Plenty (med folk) på pinsetur

Penvær i starten av juni fungerer ofte som en veritabel propp i skrivegleden. Slått inn med ti kilos slegge. Men det rammer strengt tatt bare aktualitetsverdien. På sikt - fordelt over år - har det lite betydning om årstidene går litt i ball.

Det kan jo til og med fungere lindrende! Kjølende om sommeren - når hauet beveger seg helt opp mot kokepunktet og alt du drømmer om er hvite vidder og ski, og varmende om vinteren - når gikta har satt seg, og sommerlige, varme kajakkturer kun er våte, fjerne drømmer...

Den tradisjonelle pinseturen til området rundt Hersøya, Nord-Kvaløya og Grøtøya samla i år rekordmange deltakere. Rundt bålet i Rekvik-fjæra lørdagskvelden var vi et par og tjue, noe som det absolutt står respekt av, bingo-værmeldinga tatt i betraktning! I dagene før avgang skifta varselet omtrent hver time - og ytterpunktene lå langt fra hverandre. Uten at det stoppa entusiastene. Snarere tvert imot! På pur trass...

De av oss som ikke kom oss avgårde før lørdags morgen trengte imidlertid nesten krisepsykiatri før fredagen var omme. Det gjør faktisk fysisk vondt å sitte i byen når sola boltrer seg på skyfri himmel i vest - og du vet hvor utrolig fint det kan være i Sandvika på Hersøya, i godstolen med nyåpna pils i fanget. Ikke en gang ditto tilgang på fludium under quiz-finale på Driv og intelligent selskap kan måle seg med sand mellom tærne og luft i håret på yttersia. Klassisk eksempel på PST - Plikter som Tynger... sukk

Men det hjalp godt på da vi omsider hadde fått parkert bakerst i rekken med biler i Mikkelvika lørdag formiddag - og kunne ta til med å pakke kajakkene. Snart glei vi ut på speilflata og satte kursen mot Vargsundet, nordøst for Rebbenesøya. Litt motstraum, men ikke verre enn at vi sklei enkelt gjennom labyrinten i Tynnbandvika mellom Lille Hersøya og hovedøya - og kunne ta fatt på turen opp langs vestsida av Hersøya.

Vi gløtta bare så vidt inn mot Sandvika, men der sto teltsletta tom - som forventa. Sida klokka hadde bikka middag med god margin. I stedet cruisa vi videre rett nordover i småskvalp og lett vind, passerte Måsværsundet og tok fatt på vestsida av Store Måsværet i retning av dagens lunsjplass, Rikkerbugen, rett på innsida av Moltebærneset nord på øya.

En flott, godt beskytta vik (med unntak av når han kommer med en skikkelig nordvest pæising) med tanglandinger og lave trær som gir brukbar ly mot sniktrekken, hvis det er ønskelig. Snart satt vi laina i gressbakken, mens vi supa i oss nykokt kaffe og beundra utsikten nordvestover.

Brått fikk vi selskap i fjæra av tre andre padlere, som hadde droppa Sandvika kvelden før og i stedet tatt seg en avstikker ut til Kvalholmen sørvest av Grøtøya. Nå var de også på veg til kveldens samling i Rekvika på Nordkaløya, og slang bare tilfeldig innom for en kort pause.

Dermed ble det svært så folksomt i fjæra. Og - om ikke det var nok - noen få minutter seinere kom også seilbåten Timmy fra Tromsø sakte sklianes inn på vågen, manøvrerte seg på plass og fikk satt landtau - før det var tid for enda mer kjenningprat. Og båtprat.

Eierne brukte ofte Rikkerbugen som ankringsplass, siden den er godt egnet for båter som stikker mindre enn et par meter dypt. Etter å ha passert en liten terskel åpner sjølve ankringsplassen seg, med stein- og leirebunn. Med andre ord: Gode ankringsforhold, og landtauet var mest for syns - og sikkerhets skyld - i fall han skulle komme med en uventa nordvest.

Dessuten har Store Måsværet mye å by på for dem som beveger seg til fots. Frodig, variert og lun - når du beveger deg et lite stykke innover på øya.

Men det begynte å bli seint - og på tide å fortsette over Hermannsfjorden mens det fremdeles var noe igjen av kvelden. Turen videre østover gjennom Måsvær var en ren nytelse i lav sol, på silkehav uten annet enn en svak antydning til krus. Med andre ord enda stillere enn under fjorårets pinsetur. Om det lar seg gjøre. Snart kunne de første kjøre baugen i Rekvika-sand.

Dermed var det duka for en lang kveld i lav sol. Først skifting og fjærepils, etterfulgt av rigging av teltleir - før vi fortrakk bort til bålsteinen for å fyre opp litt mer drivtømmer og mekke middagsmat.

Snart var alle i full aktivitet. Og etter hver søkte vi også inn under presen-ningene som ble rigga til for å ta luven av enkelte lette regnbyger som passerte fort forbi. Bålriggerne gjorde en førsteklasses jobb med å produsere nok refleksvarme til at det ble høyst levelig under duken.

Dagen etter delte vi oss. En gjeng satte kursen hjemover, via badstu-runde hos væreieren i Sandvika. En annen valgte østsida av Grøtøya, før de runda Sørgrøtøya og fortsatte videre opp til Rikkeskjeran og Liv Sortland-stranda. Mens resten av oss padla rett nordover mot Flatvær. Med andre ord: Den klassiske pinse-runden.

Føret var helt upåklagelig. Kun moderat småskalp - retning havblikk forbi Storburen. Og før vi visste ordet av det satt vi igjen og slikka sol ved sandstranda på nordøstsida av Vengsøya. Vi rakk akkurat å få med oss de siste, varme strålene før blåveggen kom siganes, og etter at de siste, små reparasjonene var avslutta, kom vi oss på havet igjen - og kursa rett mot nordspissen av Grøtøya

Vi lå akkurat i værskillet, og fikk med oss mye sol på vegen over. Mens innover mot byen lå blåveggen tjukk som ertesuppe, innrammet av bygedraperier. Skikkelig fascineranes himmel!

Tross sola - innimellom kom det også skikkelige skybrudd som piska havet, samtidig som gammal, doven tungsjø ga oss god dytt bakfra

Vi passerte Seibardneset og holmene nord på Grøtøya i god stil - før vi runda Raudegga på veg sørover langs vestsida av øya. Stadig vekk i nesten havblikk.

Feltet spredde seg så smått - i tråd med blærekapasiteten (for å si det sånn: Noen hadde det mer travelt enn andre...) og en stund lå jeg langt framme. Og fikk med meg en liten bonus-opplevelse i det jeg passerte Evenrosskjeran: En flokk med lekne, nysgjerrige steinkobber lå og koste seg i småkruset rundt grunnene, og en av dem hadde tydeligvis inntatt siesta-stillingen rett i overflaten: Parallelt med kursen min, med hauet vendt sørover. Han oppdaga meg ikke før jeg strøk han over ryggen, men da gikk det til gjengjeld fort! Et forvirra blikk, bart som subba håndflata - og vekk var'n. I ettertid slo det meg at det kanskje var litt vågalt - for hva hvis refleksen hans var å snu seg og bite? Nå gjorde han ikke det, og både jeg - og han - ble en opplevelse rikere... smil

Han lå med litt småbrenninger inn mot Liv Sortland-stranda, og det gikk både på kryss og tvers for noen av oss. Uten at det resulterte i annet enn dype støttetak. Snart var alle velberga i land, og teltleiren reist. Resten av kvelden gikk med til brasing og styring under presenningene, mens bygene passerte fort forbi, og vinden røska godt i duken i flækkan. Men alle så ut til å stortrives, mens de siste restene av fludium og gourmet-tilbehør ble fortært med stor apetitt. Sistemann tørna inn ved femtida om morran. Gjett hvem... (Neida, definitivt ikke undertegnete!)

Neste dag skvalpa det godt. Sørvesten hadde omsider slått inn, og rundt Sandvikneset blåste og løfta han ganske friskt. En stund var jeg bekymra for at det var for friskt for de ferskeste, men vi fant oss en brukbar linje gjennom reflekssjøen - og halvsurfa oss inn Mastervika og i ly av Kistholmen på Sørgrøtøya. Og alle kom seg velberga fram.

Deretter ble det automatgear inn sundet - mens vi kursa rett mot Andamsneset. Kort pause på Andamssanden, men han var kald og sur i vinden - så vi forsatte videre mot Toftefjordneset og østsida av Lille Hersøya. Hvor noen av oss tok en kort kaffepause (under jervenduken) på Haugland - mens resten fortsatte ut i motvinden opp Skagesundet.

Baktroppen kom også etter, noen minutter seinere. Og etter en kald og hustrig kryssing kunne vi gjenforenes med de siste etternølerne i fortroppen. Pakkinga gikk høvelig fort, og varmeapparatet i bilen var en reinspikka velsignelse.

Konklusjon: Variert, men flott! Og definitivt ingen pinseria i år heller, sjøl om vi fikk med oss det meste av vær. Alt fra strålanes solbading - til høvelig skvalpat og grått. Lækksa førr...