Men som sagt: Meteorologen varsla en mykere overgang til elendigheta. Oppgløttet i været kom ut over formiddagen, som meldt. Til slutt var det berre lækkert - med sol fra skyfri himmel. Det skifter fort her nord. Det var tid for shopping downtown Sandnessjøen. Litt vel mye skriftlig materiale ble hjemme denne gangen, inklusive oversiktskart, Den norske los for de områdene jeg ferdes i nå.... blant anna. Mye som i utgangspunktet skulle reddes og avfuktes før vinteren - og som jeg i farta glemte å ta med tilbake til båten i vår. - Plotteren er fantastisk når det gjelder detaljer - men gir ikke den store oversikten. For å si det enkelt. Med mindre du skal trykke deg ihjæl. Så jeg endte opp med sjøkart 310, ferdig klippet og tilpassa en A3-plastlomme. Perfekt! Hele Yttersia fra Bodø til Rørvik var med. Og da har jeg det jeg trenger. 
Dessuten ble det handla litt mer tetningsmidler, aceton, rødsprit, CD-er for å kunne få brent ut nyerverva musikk, supplering av matkassa... osv. Jeg var sid i arman ved returen til båthavna. Etter hyggelig båtprat med noen lokale helter - som til overmål forærte meg et eksemplar av Redningsselskapets Ferie & fritidshavner - ble det en kort vedlikeholdsøkt i sola. Fikk tetta gårsdagens lekkasjeoppdagelse mer permanent, og har også gått over babord vindu i håp om få litt mindre vann inn i båten. Få ting irriterer en båteier mer... Mer hyggelig båtprat, først med en lokal havnesjef nord for Bodø - og deretter med Son-seilerne - som hadde Tromsø-aner og godt kjennskap til distriktet. Det er også mulig de legger båten i opplag i byen i vinter - for så å seile sørover igjen neste år. Øl i strigla cockpit smakte godt... 
Men nå var det på høy tid å komme seg videre. Og kursen ble satt mot Herøy - etter tips fra båthavnfolket. Jeg kasta loss, runda moloen, heiv opp
I det hele tatt var dette området gjestmildt og frodig, men en mengde gress- og sandidyller for dem som også kommer i mindre farkoster. Jeg tøffa videre vestover for motor, snirkla meg mellom staker, skjær og smale
Vinden hadde tatt seg merkbart opp før jeg var ferdig med labyrinten, og da jeg kom meg ut i Alstenfjorden igjen fikk jeg snaue tretti knops og en god del sjø midt imot. Valgte derfor innerleia - i ly av en del holmer og skjær - så jeg skulle slippe all stampinga. I stedet ble det mye finnavigering med pekefingeren på autopiloten. 
Var litt usikker hva jeg skulle gjøre da jeg hadde runda løkta sør av Herøyholmen. For sånn det så ut av kartet, var området fullt av øyer og holmer som var bundet sammen med lave broer og fyllinger. Med andre ord ikke særlig egna for seilbåt. Men jeg runda nå inn forbi fergekaia mot noe som likna en flytebrygge - og som var avmerka med anker på plotteren - i håp om å få noen svar. Og det fikk jeg - til gangs. Kongelig sådann. For jeg hadde festa tampene i kongekaia - intet mindre. (De snakka om den inne i båthavna, uten at jeg skjønte hva eller hvor...) Sist brukt av dronning
Flott kai - stor og stødig. Men hadde verken vann eller strøm. Til gjengjeld var utsikten fra cockpit formidabel. Med Herøy Bygdesamling som nærmeste
Men utsikten fra cockpit er det ikke noe å si på! Eller? Kan du tenke deg nokka vakrere? I hvertfall som smaker ørlite av urbanisering - om enn noe forelda... Det begynte ganske så stille og rolig ved kai på Herøy. Med morrakaffe og nitimen, mens han lysna litt i vest. Det var lite å se til kulingen - i det minste her inne, sjøl om
Tok løs ved titida, og fikk den første følinga med vinden rett utafor fergeleiet. Hadde tenkt å prøve maks høyde med utrulla genoa og null storsteil, men han la meg flat med det samme jeg kom ut i vinden. så jeg reduserte til noe tilsvaranes en treer - stramma opp, og sklei sørover. En god del sjø, men fin kurs de første nautiske som gikk sørøstover, til jeg traff hovedleia og måtte legge han mer sørvest. Dermed ble det mye tyning for
Hadde i utgangspunktet bare tenkt å få meg en liten pust i bakken - på havet. Men så fikk jeg øye på løkkuppelen til Alstahaug kirke - og dermed måtte jeg jo ta en tur på land for å kikke. Etter litt styr fikk jeg også lagt til ved ei solid og skikkelig kai med plenty dybde for en stor seiler. Pæla en del før
Omvisning og full fotosafari i Petter Dass' rike et par timers tid. (Han bodde her bare i sju år - men ble etterfulgt av ytterligere to Dass-generasjoner - som har satt sitt tydelige preg på prestegården slik den framstår i dag. Hyggelig gjensyn med ei av jentene fra en kajakk-fellestur på slutten av nittitallet ble det også - over fiskesuppe og vafler i kafeen. Hun var på sykkeltur med tre venninner, og hadde jobba seg nedover kysten i løpet av tre sommerferier. Var litt usikker på hvor jeg skulle sette kursen etter kultur-stoppen. Men bestemte meg for å seile et stykke sørover og se. Som tenkt, så gjort. Samme seilføring, enda bedre fart - men dårligere sikt og betydelig mer vind - etter hvert. Da jeg skulle til å slippe det siste
Jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før - søkte "nødhavn". Det passa seg sånn at jeg befant meg rett utafor Sandvær da jeg skulle slå for å fortsette videre sørover. Og et raskt blikk på plotteren avslørte flere ankerplasser. Og siden det begynte å bli ubehagelig - og Brønnøysund fremdeles var langt unna - vrengte jeg inn på vågen og heiv ut ankeret på den peneste av plassene - rett utafor ei lita bukt med en nordlandshus rett oppafor. 
Jeg var oppesen - og storfornøyd. Lå som en konge - og oppsummerte en spennende men slitsom seildag mens middagen sto på komfyren og kaffekoppen på bordet. Kikka gjennom luka på landskapet innimellom - grønne og frodige holmer, men ribba for trær og busker. Værhardt som det er her ute. Tok en titt på huset mens jeg rørte i pastaen. Men.... hvor var huset? Jeg spratt opp - og ganske riktig: Jeg var i drift. Og med vind av kuling styrke går det fort. Redningsoperasjonen var hektisk og slitsom - flere ganger var jeg på veg opp i fjærsteinan - og ankeret festa seg til slutt på en plass som gjorde at det ble mye ratting og rabalder for å få opp stasen - samtidig som jeg ikke skulle havne på land. Plotteren tok overhaling midt i kaoset - og fragmenterte mot dørken - samtidig som den røska med seg alt av ledninger. Så imorra blir det reserveopplegg på denne PC'en og navigering etter gamlemåten - til jeg får tak i en loddebolt. Til slutt hadde jeg så vidt klart å berge båt og fortøyning - men.... hva nuh? Før jeg fikk dratt fram den andre PC-en var jeg ganske så blind. Og bare det å få fatt i den i sekken, få starta den opp og lasta kartene var nesten en umulighet - siden kulingen pressa autopiloten ut av kurs med en gang jeg satte den på. Så jeg ble skjærende fram og tilbake til jeg fikk stabla på plass det nødvendigste - og fikk oversikt over grunner og staker igjen. Samtidig som hyttefolket dukka opp og klarte å rope til meg at de hadde ei brygge på andre sida av holmen som jeg kanskje kunne bruke. Det ble starten på et lengre prosjekt som var dømt til å mislykkes. Sjøl om innsatsen fra alle impliserte var formidabel i skitværet. (Stor takk! Dere var ingen små pingler! flir) Mens vinden vekselsvis pressa Ariel mot kaia eller fjæra, styra vi med x-antall tau (inklusive de som holdt kaia - og som jeg klarte så kjøre kjølen fast i) og ekstra lettbåt som ble brukt til å frakte ut ankeret. På det meste var vi fire voksne som prøvde å få lagt henne inntil, men det holdt på å ende med forferdelse flere ganger - så til slutt fikk vi avblåst forsøket, og jeg tok sjansen på å slippe ankeret ute i sundet igjen. Denne gang kjørte jeg det skikkelig fast per motor. For det er jo ganske utrolig: Dette vet jeg jo godt fra før! Ankeret skal alltid - sjøl når det blåser som et lite h.... - kjøres fast - Caribbian Style: Komme i havn, slippe jernet, helle opp ankerdram mens båten legger seg til i forhold til vinden - og så sette motoren i revers og kjøre på til alt står fullstendig stille. De drevne bruker to anker med en del meter kjetting, festa på samme ankertau. Som en stor T eller Y. Så er de ganske lite sårbare for forandringer i vindretninga. - Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har ligger - også i rotvind - i uthavn uten problemer. Men denne ene gangen droppa jeg motorkjøringa av en eller annen idiotisk grunn. Det holdt på å straffe seg... veldig. Men lykken sto den dumme bi. så her ligger jeg og røkker i fortøyningen, skjærer i den ene - så den andre - retningen, mens skuta "krysser" bare på skroget. Helt til ankertauet napper henne på plass igjen - mens vindmåleren viser noen og tredve knop over dekk og regnet plasker ned.... Som sagt: Tror det blir dårlig med søvn. Begynner allerede å glede meg til neste gjestehavn - og dusj! Nå er det mye som er møkkete og vått her.... Nødvendigvis ble det lite bilder fra kveldens begivenheter. Og det er kanskje like greit... Men jeg hadde ikke lyst til å bli liggende lenger enn nødvendig, derfor rigga jeg til nypc-en på kartbordet så jeg kunne se den gjennom luka, rydda båten og fór sørover. Men først måtte jeg slite en stund med ankeret - for nå satt det! Til de grader. Hadde det bare bestemt seg for det samme i går ettermiddag. Så hadde jeg hatt en del færre praktiske problemer nå... sukk 
Det er rart med vaner: Etter at plotteren kom ombord, har jeg blitt helt bortskjemt med hensyn til alltid å vite hvor jeg er - omtrent på meteren. I dag har jeg imidlertid vært tilbake på "papirkart"-nivå igjen, noe som var lettere sjokkarta - en stund. Men lange blikk ned luka - og litt mer årvåkenhet med hensyn til kursendringer og topografi - løste alle praktiske navigasjonsproblemer. Men klart: Det blir litt mer kilent å fintrø grunner og skjær med metermargin uten samspill mellom GPS og plotter. Jeg gikk det første stykket for motor, i mye vind og skikkelig svingstang-sjø - siden kursen var midt i vindøyet. Også i dag meldte radioen om innstilte hurtigbåtruter på grunn av dårlig vær, og tungsjøen var merkbar. Men seilbåter beveger seg ofte ganske mykt i sjøl grov sjø - så det ble litt dykking eller hopping - med påfølgende bråstopp - men ellers rulla vi over det meste med 3-4 knops fart, Ariel og jeg. 
Skikkelig progresjon ble det imidlertid først da jeg var klar av de siste holmene i rekka og kunne rulle ut litt duk igjen. Som tidligere dager: Noe tilsvarende en 3-er - god fart og maks høyde. Hele vegen ned til Brønnøysund gikk det i 4-6 knop over grunn, mens jeg pressa for å slippe å slå. Og det gikk flott! Det er ganske tilfredsstillende å få en så flott seiletappe tross skitværet. Båten beveger seg så nydelig i rothavet - og det lille jeg hadde oppe av duk trødde henne igjennom sjøene. Stolt skipper! Men lite andre båter å se. Kun ferger og hurtigruter - samt en tysk seilbåt som kom lensende nordover. Småbåtfolket ellers lå tydeligvis i havn. Men nå på kvelden har det begynt å fylles opp på gjestebryggene her i Brønnøysund, så flere har tydeligvis kommet seg i siget igjen. 
Litt mer stress på veg inn i havna (hvor er GPS-nøyaktigheten??) - men det var nå bare å løfte blikket, og dermed løste det meste seg. Etter litt rekognosering fant jeg meg en ok plass på innsida av den ytterste flytebrygga - og spurta opp i byen for å handle. Foruten alle nødvendige deler til de nye havnekoblingene - som ble mekka ferdig i cockpit, ble det diverse elektrisk og jernvare: Loddebolt for å fikse GPS-oppkoblingen, ekstraskjerm for å ha kartene tilgjengelige også i cockpit - samt mye småsnadder for å forgrene, sikre, pakke inn, tømme. Hadde et lite håp om at det bare var skjermen på plotteren som var gåen - og at ekstraskjermen kunne brukes som en god erstatning. Men det har nok fått flere skader, for den kom bare delvis opp med operativsystem og applikasjon, og likna mer på et svensk blinklys ("funkar" - "funkar inte") enn navigeringsinstrument - samtidig som den sikkert laga striper på samtlige tv-skjermer i området. - Så beklageligvis - den er nok klar for fyllinga, er tross alt bare en utdatert pc i utgangspunktet. Jeg får dra hjem og finne meg en ny. En digresjon - og et apropos til dingser som går i stykker: På gamlejobben hadde en journalist vært på reportasjetur til kornsiloen rett forbi Vollan - og hadde blant annet blitt heist ned i ei trebinge hele vegen fra toppen til bunnen i et tomt kammer. Jeg kan forsikre deg: Det er høyt! Og mørkt og guffent. Reporteren likte seg dårlig, ble lettere skjelven - og klarte altså å miste en DAT-opptaker - som faaaaalt... og traff betonggulvet med en ubeskrivelig lyd. Fragmenteringa var mer på støvnivå. Men den ulykkelige samla sammen alt han kunne finne og tok den tunge vegen til kontoret til teknisk sjef. Som bare så på han - så på haugen. Hvorpå han la alt i en plastpose - satte en lapp på den - og plasserte den på bordet til vedlikeholdsingeniøren. Hva det sto? Kort og godt: "Denne virker ikke". 
Jeg hadde jo håpa at nypc-en skulle få kontakt med GPS-en, men etter at loddinga var klar, var det lite liv å finne. Koblingen er korrekt i forhold til skjemaet jeg alltid har brukt, så da er det noe anna som hindrer de to dingsene i å snakke sammen. Uten at jeg klarer å finne ut hva. Er jo grenser for hvor mye tid jeg skal bruke på prosjektet også... Får se om jeg kan kikke litt på sakene innimellom i dagene framover. Det ene av digitalkameraene har også sagt takk for seg. Har tydeligvis blitt litt for mye vær og vind for det. Nå er det meste av
Sånn passe fornøyd med resultatene av alle mekkinga i ettermiddag - med veldig fornøyd med havna! Denne natta skal det soves - definitivt. Har litt å ta igjen. Det skal bli roligere i morra vindmessig, og faktisk litt sol mellom bygene. Som har vært ganske så heftige i dag: Fra blå himmel til skikkelig styrtregn... Nesten litt morsomt - hvis du ikke er så uheldig å befinne deg utendørs. Og i dagene framover er det meldt bedre og bedre - spesielt her nede i sørlige deler av Helgeland. Får håpe det slår til, for nå har kajakken og jeg lyst til å få lufta oss litt. Folbot'en har klart seg gjennom været høvelig bra. Halvfull av vann etter sisteetappen, og et lite skrubbsår på nesa etter all slenginga og ristinga. Skal spandere en liten lapp når sola kommer tilbake. Det var mange andre som også ble litt overraska av vinden idag. Det skulle liksom bli roligere? Så de har kommet litt på skeiva - både de med og de uten mast - inn i gjestehavna utover dagen, ikke helt forberedt på styrken - og at det blåste sidevind helt til kai.
Men for min del har det vært helt greit med landligge, for jeg har mekka i hele dag - fra tidlig morra. Som du ser av bildet til høyre: Fremdeles er det mye ledningssalat på kartbordet - som skal ryddes opp før jeg begynner å bevege meg imorra... jeg lover! Men du skulle sett hvordan det så ut mens det var på det verste... sukk - Ledningsbiter overalt, loddebolt, koblingsskjemaer, to PC-er i høyden for å få testa COM-porter og oppsett, eksperimentering med allverdens innfestinger av ekstraskjermen osv. osv. Innimellom matstell, klesvask, personlig utstyr på vandring - og innetjeneste. Kort sagt: Kaos. Mens jeg løp fram og tilbake mellom båten og datafirmaet borti gata for å få tak i ny kabling, USB-mus, koblingsskjema over nett - og for å få sjekka den krasja PC-en. Vennekretsen
Men til slutt løsna det! Til overmål fikk vi liv i gammel-PCen etter å ha kobla fra den krasja skjermen - så nå har jeg to maskiner som kjører komplett oppsett og snakker med GPS-en som om de aldri skulle ha gjort annet! Utrolig lettelse, for det er nå ganske mye tryggere å vite nøyaktig hvor du er til enhver tid... sjøl om "misvisningen" i gammelkart-områdene kan være betydelig. Lovund er visst ille - og jeg opplevde jo sjøl at Meløy-området hadde 15-20 meter på det verste. Og vel så. Men det tar vel ikke mange månedene før også disse områdene er oppdaterte digitalt. Men det betyr ikke så mye, så lenge det er sikt... Litt flaut, da - å gå på grunn mens du står med nesa i plotteren... smil Rolig avslutning i båthavna - mens bygene klasker mot dekket med jevne mellomrom. Men her brukes det landstrøm så det forslår (stive priser her: 100,- for båten og 30,- for strøm per døgn) - både vannkoker, vifteovn og tørker ( har tømt ut bortimot 10 liter det siste døgnet - det ble nok ganske så vått i går også) går kontinuerlig - i tillegg til all elektronikken. Høy standard! En padleprat ble det også før avgang. Med den tredje havpadleren jeg har møtt siden jeg starta i Tromsø for tre uker sida. Denne gang en Mandals-padler i en Svalbard - jeg hjalp han opp på flytebrygga og pekte ut retninga til dusjen... smil - Han hadde ligget værfast i mega-mainnskitvær på Vega i fire dager, var passe lei av regn og vind - og helt klar for kaskader av varmt vann. Hyggelig fagprat - godt å kjenne på padlelysten - det har blitt noen dager siden sist. Så kasta jeg loss og seig sørover. Jeg hadde i utgangspunktet ikke lagt noen planer - ville se om det ble seilvind eller ikke først. Ett var sikkert: Å gå for motor til Rørvik - eller for den saks skyld noen andre plasser lenger sør - var helt uaktuelt. Turen hjem blir lang nok som det er - uten ekstrarunder. Og noe av vitsen med sommerprosjektet var jo å få tid til å fintrø de delene av Helgeland-kysten som jeg har padla tidligere, men aldri seilt i. 
Genoaen dro akkurat passe til jeg hadde rota meg forbi Stokholmen og et godt stykke ut i Torgfjorden. Da var det stopp. Rulla inn, starta motoren - og bestemte meg for å gjøre et streif gjennom mylderet av øyer, holmer
Jeg hadde tenkt å fortsette vestover gjennom området med grunner og skjær til neste øyklynge. PC og GPS fungerte jo utmerket sammen nå, så det ville bli såre enkelt å snirkle seg gjennom minefeltet... trodde jeg. Men rett sør av Sandværøya skifta jeg mening. Midt i et sund som på kartet var rent og pent - med dybde på 12 meter - gikk jeg på grunn. Type: Grunnfjellet. Så det sang. Jeg så imidlertid på loddet at noe var alvorlig gæærnt, og fikk hivd motoren i revers. Men litt for seint. Ble hengende et par minutter på en svaplate, før båten dreide rundt så jeg kunne bruke trekkraften forover til å dra meg av igjen. 
Dette området er tydeligvis ikke korrigert digitalt. Og dermed ble det i overkant sjanseprega å "fintrø" videre innover. For enten er avviket mellom kart og virkelighet nord-sør på opp mot 30 meter - eller så er rett og slett ikke alt av skjær registrert. Begge deler er like håpløse når marginene i utgangspunktet er små - derfor fant jeg kjappeste vegen ut av elendigheta og krusa istedet nordover. Jeg hadde nådd mitt sørligste punkt i sommer! Og det med en Rørvik-himmel som inneholdt det meste: Sol og blått, tunge regnskyer og havtåke. 
Og som på stikkord kom sola. Himmelen over meg sprakk opp i blått - og varmen flomma over båt og kaptein. - Det ble et kvarter i trusa før de første regndråpene traff spryhooden. Og samtidig som hullet i Torghatten åpenbarte seg på nytt - fra yttersia - ble det full påkledning igjen. En kald nordasno - ekstra nedkjølt av havtåka som lå og pressa på - krusa havet på vegen videre nordvestover, mot Mudvær. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ligge på svai der - men da jeg langt om lenge runda inn blant de østligste øyene, mista jeg lysten. Dette var kort og greit en steinhaug midt i havet. Førr anledninga innhylla i havtåke, noe
Jeg har ikke fått tatt øya ordentlig i øyesyn ennå, det blir morradagens prosjekt. Men mange lysende, grønne enger langs sørsida forteller at den må være bra kultivert. Og jeg hadde lyst på litt mer natur etter dagene på gjestebrygga i Brønnøysund. Derfor kursa jeg rett mot sørvestnesset, hvor det - ifølge kartet - skulle være en uthavn i ly av Vestvågskjæran. 
Rett før jeg runda inn på vågen, trodde jeg at jeg hadde havna i nok en gedigen steinrøys. I det minste: Sånn virka plassen - sett fra sjøsida. Men da jeg vel var
I alle fall: Værmeldinga er veldig god. Gradvis bedre i løpet av lørdag og søndag - og så: Full sommer fra mandag av - og ihvertfall fram til og med onsdag. Også de påfølgende dagene får tommelen opp - sjøl om prognosene er ganske usikre så langt fram. Krysser fingre.... Sein kveld. Det ble underbukse-føre i dag også - men kun i korte perioder. Rakk knapt å kle av meg - før jeg måtte på med hele hyra igjen. Det meste av dagen har vært ganske grå, med hver gang sola brøt igjennom ble det godt og varmt. - Men grunntemperaturen er ikke stort å skryte av. I morra kanskje? 
Så dette har vært den store sightseeing-dagen. Med guide. Måkene rundt Vega er tydeligvis godt vant til fóring fra båt, for de har kjørt vakttjeneste hele dagen, og avløst hverandre hver 10. meter eller så. - Fra jeg tok laus fra Vestvågskjæran har jeg snirkla meg fra bukt til bukt langs hele sør-, vest- og nordvestsida av Vega, sjekka strender og ankerplasser - og prøvd å få en viss oversikt. Skal absolutt ikke påberope meg noen inngåanes lokalkunnskap etter kun en dag på rek, men litt mer grep om sammenhengene har jeg da fått. Samt fått plussa på et par "skalper" til stedssamlinga: 
Hvis du synes ankringsbukta bak Vestvågskjæran er for gold, finnes det et mye frodigere, men mindre beskytta alternativ litt lenger øst: Erviken. Godt beskyttet mot vær fra vest, nord og øst - men mer eksponert mot sørlige vinder. Flott sandbunn og godt feste også her, og brukbare landingsforhold for kajakk. Sjøl om den hvite sandstranda mangler. Men teltplassene er bra. 
En like godt beskytta ankringsplass som Vestvågskjæran finner du i ei bukt sørøst: Sjøviken. Innseilinga mellom Korsholmen og holmen innafor er lovlig trang, men har du først kommet deg inn, er det plenty av plass å ta av. Hold deg midt i, så har du dybde nok sjøl på fjære sjø. Flott
Den 4. havpadleren på turen traff jeg nesten (fysisk) i et trangt sund. Oslo-utflytta helgelending hjemme på bestemor-besøk. Må innrømme det: Hadde ikke forventa at padlere skulle bli severdigheter denne sommeren. Hvor i himmelens navn er de - alle de som skulle padle på Helgeland i juli? Var litt på dieseljakt også mens jeg snirkla meg mellom holmer og skjær. Men siden det var lørdag, og over middag før jeg kom til den første kaia, var vel ikke forsøket så veldig helhjerta. Det var viktigere å få sett litt. - Så da jeg omsider hadde runda nordøstsida, og snirkla
Jeg fikk nok en bunnkjenning på vegen ut. Fulgte ikke den vanlige leia, men en stipla, alternativ rute, fri for løkter. Og gikk på en stein midt i et 5 meter dypt sund.... Sjøl om det også denne gang var lav fart og og skrått berg, så tror jeg kanskje at jeg snart må begrense uttestinga av gamle kartdata... - Ryktene sier forøvrig at oppmålingsbåten lå på Nesna for et par uker siden. Så nye versjoner er kanskje rett rundt hjørnet? Vel ute i åpent farvann igjen, rulla jeg ut genoaen og kryssa på maks høyde for å komme meg ut til neste mål på ruta, Hysvær. Jeg så det ikke sjøl, men "alle" snakka om tv-innslaget om restauranten på Hysvær som serverte villsau. Håpet var at det
Etter et langt legg med 3-4 knops båtfart og det dobbelte i vind, slo jeg og seig inn mot hovedleia gjennom været - til jeg lå og
En av skipperne foretok en kjapp rekognoseringsrunde, og kom tilbake med det triste budskapet. Dessverre: Ingen mat igjen, og ikke hadde han strøm heller. Og vi måtte ha bestilt på forhånd, for maten fikk han fra fastlandet. Men vi måtte bare bli liggende ved kaia! Men det kosta 150 kroner per båt, for han hadde kosta så mye på den i det siste... 
Om vi følte oss velkomne? Gjett en gang... Så etter å ha blitt påspandert kaffe, wienerbrød og ankerdram, kasta vi loss alle tre - de dro inn til Kirkvær på Vega - mens jeg gjorde meg en runde sør i Hysvær på jakt etter egna ankringsplass. Men det ble bomtur - bare steinbunn overalt - så jeg la istedet kursen rett øst - mot Rognan, en av holmene i de parallelle bandene med holmer og skjær nord for Vega. Pastamiddagen ble mekka i cockpit underveis - mens autopiloten gjorde jobben med å holde rett kurs. Men jeg hadde hele tida et øye på primusen og et på plotteren - for dette er ganske så ureine farvann, pepra med alskens elendighet. I det hele tatt skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skulle ha klart meg uten plotteren hvis jeg ikke hadde fiksa å reparere den... Jeg kunne i hvertfall ikke drevet den "nærkontakt"-utforskinga som jeg liker aller
Mens middag og øl gikk ned på høykant snirkla jeg meg mellom de siste skjærene og runda inn i ankringsvika på Rognan. I utgangspunktet - og på avstand - så plassen veldig åpen og utsatt ut, og høyden på holmen er vel knapt mer enn halve høyden av masta. Men vel inne på bayen, så jeg jo at den var veldig godt beskyttet for de fleste vindretninger - i det minste (tung)sjømessig. Og den var mye frodigere enn jeg hadde trodd. Så her sitter jeg - i cockpiten på en båt som knapt leer på seg - mens jeg ser på en fantastisk solnedgang i vest. Og nipper til en liten ankerdram. Og skåler for en solbada morradag. Dessuten fylte han kontinuerlig på med tunge skyer fra innlandet, men de nådde heldigvis bare delvis ut til de områdene jeg har ferdes. Mens indre strøk kanskje til og med fikk nedbør i løpet av dagen, ble det ble stort sett sol på meg - sjøl om temperaturen som sagt hang litt etter. 
Tok løs fra Rognan ved titida, og gikk leia videre nordover med 10-12 knops vind midt imot. Passerte Ytre Buøy før jeg fikk han så mye fra sida at det gikk an å hive opp duk og krysse videre nordover. Sklei forbi Skogsholmen med god fart - og gjorde gode 4-5 knop hele dagen. Først et legg så langt nord jeg kunne komme, før jeg slo og gikk rett på innseilingsløkta til Husvær. Ideen var å gå innerleia forbi bebyggelsen. Og - som tenkt... 
Det ble en eventyrlig opplevelse - bokstavelig talt. Jeg følte meg som Den flyvende hollender der jeg snirkla meg fram mellom grunner, skjær - og en hel skau av staker og løkter. Noen ganger bar det rett over land, andre ganger på gærnesida av staker. I hvertfall i følge plotteren. For her var det feilmarginer som hadde vaska seg! - I tillegg var leia ekstremt svingete og trang - så jeg sto stort sett med hauet ned gjennom luka og prøvde å gjette meg til hvor stor feilmarginen var - og i hvilken retning. Eller finstuderte loddet for å kunne
Dere som er lokalkjente her ute flirer sikkert godt nå. Men gjør et eksperiment: Glem alt dere veit om leia - og prøv å finne fram uten andre hjelpemidler enn kartet. Det er ganske ureint og snirklete, eh? Så jeg var veldig fornøyd da jeg omsider hadde kommet meg levvanes gjennom og kunne sette seil igjen. Dette var finnavigeringsdagen over alle, og jeg tror jeg skal legge lista litt lavere framover... smil - Ble litt flirfull mens jeg satt der og ratta - for kartet likna til forveksling resultatet av et stunt som Kjell Aukrust gjorde i tv's barndom: Han lada hagla - og skjøt en symfoni på notepapir. Skjærgården mellom Vega og Dønna ser like pepra ut.... smil - Og hvis du hever vannstanden med 10 meter, forsvinner det aller meste. Skulle tro at noen hadde brukt høvelen.... 
Flott kryssevind på veg nordover mot Øksningan til jeg runda inn leia på sørsida av Ytre Varøy. Rulla inn duken og gikk for motor forbi Staulen og Seløy, mens jeg så smått begynte å sjekke kartet etter egna ankringsplasser. Dem var det imidlertid ikke mange av her ute - og i tillegg lå de få som var klint oppi bebyggelsen. I det hele tatt er det en stor forskjell mellom Yttersia på Helgelandskysten og hjemme: Utafor Troms kan gå dager mellom hver gang vi ser noen på to bein i de områdene vi ferdes mest, mens her er det folk overalt! Hvis det finnes et skjær som har større grunnflate enn et par mål, kan du ta deg
Problemet med mye folk og bebyggelse er at hvis du har eremitt-tendenser, er det langt mellom de øde vikene. Sandstrand er synonymt med sand OG hus, og en hver grønn flekk er resultatet av en større eller mindre grad av kultivering. Lukta av jordbruk følger deg langt til sjøs - og møter deg når du slår deg inn fra storhavet igjen. Husker forøvrig at dette er ting jeg har tenkt etter hver eneste tur her nede. Men at det har vært mindre "plagsomt" per kajakk, siden mulighetene til å stikke seg bort er så mye større. Med
Men i kveld fant jeg meg en perle: Skaga - et nes ganske langt sørvest på Dønna - med panoramautsikt til Dønnamannen. Ei flott, lita uthavn, tilsynelatende befolka den og - når du ser den fra sjøsida.. Men vel inne deler vågen seg i to - jeg fikk den østligste for meg sjøl, mens resten av
Så nå er det sol i cockpit og anderdram på bordet. PC'en i fanget (myse-myse) og underbukseføre - en stund til. Men kaldtrekken vinner nok ganske snart... Kajakken
Siste notater i dag: Musikk på øret, påkledd igjen, mysende mot sola. - Men nå kjæm varmen! Merker at han har blitt mye lunere den siste timen. Så vi satser på kanondag i morra - på veg videre nordover mot Lovund. Folket rundt her har våkna til liv igjen, og småbåtene freser inn og ut av vågen. Men jeg hører bare vakker musikk - og ser kjølvann som glitrer i lav kveldssol. Meninga.
|
Forrige uke 
hyggelig syn i går kveld - verken på NRK eller TV2. Halvbra - med gløtt av sol - på dagtid. Men om kvelden skulle kulingen komme tilbake - ledsaga av mer regn. Og fram til torsdag skal det blåse og regne fra sørvest, sjøl om søndre deler av Helgeland skulle slippe unna litt av elendigheta. (Alt er relativt) - Det betyr ihvertfall at jeg fortsetter enda et stykke sørover før jeg snur...
genoaen - og skrådde rett over Alstenfjorden til sundet mellom Lauvøya og Skorpa med noen og tjue knops vind og maks høyde. Til jeg var forbi fyret og i ly av skogkledde Lauvøya (merkelig nok... flir) - som blant anna kunne skilte med noen skikkelige sommeridyller.
sund med høy oppløsning på plotteren. My favorite! Også et langt blikk over til De sju søstre, men den toppturen må nok stå over til en seinere gang.
Sonja under hennes besøk i distriktet for en tid sida - og nå til fri avbenyttelse for alle typer båtfolk. 
nabo må det jo bare bli perfekt! Jeg tok meg en runde og beundra husan, og kikka bort på en anna liten bryggeidyll - mens himmelen over meg
begynte å anta en blygrå farge. Vel tilbake i Ariel nappa hun godt i fortøyningene... Noe er på gang. Jeg må nok sette et par spring for å få litt fjæring - siden jeg får vinden rett fra sida. Hvis ikke blir det mye røsking i natt...
skydekket over De sju søstre i går kveld danna foruroligende formasjoner. Det ruska imidlertid litt i trærne rundt Bygdesamlinga - så han blåste tydeligvis en del mer på Yttersia. Men jeg bestemte meg nå allikevel for å forsøke å komme meg et stykke sørover i løpet av dagen - vel og merke hvis sørvesten var så vestlig at jeg kunne få seilt en del. Å gå for motor helt til Brønnøysund var helt ute av frågan.
å vinne høyde, en del slitsomme slag med vind opp mot tretti knop - før jeg ble
lei all stampinga og vrengte inn i første og beste bukt - som viste seg å være 
jeg fikk festa tampene, for vinden tok godt, sjøl om jeg lå i ly av et lite nes. Nordlandssendinga kunne samtidig melde om en masse avlyste ferge- og hurtigbåtturer lenger nord i fylket. Mao. et svært uvanlig sommervær...
holmebeltet før det åpna seg mot Vega, skjønte jeg at det begynte å bli i overkant. Skikkelig berg- og dalbane, masse sjø over dekk (men det ser ut som de verste lekkasjene er stoppa! Hurra!) og mange lufteturer i vind som stabiliserte seg rundt 35 knop - og peak'a opp mot 40 i flækkan. 
elektronikk ute av drift. Men det ligger og godgjør seg i CRC Electronic Cleaner... så får vi se. Men ingen krise - har fremdeles ekstrakameraet fra ifjor sommer. Men må tydeligvis behandle det litt bedre...
Ikke av den rislende, lette sorten, men skikkelig elinger - supplert med mye vind. Har akkurat vært nede hos naboen Apolone - en Polo fra Nord-Trøndelag - på kaffe og lefse. De kom i retur for en liten time sida etter å ha forsøkt
seg sørover for motor. Men med godt over tretti knops vind rett imot ble det bare ubehagelig og slitsomt. Så de snudde, sløra tilbake til Brønnøysund og la seg til på sin faste plass rett foran baugen min - hvor de har ligget sida tirsdag.
Så jeg fikk en av dem - en solo-seiler fra Trondheim - på snarvisitt: Han blåste rett og slett sideveis og rett inn i meg så det sang. Jeg hjalp han på plass på andre sida...
ble også tyna per mobil - alle som kunne tenkes å ha peiling på samspillet mellom PC og GPS ble kontakta. Og alle tjuvtriksene testa ut. Tilsynelatende uten resultat.
jeg så smått begynte å gjøre meg klar til avreise rundt middagstider. Og - utrolig, men sant: Skydekket sprakk gradvis opp, samtidig som vinden avtok gradvis - først til 10-15 knop, så til under 10 - til jeg røyk i vindstilla utpå ettermiddagen. Stor kontrast til de foregående dagene!
og skjær sørvest av Brønnøysund. Satte kursen rett mot en klynge avlange franskbrød av noen øyer, 
som ytterligere forsterka den golde følelsen. Og ikke stolte jeg på ankerbunnen i uthavna heller, da jeg fikk sjansen til å inspisere den. Så jeg seig bare igjennom - konstaterte at det lå en del hus og hytter på en flat øy helt vest i været (dem om det...) - før jeg fortsatte nordover mot Vega
inne, åpenbarte det seg mange små, grønne lunger innimellom bratte og renska vegger. Og bunnen i den fem meter dype og romslige ankringsvika består av perfekt sand/leire. Her ligger du godt i det meste av vær. Ingen tungsjø whatsoever, og hvis ikke fallvindene er helt forferdelige, bør dette være en perfekt havn! Føler meg i hvert fall veldig trygg her jeg ligger. For øyeblikket er det ganske grått ute - tåka har omslutta alt og alle. Men jeg satser på å våkne med sol gjennom luka imorra - tror at dette området (Haabranden i følge kartet) kan være ganske så spektakulært i morrasol! smil 
sandbunn i hele bassenget. Og frodig! Ei skikkelig perle.
meg inn til 
var mulig å få seg en smaksprøve...
daska i vindstilla. Starta motoren og fulgte i kjølvannet til en cabincruiser og en seilbåt med hjemmehavn i Nesna (men med mannskap fra Mo i Rana) - til vi lå side om side alle tre på flytebrygga til han som driver restauranten. 
best - men bare holdt meg på respektfull avstand fra det meste. 
Joda, sola kom. Men den fikk ingen lett match. Våkna til lange stråler gjennom luka i morges, men vel oppe i cockpit konstaterte jeg at han hadde brukt natta til å døtte skodda sørover og innover - og til å dra opp en god nordlig, kjøleskaptemperert sno i tillegg. Helt greit i underbuksa - i ly av spryhooden - men ute i vinden var det neglesprett-føre... Helt i tråd med værvarselet i går, som fortalte om sommer-føre i Finnmark og Troms - mens Nordland skulle slite litt lenger med en kjøligere værtype - og med maksimumstemperatur i dag på rundt 16 grader.
hive motoren i revers hvis det dukka opp noen uanmeldte steinghauger. Skjermen ligna en berg- og dalbane til tider, men litt justering - og kurven glatta seg ut. Ingen grunn-kjenning denne dagen.
f.... på at det står et hus der. Sjelden et tre¨eller en busk - knapt nok gress - MEN bebyggelse! Og ofte ikke bare et hus - men ei hel, lita grend. Noen av de væran jeg har passert i løpet av turen har vært fylt til trengsel - slik det sikkert også var utafor Troms i den tida folk virkelig rodde fisket. Mens du i dag ville bli mentalundersøkt hvis du plasserte et hus så værhardt til hjemme. Men ikke her.... smil - og det bygges som aldri før, og jeg har sett mer nyskårne materialer på denne runden enn i pressområdet Tromsø en full anleggsvinter.
seilbåten er du i større grad nødt til å følge leia, med mindre du har veldig lyst til å tilbringe hele dagen i nærkontakt med plotter og grunnfjell (no comments) - og dermed blir variasjonsmulighetene også mindre.
båtene/fastfortøyningene lå i den vestlige. Og hytta øverst oppe på Helløy - som bukta ligger i ly av - forsvant fullstendig da jeg først hadde seget helt inn og kasta ut litt jern.
ligger opp-ned - har fått seg litt småflekking med tettestoff på plasser som har mista noen millimeter av den ytre coatingen. Like greit å ta det med en gang. Så rundturen i Folboten må vente til stoffet har tørka.