Bodø- og Steigenområdet: Luftig soloraid i blandavær
Dag 1: Mjelde - Landegode
Denne beretninga begynner med sand mellom tærne og salt i håret på Mjelde - under avslutninga av sommerens THPK-fellestur fra Skutvik til Bodø.
Etter å ha overtatt deler av kartsamlinga til turleder Liv Tone (Bye, bye NAFs veibok... smil) sa jeg pent adjø til resten av gjengen - og satte kursen rett vest, mot Landegode. En gammel kajakk-drøm skulle realiseres.
Det var allerede sein ettermiddag før jeg nådde de første vestvendte strendene sør på øya, og de fleste lå allerede i skygge. Med andre ord: Intet å trakte etter på en solbadet sommerdag. Dessuten ligger
mange av dem også klint oppi vegen, og frister sånn sett heller ikke en solopadler med eremitt-tilbøyligheter. Jeg la derfor kursen enda lenger sør, på leting etter mer uforstyrra sand og ettermiddagssol.
Og jeg fant faktisk et lite paradis, Arkulvika helt sør på Landegode. Med en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Nydelig sandstrand, ei lita, fin teltslette - og så langt unna vegen at sivilisasjonen ikke ble for
påtrengende. Det ble mange timer med filosofering og radiolytting på toppen av kollen øst for stranda før jeg satte punktum for første dag av sommerens andre solo-raid - og krøyp i posen.
Dag 2: Landegode - Helligvær - Bliksvær
Neste dag blåste han en del - fra øst. Etter å ha pakka sammen padla jeg meg en runde opp Skollerøysundet til Fenes på vestsida av Landegode mens jeg kjente på forholdene. Og vurderte det som trygt å krysse videre vestover mot Helligvær - tross vinden. Jeg ville få han rett bakfra
- og sånn sett var det bare størrelsen på surfene som eventuelt ville bli en utfordring.
Det gikk helt greit - men fort. Som alltid når du er skjerpa og konsentrert over tid. - Før jeg visste ordet av det kunne jeg runde inn sør av Vokkøya nord i Helligvær - og ta dagens første matpause på ei lita sandstrand på Feshhomen. - Før jeg fortsatte videre sørvestover gjennom været.
Helligvær består av et mylder av lave, treløse øyer, holmer og skjær, og bebyggelsen er stort sett konsentrert på de to største, Vokkøya
og Sørvær. Det er lite sand å finne her for oss med kajakk, det aller meste er stein og atter stein som reiser seg rett opp av havet. I beste fall finner du bratte tanglandinger.
Men - rett skal være rett: Lokalbefolkninga kan berette om flere strand-idyller på yttersia. Jeg hadde imidlertid ikke tid til noen grundigere utforsking denne gangen. Siden målet for kvelden var Bliksvær. Vinden hadde løya utover dagen - og jeg måtte benytte anledningen, siden jeg ikke hadde ikke lyst til å bli liggende værfast her ute.
Kryssingen sørover fra Helligvær til Bliksvær er av autopilo-slaget. Spesielt når han er flat og snill som denne ettermiddagen. Bare å legge inn maratongearet og la hauet flyte. Hav og hav og atter hav en drøy time - til du treffer på den røffe og steinete
vestsida. Tilsynelatende rå og utilnærmelig - men når du først har klemt deg inn bak Stangerøya eller Gjesøya oppdager du en helt anna og ny verden: En labyrint av trange sund og passasjer, mens du stadig vekk beveger deg mot sentrum av sjølve Bliksvær. Et eldorado for kajakkpadlere, og absolutt verdt turen aleine.
Sjøl når han stempler og bryter godt mot yttersia, kan det godt være smult og nesten havblikk her inne. Du finner da også en god ankringsplass i Vestervågen, i ly av Gjesøya. Sjøl om innseilinga kan være trang, kovete og urein hvis han blåser litt.
Men vær obs på at deler av Bliksvær er naturreservat på grunn av fuglelivet. Og nordøstsida og vestsida med Stangerøya, Gjesøya, hele sørvestspissen av sjølve Bliksvær og Vestervågen er omfattet av vernet - sammen med Tørrisøya og Skjoldsholmen lenger øst.
Men for kajakkfolket utgjør ikke verneområdene noe stort tap, sånn landingsmessig sett. For på yttersia er det dårlig med sand. Rå stein rett opp av havet, i beste fall bratt tang. - Fortsetter du imidlertid rundt
sørvestspissen av Bliksvær og opp Hjelmsøysundet forbi løkta, kommer du til verdens paradisstrand: På nordsida av Hjelmøya, rundt første nesset til styrbord finner du kvit sand og perfekte teltplasser. Og flotte ankringsforhold med god sandbunn.
Bedre går det knapt an å få det... i båt.
I tillegg til hovedstranda finnes det også en litt mindre utgave bare et bøttefløtt lenger nord, og flere av småholmene på østsida av været kan skilte med fin sand. Uten at noen (av de jeg har sett til nå) kommer opp mot den på Hjelmøya.
Det var blitt kveld før jeg satte baugen i sanda, og etter at teltet var oppe ble det kjapt middagsstell - og bare en liten sigtseeing-runde før posen. Et verdig og fredelig punktum for en lang og begivenhetsrik dag.
Dag 3: Bliksvær - Hjartøya - Vågøya
Også etterfølgende dag ble spekka med begivenheter. Nesten i overkant mange. Jeg merka det da jeg var ute og kikka meg om på morrakvisten: Vinden hadde tatt seg opp. Og da jeg slapp Bliksvær og la kursen mot Bodø fikk jeg han midt i mot. Først en
god bris - men etter hvert som han fikk fart ut Saltfjorden og over Bodølandet økte han på og begynte å grave sjøen skikkelig opp. Framdriften var minimal. Sjøl med turbo og full rulle ble det enten bratt motbakke til båten slapp sjøen - eller trynings i neste bølge med hele forskipet under vann. Mye jobbing og dårlig uttelling - kombinert med støttetak og saftig, verbal slosskamp med værgudene. De fikk høre det - uten at det så ut til å bekymre dem stort.
Men etter timer med stamping nådde jeg til slutt sørspissen av Hjartøya og kunne karre meg i land på storstranda, få vrengt av gjennomvåte klær og skifta til tørt. Imidlertid var det mye annet som også hadde blitt vått underveis: En av ulempene ved Sea Hunteren er de harde lukene. Flotte når du skal
komme enkelt til bagasjen, men upraktiske når båten er mye under vann. Hver gang forskipet presses inn i bølgene siver det inn noen vanndråper, og etter formiddagens hårete kryssing var forskottet halvfullt. Også bakskottet hadde fått sitt, men skadene var små: Det meste av utstyret lå i vanntette
sekker. Bare brødet sa takk for seg. Det ble pasta avec til jeg fikk handla på Kjerringøy neste dag.
Det er utrolig hvor godt det hjelper med tørre klær, litt mat - og ly under Jervenduken. Etter en kort pause var jeg fit for fight igjen, og kunne begynne å kikke
meg rundt på Hjartøya. Det er tungt - men jeg må innrømme det: Denne gangen var Bodøfolkets forhåndsreklame helt berettiget. Spesielt den mindre stranda på sørvestsida av eidet som jeg befant meg på falt i smak. Next to paradise - jeg kommer gjerne igjen!
Men nå var det ikke tid - ferden fortsatte videre nordover, først vestover og runding Hjartøydragan og så videre oppover Skipsholmsundet. Til nok en orgasmestrand nordøst på Skipsholmen. En skikkelig bugnende idyll med ei lekker teltslette i bakkant av kvit sand - og en rullesteinskanal til en røff, steinete yttersie. Nok en høydare.
Så var det duka for ny kryssing: Landegodefjorden sto for tur. Vinden hadde løya etter at jeg kom i land på Hjartøya, men da jeg hadde sluppet øyene og padla nordover noen minutter, kom han for fullt igjen. Men denne gang bakfra. Turen opp til neste overnattingsplass, Vågøya gikk i et hattefokk - mer eller mindre i sammenhengende surf. Det var bare å smile bredt, ligge med lav åre og styre med sjøene. Og som på cue roa han seg rett før jeg satte baugen i sanda sør av Sprengen.
Sjøl om det bare er noen steinkast inn til nærmeste bebyggelse: Dette er også en plass som kan anbefales. Værutsatt, åpen og forblåst - men er du heldig med været: Solfylt og lekker. Og med en fantastisk utsikt, spesielt hvis du tar deg tida til å bestige Sprengen. Jeg moillkosa meg i
alle fall, både på spaserturene - og seinere i teltet, med full fres på primusen, nylaga middag og Balsam på radioen. Og med verdens lekreste panorama rett utafor teltåpningen. (Se det aller første bildet i denne beretninga)
Dag 4: Vågøya - Prestmåsøya
Første etappe etter frokost neste dag gikk opp Litlevågøysundet og rett nord til Auvika, sør for/under Hovden og Ytterheia. En storslagen, bred strand med frodig vegetasjon i bakkant. Men kanskje i overkant mye sau/møkk for de kresne? Dessuten ganske tett på bebyggelsen,
dette er ikke plassen du velger hvis du vil leke Robinson på en øde øy.
Etter en kort stopp gikk ferden videre, først rundt Hovdneset og videre forbi Mjelde og Urdvika. Men denne gang uten å stoppe, siden verken været eller badetemperaturene
frista. I stedet tråkla jeg meg videre over Mistfjorden, til sørstranda på Stegerøya, bare et steinkast fra sørvestneset under Fjærkjerringa - og starten på Karlsøyfjorden. Kanskje ikke verdens lekreste strand - en blanding av småstein og/eller leire - men helt ok teltplasser og en fantastisk utsikt, ikke minst mot Kjerringa.
Etter ei brødskive ble det runding opp Stegerøysundet - før jeg begynte på oppløpssida mot Kjerringøy og ny handletur. Men på vegen ble
det mange strandinspeksjoner, det er tett mellom de kritthvite idyllene langs yttersia av Steigen. Imidlertid frister de ikke noe særlig, for her er det kort avstand mellom sand og sivilisasjon. Vegen går bare noen meter fra potensielle teltsletter, og sjøl med "envegskjøring" og ferge-justerte slepp kan det fort bli too much...
Et unntak er Lysvika, en idyll på et lite ness rett sør for Fjær, Sør-børshaugen. Også her er landbruket helt umiskjennelig til stede, men du kan da i det minste risikere en fredelig natt uten for mye selskap - sjøl om det går traktorspor rett over den mest fristanes sletta.
Mot nord, mot nord... Neste stopp: Yttersia av Store Kjerringøy. I ly av den mindre Kjerringøya finner du her ei lita strand med sand og gress nok til en overnatting hvis du er i området og ikke vil slå opp teltet midt i glaninga på urin-vånerne. Er ikke helt sikker på hvor uforstyrra det blir, siden jeg observerte en god del kyr på "bysida". Og klart:
Har du tid nok og værforhold til det er Karlsøyvær langt å foretrekke. Men alternativet er nå nevnt...
Jeg måtte jo fornye provianten etter vaskemaskinen fra Bliksvær, så jeg runda øya og fikk meg en ny handlerunde avec. Før jeg inspiserte båthavna (Neste besøk blir kanskje på gjestebrygga - med seilbåten?) og fortsatte videre nordover mot nok en
kjenning fra fellesturen: Strandåvika. Men denne gangen ble det stopp på den ytterste, mindre stranda som du kommer til rett etter å ha runda Langvikodden og klemt kajakken forbi Skata. Brattere sand, kortere å bære, mer uforstyrra - sånn sett enklere hvis du/dere er færre. Men neppe noe sted for større grupper, siden det er begrensa med teltplasser. Sånn sett fungerte Sjøvegan-stranda lenger inn bedre som fellestur-camp.
Og endelig: Mens jeg fremdeles hadde mobildektning fikk jeg omsider gjort avtale om hvor jeg skulle overta bilen min igjen. Den hadde vært på hjulene siden starten av fellesturen, utlånt til ferierende i Hamarøy- og
Tysfjordområdet. Og siden "Steigen" nå hadde konkretisert seg i form av Balkjosen, helt innerst i Nordfolda, ble det ikke Folda på tvers denne gang - men på langs. Ferden videre gikk nordøstover.
I starten var alt ganske så smult og behagelig mens jeg cruisa innover. Eneste avveksling fra hyttelandsbyer og sand var en stor fraktebåt som bedrev avansert forbikjøring på veg inn Sørfolda. Jeg visste ikke ordet av det - der jeg lå midtfjords og rei på en tiltagende
sørvest - før jeg plutselig sensa en loddrett, mørk vegg rett bak meg. Og så la han seg på fløyta. Jeg mener at både kajakken og jeg gjorde et hopp, men det var vel bare adrenalinet som spilte meg et puss. Og på brua så jeg tett i tett med glisende ansikter. Hva gjør en ikke for å glede handelsflåten....
Etter at de hadde blinka seg forbi og fortsatt hardt styrbord fikk jeg imidlertid anna å tenke på. Han pusta seg opp, Folda - og plutselig begynte alt å koke. Jeg fikk mer enn nok med å henge på surfene innover, og bak meg ble han stadig mørkere. Det begynte å haste med å komme seg i land.
Etter kartet å dømme var det ikke så mye å hente strandmessig. Folda har stempla nådeløst inn her i millioner av år og har renska fjellet like effektivt som storhavet på yttersia. De minnet da også om yttersie, de bratte, steile veggene som reiste seg rett opp av havet. Få escaper å se, i hvert fall i den retningen jeg hadde tenkt meg. Men jeg hadde plukket meg ut Prestmåsøya - rett sør for Revsfjorden, et stykke fra innløpet til Sagfjorden - som en potensiell overnattingsplass. Nordøstsida ville, slik så det ut på kartet, ligge i ly for den mainnskiten jeg hadde fått i ryggen.
Så jeg la kursen rett mot nesset på nordvestsida, Måsøyodden. Litt for rett på - viste det seg. Alt for seint oppdaga jeg grunna som stakk seg ut fra nesset og nordover, på tvers av kursen min. Jeg rakk akkurat å få åra ned i noe som kunne minne om
støttetak før jeg ble løfta rett opp og hivd over. Heldigvis holdt jeg meg på rett kjøl uten en gang å trenge åra, så jeg slapp med skrekken og et "pokker, kan du ikke bruke hauet! Det burde du ha skjønt, din tomsing!" - Av og til er lykken bedre enn forstanden...
Men grunna og nesset hadde også sine store fordeler - de tok ut litt av trøkken av tungsjøene. Og enda bedre - etter passeringa så jeg pluselig rett inn på en lekker strand med en enda vakrere slette bak. Jeg var kommet til Tennvika. Og - for å si det sånn: Jeg var ikke tungbedd. La inn turboen og hang meg på en
surf - til jeg plutselig sto tørt. Følelsen? Ubeskrivelig!
Etter å ha fått opp teltet, skifta og fyrt opp primusen kunne jeg endelig se meg om. Helt klart: Jeg hadde virkelig havna på en fantastisk plass. Dette må være et eldorado på en solskinnsdag. Til og med nå - med regnbyger og mye vind - virka bukta merkelig lun. Som om det lille skogholtet bak stranda og fasongen på bukta gjorde at du fikk en slags luftpute-virkning. Lik de klarplastrørene som mopedistene hjemme på Hedemarken brukte foran ansiktet når de kjørte til samvirkelaget om vinteren i gode tjue kuldegrader.
Sjelden har middagen smakt bedre. Og det ble en kort kveld før jeg sovna med regnet trommende mot duken. I vest ble han stadig mørkere, mens regnbygene flækka innover som blå draperier. Natta ble drømmeløs.
Dag 5: Prestmåsøya - Balkjosen
Som så ofte før: Morran etter hadde han spakna såpass at jeg fant det forsvarlig å skvalpe videre. Spesielt fordi jeg ville få han mer på tvers det meste av dagen - og sånn sett godt kunne tenke meg å slippe for mye styr med støttetak. Pakking og klargjøring gikk fort og effektivt, (begynner å få treninga...) og snart var jeg på havet igjen uten nevneverdige problemer. Runda Tennskjeret og kursa mot Mulneset og videre opp Mulfjorden. Det ble mye bratt stein - og lite sand å se - før etter passering Kjellarneset. Og få åpenbare overnattingsplasser, siden hyttefolket har okkupert det lille som er å finne.
Første velegna leirplassene på veg nordover fant jeg etter Slåttvik og kryssing av Brattfjorden. Da jeg hadde passert Oterberget og Stigodden åpna Slåttvika seg, bugnende og vakker - med ei perfekt, finkorna sandlanding, gode teltplasser og ei lita elv med rikelig med vann.
Men ingen stopp denne gangen. Jeg padla videre nordover langs et landskap som gradvis åpna seg, og hvor bratt stein ble erstatta med rullesteinsfjærer og - etter hvert - mer sand. Etter passering Vinknes runda jeg Storvikneset og nordspissen - og kunne ta en pause på Storsanden. Som for øvrig levde opp til
navnet. Skal du overnatte, er det flere alternativer i dette området, alt avhengig av hvor intimt du vil ha det. Og tilstrekkelig med både sand og teltplasser til at du ikke bør lide noen nød.
Men jeg nærma meg målet - og kunne nå se over Nordfolda til Balkjosen - hvor bilen forhåpentligvis befant seg. Jeg la derfor inn maratongearet og kursa rett nord i en siste, lang kryssing. Fikk landkjenning ved Alvnes og runda Håkjerringneset på leting etter noe som matcha beskrivelsen jeg
hadde fått per telefon. Men det tok sin tid - som alltid, når to verdener møtes: Virkeligheta sett fra bilvinduet og fra sjøsida. Men omsider fikk jeg et glimt av Syncroen inne i et buskas, og kunne kjøre baugen i fjærsteinan for siste gang på denne turen.
Det ble noen sosiale timer før jeg kom meg videre. Med en fantastisk middag i godt selskap som det desiderte høydepunktet - etterfulgt av betydelige inngrep i vertens cognac-beholdning. Jeg forlot han sovende i en stol om morran etter å ha pakka alt utstyret i bilen og lista meg ut. Og så bar det nordover mot Vesterålen og neste padleeventyr denne sommeren. Det ble mange av dem...
| © Tekst og bilder: Bent Svinnung |
|