svette. Egentlig hadde vi jo tenkt oss videre Men vi drøyd'n og drøyd'n, lekte sydenturister på platten med radioen på full guffe. Og hadde full ferie. Så til slutt bestemte vi oss for å bli en ekstra dag - og bare nyte. Padling ble bytta ut med fottur, opp lia til skaret mellom Bøtta og Ytre Melen. Lett lyng- og mosevandring, ispedd grunnfjell og røys da vi vel var oppe - og kunne kikke ned i dalen bak Øyfjordvær. Iherdig fotografering - og avslappet soling med ryggen mot varmt fjell. Først på øst-, siden på vestsida - i ly av fjellveggen. Underbukseføre og lun, nydelig varme.

Nessekongen satt på platten da vi kom ned igjen. Forventa jo det verste, for vi hadde virkelig anektert den, sjøl om ting var rydda sammen, inn mot veggen. Men liten grunn til bekymring. Her var det gjestfriheten som rådde. Istedet for kjeft fikk vi en hyggelig avslutning på kvelden med dram og masse anekdoter. Nok en gang ble det tidlig morra - mens varmen gjorde teltlivet til et svettebad.

Neste dag bare måtte vi komme oss videre. Men det drøyde... Vi var i farta først ved middagstider - og cruisa videre sørover forbi Kjølva og Kasodden. Deretter runda vi Gilbergsneset - før vi satte kursen mot Mefjordvær. Vi hadde håpa å få handla, for provianten var forholdsvis begrensa (les: Sammenraska/rester) - men det var ingen butikk der, så i stedet ble det pistasje-is på turistsenteret. Den første av mange på denne rundturen. Før vi fortsatte forbi Skøyteneset, Bremneset - runda Oksneset - og satte kursen rett mot Sporra. Mens vi kikka inn Erfjorden og Steinfjorden, og fant ut at ingen av oss ville ha bodd der.

Vi runda Sporra og Roren, hvor vi traff på en finne(?) - helt uforståelig, så vi fant aldri ut hva slags språk han prata - i kortarma og shorts. På veg rett til havs i åpen småbåt. Han forsvant - og siden har ingen sett'n? - Før vi satte kursen mot den lovlige delen av Bergsøyan. (Færøya landskapsvernområde) Her finner du paradisstrender i mengder - så vi plukka oss bare ut en - på Litje Færøya, rett i nærheten av et hvalkadaver som mer eller mindre var forsvunnet. Kun litt bein og luktspor tilbake... Forøvrig var det Hawaii-standard, intet mindre.

Jeg har padla i Bergsfjorden en gang tidligere, i etterkant av et Arctic Sea Kayak Race-opphold på Tind. Vi tok en sein ferge fra Andenes til Gryllefjord, og i stedet for å slå opp teltet i veggrøfta, satte vi kajakkene på vannet rett etter Hamn og bare kursa rett mot nærmeste strand. Som var nabostranda til den vi hadde valgt nå. Paradisisk den gangen også, og i lett regn - som nå. Vi rakk akkurat pils og middag i det fri før vi måtte trekke innendørs til radio, aviser og skravling. Det ble en rimelig tidlig natt - for en gangs skyld.

Neste morra våkna vi til knallvær. Det var duka for lang stranddag med sydentilstander og eim av solbadolje til godt utpå ettermiddagen. Det var tungt - men vi klarte omsider å rive oss løs. Og fór rett til Hamn - i utgangspunktet bare for å inspisere. Men det endte naturligvis med en ny avkledd solerunde, pistasje og pils på kaia. Hyggelig gjensyn med en flott plass - som har vært preget av noe uengasjert drift en stund. Men ikke nå lenger. Betjeningen formelig bobla over av entusiasme! Og servicen var personlig og framført med varme.

Det er bare å innrømme det: Framdrifta har vært bedre. Men gudbedre - det er jo sjelden vi opplever sånne sommertilstander, så her gjalt det å nyte! Men - endelig klarte å komme oss videre vestover, ut forbi Ballesvika og Teistevika - etterfulgt av runding av Teisteneset.

Det ble kort stopp i Nonsvika. En nydelig sandlunge på Yttersia, men ganske værutsatt. Og med en bratt, røff strand sjøl på pæise speilhav. Men teltplassene er flotte, og det er plenty med ved - for dem som liker sånt. - Det ble imidlertid ingen bålfyring på denne turen - noe som forteller sitt om forholdene! Både øks og sag forble nedpakka - med kan nå smykke seg med "linje" - etter å ha runda Senjehesten.

Turen gikk videre forbi Sandsvika. Som virkelig levde opp til navnet sitt. Halvannen kilometer strand - før vi runda Ytre Månesodden og kursa rett mot Holmenvær. Mens vi kasta korte blikk inn Gryllefjord og Torsken. Og fant ut at det var djævels dårlige alternativer på en solbada sommerkveld.

Ti kilometer kryssing kan være langt - noen ganger. Men nå gikk det som et hattefokk. Ikke minst takket være godt selskap, fantastisk vær - med sol og speilhav. Og storsei (jada, ingen pinglefisker, men minst et par-tre kilo) som spratt rundt oss. Og jeg som klarte å glemme juksa hjemme... grøss. Vi padla bortom en båt for å fortelle at fisken var litt lenger nord - men der satt det bare en fokusert og solbrent danske på kveitejakt. Vi lot han fortsette med filosoferinga si.

Vi runda inn i Holmenvær og starta jakta på landingsplassene. Men de var ikke sør - som jeg kanskje hadde forventa. I stedet fortsatte vi opp vestsida til vi så de første stakene. Deretter var det bare å følge merkinga østover. Og der inne lå de, grunnmurene fra forna da'r - ispedd ei og anna hytte. Godt beskytta av et molosystem som bandt holmene og skjærene på nordsida sammen. Lite sand, men desto mer stein. Men vi fant oss ei lita grus/tanglanding - og kunne endelig få lufta beinan igjen.

Vi fant oss en fantastisk middags- og teltplass på en topp noen titalls meter opp for stranda. Hvor vi lå som konger. Med utsikt i alle himmelretninger. Nok en sein kveld, og nydelig middag. Sjøl om mangelen på butikkbesøk satte større og større krav til improviseringsevnen. Men det ble restaurant-status like fullt. Og mette og lykkelige sovna vi med flekksol på duken.

Apropos duk - og sol. Jeg har ikke kommentert det før, men dere som har opplevd varme midnattsolnetter i telt vet hva jeg snakker om. Det er varmt - skikkelig varmt. Og - i motsetning til sørpå hvor du i det minste får litt pusterom om natta - står hovedlyskastern på hele tida. Ikke engang en luftig igloo med åpninger i begge ender og myggnetting klarer å ventilere helt. Men klaga vi? Nope!

Vi våkna til en ny, fantastisk dag - og kursa sørøst da vi omsider fikk i oss frokosten langt utpå formiddagen. Sklei forbi Ørja, med mye bratt stein og røffe landinger - mot Svellingan

Det ble lufting i Hamnsvellingen. Som navnet tilsier: Ei flott, steinsatt havn midt ute i et barbert øyrike. Her har de har virkelig jobba hardt med blokkene som skal holde havet ute. Brutt dem sør på en av holmene, hogd dem til og stabla dem med stor presisjon. Savner naturligvis hele historia om været - men den får jeg kanskje seinere?

Vi fant nå ei lita, tangsatt keile som fungerte sånn noenlunde for kajakkene. Og kunne strekke beina, lufte tærne, lage litt fotokunst, nyte solvarme klipper en stakket stund - og kikke på en seiler som var inne og snusa mellom grunnene. Før vi satte oss i båtene igjen.

Vi sneia så vidt forbi Hallvardsøyan før vi satte kursen rett mot Dovneset. Runda det - og sklei forbi Senjehesten i godt driv. Vi var som sagt ganske fri for proviant, så vi runda inn vågen i Skrolsvik i kjølvannet etter hurtigbåten. Men dessverre litt for seint - kunne mannskapet på en seilbåt som lå fortøyd til en av mærene fortelle. Butikken stengte noen minutter tidligere. Dermed var det bare å krysse fingre og håpe at kafeen på Senjehesten var åpen. Vi sklei ut forbi moloen igjen og kjørte parade forbi museet, under kanonstillinger og gammal tyskerbetong - før vi runda neset og fant paradisstranda rett øst for campingplassen

Dette er bare en mega kremplass. Og skilt fra resten av anlegget med en lav klipperygg som gjør at du ikke får campingvogn-helvetet i hauet... so to speak. Flott, lita teltslette, nydelig strand - ei perle. Turkompisen var på befaring - og kunne fortelle at: Dessverre, kafeen ble ikke åpna før helga etter, men det var greit med en dusj. Så vi bestemte oss for å ha laugardag - på en lørdag! - etterfulgt av en spasertur inn til kaféen i Skrolsvik.

Myntautomatdusjen på Senjehesten er en studie. Men du får mye for pængan, det er helt klart - både av tid - og trykk! Det var som å bli høytrykkspylt, verken mer eller mindre. Så var jeg ikke rein nå, etter ti minutter under kaskadene - kom jeg nok aldri til å bli det mer i dette livet... smil

Vi tok oss en liten pust i bakken foran teltet til den verste dampen hadde letta av klær og hud. Mens turkompisen stelte fingran sine. Som var et gjennomgangstema på denne turen - som under fellesturen de hadde i fjor sommer, hun og noen av gammelpelsene. Det er ikke noe gøy med blemmer og sår - som plastres - slik at plasterne kan forårsake nye sår. Og etter mye styr (og fargerike, vannfaste plaster) i starten av turen ga hun vel mer eller mindre opp etter noen dager - og padla uten beskyttelse. Tilsynelatende var vel det den beste løsningen tross alt. I det minste kortsiktig.

Kjapp spasertur inn til Skrolsvik, men kafeen der var også stengt. Dermed hadde vi ikke noe valg: Måtte gå halvannen kilometer tilbake - hvor vi tok ut den siste kreativiteten på matstellet. Og - utrolig nok: Det ble faktisk helt ok! Men - verre: Det var fritt for øl - så det ble te istedet. Med andre ord en rimelig kveld - og forholdsvis - til oss å være - tidlig i posen. Mens skyene pakka seg til i sørvest og Nattønske fylte lufta med godlyd. Vi sendte faktisk en hilsen vi også - til alle padlevenna som ikke fikk oppleve dette... Jeff Berkleys versjon av Cohens Halleluja fylte sommernatta.

Neste morra var det grått. For første gang på turen. Men vi kom oss opp i rimelig tid, spaserte inn til Skrolsvik og handla til den store gullmedaljen. Frokosten ble inntatt på en benk noen bøttefløtt fra butikken. Deretter var det "hjem" for å pakke - før vi slapp oss ut i den tiltakende vinden.

For nå var det slutt på speilhav for en stund. Og greit nok, for hadde vi ikke fått søndagens rodeoetappe, hadde vi hatt store problemer med havpadler-imaget etter denne turen. Så langt hadde det aller meste vært sol, havblikk og minimalt med anstrengelser. Dagsetappene hadde variert fra null hull til noen og tredve kilometer. Det blir ikke mye skrytehistorier av sånt!

Men turen østover innom Hestneset på Lemmingvær og videre langs Stonglandet til runding Stongodden bød på en god sørvest-pæising, skikkelige bølger og ekte havpadling. Bassenget er til tider grunt, og vi måtte hele tida ligge litt i forkant og se etter hvor han løfta spesielt mye. Så vi kunne padle rundt det verste hvitkovet. Men av og til (turkompisen mente at hun fikk mange flere skyllinger enn meg: Der jeg bare rulla over sjøene, kom hun akkurat tidsnok til at de rakk å bryte før de traff henne) var det ikke til å unngå at det ble varianter av "white water" - på havet. Spesielt en gang var jeg sur for at jeg ikke hadde et vanntett kamera på lur: Turkompisen satt i et sekund midt inni kovet til godt over hårknuta, mens sjøen løfta henne opp i en skulpurell, spissa komposisjon som godt kunne konkurrert med hvalfangermonumentet i Sandefjord. Minst.

Etter runding Stongodden var det påkrevet med en stopp. Begge var våte til skinnet, turkompisen satt sogar i et veritabelt basseng, siden noe hos henne lekker. Og lakk under hele rundturen. Sjøl er hun bekymra for at det er sjølve Cobolten som tar inn vann, men hot tips er trekket - only. Hun spruter opp etter ryggen når hun padler - og kombinert med sjøskvalp og et trekk med innebygd basseng på grunn av overgangen mellom neopren og nylon skal det ikke store lekkasjen til før det står og pipler inn vann kontinuerlig. På turen fra Senjehesten til vi satt i Orrevika ved en slipp - i ly for en liten molo - hadde hun i alle fall klart å opparbeide seksten fulle svamper, mens normalen på en solfylt dagsetappe lå på en håndfull.

Vått kombinert med vind blir fort ganske kjølig. Da er jervenduken bare fantastisk! Når begge sitter under den, produseres det også betydelig med varme. Etter en sjokoladeplate på høykant, sovna vi tvert begge to. En halvtime på øret gjorde underverker.

Men - som han sa, gubben som stod og pussa og stelte med ei nydelig tresnekke (akk, barndomsminner!) kjøpt sørpå: "Nå er dere ferdig med det verste. Han tar ikke noe særlig, sørvesten - etter at han runder Stonglandet og Tranøyfjorden tar til". - Etter ytterligere en kilometer padling runda vi sørøstneset - og på resten av turen opp til Tranøya hadde vi - helt rett - bare et svakt vestlig drag som kun bidro med halvsurfer. Men det var ingen kraft i sjøene, så etter et par mislykka forsøk på å "fly" datt vi fort inn i kontemplativ transportmodus.

Jeg brukte blant anna tida til stadig vekk å "se" nye Tranøyer. Hver gang likna de veldig - for så å vise seg bare å være en annen, mindre holme eller øy. For eksempel Leksangsøya - eller Høyholmen utafor Stonglandseidet, fylt opp med ekstremt selskapssjuke geiter. - Men til slutt dukka det endelig opp en kandidat med en fyrholme på sørvestsida. Da først var jeg sikker på at vi var framme.

Det er to ting som slår deg når du runder sørvestneset på Tranøya: Det første er hvor frodig alt er, det andre rullesteinsfjærene med helt rosa stein. Et lite farge-kick etter timer til havs. Det første som forsvinner med avstand (nødvendigvis, reflekssjø er slitsomt) er - nettopp - fargene.

Vi runda inn i havnebassenget på nordøstsida - hvor jeg vanligvis ligger på svai med seilbåten - men fortsatte denne gangen forbi husan og videre ut mot sørøstneset, i håp om å finne en bedre, mer ugenert teltplass. Og vi fant da også en perfekt gresslette - med unntak av langfjæra. Hele sørsida av bassenget feller tørt, og det kan fort bli laaangt å bære - hvis du ikke passer floa. Men vi regna fort over, og fant ut at vi skulle klare å flyte over hvis vi bare kom oss avgårde i rimelig tid neste dag.

Det gikk hysterisk kjapt å skifte til tørt. Grått og fuktig hadde lokka fram de innfødte. Og - for å slå det fast en gang for alle: Mygg og knott er ikke gøy - og Tranøya kan oppvise mange av sorten. Teltet kom opp i et hattefokk, og resten av en allerede sein kveld tilbrakte vi i dekning bak nettingen, mens vi satte til livs nydelig hvalgryte mekka ihop av nyinnkjøpte råvarer fra Skrolsvik. Og Nattønske på radio var allerede etablert som tradisjon...

Neste morra mekka vi frokosten innomhus - for sikkerhets skyld. Før vi pakka sammen alt og gjorde kajakkene klare for sjøsetting. Befaring av husan og kirka sto på planen, og vi skulle ikke bli tatt "på senga" av floa. Hadde vi planlagt.

Men - nok en gang: Ting Tar Tid. Rundturen på gården ble fort til en kaffekopp på tunet, et besøk i musébiten av anlegget og en tur innom kaia og naustene - før vi gikk fjæra "hjem". Dermed ble det allikevel litt bæring - tross planleggingen - før vi kunne komme oss på vannet. Det "koster" å bare være to på tur. Bærereimen lå godt bak ryggstøtta...

Og så var det duka for lang prate- og transportetappe langs sørøstsida av Senja. Ispedd et lokalt, og ikke helt nykternt innslag som fulgte oss et stykke i en Viksund med påhengar. Han var tydeligvis veldig opptatt av oss - eller padlinga? Artikuleringa var såpass mangelfull at jeg aldri var helt sikker... La oss håpe han overlevde fisketuren - og ikke endte som statistikk.

Runding Klauskjærodden i blandavær, før vi satte kursen rett over leia mot Finnsnes. For første gang på turen fikk vi litt føling med båttrafikk. - Vi fant oss fort ei fjære noen steinkast nord for sentrum - og dro på shopping på Narvesen. Nok en bunke aviser, obligatorisk pistasj-is - og mobillading.

Turkompisen hadde med en hel, liten samling mobiler og ladere på tur, deriblant en snerten reserve-variant som gikk på standard batterier, men som til gjengjeld spiste dem. Grunnen til utstyrsmengden var ikke et ekstremt kontaktbehov med omverdenen - snarere ekstremt dårlig batterier. Derfor ble det mye stikkontakt-leting de få gangene vi kom i nærkontakt med sivilisasjonen på runden. Ellers var prate- og SMS-mengden helt som det sømmer seg en moderne kommunikatør på tur - for begges del. Og - tiderne skifter. Verdens mest stilte spørsmål ("Har du dekning?") er ikke lenger så aktuelt. Det er dekning - nesten overalt. Også på Yttersia.

Da vi padla videre var det ganske uklart hvor vi skulle ende opp. Planen var å sige oppover langs østsida av Senja en mils veg for å se om det dukka opp noen folketomme idyller uten bilveg eller bebyggelse. Men løsninga kom allerede rett nord for brua.

Brenneset ligger ytterst på det aller første nesset du kommer til. Vakkert, solfylt - og med lyng, blomster, rosa stein og nydelig utsikt over skipsleia. Et lite paradis! Og det bare noen steinkast fra sentrum. Dette er en typisk kajakkplass, lett å overse - og med en kort, bratt rullesteinsfjære. Sjøl om myggtettheten ikke var på Tranøya-nivå, var det allikevel nok til at vi trakk inn med fjærepils og avislesing - og middagsstell. Wok denne gangen, sunt og deilig. Men natta ble rotete. Underlaget var bulkete - og skipstrafikken kom mer eller mindre tvers igjennom teltet. Spesielt hurtigruta lagde kjølstriper i soveposen.

Vi våkna til nok en lekker morra med solflekker mot duken. Etter frokost ble det også tid (og temperatur) til nok et bad - det siste på turen skulle det vise seg. For meteorologen var nådeløs. Nå var det slutt på penværet: Fra kvelden kom regnbygene - og langtidsvarselet bar bud om mer av sorten. Mye mer.

Vi diskuterte hva vi skulle gjøre mens vi sklei videre nordover etter en kort handlestopp på Gibostad. Gjennom et landskap som minna mye om Østerdalen - hvis du ser bort fra av havet. Mykt, åpent og grønt - og veldig forskjellig fra Yttersia som lå der på andre sida av tanngarden i vest. - Tok vi sjansen på å bli våte i løpet av natta - eller skulle vi padle hele strekninga tilbake til Sommarøya i ett? Vi satte vår lit til skjebnen: Hadde det begynt å regne når vi kom til den opplagte teltplassen skulle vi bare krysse Malangen og avslutte turen.

Men først ble det en kort stopp i nok ei rød perle - og potensiell plass å overnatte - Hermannsvik. Mens gråveggen i sørvest ble bare tettere og tettere - til den til slutt likna på massiv betong. Og ganske snart begynte det å dryppe forsiktig - for så å øke på gradvis - til havet til slutt reiste seg, og gråsuppa omslutta oss fullstendig.

Vi tok strake vegen fra Skårlineset mot Sommarøy. Og nådde fram til storstranda i oppholdsvær, etter en kort tempoetappe. Vi fikk pakka ut og lasta opp - før vi bega oss på hjemtur etter en kort matpause. Bilen lagde mye rare lyder underveis, men brakte oss trygt hjem - og det før midnatt. Etter åtte dager og netter i paradis.

Hvordan skal en oppsummere en slik opplevelse i ettertid, da? - Perfekt timing - fra første til siste padletak - slik at det nesten føltes som vi hadde gjort oss fortjent til dette? Førsteklasses turfølge, fantastisk natur, strålende vær - og et overflodshorn av flotte opplevelser. Den lettere euforiske følelsen hang i hvert fall i lenge - før den sakte og umerkelig svant hen og overlot arenaen til minnene (med bredt smil om munnen). Og her slutter beretninga om en padletur rundt Senja noen junidager...